Det viktigaste för människan är det som stärker hennes livslust. Det är det som får henne att leva och det som ger mening åt hennes liv. Detta är det som måste förmedlas till alla barn.

Dette var Unga Klaras (Susanne Ostens) målsetning da de utviklet Babydrama.1

I Drama- og teaterpedagogenes medlemsundersøkelse var det, på spørsmål om hva dere lesere synes om tidsskriftet DRAMA, en del som savnet mer stoff om dramaarbeid med og for barnehagebarn. Vi har valgt å ta ønsket til følge med dette temanummeret. Og vi har ønsket å fokusere på den aldersgruppen det fortsatt eksisterer mye usikkerhet rundt hvordan man jobber best med – de aller yngste, de fra 0–2 år. I mange land finnes det i dag heller ingen spesielle statlige satsninger på kunst for denne målgruppen (se blant annet Henriette Stensens artikkel på side 42).

Siste gang DRAMA-tidsskriftet hadde et slikt temanummer, «Teater med små barn» i nr 4-2004, hadde det norske Klangfugl-prosjektet nettopp vært gjennomført med stor suksess. Her ble de yngste barnas relasjon til forskjellige kunstformer utforsket. Klangfugl-prosjektet ble etterfulgt av det europeiske Glitterbird, noe som resulterte i enda flere forestillinger og ytterligere forsking på kunst for målgruppen. I løpet av disse to prosjektene ble et nytt kunstfelt etablert, man kan kalle det en gylden æra for kunst for de aller yngste (les mer i Lise Hoviks artikkel på side 6).

I dette kunstfeltet har det etter hvert etablert seg noen konvensjoner. Disse handler blant annet om kroppslig kommunikasjon som hovedinngang for det kunstneriske arbeidet, at scenografien skaper trygge rom for utforsking, en nærværende og leken innstilling hos utøverne, at forestillingene gjerne har en postdramatisk, episodisk fortellerform, etc. Hovik argumenterer i sin artikkel «What Kind of Art?» for at disse konvensjonene både er nyttige og gode, mens Tale Hendnes som er del av det kunstneriske teamet bak forestillinga We Are Symphony, argumenterer for hvordan disse konvensjonene både kan og i enkelte tilfeller bør brytes. Også Karstein Solli som nylig hadde premiere på sin StemmeStammen, er opptatt av å bryte konvensjoner. Men da handler det kanskje mer om de konvensjonene som finnes utenfor scenekunstfeltet om hva det er mulig å presentere for små barn. Les mer om ham i portrettintervjuet.

Susanne Osten (med Unga Klara) sin forskningsbaserte forestilling Babydrama (2006) ble en øyeåpner for mange for hvilken glede også babyer kan ha av scenekunst. For henne handler det, som alltid, om ikke å undervurdere publikum, uavhengig av hvilken alder det har. «Barnet har en medfödd förmåga att uppfatta berättelser, stämningar och ta emot intryck. Vi behöver som ovana besökare vara i trygga omständigheterna, men min erfarenhet är att teaterns berättande kan vara betydligt mera vild eller dynamisk än vi tror. Det svåraste och viktigaste för artisten inför publiken är förmåga till kontakt. Man kan inte stöka – skrika sig till kontakt, man måste stå i kontakt... Lyssna sig till den», sier hun i intervjuet på side 22.

Denne lyttende evnen står sentralt også hos Hovik og Henning i deres artikkel om Lydhørt samspill: «De aller minste barna i barnehagen undersøker verden med alle sanser i spill, og med stor oppmerksomhet på både materialitet og samspill med andre. Hele kroppen er med. Sanseapparatet er finstemt, og ønsket om å delta er ofte tydelig. De minste barnas kroppslige og sosiale tilstedeværelse er en ressurs vi som kunstpedagoger ønsker å jobbe kreativt med. Vi ønsker å finne gode samspillsformer, der de minste kan være med på egne premisser, i stedet for mer verbalspråklige eller språkstimulerende opplegg der de minste barnas kompetanser ikke strekker til.»

Dalija Acin Thelander er internasjonalt kjent for sitt arbeid med dans i installasjoner, noe som utfordrer konvensjonene omkring det å lage kunst for små barn og babyer. Hun har skrevet dette temanummerets manifest (side 20), og sier blant annet: «Affirm the conditions which sustain dialogue, emergent behaviors, first-hand experience, heightened immediacy, and intersubjectivity, but also provide space for intimacy, the possibility to drift off, and even fall asleep.» Mens scenekunstkonsulent i Kulturrådet, Jørgen Knudsen, mistenker at det er demotiverende å «lage teater for unger som ligger og sover eller som er opptatt av alt mulig annet enn det som skjer på scenen» (intervju side 44), så finner Thelander denne betingelsen interessant og tilpasser sine forestillinger til babyen.

Det finnes altså forskjellige syn på hvordan man kan arbeide kunstnerisk og pedagogisk med de aller yngste. Vi håper vi har klart å fange noen av disse motsetningene i dette nummeret – og at det kan føre til en høyere bevissthet om og en mer lekfull og lydhør kommunikasjon med de aller yngste i barnehagen. Og at vi ikke undervurderer dem.

En stor takk til medredaktørene Lise Hovik og Susanne Rosén!

Epilog fra Hedda Fredly:

Dette er det siste nummeret av DRAMA jeg lager som ansvarlig redaktør. Etter litt kvaler sa jeg opp min stilling før jul. Jeg har fortsatt et stort engasjement for betydningen av tidsskriftet for fagfeltet, men siden jeg har vært ansatt siden mars 2007 følte jeg også tiden var moden for å overlate plassen til en person med ny giv – samtidig som jeg ønsker å konsentrere meg enda mer om undervisning og min egen skriving.

Jeg vil takke alle trofaste og engasjerte lesere for tilliten og for en stadig uttrykt kjærlighet til tidsskriftet, alle dyktige skribenter som har levert tekster stort sett uten honorar, og som har vært lydhøre for redigeringsforslag og tålmodige når de har måttet vente på svar i hektiske perioder. Jeg vil videre takke for alle ekstremt inspirerende møter med dramafolk over hele verden. Og sist men ikke minst en stor takk til alle jeg har vært så heldig å samarbeide ekstra tett med i skiftende redaksjoner i tidsskriftet, skiftende styrer i Drama- og teaterpedagogene og daglig leder Kari Strand. Det har vært en ære og glede!

Jeg har siden oppstarten som redaktør jobbet hardt for å lage et tidsskrift som oppleves både seriøst, innbydende, edruelig, sprelsk og inspirerende. Dette blant annet for å heve statusen til et fagfelt som stadig kjemper for å få gehør i samfunns- og skolesammenheng, og for å synliggjøre dramafagets potensiale i mest mulig klartekst. Jeg har blant annet hatt en ambisjon om å unngå typiske dramaklisjeer og «17.-mai-taler», som kanskje kan få flere av de «ikke-frelste» til å rygge i døra. Ikke minst har jeg arbeidet for at de sterke tekstene skal nå enda flere! Dette har samarbeidet med Universitetsforlaget og dermed publisering av alle tekster på tidsskriftportalen idunn.no bidratt positivt til.

Nå tar Christine Sivertsen over ansvaret (se nærmere presentasjon side 71), og jeg føler meg trygg på at med henne vil dere få et tidsskrift som fortsatt vil vekke engasjement og inspirasjon, og som også vil nå ut til en enda bredere leseskare enn de vi har klart å nå så langt. Jeg ønsker henne alt godt for arbeidet. Og jeg ønsker tidsskriftet og faget all mulig medvind i framtida! Takk for meg ♥