Edda er resultatet av den samlede innsats fra all verdens ’nordiske’ litteraturforskere. Nå er det ikke slik at alle yter like mye. Den redaksjon som nå har nådd sitt siste nummer, må ta sin del av ansvaret: Noen har stadig vært pålagt usynlig arbeid (og får i denne parentes sin mest substansielle takk), mens andre har fått sitte uforstyrret med sine uskrevne eller upubliserte manuskripter. Resultatet er ikke alltid blitt et Edda som vi ønsket det, men uansett ett som sier noe om temperaturen i miljøet, hva enten en vil forstå det som indikasjon på sunnhetstilstand, på hva man gløder for, eller mangel på glød.

Edda er et meritterende organ som fremfor alt tiltrekker seg to kategorier skribenter: unge akademikere som vil dokumentere sine kvalifikasjoner, og etablerte som vil ha avsetning på det de vet er anerkjent vitenskap. Denne profilen oppmuntrer ikke de nysgjerrige som er utilfreds med håndhevingen av faget (nordisk) litteraturvitenskap. Det er ikke det at de visjonære og de som vil omstyrte verdiene og synsmåtene er blitt avvist av denne redaksjon, de har bare ikke brydd seg om å skrive til oss. Med unntak av én, som på vegne av de med «lidenskap og kjærlighet til språkets virkelighet», klager over tørt og tomt stoff.

Å jo, det kan nok være noe i det at miljøet er mer opptatt av å utpensle nyanser innenfor et kjent felt, enn av ambisiøs nytenkning. Det er kanskje en skygge som etablert vitenskap alltid vil kaste. Hvem ellers skulle bestemme hva som er vitenskap enn de som identifiserer seg med de herskende paradigmer? Å dømme etter debattspalten, er det aller meste som har vært skrevet i Edda de siste fem årene, uimotsigelig, og det har heller ikke avstedkommet mange supplerende eller utdypende kommentarer, eller spørsmål. For den som mener at et fagmiljø konstitueres, ikke av kunnskapsforvaltning, men av utprøving og artikulering av synspunkter – ikke minst de grunnleggende og de selvsagte – gir denne mangelen på uenighet grunn til bekymring.

At en oppfatning er tilfredsstillende bevist, vitenskapelig sett, er ingen indikasjon på at den også er fruktbar eller interessant. I spesiell grad gjelder denne (nest inntil) altomfattende konsensus hva man kan skrive om. Impulser fra kjønnsforskning og i noen grad sosiologi og interart har etter hvert manifestert seg i Eddas spalter, men ennå er det de (for lengst) kanoniserte forfattere og de vedtatte perioder som dominerer. Det er stadig liten oppmerksomhet på andre enn de sentrale skjønnlitterære sjangrene, lite om ny litteratur og enda mindre om eldre. Litteratur som er avfattet på eldre varianter av nordiske språk, synes henvist til filologisk behandling i dertil egnede spesialtidsskrifter.

Uansett, innenfor den ramme som tilgangen av stoff setter, er det bevegelse å spore. I dette nummer undersøker Hilde Bondevik Ibsens fremstilling av hysteri slik det kommer fram i skildringen av hovedpersonene i Et Dukkehjem (1879), Fruen fra Havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Bondevik trekker inn synspunkter fra det sene 1800-tallets medisin for å belyse figurene og tekstene. Mot denne bakgrunnen foregriper Ibsen moderne tolkninger av hysteri som reaksjon på ekskluderingen av det feminine i en patriarkalsk kultur. I sine ulike strategier trer Nora fram som feminist, Ellida som eksistensialist og Hedda som en «alltid målrettet og effektiv» aktivist.

M.M. Bakhtin, som har vært en gjenkommende inspirator for Eddas bidragsytere, ligger bak to av nummerets bidrag. I det ene tilfellet gjelder det et sentralt og meget omskrevet verk i norsk litteratur, Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter, i det andre en lang rekke til dels mindre kjente svenske forfatterskap fra omtrent samme tid, tidlig 1900-tall. Spørsmålet om romanens historiske troverdighet har stått sentralt i Undset-resepsjonen. Idet hun utgår fra Bakhtins tanke om dialogisk tekst, viser Claudia Berguson hvordan autentisitet og fortellerautoritet er problematisert av romanen selv for så vidt som den bærende sagatonen utfordres av andre og forskjellige stemmer: sladder, ridderballade og legende. Ut fra Örjan Torells forståelse av Bakhtins kronotop-begrep er det romanens evne til å åpne seg mot det reelle livet som ligger bak en ’stadsmodell’ som helt i begynnelsen av forrige århundre begynner å prege svensk litteratur med utgangspunkt hos forfattere fra Västernorrland: Ludvig Nordström, Olof Högberg, Bertil Malmberg, Birger Sjödin og Karl Österman.

En for tiden svært aktuell tilnærming til litteratur har vi i Cecilie Haug-lunds undersøkelse av kroppsspråkets betydning i Hanne Ørstaviks roman fra 2000, Tiden det tar. Det er snakk om en analyse av kroppens grammatikk, som en betegnelse på kroppsspråkets elementer og disses funksjoner (mine, gester), dessuten semiotiseringen av kroppen i rommet og semiotiseringen av erfaring i form av lagring av kroppslige reaksjonsformer.

Med bare to fotnoter og en i øvrig lettflytende essayistisk stil, men ikke dermed mindre kongenialt, skriver Andreas Åberg om noe som kan være et spor, en fortolkningsinngang, til Stig Larssons roman Nyår (1984). Et besøk i en fremmed, avdød kvinnes leilighet, en episode som ikke følges opp, bygger opp et detaljfiksert erindringsbilde som hovedpersonen anvender som en formel hver gang han møter vanskeligheter.

Ut over dette bringer nummeret anmeldelser. Ingrid Nymoen har lest Inger Littbergers avhandling om svenske omvendelsesromaner, mens Per Bäckström tar for seg Mats Janssons om 40-talisten Sven Alfons. Barnetegninger og mening er tema for Marit Holm Hopperstads Alt begynner med en strek, anmeldt av Ingeborg Mjør, mens Erik Egeberg presenterer tre bøker om Tsjekhov og hans drama.

Dermed takker Kristiansand-redaksjonen for seg og leverer stafettpinnen videre til Tromsø: Lykke til!

Unni Langås, Jahn Holljen Thon, Andreas G. Lombnæs