Hvordan forstå fortellerens kunstneriske arbeid med og formidling av folkeeventyr i vår tid?

Muntlig fortellerkunst er i dag en etablert uttrykksform som blant annet kan sees gjennom en rekke fortellerfestivaler arrangert rundt om i Norge og Europa og etableringen av det internasjonale nettverket «Federation for European Storytelling Network» i 2008. Innenfor undervisning er bruk av muntlig fortelling som et pedagogisk verktøy vel dokumentert (Karsrud, 2010; Aadland, 2016), men lite er skrevet knyttet til fortellerens kunstneriske arbeid i samtiden (Carmelo, 2018, s. 4). Som utøver og underviser med over 20 års erfaring innenfor dette fagområdet, har jeg en viss oversikt over fagområdets omfang i Norge, og med denne artikkelen ønsker jeg å bidra til en diskurs knyttet til dagens fortelleres arbeid med folkeeventyr.

Når det kommer til repertoar, formidler dagens fortellere mye av det samme materialet som tradisjonsbærere, til tross for at dagens fortellere ikke står i en muntlig forbindelse til materialet som tidligere (Görög-Karady, 1999, s. 228; Carmelo, 2018; Dahlsveen, 2016). Dagens fortellere i Norge har folkeeventyr som en del av sitt repertoar, og det er derfor naturlig å se nærmere på fortellernes formidling av norske folkeeventyr (Dahlsveen, 2016).

Problemstilling

Folkloristen Rikard Berge (1881–1969) har utgitt flere artikler (Berg, 1915; Berge, 1921; Berge, 1976) som tar for seg det han kaller for «Norsk Eventyrstil». I praksis var det, ifølge Berge, tre ulike stiler det norske folkeeventyret ble fortalt innenfor (Berge, 1976). Berge har detaljert beskrevet og analysert to av eventyrstilene. Gjennom verken litteratursøk eller egen kunnskap om feltet har jeg funnet tilsvarende utgreiinger. Innenfor folkloristikken har Richard Bauman utsondret det han ser på som performative elementer hos amerikanske fortellere, men han redegjør ikke for formidling av folkeeventyr og stil (Bauman, 1986; Bauman, 1997). I senere tid har den portugisiske fortelleren Luis Correia Carmelo analysert europeiske fortellere som en del av samtidens scenekunstnere, men avhandlingen foreligger foreløpig kun på portugisisk (Carmelo, 2016).

Da dagens fortellere og tradisjonsbærerne Berge tar utgangspunkt i, har samme materiale som en del av repertoaret, er det interessant å bruke Berges redegjørelse som utgangspunkt for å forstå fortellerens formidling av folkeeventyr i vår tid. Berges utgreiinger kan synes foreldet, en kritikk som også ofte møter fortellere; folkeeventyrene de formidler, er ikke lenger aktuelle for samtiden.

Jeg mener likevel Berges beskrivelser kan tjene som utgangspunkt for å se nærmere på dagens fortellere, da det ikke finnes tilsvarende beskrivelser og fordi jeg umiddelbart kjente noe igjen i beskrivelsene som noe som samsvarer både med egen praksis og min erfaring med andre fortellere.

Med utgangspunkt i Berges utgreiinger vil jeg i denne artikkelen undersøke hvordan dagens forteller formidler norske folkeeventyr. Artikkelen søker svar på følgende spørsmål: Hvilken eventyrstil preger fortelleren av det norske folkeeventyret i dag? Videre; hvordan framstår denne eventyrstilen i en fortellersituasjon?

I artikkelen vil jeg først si noe om undersøkelsen jeg gjennomførte, deretter tar jeg for meg Berges eventyrstiler for så å belyse eventyrstilene i dag.

