I Norge har dette tema ingen sterk tradisjon bak seg i akademisk sammenheng, i motsetning til i Sverige og Danmark. I Sverige ble Avdelingen for litteratursosiologi ved Uppsala Universitet grunnlagt allerede i 1965 av Lars Furuland, og institusjonen har drevet kontinuerlig forskning innen feltet fram til i dag. I Danmark ble det grunnlagt en avdeling for litteratursosiologi ved Københavns Universitet i 1972 med Hans Hertel som en av foregangsfigurene. En viktig inspirasjonskilde var Robert Escarpits bok Litteratursosiologi fra 1958, som ble oversatt til svensk i 1970, til norsk i 1971 og til dansk i 1972. Andre viktige inspirasjonskilder var Georg Lukács’ arbeider og den marxistiske tradisjon – herunder ideologikritikken spesielt. Lucien Goldmanns begrep «vision du monde» (i et utvalg av marxistisk litteraturteori utgitt på Bibliotek Rhodos i 1973), eller på norsk «verdensanskuelse», spilte en ikke så liten rolle i Willy Dahls trebindsverk Norges litteratur. Tid og tekst (1981–1989).

I Norge er det sentrene for kvinne- og kjønnsforskningen ved universitetene som i særlig grad har utført en institusjonell og samfunnsmessig orientert litteraturforskning. Det første ble stiftet ved Universitetet i Oslo i 1986. Svært viktig for en faglig nyorientering har vært de to store kollektive prosjektene Norsk kvinnelitteraturhistorie (1988–1990) og ikke minst Nordisk kvinnelitteraturhistorie (1993–2000). Samtidig med den generelle debatten om annen litteraturhistorieskrivning er det her den faglige nyskapningen har foregått når det gjelder forholdet mellom litteratur og samfunn. Sammen med kvinnelitteraturhistoriene er Willy Dahls litteraturhistorie et av de mest ambisiøse forsøk på å se norsk litteratur etter 1814 i et klart, helhetlig og samfunnsmessig perspektiv. Men samtidig er dette verket snarere historisk enn sosiologisk og nyskapende tekstanalytisk.

Det finnes selvsagt også enkelte litteratursosiologiske undersøkelser i Norge. I 1974 offentliggjorde Øystein Noreng en stor, empirisk basert undersøkelse av lesevaner, holdninger til lesning og lesernes vurdering av enkelte romaner, og i 1992 kom førsteutgaven av Trond Andreassens store oversiktsverk Bok-Norge (nyskrevet utgave 2000), som inneholder svært mye kunnskap om forholdet mellom litteratur og samfunn.

Et viktig og ærgjerrig tiltak var det nordiske fellesprosjektet Linjer i nordisk prosa 1965–75 med ett bind fra hver av de tre land Danmark, Norge og Sverige. Det norske bindet ble innledet med en lang og oversiktlig introduksjonsartikkel av Helge Rønning med tittelen «Antydninger til en sosial-historisk analyse av ti års norsk prosa». I denne innledningen drøftes litteratursosiologiske forhold knyttet til mellomlagenes vekst, triviallitteraturens oppblomstring og sosialhistoriske betydning, dokumentarismens innmarsj, bokhistoriske forhold som paperbackseriene, rene sosiologiske emner som arbeidskamper, offisiell kulturpolitikk («Kunstneraksjonen») og oppbygningen av nye litterære institusjoner. Mest interessant fra vår tids perspektiv er at Rønning runder av med en analyse av forholdet mellom disse allmenne samfunnsmessige utviklingstrekk og tidens litterære former og uttrykk. Her blir Profil-modernismen sosialhistorisk bestemt, sammen med nyenkelhet, utviklingen hos sosialdemokratiske forfattere, den nye sosialrealismen og politiseringen av intimitetssfæren. Rønnings oversikt demonstrerer et viktig poeng hos Goldmann: «Påstanden om de sociale og økonomiske faktorers indflydelse på det litterære værk er ikke et dogme, men en hypotese, der kun er gyldig i den udstrekning, hvori den kan bekræftes af kendsgerningene» (Goldmann 1973: 212).

