Den fruktbare uenighet og faglige debatt har ikke preget Edda så sterkt som redaksjonen kunne ha ønsket. Forhåpentligvis kan dette nummeret rette opp noe. Christine Hamms avhandling Medlidenhet og melodrama. Amalie Skrams litteraturkritikk og ekteskapsromaner bringer inn nye perspektiver på forfatterskapet idet medlidenhetskravet til litteraturen, slik det kommer til uttrykk i Skrams kritiske virksomhet, oppfattes som nøkkelen til å forstå disse romanenes melodramatiske karakter. Disputasen aktualiserer en rekke grunnleggende problemer innen vårt fag: forholdet mellom filosofi og litteratur, språk og dagliglivserfaring, mellom fiksjon og kritikk, kunst og samfunn, liksom forståelsen av forfatterintensjon, ansvar, skeptisisme, psykoanalysens nytte for tekstfortolkningen samt ikke minst kjønnets betydning og feminismens aktuelle status.

Debatten mellom førsteopponenten Irene Iversen og doktoranden dreier seg om forholdet til etablert forskning, bruken av narratologiske og psykoanalytiske begreper, forståelsen av Skrams litteraturkritikk. Mens dukkemetaforen i Skrams "Betragtning over Et Dukkehjem" (1880) tjener som utgangspunkt for Hamms fremstilling av Skrams skeptisisme (hvordan kan man utenfra vite noe om 'dukkens' sjelsliv?), insisterer Iversen på at essayet er et typisk eksempel på den naturalistiske "opplysningsdiskurs". Der Skram i Hamms optikk ser 'Gaader', er hun etter opponentens oppfatning opptatt av hvordan gåtene skal løses. Doktoranden hevder i sitt svar at både Skrams litterære og litteraturkritiske tekster er langt mer kompliserte og formalt sett mer sammensatte enn det Iversen gir uttrykk for. Imidlertid kan det se ut til at begge kan være enige i at kvinnenes opplevelse av manglende evne til å gjøre seg forstått eller få anerkjennelse, deres ukjenthet, henger sammen med deres avvisning av atskiltheten (den kjønnete kroppen), noe som kaller på en melodramatisk uttrykksform. Uenigheten går på hvorvidt dette er uttrykk for en gyldig eksistensiell erfaring, eller en mangel på innsikt.

Anniken Greve tar opp et problem som går langt ut over Christine Hamms avhandling når hun stiller spørsmålet om den tenkning som måtte foregå i en litterær tekst best kommer til sin rett ved at en tolker denne med en filosofs - i det aktuelle tilfellet Stanley Cavells - begreper. Vil ikke begrepene fungere som en forhåndsbestemmelse av tekstens tema? Etter Greves syn ville avhandlingen ha tjent på at sinnsproblematikken og skeptisismetematikken i en første omgang var blitt presentert på romanens premisser for deretter å utdypes og problematiseres ved filosofens hjelp. På dette svarer doktoranden at inspirasjon fra en filosof kan få en til å se nye sider ved et forfatterskap. Det foreligger et gjensidig forhold mellom teori (filosofi, psykologi osv.) og litteratur. Disputasen demonstrerer også et implisitt faktum: dramaets påvirkningskraft og dominans utover fra midten av 1800-tallet, uten at melodramaets egenart er blitt viet stor oppmerksomhet i den faglige diskusjonen.

Unni Langås tar for seg de fordommer og fantasier som bestemmer kvinnebildet i et utvalg tekster av Norges fremste romantiske

dikter, Henrik Wergeland. Så vel "De sammenvoxne Træer", den første fortelling i Hassel-Nødder, som hans kjærlighetsbrev fra perioden 1824-1828 viser hvordan håpløs forelskelse (som ifølge Langås på en ubestemt måte inkluderer flere unge piker, deres og hans egen mor) omdannes til symboler og skrift, og hvordan denne transformasjonen er lystbetont. Kjærlighetsobjektet står fram som en diamant hvis vesentligste egenskap er at den speiler hans eget vesen. Samtidig vitner brevene om forhold av ganske annerledes fysisk karakter til kvinner av folket. Denne splittelsen mellom kropp og sjel er det diktningen etter Langås' oppfatning fremstiller og bearbeider og forsøker å hele. I sin gjennomgang av "Til Stella" fra Digte. Første Ring (1829), polemiserer artikkelforfatteren mot harmoniserende fortolkere som i sjelebryllupet i diktets himmel har funnet det ultimate svar på de spenninger som utspiller seg. Romantikken er moderne i formuleringen av en ny subjektiv bevissthet, derimot fører den videre og forsterker en kjønnsdikotomi som tenderer mot å ekskludere kvinnen som aktør i den symbolske orden.

Også den androgyne tittelfiguren i Hamsuns novelle "Dronningen av Saba" (1892) finner som borgerfrue i Kalmar sin plass i et tradisjonelt mønster, men ikke uten først å ha vekket motstridende og foruroligende følelser hos jegfortelleren. Heller ikke tittelen er entydig. Elisabeth Oxfeldt viser i sin analyse hvordan den bibelske legenden, Julius Kronbergs maleri, den unge kvinnen og Hamsuns to tekster (foruten novellen en Dagblad-artikkel fra 1888) sammen og hver for seg iscenesettes som elementer i en verden hvor hierarkier, årsakssammenhenger og stabile grenser er satt på spill, inklusive dikotomiene orient og oksident, mann og kvinne, før og nå, virkelighet og fiksjon, visuell og verbal fremstilling. Den kunstinteresserte litterat prøver gjennom Kronbergs maleri - og etter de mest moderne franske forelegg - å få kontakt med det orientalske som en verden hevet over tiden og den moderne forvirring, men hindres ifølge Oxfeldt paradoksalt nettopp av de begrensninger som ligger i den provinsialisme han er henvist til, fjernt fra det sant moderne. Slik inngår Oxfeldts artikkel sammen med de øvrige bidragsytere i noe som ser ut til å være et massivt framstøt for å bryte ned muren mellom de skjønne kunster på den ene side og sakprosa (som kunst- eller litteraturanmeldelser), biografiske dokumenter (som brev) og sosiopolitiske forhold på den annen.

Ellers bringer nummeret en anmeldelse av Atle Kittangs avhandling om Ibsens heroisme ved Jørgen Dines Johansen. Bente Aamotsbakken presenterer en tysk avhandling av Bettina Baur om melankolien i Cecilie Løveids forfatterskap, mens Dag Heedes Blixen-bok, anmeldt av Gitte Mose i Edda 1/2003, blir gjenstand for omtale fra en ny vinkel, ved Lars Rune Waage. Under rubrikken Debatt bringer vi Ivar Havneviks tilsvar til Sissel Furuseths anmeldelse av hans norske lyrikkhistorie, Dikt i Norge.

God lesning!

Andreas G. Lombnæs, Jahn Thon