Spørsmål knyttet til sjanger aktualiseres stadig. Nyere sjangerteorier profilerer sjanger ikke som kategori eller klasse, men som produktive slektskapsforbindelser i stadig endring. Sjanger må forstås som interferens mellom tekster, som inter- og transtekstualitet. Slike relasjonelle forbindelser gjelder like mye i litteraturforskning som i daglig litteraturkritikk og i arbeidet med elektroniske hyperlinker på nettet. Av hypertekstforskningen kan vi lære at enhver tekst alltid kan ekspandere til høyere nivåer, men også få bekreftet en historisk erfaring: Tekstforståelse og sjangerrelatert kunnskap innbefatter også teknologiske faktorers innvirkning på den konkrete skrive- og skaperprosessen.

I dette nummeret av Edda bringer vi flere artikler som i en eller annen forstand belyser sjanger- og medieteoretiske spørsmål knyttet til litteratur. Erik Østerud introduserer den tyske litteratur- og medieforskeren Friedrich Kittler, som har utarbeidet en form for medial materialisme, en litteratursosiologi hvor skriftkulturens produksjonsvilkår blir satt i sammenheng med ideer og estetikk. Han skiller mellom attenhundretallets klassisk-romantiske «nedskrivningssystem» (Aufschreibesystem) som baserer seg på penn, papir og den muntlige leseopplæring som barnet får av mor, og det modernistiske systemet som har helt andre teknologiske forutsetninger: fotografi, film, fonograf, grammofon og skrivemaskin. Østeruds prosjekt er å vise hvordan dette medieteknologiske klimaet kan avleses som en spenning i den unge Knut Hamsuns poetologi.

Poul Houe tar et enda dristigere grep når han sammenstiller Søren Kierkegaards reaksjoner på de nye massemediene med medieteoretikeren Marshall McLuhans analyser av den postmoderne mediesituasjon. Kierkegaard hevdes å foregripe sentrale teser hos McLuhan, selv om den førstes kritikk kontrasteres av den andres optimisme, samtidig som begge diskuterer de samme hermeneutiske problemstillingene.

Hos Peter Christensen får kommunikasjonsproblematikken en helt annen behandling, siden han spør hvordan vi i dag kan iscenesette og fortolke Ludvig Holbergs komedier. Denne vår felles dansk-norske mester uti komediediktningen har en uomtvistelig klassiker-status, som allikevel - eller nettopp derfor! - stiller vårt tids teater overfor basale utfordringer som angår alt fra humor og latter til spørsmål om teksttroskap, tabuer og dramakonvensjon. Christensen prøver ut det han kaller et destabilisert klassikerbegrep for å drøfte Den Vægelsindede som en klassiker forskutt mellom 1700-tallet og ulike forslag til aktuell regi.

I Katja Teilmanns artikkel drøftes sjangerproblematikken på grunnlag av tre verk av August Strindberg: Legender, Inferno og Le plaidoyer d'un fou. Hennes utgangspunkt er den store mengde av teori som sikter mot beskrivelse av sjang­rer, mens Teilmanns eget prosjekt er å vise hva som skjer når sjangrer møtes innenfor ett og samme verk. For å kunne beskrive det sjangersammenstøtet som finner sted hos Strindberg, trengs ikke bare et begrep om de gjenkjennelige trekk, som knytter verket til en bestemt, aktualisert sjanger, men også om tekstens enestående transformasjon av sjangeren, som Teilmann betegner virtuell sjanger.

Det nittende århundres roman er den sjangeren Brit Lyngstad tar for seg, nærmere bestemt Victor Hugos Les Misérables. I hennes artikkel blir ulike maktdiskurser analysert, og Lyngstad viser hvordan romanens språkhandlinger ofte har helt andre formål enn å kommunisere: Det snakkes for å forvirre, for å forføre, for å dominere, for å manipulere, og så videre. Scenen som står i fokus, er rettssaken mot Champmathieu, og Lyngstad demonstrerer hvordan den som har ordet i sin makt, også får retten på sin side. I år feires for øvrig 200-årsjubileet for Hugos fødsel.

To av artiklene i dette nummeret handler om nyere litteratur. Lisbeth P. Wærp gir en dramaestetisk lesning av Jon Fosses drama Ein sommars dag. Den karakteriserer dramaets sjangerspesifikke innslag, samtidig som den viser hvordan også lyriske og episke trekk bidrar til en tematikk, som Wærp bestemmer som spenningen mellom forsvinning og fastholdelse. Kjell Ivar Skjerdingstad analyserer Ragnar Hovlands Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlèt Pappkartongen. Artikkelen reiser ikke sjangerspørsmålet direkte, men kan leses som en illustrasjon til hvordan barneboka stadig står i et dialogisk forhold til sjangerkonvensjoner og fortellemønstre innen voksenlitteraturen.

I dette nummeret bringer vi også en anmeldelse av første bind i den nye norske idéhistorien, ved Marit Christoffersen. Videre anmelder Olav Solberg det store fembindsverket Sveriges Medeltida Ballader, Karen Klitgaard Povlsen anmelder en antologi om relasjoner mellom Norden og Tyskland på 1700-tallet, Birgitta Ney skriver om Marta Ronnes avhandling om kvinner på svenske universiteteter 1904-1943, Torgeir Haugen om Per Buviks dekadansestudie og Unni Langås om Lilian Munk Rösings psykoanalytiske lesning av barndomsskildringer.

God lesning!

Kristiansand, desember 2001

Unni Langås Andreas G. Lombnæs Jahn Thon