Ved siden av Helge Rønning har Arild Linneberg betydd mye for teoriutviklingen på feltet litteratur og samfunn. Hans studie Norsk litteraturkritikks historie 1770–1940, bind II: 1848–1870 er en glimrende undersøkelse av forholdet mellom samfunn, litteratur, litteraturkritikk og retorikk innenfor delinstitusjonen litteraturkritikk. Denne avhandlingen baserer seg på et stort empirisk materiale og kombinerer tekstlesning, retorisk bevissthet og samfunnsmessig kunnskap på et høyt nivå.

Den store impulsgiver for nesten all forskning når det gjelder litteratur og samfunn i Norge de siste 25 år, er imidlertid Georg Johannesen og hans nyretoriske studier.

Fra de seneste årene finnes det også noen litteratursosiologiske enkeltstudier. Tore Rem har introdusert «bokhistorie» som et spesialfelt i Norge (Bokhistorie, Gyldendal 2003) og Jofrid Karner Smidt har utført en større resepsjonsstudie: Mellom elite og publikum: litterær smak og litteraturformidling blant bibliotekarer i norske folkebibliotek, ellers er det særlig Pierre Bourdieu som har virket inspirerende for mange mindre studier (se Jahn Thon i Edda nr. 3/01).

Som denne korte presentasjonen har villet vise, ble litteraturens relevans for og sammenheng med samfunnsmessige forhold markant fra slutten av 1960-tallet, også i nordisk akademisk offentlighet. Edda framstår her som et stort unntak. Her hadde verkinterne innfallsvinkler et absolutt hegemoni. Fra 1969 kom det likevel i gang en diskusjon i Edda om Hamsuns ideologi, og i 1972 kunne Helge Rønning etterlyse en ideologikritisk bevissthet i litteraturforskningen. Bidragene av litteratursosiologisk art var imidlertid spredt, forsiktige, svært fåtallige og som oftest gjemt bort i anmeldelser.

Tidsskriftet som form og sjanger skulle ellers være det beste barometer for samfunnsmessige endringer i kulturen. Tidsskriftene har avlest åndshistoriske endringer bedre og tydeligere enn de fleste andre medier. Historisk Tidsskrift fra 1871 og Norsk Teologisk Tidsskrift fra 1846 dokumenterer de forskjellige samfunnsmessige strømninger innen teologisk og historisk forskning på en klar og tydelig måte.

Selvsagt har vitenskapelighet også andre kanaler enn fagtidsskriftene. Norsk tidsskriftshistorie viser at skillet mellom allmennkulturelle og vitenskapelige tidsskrifter innen humaniora er mindre enn man skulle tro. Fra Gunnerus og Suhm stiftet Det Trondhiemske Selskab i 1760 og Suhm grunnla det tilhørende tidsskrift Trondhiemske Samlinger i 1761, via Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur (1847), Nyt Tidsskrift (1882), Samtiden (1894) og Fritt Ord (1931), ser vi at det stort sett er tidens ledende akademikere, forskere og vitenskapsmenn som preger også de allmennkulturelle tidsskrifter og lanserer nye vitenskapelige retninger og ideer. Også mange aspekter når det gjelder litteratur og samfunn ble presentert i disse tidsskriftene. På 1970-tallet gjaldt det ikke minst Vinduet (særlig under redaktørene Heggelund og Vold) og Basar, eller faginterne tidsskrifter som Ventil på Universitetet i Oslo, som hadde mye større kritisk og vitenskapelig relevans enn Edda når det gjaldt vitalisering av problemstillinger som omfattet litteratur og samfunn.

*

Én åpenbar slutning kan vi trekke om teoriutviklingen de siste tretti årene. Kravet til teoretisering innen litteraturfaget og nordistikken er blitt tydeligere, samtidig som det har skjedd en svekkelse i den faglige/teoretiske debatten. Det stilles ikke lenger utfordrende krav til hva slags teoretisering som bedrives: Alt er tillatt. Med dette nummeret av Edda ønsker vi å utfordre litteraturforskningen til å heve ambisjonen når det gjelder litteratursosiologisk forskning. Mange vil hevde at litteraturen ofte kan gi en vel så god forståelse av samfunnet som samfunnsvitenskapene. Spørsmålet er om litteraturvitenskapen har matchet litteraturen på dette området?

