Vi lever i en kårings- og listetid. Også innenfor den litterære institusjonen er kåring og listelaging blitt en merkbar trend: I fjor ble den beste prosaboka etter 1980 kåret i en av våre mest tabloide aviser, og i disse dager kan det norske folk ringe inn og avlegge sin stemme på «Norges beste bok» blant ti romaner – fra Knut Hamsuns Pan til Anne B. Ragdes Berlinerpoplene. Forlag og kulturjournalister knytter flere av vårens bokutgivelser til denne liste- og kåringskulturen, og idet denne lederen skrives, står vi like foran lanseringen av «Den norske litterære kanon», der en bredt sammensatt fagjury skal presentere de 25 viktigste bøkene i norsk litteratur overhodet, fra Edda til i dag. Edda-redaksjonen verken kan eller vil felle noen dom over denne kårings- og kanoniseringstrenden – men vi registrerer at svært ulike argumenter har kommet fram i medieomtalen. Noen mener at kunnskapsfallet i samfunnet er så stort at vi må etablere slike «lavterskeltilbud» for vår kollektive erindrings skyld, mens andre hevder at bokfolket – inklusive kritikere og litteraturforskere – nå vender kappen på populistisk vis. Imidlertid kan i alle fall følgende registreres: Debatten og omtalen av disse kanoniseringsprosjektene har hatt en helt annen karakter og en langt lavere temperatur enn den hadde i Danmark for et par år siden, da regjeringen Fogh Rasmussen tok initiativet til en dansk kulturkanon.

Som universitetslærere er vi alt annet enn ukjente med kanon- og kanondannelse, og med jamne mellomrom møtes vi med våre nærmeste kolleger og drøfter hva – og hvem – som skal ut og inn av pensumlistene, vel vitende om at våre valg også kan være avgjørende for lavere nivåer i utdanningssystemet. Denne form for kanonpleie, der tilmed ett og annet verk fra den eldre litteraturen kan bli skiftet ut, er selvsagt helt avhengig av den kanonpleie som de litterære tidsskriftene bedriver, og Edda-redaksjonen føler seg sterkt forpliktet på dette. I det nummer du nå holder i hånden kan denne forpliktelsen avleses i valg av artikler som «Bisclaret – den høviske varulven. En lesning av en strengleiksfortelling» (Ingrid Skjerdal) og «Border Crossings in Gunnar Larsen’s To mistenkelige personer» (Ellen Rees), men også i debattinnlegg om Petter Dass (Nils-Magne Knutsen).

Å pleie og nylese kanoniske forfatterskaper og tekster er en selvsagt oppgave for Edda, men vi anser det som like viktig å gi rom for samtidslitteraturen, de litterære stemmene som kanskje ennå kan høres når de 25 eller 50 viktigste bøkene i norsk litteratur skal kåres om 50 eller 100 år. Kanskje blir Harald Rosenløw-Eeg å finne i en ungdomslitterær kanon, kanskje har Hanne Ørstaviks skrift kvaliteter som vil tåle tidens tann? I dette nummeret skriver i alle fall henholdsvis Svein Slettan og Kjell Ivar Skjerdingstad om disse forfatterskapene, og vi har også gleden av å trykke innleggene fra den aller første Fløgstad-disputasen (fra Trondheim høsten 2006) med Hans Hauge, Per-Thomas Andersen og doktoranden, Arne Johannes Aasen, som aktører.

Til sist, bokanmeldelser. Denne gang anmelder vi bøker om August Strindbergs, Henrik Ibsens og Per Rådstrøms forfatterskap, samt en avhandling om skandinavisk fengsels- og holocaustlitteratur.

Ole Karlsen                Henning Howlid Wærp                Lisbeth Pettersen Wærp