I den litterære institusjonens møte med den rasjonalitet, teknologi og markedsøkonomi som skaper det moderne samfunnet, oppstår modernismen. For Norges vedkommende ble konfrontasjonen åpenbar omkring 1890. Samtidig blir litteraturen for alvor oppmerksom på sin egenart, og blir sitt eget hovedmotiv i et forsøk på å bevisstgjøre særegenheten som språkets kunst. At litteraturen ved samme anledning tar avstand fra konstituerende trekk ved det moderne samfunnet og stilles utenfor den politiske offentlighet, har skapt forestillingen om den autonome litteratur: på den ene side diktningen som reservat for menneskets fremmedgjorte sjel, på den annen side de vulgære, men akk så uomgjengelige realiteter.

I det foreliggende nummer av Edda belyses fra ulike kanter den gjensidige avhengighet som forbinder abstrakt og konkret, følelser/verdier og språk, kunst og teknikk, elite- og populærkultur, litteratur og samfunn.

Så lenge litteraturen hadde en plass i den borgerlige offentlighet, var det i kraft av en fordobling, en formidling av en forutgående nødvendighet av religiøs, etisk eller politisk karakter, og med sikte på å realisere denne nødvendigheten utenfor eller etter verket. I ellers forskjellige tolkninger har de manifeste elementene i Tarjei Vesaas' Fuglane blitt oppfattet å representere noe abstrakt og skjult utenfor eller forut for romanen. Å fortolke innebærer slik å finne en kjent betydning til en ukjent form. I sin artikkel «I møte med en fugl» minner Hanne Line Solem om at romanens interesse ligger i sammenstillingen av elementer som ikke har opptrådt sammen på denne måten før, men som altså regelmessig føres tilbake til noe allerede kjent. Med utgangspunkt i den franske filosofen Gilles Deleuzes forestilling om deterritorialisering, viser Solem hvordan fikserte begreper som mann og fugl ved å stilles sammen avstedkommer en hendelse, setter i gang en meningsproduksjon som ikke kan tilbakeføres til noe tidligere kjent.

Forestillingen om mening ikke som substans, men som prosess, står sentralt også i Andreas G. Lombnæs' treleddete forsøk på å innkretse «Obstfelders modernitet». Det attråverdige i modernismen er ikke en tilstand, liv eller død, men et samspill av motsetninger: stadig nyskaping av livet. Dette forholdet ligger bak mer eller mindre desperate forsøk på å legge bak seg vaner og litterære konvensjoner for å gå i ett med modo, det virkelige livet her og nå. Det moderne menneske kjennes på sin innsikt i tilværelsens tomhet for mening, men nettopp denne tomhet er produktiv for så vidt som den setter i gang et meningsprosjekt der den enkelte på godt og ondt skaper seg selv og sin verden. I Obstfelders samtid skifter fokus fra litteraturens innhold til formen, fra referansen til selve henvisningsfunksjonen - til språket som formidler (eller skaper) av forholdet mellom psyke og tingverden. Mens de vanlige «visne» ord for Obstfelder følger etter livet som «stivnede hjerteslag», har diktningens ord makt i kraft av ut-sagnet. Ordet - «det sande», «i ham» - antas i novelletten «Liv» først å manifestere seg som en rytme, en svingning, dernest tydeligere som tone, før det blir meningsbærende - ord.

I prosadikt som «Blåveis» og «Roser» skaper den samtidige aktualisering av uforenlige fortolkningsrammer en ubestemmelighetssone (Deleuze igjen!) som åpner for ikke-reproduktiv lesning. Samtidig demonstreres den modernistiske tekstens vilkår.

Noen av de samme tekstene som kommenteres av Lombnæs, ligger til grunn for John Brumos refleksjoner over «Obstfelders blikk». Heller ikke her er det snakk om å søke tekstenes skjulte mening, det gjelder å undersøke deres plass i et historisk bestemt nettverk av medieteknologi, kunnskaps- og maktstrategier. Vår tilgang til omverdenen er ikke gitt én gang for alle. Sansningen er knyttet til historisk bestemte kunnskapsformer, mediert av teknikkene for framstilling, lagring og overføring av informasjon. Brumos utgangspunkt er det sene 1800-tallets nye tekniske forutsetninger for å se, høre og oppfatte verden, noe som i sin tur gir støtet til refleksjon over medialitet og virkelighetsoppfatning. Som premissleverandør til den serielle og partikulære lyriske form i et dikt som «Jeg ser», utpeker Brumo fotografiets nøyaktige dokumentasjon av virkeligheten, inklusive uintenderte detaljer uten skjult mening. Bak de syner og visjoner som tidligere forskning har tilskrevet inspirasjon fra religiøs mystikk, ligger kanskje fotografiets selvstendiggjøring av blikket. I startfasten forholder den norske modernsimen seg nok til et autonomt og subjektivt blikk, men dette blikket er i sin tur stimulert av de nye tekniske muligheter for hyper-realistisk gjengivelse av omverdenen.