På 1970-tallet kunne et samfunnsperspektiv noen ganger redusere tekstens litteraritet, i dag er det opplagt at målet må være det motsatte. Dette nummeret av Edda har som målsetting å vise hvordan ulike samfunnsmessige innfallsvinkler kan gi et nyskapende blikk på tekster. Det er teksten som står i sentrum; litteratursosiologien vil alltid ha en tjenende funksjon. Litteratur og samfunn henger uløselig sammen og representerer således et gjensidig proviantlager for hverandre. Jeg slutter meg dessuten til Furuland og Svedjedal (1997), som definerer litteratursosiologiens oppgave som en form for metodisk selvrefleksjon. Innen norsk sosiologi har vi en tradisjon for at vitenskapsmenn i heldige øyeblikk opptrer som forfattere (Eilert Sundt, Vilhelm Aubert), og mange skjønnlitterære forfatterskap rommer stor sosiologisk kunnskap. Når kommer vi dit at norske litteraturvitere blir sosiologisk og samfunnsmessig orientert?

Dette temanummeret forsøker å presentere en hel vifte av mulige perspektiver på forholdet mellom litteratur og samfunn, og flere av artiklene inneholder nye innfallsvinkler til klassiske tekster.

De to første bidragene i dette nummeret rommer eksplisitte tekstanalyser, men i begge tilfellene plasseres den litterære teksten i en historisk sosiokulturell kontekst.

Kristina Malmio viser hvordan utviklingen av en populær sjanger som den finske detektivromanen på 1920-tallet (eksemplifisert ved Skelettgåtan) henger sammen med en politisk-kulturell overgangssituasjon. Romanens metalitterære språk er en del av romanens selvframstilling, som åpner seg lekende mot samfunnet. Selvrefleksjon og parodi går hånd i hånd. Skelettgåtan leker med gentlemansideologien for å oppdra sine lesere i en ny sosial virkelighet.

Rett og litteratur («Law and literature studies») er et stort internasjonalt forskningsfelt som med dette får en bred introduksjon ved Bjarne Markussen. Forskningsfeltet er i seg selv det beste eksempel på forbindelsen mellom litteratur og samfunn, ettersom få ting er så konstituerende for et samfunn som lover og rettskultur. Det viser seg at svært mange av vår kulturs hovedverk tematiserer rettsprosesser (Kong Ødipus, Michael Kolhaas, Prosessen, Den fremmede).

Ikke mindre viktig er strukturlikhetene mellom juridiske og litterære tekster. Også juridiske tekster har retoriske, narrative, dramatiske og hermeneutiske dimensjoner. Arild Linneberg er vel den i Norge som har forsket mest på denne siden av rett og litteratur (blant annet i artikkelen «Domsstolen som genre: Tilfellet Birgitte Tengs og litteraturkritikken»).

Markussen bruker Amalie Skrams «Karens jul», en av norsk skoles klassikere, til å vise hvordan kunnskap om lov og rett utdyper vår forståelse av den litterære teksten. Novellen får en ny dimensjon når vi leser den på bakgrunn av datidens juridiske stridigheter om statusen til barn født utenfor ekteskap. Med Markussens oppdeling i de fem funksjoner som litteraturen kan ha i rettskulturen: mimetisk, kritisk, perseptuell, metaspråklig og utopisk, er vi inne på forskningsgenrens betydning for litteraturvitenskapen. Snarere enn å operere med dikotomien litteratur og samfunn, burde vi snakke om litteraturen i samfunnet og samfunnet i litteraturen.

Bokhistorie som vitenskapsgren kan vise hvordan materielle vilkår forandrer et verks betydning. Tore Rem argumenterer for at Bjørnsons Synnøve Solbakken fikk forskjellige betydninger avhengig av publiseringssammenhengen – om det ble brukt fraktur/gotiske skrifttyper eller antikva. Gotiske typer knyttes til en tradisjonsbestemt, folkelig-religiøs bondeoffentlighet, antikva til den moderne borgerlige sammenhengen. At Synnøve Solbakken beholder den gotiske skriften så lenge (først i 1882 kommer den med nye typer), er altså langt fra tilfeldig, og kan ha bidratt til å øke bøndenes selvbevissthet i Norge.