Undersøkelsen

For å få kunnskap om artikkelens tema valgte jeg å tilnærme meg området med en undersøkelse som besto av to deler: en forundersøkelse og deretter observasjon og samtale. Forundersøkelsen var en elektronisk spørreundersøkelse jeg gjennomførte høsten 2016 blant norske fortellere, for å få en oversikt over fortellermateriale og hvilke metoder de tok i bruk når det gjaldt bearbeidelse/omgjøring av folkeeventyret. Spørreundersøkelsen ble formidlet gjennom e-post og sosiale medier, og antallet som besvarte undersøkelsen, var 52. Det er ikke godt å si om dette er representativt, da det ikke finnes en profesjonsorganisasjon for fortellere som kan måles i antall medlemmer. Jeg vet heller ikke hvem som besvarte undersøkelsen, utover de som selv registrerte seg som interessenter for videre oppfølging.

Spørreundersøkelsen besto primært av prekodede spørsmål som ga meg en statistikk over for eksempel antall folkeeventyr i fortellerens repertoar. Spørreundersøkelsen inneholdt også muligheter for å kommentere spørsmålene slik at fortellerne selv kunne nyansere sine svar. Spørreundersøkelsen kombinerer dermed kvantitative og kvalitative metoder. I artikkelen kaller jeg fortellerne som besvarte undersøkelsen, for respondenter.

Enkelte respondenter la igjen kontaktopplysninger for videre undersøkelse. Høsten 2016 og våren 2017 fulgte jeg fem av disse ut i felten. Jeg observerte deres forestillinger, etterfulgt av et semi-strukturert intervju/samtale. Samtalen omhandlet opplevelsen av forestillingen og arbeidet med fortellingen de framførte. Under observasjonen skrev jeg ned notater i en feltdagbok hvor jeg registrerte rom, type lyttere, respons fra lytterne og bruk av virkemidler under fortellingen, med hovedfokus på å kjenne igjen elementer fra eventyrstilene Berge omtaler. Mine observasjoner ble utgangspunkt for den påfølgende samtalen. Det var også viktig for meg å få innblikk i bevisstheten rundt metodikk og valg, og dermed ble samtalen en inngang til temaer som bruk av verktøy, valg av og kilde til fortelling og «bruk av seg selv» inn i fortellingen. Samtidig kunne jeg oppdage divergenser mellom det som ble fortalt og fortellerens egen begrepsbruk knyttet til opplevelsen. I artikkelen kaller jeg disse informantene for dagens fortellere.

Fortellingene som ble fortalt, var norske folkeeventyr hentet fra det som regnes som samlingen av folkeeventyr til Asbjørnsen og Moe. Hvilken spesifikk utgivelse de ulike fortellerne tok utgangspunkt i, er ukjent for meg. Folkeeventyrene som ble fortalt, var «Syv foler», «Smørbukk» samt at to av forestillingene inneholdt flere fortellinger som «Pannekaka» og «Herremannsbrura»; en av fortellerne fortalte et norsk sagn («Skarvene på Utrøst»). Berge omtaler også sagn i sine artikler om eventyrstilene (Berge, 1921), så jeg valgte å inkludere dette. Berge påstår at strukturen på sagnene er annerledes enn folkeeventyrene fordi innsamlerne skrev de ned i en annen form, ikke fordi fortellerne fortalte disse annerledes enn det de gjorde med folkeeventyrene (Berge, 1921, s. 65).

Jeg var til stede som en del av lytterne i de fortellersituasjonene jeg observerte. Disse foregikk i bibliotek, museum, kirke, grunnskole og på en konferanse. Det er viktig å påpeke at jeg i denne artikkelen kun forholder meg til norske folkeeventyr og et sagn som fortellerens materiale. Selv om tradisjonsbærerne og dagens fortellere forteller de «samme folkeeventyrene», har fortelleren i Norge et større repertoar enn som så, noe spørreundersøkelsen min viser (Dahlsveen, 2016). De forteller blant annet det som kalles for «personlige fortellinger» og mer historiske fortellinger. Videre vil jeg i artikkelen begrepsmessig skille mellom den tradisjonelle fortelleren, her kalt tradisjonsbæreren, et uttrykk jeg har lånt fra folkloristen Hodne (Hodne, 1990) og dagens forteller. Den første viser til informantene til Berge og innsamlere av norske folkeeventyr som foregikk fra midten av 1800- og opp på 1900-tallet.

