Den første forutsetningen for at vi kan tale om en vitenskap, turde være at den kan avgrense sitt forskningsobjekt. Idet han knytter an til en diskusjon med Jørgen Dines Johansen (Edda 2/2003, Edda 2/2004), hevder Anders Pettersson at det er tvilsomt om litteraturvitenskapen er tjent med en klar og tydelig avgrensning av sitt stoffområde. Også bortsett fra at litteratur i vår betydning av ordet oppstod i Europa i siste halvdel av 1700-tallet, er kanskje nettopp vagheten i ordet ’litteratur’ en forutsetning for dets anvendbarhet. Ubestemthet og mangel på sikker kunnskap om fortiden og egne og andres beveggrunner er i ethvert tilfelle forutsetningen for den dramatiske effekten i Ibsens Rosmersholm, slik Otto Reinert leser stykket: «[O]ur not knowing is not just a legitimate but an indispensable part of our response to the play».

De rasjonalistiske idealene klarhet, avgrensning og forståelse gjelder ikke ubetinget i litterær sammenheng. Eller kanskje vi får snu om på forholdet mellom litteratur og vitenskap? ’Litteratur’ kan blant mye annet være navnet på en diskurstype som stiller spørsmål ved slike tids- og kulturspesifikke størrelser som rasjonalitet, forståelse og mening.

«Eg vil for min del vera varsam med å setja opp kunnskap som eit gode i seg sjølv,» skriver Finn Tveito i sitt essay om tingenes tale hos Tor Ulven og Jon Fosse. «Ein kan verta paralysert av å skjøna korleis eit eller anna heng saman. Stundom kan det vera like greitt å ikkje vita.» Kunnskap er ikke nødvendig i alle sammenhenger og kan gi overdrevne forestillinger om hva som er mulig å forstå: «Det beste er kanskje å lata bodskapen frå tinga vibrera med i kroppen og skrifta som eit ikkjeverbalt og fysisk uttrykk for det som orda reint innhaldsmessig aldri vil vera i stand til å formidla.» I Tor Ulvens Gravgaver står tingene gapende igjen etter oss fordi vi har preget dem med kroppene våre. Det minner om den forandring alt er underlagt, men idet det tomme ifølge Tveito «oppfordrar oss til tankeverksemd og observasjon,» er forholdet ikke entydig negativt. Jon Fosse er på sin side også opptatt av de sporene som tingene etterlater seg hos mennesket, og som er så vanskelig å sette ord på, at de heller kan uttrykkes gjennom klang eller rytme. Hos begge spiller tingene en viktig rolle i subjektets arbeid for å erkjenne seg selv. I tingene åpnes rom der mennesket kan møte seg selv.

Inspirert av M. Merleau-Pontys kroppsfenomenologi er Kjell Ivar Skjerdingstad opptatt av den kroppslig funderte opplevelsen av tekstens ting, skikkelser og relasjoner slik de framstår for leseren, i et temporalt bestemt virtuelt rom, et inkarnert . Å sanse er ifølge Skjerdingstad å overskride skillet mellom kroppen og tingen. Først idet sansingen glipper og tanken skjærer inn i det sanselige nærværet, kan vi erkjenne noe som sansning og nærvær. Den teksten som ikke iscenesetter den sanselige urenheten i form av tanke, fravær eller uro, blir kitsj. Identitet handler (også) om å bebo og bli bebodd av omgivelsene gjennom sansning, og er slik avhengig av kroppslig og før-verbal opplevelse.

Vekselvirkningen med omgivelsene, å se og bli sett, er også viktig for den nye kvinnen i modernitetens byrom, ifølge Sarah J. Paulsons fenomenologisk inspirerte analyse av Cora Sandels Alberte og friheten. Albertes erfaring av å bli tingliggjort, tilbudt for konsum i en kultur hvor varefetisjismen bestemmer mellommenneskelige forhold, kan drive henne til å innta en betraktende, estetisk holdning for slik å skaffe seg en følelse av kontroll. Men konsumering blir vanskelig når hun kjenner byen på kroppen: menneskelig lidelse, ensomhet og begjær. Romanen viser en oppfatning av det moderne basert ikke bare på fremmedgjorthet, men også på kroppslig intimitet, gjenkjennelse og identifikasjon.

Litteraturens, kroppens, identitetens grenser er flytende og ustabile; ikke engang teksten i filologisk forstand er uproblematisk. Nikolaj Rønhede tar for seg Peter Laugesens Landskab, først utgitt 1967 som upaginert stensil, heftet sammen med piperensere, annenhver side blank og bokstavene hoppende rundt med for store eller for små mellomrom. Uansett hvordan man løser det filologiske spørsmålet om valg av grunntekst, vil det ifølge Rønhede være umulig å gjenskape den mening Laugesens debut hadde, – blant annet fordi det ikke er mulig å si hvilken tekst som er den rette. Og mens man normalt skiller mellom informative, gjennomsiktige, og kunstneriske, «støyende», tekster, så gjelder i Laugesens tilfelle at de to sider sammenfaller slik at skillet mellom fysisk medium og tankemessig innhold bryter sammen.

Inspirert av blant andre A. Giddens’ tanke om at selvidentitet ikke ligger i egne handlinger eller andres reaksjoner, men i evnen til å holde gående en selvbiografisk narrasjon, har Per Thomas Andersen sett på berøringsangst og kjærlighetslengsel i Jens Christian Grøndahls roman Lucca. Om sitt navn som avgjørende har bestemt hennes livsbane, sier hovedpersonen: «Lucca var et navn, en lyd, ikke andet.» Alle møter og avgjørende begivenheter i romanen er omhyggelig framstilt som tilfeldigheter og reflekterer slik senmodernitetens ambivalens i en posisjon mellom flytende frihet, tilfeldighet og valg.

Som vanlig bringer vi grundige anmeldelser av ny faglitteratur. Mikkel Bogh tar for seg Annegret Heitmanns bok om bildekunstreferanser i nordisk litteratur fra det moderne gjennombrudd, Christian Refsum omtaler Marie Lund Klujeffs bok om litteraturens tone, og Heming Gujord det fjerde bindet modernismestudier fra Aalborg universitets store prosjekt.

God lesning!