En fagtradisjon fungerer som fortolkningsramme, fremhever visse aspekter ved tekster og usynliggjør andre, oppvurderer noe og forkaster annet. Dette er verken oppsiktsvekkende eller kritikkverdig. Det ligger i sakens natur at man er blind for denne meningsstyrende effekten i samme grad som man er sosialisert inn i det Stanley Fish betegner fortolkingsfellesskapet. Felles for hovedbidragene til dette nummeret av Edda er at de i noen grad letter på sløret og viser fagtradisjonens, ståstedets betydning for forståelsen av og kvalitetsvurderingen av ellers høyst ulike former for litteratur: en lite (aner)kjent, kvinnelig dansk dramatiker, en esoterisk nynorsk lyriker og en prisbelønnet norsk samtidsroman.

I Eirik Vassendens disputas for graden doctor artium kommer det fram større motsetninger enn hva gjelder synet på enkeltpassasjer og dikt i Olav Nygards lille, men fornemme lyriske verk. Med emne fra nordistikkens kjerneområde, veileder fra allmenn litteraturvitenskap i Bergen (Erling Aadland) og en annenopponent, Otto Hageberg, som representerer fagtradisjonen ved Nordisk institutt i Oslo, er det ikke til å unngå at ulike oppfatninger om litteraturens og litteraturstudiets oppgave og vesen gjør seg gjeldende. Denne motsetningen viser seg blant annet i synet på lyrisk diktning som henholdsvis retorikk og replikk. Et annet, mer idéhistorisk preget syn på faget kommer fram i opposisjonen ex auditorio fra den som i dag må sies å være litteraturstudiets grand old man i Norge, Asbjørn Aarnes.

Første ordinære opponent, Ole Karlsen fra det i sammenhengen unge nordistmiljøet i Tromsø, har vel ingen prinsipielle motforestillinger mot Vassendens form for vitenskap, men påpeker blant annet en tendens til å utrope noe til enestående og originalt som kanskje er en genrekonvensjon eller et særtrekk i samtidens lyrikk, med andre ord en mangel på tradisjonsbevissthet. Et indisium på et tradisjonsbrudd som går langt ut over den aktuelle avhandlingen, er doktorandens innrømmelse av at han bruker påfallende mer plass på de tematiske og språkfilosofiske sidene ved sitt emne, diktskapelsen, enn på de lyrisk-formale. Enda et forhold som nærmest er for utbredt til å være synlig, trekkes fram av førsteopponenten når han spør om kompleksitet er det samme som kvalitet.

Komplisert eller ikke, så mangler det, som doktoranden fremhever, ikke på forståelse av Nygards dikt. Problemet er at forståelsen ofte er taus, uartikulert, uformidlet. Samtidig er det doktorandens oppfatning at den ikke altfor omfattende Nygard-resepsjonen kan sees som et paradigme over norsk lyrikkforskning fra mellomkrigstiden til i dag. Uten videre innser man også den avgjørende forskjellen som ligger i å lese dikt som (mystisk) visjonsdiktning, som etterromantikk eller som tidligmodernisme; i vitenskapelig sammenheng ligger utfordringen ikke minst i å være oppmerksom på det egne ståstedet og dets betydning for meningskonstruksjonen, om det nå er mening som er målet med lyrikklesning - noe ingen av deltakerne i disputasen er aldeles sikre på.

En av de mest markante romansuksesser fra senere år er Lars Saabye Christensens Halvbroren, som i 2002 ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris. I likhet med en rekke andre store romaner fra det

forgangne århundret tegner den en norsk freske med betydelig historisk substans, idet figurenes historie er vevet inn i den store Historien som bakgrunnsteppe. I sin artikkel stiller Ståle Dingstad spørsmålstegn ved en slik lesning. Idet han situerer romanen i tradisjonen fra de amerikanske «freak-shows», leser han den i stedet som en (vellykket) underholdningsroman som med en metalitterær vri tematiserer underholdningen som sådan. I dette finner Dingstad en affinitet til Hamsun, som i motsetning til Saabye Christensen etablerer et perspektiv som gjør det mulig å øyne våre konvensjonelle oppfatninger.

Om Saabye Christensen etter Dingstads mening ikke har ambisjon om å utnytte underholdningsromanen kritisk i forhold til gjengs historiekonstruksjon, så er det nettopp noe slikt Emma Gad gjør, ifølge Lynn R. Wilkinson, når hun bruker det forrige århundreskiftets underholdningsteater til å åpne opp for nye kjønnsroller. Emma Gads to skuespill, Et Sølvbryllup fra 1890 og Den mystiske arv (spilt første gang 1906), har av tidligere litteraturforskere vært vurdert på Det moderne gjennombrudds premisser. Pil Dahlerup rubriserte henne for eksempel som «på mange måter [...] reaksjonær». Etter Wilkinsons mening er Gad både innovativ og radikal når hun bruker komedietradisjonen ikke bare til å åpne opp for nye måter å se samfunnet på, men også til å vise kvinner i nye roller som aktører så vel på teaterscenen som i familien og den offentlige arena. Mens et drama som Strindbergs Fadren viser mann og kvinne som fanget i biologien, ser Gad på kjønnsrollene mer som et spill, samtidig som hun åpner for gjenkjennelse og identifikasjon på tvers av kjønnsgrensene.

Ut over dette rommer nummeret debatt idet Unni Langås svarer på Andreas G. Lombnæs' innsigelser mot hennes Wergeland-syn, og Sissel Furuseth imøtegår kritikken av hennes anmeldelse av Ivar Havneviks norske lyrikkhistorie. Endelig bringer vi grundige anmeldelser av tre på hvert sitt felt vektige bidrag til litteraturstudiet: Atle Kittang har lest Bjørn Hemmers Ibsen-bok og Mads Rosendahl Thomsen første bind av Anker Gemzøe og Peter Stein Larsens modernismehistorie, mens Anders Pettersson anmelder Jørgen Dines Johansens semiotiske litteraturteori.

God lesning!

Jahn Thon, Andreas G. Lombnæs