Berges tre eventyrstiler

Det finnes svært lite informasjon om tradisjonsbæreren jamfør den store mengden av folkeeventyr og sagn som er samlet inn (Hodne, 1990). Derfor er det interessant at Berge tar tak i eventyrstilen. I sine artikler deler Berge norsk eventyrstil inn i tre stiler: den upersonlige stilen, den personlige stilen og den rene eventyrstilen eller den rytmiske eventyrstilen som han også kaller det (Berge, 1978, s. 40). Jeg leser disse tre stilene som noe som er aktivisert under en fortellersituasjon med lyttere til stede.

Den upersonlige stilen kjennetegnes ved at den er refererende og har dermed færre dialoger og gjentakelser i motsetning til de andre stilene (Berge, 1978, s. 41). Den tradisjonsbæreren som anvender denne stilen, «hev vori ein aaskodar, som stend utanfor eventyr-aandi og smiler aat heile stelle. Ein slik forteljar rationaliserar ut emne;» (Berge, 1978, s. 41). Stort mer dveler ikke Berge ved denne stilen.

Den personlige stilen er, for Berge, datidens stil: «Difor hev han vorti vaar tids eventyrstil; tidi kjende smake sin att i han» (Berge, 1978, s. 45). Denne er beskrevet som en stil som er dyrket fram av tradisjonsbæreren. Her bruker tradisjonsbæreren sitt eget liv inn i folkeeventyret, som personlige refleksjoner kalt refleksjonsinnskudd, og utbroderer eventyrskildringen med scener fra dagliglivet. Mye av dette kaller Berge for spanderingscener (Berge, 1978, s. 42), det vil si scener som ligger utenfor folkeeventyrets plot, og som innføres under selve fortellersituasjonen.

Berge kaller den tradisjonsbæreren som har en personlig stil, for en kunstner. Slik er det ikke med tradisjonsbæreren som anvender den rytmiske eventyrstilen, ifølge Berge. Tradisjonsbæreren har her arvet en stil og ikke utviklet og utvidet stilen slik som i den personlige stilen (Berge, 1978, s. 46). Berge har gjort gjentatte stikkprøver blant tradisjonsbærerne og kan gjennom dette påvise at den rytmiske eventyrstilen er en nedarvet muntlig form og ikke en stil utviklet av den enkelte tradisjonsbæreren selv (Berge, 1976, s. 104). Den rytmiske eventyrstilen er en stil som er bundet og preget av rytmer som kommer i en bestemt rekkefølge. Gjentakelser og dialoger er trekk som preger stilen.

Den skriftlige traderingen

Berge skriver at den rytmiske eventyrstilen er en arvet form (Berge, 1978). Jeg velger å se på dette som et tegn på at tilegnelsen av fortellingen spiller en rolle for stilen. Dagens fortellere står ikke i den samme muntlige traderingen som tradisjonsbærerne. Av respondentene til spørreundersøkelsen er det svært få som har fått fortellingene de selv forteller, muntlig overlevert. Spørreundersøkelsen viser at dagens fortellere henter fortellingene fra skriftlige kilder og ikke gjennom å lytte (Dahlsveen, 2016). Tradisjonsbæreren har gjerne vokst opp med materialet de forteller, overført av noen i deres nærmeste krets (Hodne, 1990). Det er kun en av dagens fortellere i undersøkelsen som kan peke på en form for muntlig tradering av materialet hen forteller: «Jeg har vokst opp i Lofoten og der har jeg ofte hørt referert til Utrøst og skarvene» (2, 2017).