I et essay om Søren Ulrik Thomsens arabesksamling Det skabtes vaklen, tar Hadle Oftedal Andersen utgangspunkt i Hans-Jørgen Nielsens kritikk av sentidige forsøk på å forene humanistisk og naturvitenskapelig erkjennelse, forsøk som kan minne om Obstfelders intensjoner hundre år tidligere. Andersen legger vekt på at erkjennelse er bundet til språket, og at det er nødvendig å holde de forskjellige nivåenes diskurser fra hverandre. Overgangen fra ett nivå til et annet skjer i språket mellom tegnene og ytringene. Med formuleringer hentet fra samme Nielsen (og med relevans også for Obstfelders praksis) oppstår betydning der hvor ordene og setningenes nivåer krysser hverandre i skriftens hvitt, i en stillhet som motsvares av talens rytmer og pauser. Disse er de ikke-tegn betydningen går ut fra. Den negative virkningen av brudd mellom tegn blir noe positivt ved at tomrommet forbinder og forener. Der et jeg blir synlig i Thomsens arabesker, er ifølge Andersen i overgangen mellom det åndelige og det biologiske. Liksom hos Vesaas og Obstfelder i de tidligere refererte artiklene, kommer skriften og meningen ut av fraværet av bestembar mening. Naturvitenskap og menneskevitenskap lar seg ikke forene, men som språkspill har de likheter, og de kan bringes i dialog. Mennesket kan føres tilbake til den biologi det deler med andre levende vesener; ytringen går tilbake på det kollektive språkets klisjeer og konvensjoner. Med sine hvite felt og pauser plasserer Det skabtes vaklen seg mellom de språkspill som sammen bærer verden, men som hver for seg er ute av stand til å gripe det spesifikt menneskelige.

Hvordan en meningseffekt oppstår i møtet mellom to distinkte betydningssystemer, i dette tilfellet mellom tekst - det som på engelsk kalles lyrics - og sang, viser Thomas Seiler i sin gjennomgang av samarbeidet mellom Geirr Lystrup og Det Norske Kammerkor. Her samvirker musikk og plateomslag, sangstil og framførelse i et subversivt multimediashow. Så vel sanggruppe som tekst- og artikkelforfatter opptrer som idérike brikolører og avstedkommer en helhetsvirkning der elementer av den bakhtinske karnevalstradisjonen inngår i tekstlige/kontekstuelle/paratekstuelle/intertekstuelle sammenhenger.

Med Håkan Sandgrens bidrag til nummeret, «Maskulinitetens vita zon», tar vi skrittet til Klas Östergrens romaner om slitne, middelaldrende menn på en nedkjørt landsbygd. Trilogien (utkommet 1988, 1991 og 1994) tar for

seg menns livssituasjon i en tid da mannlighet og patriarkalske idealer synes umulig å forsvare, ja ikke engang er til å ta på alvor. Sivilisasjonen er det store feminiserte Andre der disse mennene ikke makter å hevde seg. Ifølge Sandgren sikter mennene i romanene ytterst mot å styrke mannlig identitet og samhold, med en term av Kosofsky Sedgwick: homososialitet. Den hvite sonen det alluderes til i tittelen, er ensomheten som i pakt med mannebøkenes sjangernorm tillater dem å agere som autonome og sosiale vesener, men uten ansvar og utenfor samfunnet. Paradokset ligger i dette at jo mer de taper, jo lengre de tvinges bort fra sivilisasjon og kultur, desto større blir deres heltestatus og jo mer imponerende deres maskulinitet. Om vi her befinner oss fjernt fra Vesaas' og Mattis' 1950-talls bygdenorge, så har vi stadig å gjøre med romaner uten forutbestemt betydning, hver for seg og under ett ender de med en 'tom' slutt som bare kan fylles av leserens egne vurderinger.

Ellers bringer nummeret en anmeldelse ved Walter Baumgartner av Uwe Englerts avhandling om Ibsen og Det tredje riket, en framstilling av et forhold mellom diktning og politikk som trekker på eldre tradisjoner enn Hitler-tidens. Gitte Mose har lest tre nye bidrag til litteraturen om Karen Blixen, Sissel Furuseth drøfter Ivar Havneviks norske lyrikkhistorie, mens Erling Aadland presenterer en svensk avhandling av Anna Cullhed om etableringen av lyrikksjangeren. Unni Langås har permisjon fra redaksjonen på grunn av studieopphold i USA, men bidrar til nummeret med en anmeldelse av Åsa Arpings bok om 1830-tallets mediehistoriske og litteraturkritiske debatt i et genusperspektiv.

God lesning!

Andreas G. Lombnæs, Jahn Thon