Å forstå verden gjennom bilder og symboler, er trolig en grunnpremiss for det å være menneske. Daglig opplever vi hvordan mening skapes ved hjelp av sterke visuelle uttrykk. Da torturmetodene i Irak ble synliggjort som fotografiske avbildninger av amerikanske soldater og deres ofre, ble torturen plutselig et akutt internasjonalt tema. Røde Kors og andre hadde tidligere rapportert om forholdene, men uten at saken fikk mye oppmerksomhet. Bildene gjør torturen synlig, konkret og kroppslig, og de vitner om en praksis og forteller en historie som står i sterk motsetning til regimets egen. Krigen i Irak – mellom oss og dem, slik president Bush formulerer det – er også en kamp om og med symboler.

Angrepet på World Trade Center var blant annet en ikonoklastisk handling. De imponerende skyskraperne representerte amerikansk suverenitet på mange områder: kommersielt, kulturelt og politisk. Effekten av å tilintetgjøre dem i en spektakulær operasjon var da også formidabel, og svaret fra de amerikanske myndighetene var, som vi vet, en massiv militær aktivitet i Midtøsten, samt innskrenkede sivile rettigheter for landets egne innbyggere. Men svaret var også en offensiv bruk av enkle symboler: presidenten som lander i flygeruniform på hangarskipet «Abraham Lincoln» og erklærer krigen for slutt, statuen av Saddam Hussein som rives ned, den ydmykede fangen Saddam som hentes ut av et jordhull og renses for lus, sønnenes maltrakterte lik. ‘Fordelen’ med slike symboler er at de liksom tenker selv og sparer mottakeren for å gjøre det. Kraften i uttrykket er så stor at det synes ikke å være stort mer å si.

De enkle symbolers krig har også sterke religiøse trekk. I kjølvannet av 11. september er det dukket opp mytiske og religiøse symboler som minner om de apokalyptiske skrekkscenariene som filmindustrien elsker. Myten om Babels tårn som ble knust av Jahve, angivelig som straff for menneskenes hovmod, er blitt brukt som sammenlikning og understreking av det religiøse innholdet i hendelsen. Krigen mot USA og Israel føres i Allahs navn, og palestinske selvmordsbombere hjernevaskes til å gi sitt liv i en ‘hellig krig’. Krigen mot terror er på sin side like fundamentalistisk når Bush vil ha Gud med seg i sitt ‘korstog’ mot ‘ondskapens akse’ og for den ‘uendelige rettferdighet’.

Har humaniora samfunnsmessig relevans? blir det spurt i disse dager, og det kan synes fåfengt å arbeide med litteratur i skyggen av slike mektige krefter. Men vår forskning på språk, historie og menneskelig kommunikasjon er nettopp i lys av de aktuelle hendelsene et uomgjengelig bidrag til spredning av

toleranse, forståelse og kunnskaper. Mot denne ekstremismen og dens fatale konsekvenser må vi svare med opplysning og kritisk tenkning. Vi kan blant annet vise at symbolene ikke bare er formuleringer av virkelighetsforståelser og metoder for å fortolke og sette skremmende hendelser inn i noen meningsfulle sammenhenger, men at de også blir brukt til å produsere bestemte politiske og ideologiske effekter.

Edda er et vitenskapelig tidsskrift hvor dagsaktuelle temaer sjelden kan få direkte belysning. Det er de lange linjer i tenkning og humanistisk virksomhet som avspeiles her. I det foreliggende nummeret er det også vanskelig å peke på noen felles tematikk eller rød tråd – til det er artiklene for ulike. De uttrykker bare det faktum at vårt tidsskrift formidler den forskning som til enhver tid foregår rundt omkring i de skandinaviske miljøene. Denne gangen lar vi det derfor være opp til leseren selv å oppdage mulige forbindelser mellom artiklenes håndtering av fenomener som symboler, visuelle medier og religiøse forestillinger, og de særdeles påtrengende inntrykkene vi må forholde oss til i hverdagen.

I sin artikkel om H.C. Andersens tingeventyr undersøker Brigid Gaffikin hvordan tingene har en historie og blir brukt som eksempler på hvordan minner kan uttrykkes materielt. Hukommelse ble i det syttende århundre forstått som en kroppslig erfaring, påpeker Gaffikin, og fenomenet nostalgi eller hjemlengsel ble til og med betraktet som en sykdom. Men etter hvert, i det attende og nittende århundre, ble nostalgien forstått mer og mer som behagelig og noe som man kunne nyte i samvær med andre. Med dette som utgangspunkt viser Brigid Gaffikin hvordan H.C. Andersens tingeventyr inneholder to forskjellige holdninger til fortiden, den ene smertefullt forankret i de besjelede tingene, den andre innskrevet i fortellinger som blir delt med andre.

Hamsuns Sult slutter aldri å fascinere og lar seg åpne og tolke på stadig nye måter. Ragnhild Hagen Ystad har sett nærmere på den religiøse symbolikken i romanen og hevder at den ikke er uttrykk for en antireligiøs holdning, slik mange har ment. Hun vil ikke være med på at de kristne allusjonene, som er nokså fremtredende i romanen, bare skal leses ironisk eller parodisk, men hevder i tråd med Paul Ricoeur at de inngår i dens eksistensielle grunnkonflikt og med René Girard at de uttrykker et metafysisk begjær. I analysen sin viser ­Ystad hvordan det religiøse i Sult er flettet inn i de andre motivene: i psykologien, erotikken, det sosiale og det kunstneriske.

Terje E. Fredwall gir i sin artikkel en tolkning av skikkelsen Unn i Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Han peker på hvordan Unn i den tidlige akademiske resepsjonen er blitt karakterisert som avvikende, innesluttet og psykopatisk – en person uten livets rett. Senere er betegnelser som sorg, allmenne pubertetsproblemer og incest blitt brukt. I opposisjon til denne beskrivelsen ønsker Fredwall å fremheve andre sider ved den elleveårige jenta, så som styrke og pågangsmot, følsomhet og lengsel, selverkjennelse og kunstnerisk undring. Disse personlighetstrekkene bringer han videre inn i en diskusjon av de

nietzscheanske kategoriene apollinsk og dionysisk, som ifølge Fredwall kan kaste lys over Unns vandring og død i is-slottet.

Christian Lenemark drøfter med utgangspunkt i romanen Halality av den dansk-australske forfatteren Jeff Matthews hvordan filmmediet er en integrert bestanddel av det fiktive romanunivers. Vi får demonstrert en rekke konkrete eksempler på interaksjonen mellom to medier. Selv om Lenemark bruker en blanding av filmatiske og romantekniske begreper i analysen, er det ikke filmmediet i seg selv som er det viktige, men hvordan mediesamfunnet i det store og hele påvirker oss. Artikkelen gir også en oversiktlig innføring i det intermediale forskningsfelt.

Som vanlig har vi også flere anmeldelser å by på: Harald S. Næss anmelder Jan Sjåviks bok om å finne sannheten i klassisk norsk litteratur, Yngve Sandhei Jacobsen har sett nærmere på Ole Karlsens studie i ekfrasen, Carin Franzén har vurdert Barbro Sigfridssons bok om Katarina Frostensons dramatikk, Frederik Tygstrup anmelder Erik Bjerck Hagens bok Hva er litteraturvitenskap? og Per Thomas Andersens bok om norsk 1990-tallslitteratur, og Jahn Holljen Thon har sett på Bjerck Hagens bok om litteraturkritikk.

God lesning! Unni Langås          Andreas G. Lombnæs          Jahn H. Thon