Om det finnes i mindre grad det jeg kan kalle for vertikal tradering, finnes det heller ingen form for horisontal tradering dagens fortellere imellom angående valg av fortellinger – det vil si at dagens fortellere blir ikke påvirket av hverandre gjennom å høre en fortelling fortalt. Dette støtter spørreundersøkelsen, og en av dagens fortellere sier: «Jeg syns heller det artig å finne noe som ikke andre har gjort. Det skal jo godt gjøres etterhvert» (3, 2017). Denne fortelleren prøver å unngå folkeeventyr andre forteller. Slik jeg ser det, kan det skyldes at når man lever av å fortelle fortellinger, gjelder det å ha et materiale som øker fortellerens egne kunstneriske identitet.

Undersøkelsen viser at valget av folkeeventyr skjer på bakgrunn av tre ulike motiver; enten at fortelleren synes fortellingen er fin, at man føler en forpliktelse overfor kulturarven eller at man ønsker å formidle noe viktig og helst ikke vil at fortellingen skal fortelles av noen andre (Dahlsveen, 2016). Noen av begrunnelsene ovenfor kan føre til, antar jeg, at de ønsker å ivareta fortellingen slik de møter den som en skriftlig overlevert tekst. Dagens fortellere har tro på at motivene i fortellingene er eviggyldige:

Og så er det noe med overføringsverdien, at de er aktuelle på mange måter, syns jeg da. Men det er noe med de dere arketypene og de universelle temaene. ../../.. Også tenker jeg også, hvorfor fortelle norske folkeeventyr? Det er så sjukt mange av de. Du blir jo aldri mett eller tomt (5, 2016).

Det er den «indre virkeligheten» i folkeeventyret som er viktig og som går igjen i kommentarer og utsagn hos respondentene og dagens fortellere. Den skriftlige teksten blir en ivaretaker av det «eviggyldige». Fortellernes forhold til en skriftlig tekst kan påvirke stilen. Folkeeventyrene i en skriftlig form har formale trekk som gjentakelser, bokstavrim og spesielle åpninger og avslutninger (Hodne, 1998). Dette er kjennetegn på folkeeventyr og ligner på det Berge beskriver som en rytmisk eventyrstil.

Språk

Alle dagens fortellere jeg lyttet til, virket bevisst det språklige. Forteller 1 og Forteller 5 brukte for eksempel dialekter når de illustrerte karakterer. Forteller 3 brukte onomatopoetikon gjennomgående i formidlingen av sagnet. I samtalene viste dagens fortellere at de var opptatt av å bevare eventyrspråket som en del av fortellingens identitet, samtidig som de måtte omgjøre noe til dagens kontekst:

Jeg hviler veldig på noen av disse tradisjonelle vendingene, jeg syns det er veldig fint med stavrim og sånt noe. Og de rituelle tingene i eventyrene. Samtidig som det er helt avgjørende at jeg kan fortelle det på en måte som gjør at voksne kan relatere seg til det i dag (1, 2017).

Slik jeg ser det, markerer eventyrspråket selve sjangeren, folkeeventyret. Når fortelleren sier «Det var en gang ...», så forstår lytteren hva slags fortelling det er snakk om. Et folkeeventyr som «Pannekaka», som fortelleren over fortalte, er preget av en lang rekke med gjentakelser av regler og rim som innbyr til interaksjon med lytterne.

I «Lingvistikk og poetikk» (Jakobson, 1978) tar lingvisten Roman Jakobsen (1896 – 1982) for seg forholdet mellom ordene og verden. Jakobsen hevder at språket har ulike funksjoner påvirket av ulike faktorer i en ytring. Jakobsen skriver: «Den poetiske funksjonen er ikke den eneste funksjonen i verbal kunst, men bare dens dominerende, bestemmende funksjon» (Jakobsen, 1978, s. 127). Bruk av rim og onomatopoetikon får poetisk funksjon i en fortellersituasjon, da fortelleren ikke bare formidler handlingen i fortellingen, men språket får en egen kvalitet. Å arbeide med den poetiske funksjonen er å arbeide med språket slik at det enten blir en meningsutviding eller et meningsbrudd. Dette fører til at mottakeren «må gå til ordas konnotasjonar og fylle ut med assosiasjonar, innlevingar, personlege kjensler, synsmåtar for å finne semantiske likskapar mellom dei formlike ledda» (Vårdal, 2009, s. 90). Anvendt i fortellersituasjonen, ønsker fortelleren å skape noe nytt i fortellersituasjonen gjennom å bruke den poetiske funksjonen som peker utover hendelsene i fortellingen. Forteller 3 framhever den poetiske funksjonen:

