Enten vi forholder oss til skolebarn, marginaliserte grupper eller eldre, har drama- og teaterpedagoger jobbet med livsmestring lenge før temaet ble et kjerneområde i den nye læreplanen. Sammenhengen mellom det arbeidet vi gjør og psykisk helse, er på mange måter så åpenbar for oss fagfeller imellom, at det er lett å himle med øynene når skolepolitikerne – for ikke å si den ferskeste WHO-rapporten – presenterer dette som nytt tankegods.

For nylig har også Verdens Helseorganisasjon slått fast det vi lenge har visst: Kunst spiller en betydelig rolle for vår fysiske og psykiske helse. Rapporten har tatt for seg over 900 publikasjoner og 3000 studier gjort i løpet av de siste to tiårene. Ett av nøkkelpunktene er at man ikke nødvendigvis trenger å være utøvende kunstner for å få helseeffekt av kunsten. Å aktivt utøve kunst, ved for eksempel å lære seg et instrument eller delta i en teatergruppe, kan gi like positive utslag som å være et «passivt» publikum på en forestilling eller konsert, konkluderes det.1 Som følger av dette er nå en større helhetstenkning mellom utdanning og helse, og mellom helse og kultur, i ferd med å vinne frem. Utdanningsdirektoratets satsing på Folkehelse og Livsmestring i Fagfornyelsen2 er symptomatisk for denne trenden.

Men det byr også på utfordringer dersom den kunstneriske egenverdien og det teaterfaglige går på kompromiss i tverrfaglighetens begeistring. Dette er et velkjent dilemma for drama- og teaterpedagoger og anvendt teater generelt. Vi driver med teater, og egenverdien kommer først – enten målet er pedagogisk, helserelatert eller politisk. Da må vi ha en solid drama- og teaterfaglig utdanning, kunstnerisk og kunstpedagogisk kompetanse – og ikke minst synliggjøre de effektene vi så gjerne snakker om oss imellom. Det siste er det vi forsøker på når vi i dette temanummeret spør:

Hva er det med drama og teater som kan bidra til å gjøre livene våre mer håndterlig? Hvordan kan faget vårt hjelpe grupper og enkeltpersoner til å mestre alle disse dagene som livet består av?

Vi vet at svaret på disse spørsmålene ikke så lett lar seg artikulere når man jobber med et fag som vårt. De prosessene man setter i gang hos aktørene, enten de er utøvere eller mottakere av kunst, kan ikke alltid bringes på brøk. For hvordan kommer håp til uttrykk i det arbeidet vi gjør? Hvordan ser opplevelsen av tilhørighet og aksept ut – og hva med opplevelsen av mening og mestring?

Alle tekstene i dette nummeret har ulike innganger til vår problemstilling. Likevel har de det til felles at de går ut fra et ressursorientert helsebegrep, som bygger på individets subjektive helseforståelse og oppdagelse av egen kreativitet. Dette utgangspunktet fordrer at vi snakker med og ikke bare om de det gjelder.

Vi har derfor satt oss som mål å bringe fram flest mulig av deltakerstemmene, og deres opplevelse av å jobbe drama- og teaterfaglig i en livsmestringskontekst. Blant disse stemmene hører vi skoleelevers tolkninger av en fortellerforestilling om vold i hjemmet, vi hører om overgrepsutsatte som vil ut av offerrollen, en norsk 14-åring med framtidsangst, finske ungdommer med adferdsproblemer, søvndeprivert ungdom som setter ord på hva det søvnløse egentlig dreier seg om – og de som på et kritisk punkt i livet oppdager sin indre klovn og plutselig tør noe som endrer alt, nemlig å leke igjen.

Gjennom disse, og enda flere røster, håper vi å kunne vise hva det er med drama- og teaterfaglig arbeid som fremmer livsmestring og troen på en bedre morgendag. For kanskje er det der Stig Johansson glemte at alle dagene som kom og gikk var selve livet, at vårt arbeid begynner. Som forfatterne bak Manifestet skriver denne gangen: «Når vi lager teater, leker vi ofte med roller og sitasjoner, og når vi leker slutter vi å evaluere oss selv og andre. Vi blir oppslukt av øyeblikket». – Og er det ikke nettopp i øyeblikket vi tør å møte dagene som de er, med alle sine sider?

I skrivende stund går vi inn i vår sjette uke med lock-down. Koronakrisen har tvunget oss, og ikke minst kunstfeltet, til å finne mestringsstrategier i en tid hvor hverdagen, slik vi kjenner den, har blitt satt på vent. At kunst og kultur spiller en betydelig, om ikke enda større rolle i folks tilbaketrukne liv, har likevel den digitale verden befestet til gangs. Kunsten har nemlig evnen til å skape et fellesskap som potensielt overskrider tid og sted. Nå som vi opplever mer isolasjon enn vi er vant til blir slike fellesskap viktigere enn noensinne.

Jeg vil rette en stor takk til mine fremoverlente interne og eksterne medredaktører: Bennyé Austring, Ellen Foyn Bruun, Aase-Hilde Brekke og Wenche Torrissen. Deres faglige innsikt, kritiske blikk og oppriktige engasjement for drama, teater og livsmestring, har sørget for at dette nummeret har blitt hva det er. Sammen oppfordrer vi drama- og teaterpedagoger til å være spydspisser for fagutvikling og praksisfornyelse i skjæringspunktet mellom kunst, pedagogikk og helse.

God lesning og ta vare på hverandre!