Ut fra dette eksemplet argumenterer Tore Rem allment for at fysiske, materielle og bibliografiske forhold må tas med i større grad enn nå, i resepsjonsstudiet. Bokens fysiske form inngår i en publiseringssammenheng som påvirker verkets betydning.

To av innslagene følger tradisjonen fra Wolfgang Iser, likevel er de svært forskjellige. Elise Seip Tønnessen bruker en resepsjonsteoretisk innfallsvinkel i samspillet mellom litteratur og samfunn. Når vi leser en uvant tekst, er vi sannsynligvis mer avhengig av samfunnets fastlagte forestillinger enn ellers. Hun drøfter norske leseres resepsjon av det brasilianske verket Macunaíma av Mario de Andrade. To forhold står sentralt: lesernes forståelseshorisont og deres leserstrategier. Iser-inspirerte uttrykk som tekstens åpninger, empty spaces/leerstellen, ubestemthetssteder blir her anskueliggjort. Det viser seg at de to hovedgruppene av lesere benytter seg av ulike leserstrategier. Artikkelen åpner opp for spørsmålet om det er den kulturelle fremmedheten, modernismen eller selve oversettelsessituasjonen som avgjør lesernes strategier.

Hans Kristian Rustad har et dobbelt siktemål med sitt bidrag. Han ønsker å diskutere sider ved Isers teori som i liten grad er blitt tatt opp til diskusjon (The fictive and the imaginary, 1993), og dernest vil han vise hvordan denne teorien er relevant for elektronisk litteratur; særlig hvordan det Iser kaller det fiktive, ordner og begrenser tekstspillet i en hypertekst. Ettersom hypertekst kanskje mer enn andre moderne teksttyper representerer en duplisert virkelighet, får vi med dette bidraget et blikk inn i en utopisk samfunnsvirkelighet.

Begrepene «materiell affordans» og «kulturell affordans» fanger sentrale egenskaper hos hypertekst, det førstnevnte begrepet viser leserens potensielle handlingsrom, det sistnevnte gjør at noen løsninger framstår som mer opplagte, dvs. styrer vår lesning. Tidvis kan hypertekst framstå helt uten referanse til verden, dvs. som en total overgivelse til tekstspillet, tidvis er det nærmere vår kulturelle og samfunnsmessige forventningshorisont enn noensinne.

I Sverige, som i Norge, kommer mange diktsamlinger på egne forlag. Ofte har disse diktsamlingene en lokalkulturell kunnskap og en nærhet til hjemsted, natur og dyreliv som svært mange kan kjenne seg igjen i. Åsa Johansson har skrevet en studie av dette lite utforskete emnet: diktutgivelser på egne forlag. Det lokale kretsløpet gjør at disse diktene ofte kommer godt ut til leserne sine, men de representerer også ikke så sjelden en lett alderdommelig «mainstream-poesi». Lyrikkutgivelsene i Sverige har økt i antall, særlig etter 1976. Utgivelser på eget forlag utgjør ca. 1/3 av disse. Johansson diskuterer hva denne økningen skyldes: forlagskrisen, den tekniske utviklingen eller ideologiske og kjønnsbestemte forhold? Nummeret rundes av med en studie av mottakelsen av Cora Sandels roman Alberte og Jakob. Den viser at en kunnskap om samtidens resepsjon, særlig i aviskritikken, både kan gi oss et nytt syn på verket og utdype forståelsen av hvordan skjønnlitteratur fungerer i samfunnet, ettersom samtidskritikken avspeiler meget godt det aktuelle politiske og estetiske verdiunivers. Anmeldelsene gir innblikk i datidens samfunn. Og helt til slutt presenterer Sissel Lie en anmeldelse av Kerstin Muncks Att föda en text. En studie i Cixous författarskap.

God lesning!

Jahn Holljen Thon