Vi har arbeidet med hva lyden er av ordene, hva er rytmen i de og hva er det som er rent fortalt. Et eksempel på det er for eksempel når vi kommer inn og sier «riv, raspe gulrøtter» og sånn, så prøver vi å være strengt rytmiske til å begynne med … Det er jo også disse rytmene som kan få bære litt mer enn at en forteller skal … Jeg tror ofte at du som forteller jobber så mye med å holde disse gjentakelsene spennende. Så bruker du så mye energi på det og så faller det, ihvertfall slik jeg opplever det selv, det faller litt sammen fordi det er ikke der, tror jeg, nøkkelen til, ihvertfall ikke for min del. Så jeg tenker at da kan jo rytmen hjelpe (3, 2017).

Slik jeg ser det, mener fortelleren at den poetiske funksjonen hjelper til med å håndtere gjentakelsene som ofte preger et folkeeventyr.

Berge skriver om alliterasjon, prosarim og det han kaller for «onomatopoetiskt point» som en del av kjennetegnene ved den rytmiske eventyrstilen (Berge, 1978, s. 74). Disse særtrekk ved den rytmiske eventyrstilen kan altså ses i sammenheng med den poetiske funksjonen (jf. Jakobsen, 1978). Samtidig som den poetiske funksjonen leder lytterens oppmerksomhet til selve den språklige utformingen og gir en annen opplevelse, preger den også stilen til en forteller i fortellersituasjonen. Det skapes en fasthet i formen som kan føre til mindre rom for improvisasjon.

Videre beskriver Berge en tradisjonsbærer som anvender den rytmiske eventyrstilen han har observert, på følgende måte: «Til stilkunsti høyrde fynd, knapp og reinskori form» (Berge, 1976, s. 82). Forteller 5 i dette prosjektet sier selv følgende:

Derfor har jeg øvd meg litt i å være knappere. Og fortelle dette med færre ord. Og så er det ikke mye annet man trenger å gjøre enn å gå til eventyret. Fordi det er jo en ganske ordknapp stil da (5, 2016).

Fortelleren over mener selv å arbeide mot en knapp form og at dette er å finne i selve folkeeventyret slik den står fram som en skriftlig tekst. Fortellersituasjonene jeg observerte, virket veldig reinskårede og rett på sak, mens timing og betoning ble det som sto fram.

Rytme med gjentakelser og bruk av vers/rim, alliterasjon, prosarim og onomatopoetikon er noen av særtrekkene ved den rytmiske eventyrstilen. Dette er en del av stilen som har gjort det mulig for «eventyre [å] kunde nedervast fraa ættled til ættled gjenom hundradvis aar» (Berge, 1978, 75). Dagens fortelleres forhold til den skriftlige teksten og et fokus på den poetiske funksjonen fører til at stilen ligner på det som Berge beskriver som den rytmiske eventyrstilen.

Det som skjer i fortellersituasjonen

Som nevnt tidligere observerte jeg fem fortellersituasjoner i ulike kontekster. Jeg ønsket å være til stede ved fortellersituasjonene som utgangspunkt for samtalen/intervjuet. Under fortellersituasjonene logget jeg det jeg observerte utfra Berges beskrivelser av eventyrstiler. Dessuten observerte jeg publikumsresponsen.

