Hva er litteratur? Igjen har dette tilsynelatende selvsagte begrepet fått ny oppmerksomhet. Norske litteraturforskere har i det siste diskutert grenser mellom fiksjonslitteratur og andre skriftlige sjangrer, samt grensene for det enkelte verk og det enkelte forfatterskap. Dette berører litteraturvitenskapens grunnlagsproblemer og handler naturligvis også om hvorvidt det er de indre strukturelle tegnrelasjonene i litteraturen som er fagets forskningsobjekt, eller om konteksten kan og skal trekkes inn.

I dette nummeret kan vi presentere et forsøk på å definere begrepet litteratur. Jørgen Dines Johansen griper nettopp fatt i det fenomenet at et begrep som fungerer uproblematisk i hverdagen, viser seg å by på store utfordringer så snart man begynner å diskutere dets faglige betydning. Det er nettopp slike avklaringer og presiseringer som skal til, både for at et fag kan legitimere seg som vitenskap og produsent av aktuell kunnskap, og for at tenkemåtene ikke skal stivne.

Behovet for gjentatte diskusjoner av hva litteratur er, og hvilke metoder som best kan svare på dens fortolkningsmessige utfordringer, henger sammen med at gjenstanden selv forandrer seg. Noe av det inciterende med Dines Johansens innspill er at det tar mål av seg til å være epoke- og sjangeroverskridende, og at det således representerer en ambisjon om å være transhistorisk. Anders Pettersson har allerede problematisert dette i sin anmeldelse av Dines Johansens bok Literary Discourse (Edda 4/2003), og redaksjonen ser gjerne at denne diskusjonen fortsetter.

Bredden i de litterære uttrykksformene, historisk og sjangermessig, er i dette nummeret godt ivaretatt, siden vi på den ene siden har en artikkel om sagaenes menneskeskildring, og på den andre siden to artikler om Dag Solstads forfatterskap, den ene om hans aller siste bok fra 2002. Dessuten kan vi tilby en analyse av Selma Lagerlöfs hybrid mellom skolebok, reiseskildring og roman, Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige.

Jon Geir Høyersten diskuterer, fra sitt stå­sted som psykiater, sagaenes menneskeskildring og «psykologiske» informasjonsevne. Intensjonen er ikke å påstå noe om hvordan mennesker i middelalderen «var», men å belyse de forestillinger om psykologiske trekk som foreligger i islendingesagaene. Her påviser og drøfter Høyersten hvordan psykologiske aspekter er forskjellig aksentuert i de ulike sagaene, og dessuten hvordan dette har med litterær, teologisk og filosofisk påvirkning å gjøre. Uten å påstå at menneskebildet som sådant endrer seg gjennom 1200-tallet, fremholder Høyersten at nye begreper og forståelseshorisonter viser seg i utviklingen av sagaenes personskildring. Ved i tur og orden å basere seg på (ytre) observasjon, interpersonlige og til en viss grad intrapsykiske perspektiv, dekker sagaene de tre hoveddimensjonene i det tjuende århundres forståelse av psykologi, psykiatri og psykoterapi.

I sin artikkel om Nils Holgersson viser Bjarne Thorup Thomsen hvordan en forestilling om nasjonen må knyttes til noen narrative og symbolske konstruksjoner som får kulturell gjennomslagskraft, og hvordan romanen som sjanger

i stor grad har ivaretatt denne funksjonen. Selma Lagerlöfs bok om Sverige ble skrevet for svenske skoleelever like etter unionsoppløsningen, og det er Thomsens hypotese at den kom til å samle og styrke ideen om en moderne nasjonalstat. I opposisjon til mye av den etablerte Lagerlöf-forskningen, som legger vekt på verkets betydning for regional og lokal identitet, understreker Thomsen at den geokulturelle pluralitet og virtuelle mobilitet inngår i et nasjonalpolitisk, enhetsskapende prosjekt.

Mens Dag Solstads Arild Asnes, 1970 har vært mottatt som enten politisk roman eller eksistensiell kunstnerroman, er det et poeng for Geir Hjorthol at romanens eksistensielle prosjekt drives gjennom språket og dets relasjon til verden. Det frigjørende, revolusjonære språket er i likhet med det religiøse, som Solstad allerede her trekker på, et like tomt som nødvendig språk. Med utgangspunkt i teoriene til Slavoj Zizek forsøker Hjorthol å etterspore forholdet mellom en subjektiv krisebevissthet og kunsten som en motstandsstrategi i forhold til samfunnets maktforhold. Solstads prosjekt er å rekonstituere subjektet og bøte på individets splittelse ved å velge en ikke-korrekt religiøs og politisk språkbruk, der «omvendelsen» forblir et utvendig, ikke innvendig forhold. Det er imidlertid Solstads store fortjeneste at han etter Hjorthols mening holder kløften mellom den språklig konstituerte virkeligheten og den eksistensielle tomheten åpen, den harmoniseres ikke.

Solstads forhold til skrift, tid og det religiøse språket er også tema i Gunnar Foss sitt essay om den biografiske romanen 16.07.41. Her viser Foss hvordan romanen knytter en tett forbindelse mellom forfatterens fødselsdato og forfatterens fødsel som forfatter, med andre ord forholdet mellom liv og skrift. Men dessuten påkaller minnene om faren og farens død en dødsbevissthet som angår forfatteren selv, og det er denne døde farens funksjon i sønnens skrift Foss er interessert i. Nærlesing av scenen der forfatteren sitter i flyet over Berlin, viser hvordan denne tematikken finner formuleringer og bilder i etablerte religiøse sjangrer, og hvordan fantasiens flukt mellom minner, fravær og nærværende synsinntrykk støtter seg til og gjentar gamle representasjonsformer.

I dette nummeret bringer vi også en rekke BOKANMELDELSEr: Søren Frank skriver om Bjarne Markussens bok om romanen, Anne Heith om Inger Larssons bok om svenske forfatterbiografier, Henning Howlid Wærp om Anna Carin Billings bok om Cora Sandels noveller, John Brumo om Magnus Nilssons bok om Ivar Lo-Johanssons statarromaner og Ole Karlsen om Per Mælengs Jonas Lie-studie.

God lesning!

Unni Langås          Andreas G. Lombnæs          Jahn Thon