I disse situasjonene var det responser fra publikum som enten understøttet det som skjedde i fortellingen som ble fortalt som nikking med hodet og latter, eller utbrudd som «åh». Det var også responser som «forstyrret» fortellersituasjonen, slik som et barn som høylytt insisterte på å forlate situasjonen. En av dagens fortellere sa etter en fortellersituasjon:

Det var så mye som skulle skje, det var så tett program så jeg ble lissom kastet inn i det. Plutselig så var det ikke en pause som jeg trodde det skulle være rett før og det var veldig rett på og ... Så det satte meg litt ut først, jeg syns det var litt trått å komme i gang. Men etterhvert så glemte jeg det og var inne i fortellingen og så syns jeg det gikk fint etterpå. Publikum var med meg og jeg fikk responser underveis og etterpå.. Så jeg følte at det var en god opplevelse etterhvert (2, 2017).

Fortelleren beskriver en situasjon hvor det sosiale i begynnelsen påvirker mer enn det estetiske. Likevel insisterer fortelleren på fortellingen og bringer ikke inn det som skjer som et avvik som kan utnyttes i formidlingen.

Hos Berge finner vi spontane elementer i den personlige stilen, «tidt skapt i augneblinken under forteljingi» (Berge, 1978, s. 45). Det ser ut som at det ikke er noe tradisjonsbæreren planlegger på forhånd, det skjer spontant. Berge selv skriver ikke direkte at dette spontane er påvirket av fortellersituasjonen og forholdet til lytterne. Han lokaliserer ikke hvor impulsen til den spontane utbroderingen av folkeeventyret kommer fra i den personlige stilen, utover at det skjer under selve formidlingen. Berge beskriver en situasjon hvor det ser ut som om tradisjonsbæreren utnytter det som kommer til han mens vedkommende forteller.

Han liver i de han fortel; emne tek honom, og medviljes eller uviljes kjem han til gjeva noko av si eigi aand til stilen. Denne skyt fram snart i impressionistisk kjæte, snart i realistisk breidd. Er forteljaren av rette slage, so er han so glad i eventyr-kultane sine at han gjer personlege reflektionar midt i sogusegjingi (Berge, 1978, s. 41).

Dagens forteller er bevisst det spontane elementet som oppstår i en fortellersituasjon. Forteller 1 understreker bruken av det improvisatoriske:

Jeg syns det er veldig spennende greier å holde på det rituelle og å holde på det fantastiske. Men samtidig gjøre det på en måte slik at hver og en av tilhørerne kan leve seg inn i det. Jeg er veldig opptatt av dynamikken mellom en veldig fast ramme og muligheten for en improvisasjon. Om du har en veldig god og tydelig ramme, så er det mulig å improvisere (1, 2017).

Forteller 1 fortalte for små barn. Da jeg observerte fortelleren, var det brudd underveis hvor fortelleren interagerte med lytterne og forklarte uforståelige elementer i fortellingen. Fortelleren spurte barna om hva som skjedde videre i fortellingen og prøvde å få lytterne med i rytmer og regler som ble sagt. Mine observasjoner viser at det spontane hentes innenfor rammene av fortellingen; det handler mer om å endre på ord slik at det tilpasses de lytterne som er til stede enn å tilføre noe nytt inn som kan endre folkeeventyret. Jeg opplevde ikke at de fortellerne jeg fulgte, utbroderte fortellingene slik Berge beskriver den personlige stilen. Det virket som om de var bundet opp av rytmen og gangen i folkeeventyret.

Avslutning

Forundersøkelsen, mine observasjoner og samtaler jeg har hatt med fortellere, viser et engasjement for norske folkeeventyr og sagn. Med utgangspunkt i Berges utgreiinger viser mine undersøkelser at dagens fortellere som forteller norske folkeeventyr, kan plasseres i det Berge kaller den rytmiske eventyrstilen. En språklig knapphet med fokus på rytmer og regler og fortellingens indre virkelighet oppleves som viktig.

Den rytmiske eventyrstilen er sannsynligvis preget av at dagens fortellere forholder seg til fortellingen som en skriftlig tekst, og utnytter ikke det som oppstår i en fortellersituasjon til å justere fortellingen inn i vår samtid. Dagens forteller er kanskje mer opptatt av å bevare folkeeventyrets motiver enn å la folkeeventyret spekulere i eller svare på et samfunnsbehov.

Samtidig kan det være slik at vi fortellere opplever dette materialet som samtidsaktuelt fordi det er noe eviggyldig som har overlevd en tid, og at det formidler noe viktig knyttet til det å være menneske uavhengig av sted og tid.

I den personlige stilen, slik Berge beskriver den, synliggjør fortelleren seg selv, og det kan være at dette strider imot for eksempel fortellerens ide om hva som er viktig å få fram i en fortellersituasjon. Det er ikke fortelleren som ønsker å være i fokus, men fortellingen.

Det hadde likevel vært interessant å prøve ut og sett om dagens fortellere kunne «spandert» og synliggjort mer av vår samtid inn folkeeventyrene.

Litteratur

Aadland, K. (2016). The performative relation between storyteller, story and children. I O. Erstad, K. Kumpulainen, Å. Mäkitalo , K. Schrøder , P. Pruulmann-Vengerfeldt & T. Jóhannsdóttir (Red.), Learning across Contexts in the Knowledge Society (ss. 61–84). Rotterdam: Sense Publishers.

1, F. (2017, mars 3.). Transkribert samtale med forteller 1. (H. Dahlsveen, Intervjuer)

2, F. (2017, mai 2.). Transkribert samtale med forteller 2. (H. Dahlsveen, Intervjuer)

3, F. (2017, april 26.). Transkribert samtale med forteller 3. (H.Dahlsveen, Intervjuer)

4, f. (2017, april 27.). Transkribert samtale med forteller 4. (H. Dahlsveen, Intervjuer)

5, F. (2016, desember 15.). Transkribert samtale med forteller 5. (H. Dahlsveen, Intervjuer)

Bauman, R. (1986). Story, Performance and Event. Contextual studies of Oral Narrative. New York: Cambridge Universit Press.

Bauman, R. (1997). Verbal art as performance. Long Grove: Waveland Press Inc.

Berge, R. (1915). Norsk Eventyrstil. Norsk Folkekultur Folkeminne 1, 12–21.

Berge, R. (1921). Norsk Eventyrstil. Norsk Folkekultur Folkeminne 7, 64–68.

Berge, R. (1976). Norsk Sogukunst . Oslo: Noregs Boklag.

Berge, R. (1978). Norsk eventyrstil II og III (1917 og 1918). I R. Berge, Folkeminnegransking (ss. 40–77). Stavanger: Noregs Boklag.

Carmelo, L. C. (2016). Narração oral: uma arte performativa (Unpublished Phd Dissertation). Faro, Portugal: Universidade do Algarve.

Carmelo, L. C. (2018). Storytelling Revival: Contribution to a cultural and historical contextualisation. Faro: Report on research Federation for European Storytelling Network Strand 3: Professional development of storytellers.

Dahlsveen, M. H. (2016, november). Spørreundersøkelse Fortellerstil og det norske folkeeventyret. Oslo.Görög-Karady, V. (1999). New Storytellers in France. I R. M. MacDonald, J. H. McDowell, B. Toelken, & L. Dégh (Red.), Traditional storytelling today: an international sourcebook (ss. 227–229). Chicago: Fitzroy Dearborn Publishers.

Hodne, Ø. (1990). Folkeeventyret og tradissjonsbærerne. Dyade 19(4 ), 32–43.

Hodne, Ø. (1998). Det Norske Folkeeventyret. Oslo: J.W.Cappelens Forlag.

Jakobson, R. (1978). Lingvistikk og poetikk. I Strukturalisme i litteraturvitenskapen 119–154). Oslo: Gyldendal.

Karsrud, F. T. (2010). Muntlig fortelling i norskfaget en vei til tekst – og tolkningskompetanse. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Vårdal, M. (2009). Poetiske perspektiv på sakprosa Syntaktisk parallellisme som inngang til det poetiske i sakprosatekster. Maal og Minne, ss. 87–113.