Også de aller yngste forteller historier. Historiene kommer før ordene, og de blir til i lek og samspill.

I min doktoravhandling Kiasmefortellinger – fortelleruttrykk av og for de yngste i barnehagen i et kunstnerisk utforskende multimodalt perspektiv (2018) undersøker jeg de yngste barnas kompetanse på struktur og bruk av estetiske virkemidler når de forteller og blir fortalt for.

De yngste, toddlerne, henter fra et bredt og variert tegnlandskap når de leker – alene eller med andre. Dette danner grunnlag for dramaturgiske mønstre; barnas lek og samvær konstruerer også fortellinger. Gjennom kroppslig-språklige ytringer deltar barna på denne måten i avanserte sosiale samspill, der de både uttrykker og mottar meninger og fantasier.

Fascinasjonen over kompleksiteten i de yngste barnas egne fortelleruttrykk, og min egen usikkerhet når jeg skulle fortelle noe for dem, var noe av det som førte meg inn i dette prosjektet.

Hensikten med ph.d.-avhandlingen er gjennom en kunstnerisk utforsking å bidra med kunnskap både om de yngste barnas fortellermåter sett i et multimodalt perspektiv, og om dramaturgi i fortellermåter for de yngste barna. Gjennom å undersøke hvordan et bredt og variert tegnlandskap kan gi tilgang til toddleres fortelleruttrykk i leken, søker studien å bidra til forståelse av barns kroppslig-språklige ytringer og mulighet til deltagelse. Avhandlingens hovedproblemstilling er: Hva karakteriserer fortelleruttrykk av og for de yngste i barnehagen sett i et kunstnerisk utforskende multimodalt perspektiv?

Kommunikasjon og samspill er komplekst. Språket og ordene er bare et av de mange tegnsystemene som settes i bevegelse når vi interagerer. Utfordringer til det å uttrykke seg og kommunisere med andre er mange og foregår innenfor mange tegnsystemer. I kunstnerisk formidling brukes en rekke forskjellige virkemidler for å skape kommunikasjonen. Avhandlingen ser på hvordan kroppslig meningsskaping, kunstnerisk utforsking, lek, dramaturgi, mønsterutforsking, multimodale uttrykk, emosjoner og relasjoner virker og kommer til uttrykk i de yngste barnas interaksjon med hverandre og med voksne. Fortellingen er brukt som omdreiningspunkt, og i avhandlingen beskriver jeg hvordan fortellingen er fundert i kroppslige erfaringer, og derfor ikke avgrenset til språklig overlevering.

Multimodalt og performativt

Studien er forankret i et kroppsfenomenologisk perspektiv inspirert av Merleau-Pontys tenkning. Med a/r/torgrafi1som metodologisk inngang har også det performative perspektivet fått stor plass i studien. Avhandlingen er artikkelbasert og består av fire artikler og en kappe som sammenfatter tenkningen fra artiklene. De fire artiklene forholder seg ulikt til de overordnede perspektivene og synliggjør hvordan jeg som forsker har vært i bevegelse gjennom ph.d-prosjektets prosess. Dette skaper også en spenning i diskusjonen knyttet til dialogen mellom multimodal forståelse av tegn som representasjoner og performativitetsteoriens tanke om presentasjon av forhold i stadig endring.

Studiens empiriske materiale er generert gjennom tre delstudier: delstudie I – A playful orchestration, delstudie II – Jon og fortellingen og delstudie III – Å fortelle for de yngste. To artikler er knyttet til første delstudie, en tredje artikkel til den andre delstudien og en fjerde og siste artikkel til den tredje delstudien. Datamateriale er observasjoner av 1−3 åringers samspill og lek, som er samlet inn i en småbarnsavdeling og på en hjemlig arena. Innsamlingsmetodene som er brukt er feltnotater, videoobservasjoner og forskerlogg.

Fakta

Kiasmefortellinger – fortelleruttrykk av og for de yngste i barnehagen i et kunstnerisk utforskende multimodalt perspektiv.

Doktorgradsavhandling, disputas fredag 16. november 2018 i Suhmhuset, Kalvskinnet campus, Trondheim, november 2018.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap, Institutt for lærerutdanning.

Kroppslig meningsskaping

Perspektivene har utviklet seg gjennom prosessen og er noe jeg redegjør for i avhandlingens kappe. I arbeidet med det overordnede perspektivet i kappa, satte jeg de ulike perspektivene sammen i en visuell metarefleksjon i form av en figur. Figuren knyttes til forståelsen studien bidrar med av et kroppslig-språklig fortelleruttrykk, samt synliggjør hvordan jeg i prosessen har tenkt om det å skape fortelleruttrykk som kroppslig meningsskaping. Visualiseringen som figuren gir, er ment å gi et ekstra betydningslag til de tekstlige refleksjonene omkring tematikken. Omdreiningspunktet i figuren og i studien ligger i kiasmens sammenfletting, hvor en kroppslig væren i verden driver frem dynamiske bevegelser som danner utgangspunkt for meningsskaping − i denne studien som kroppslig-språklige fortelleruttrykk.

Figur 1.

Prosessfigur av kiasmen som uttrykk for kroppslig meningsskaping.

I prosessen med å se ulike perspektiv i sammenheng, ble det visuelle og figuren viktig. Behovet for en figur kom av behovet mitt for å «rydde» i tanken, samtidig som det åpnet for nye måter å se på. Figuren er ikke selvforklarende, og derfor kan det kanskje virke forvirrende å presentere den her, i en slik kortfattet presentasjon. I beste fall kan den gi noen nye tanker, eller forhåpentligvis blir leseren nysgjerrig på å lese hele avhandlingen.

Her gis en overflatisk bakgrunn for de ulike perspektivene i figuren: Emosjon og relasjon utgjør sammen med de dramaturgiske grunnbegrepene rom, tid, tekst og kropp dimensjoner i prosessen som bidrar til å synliggjøre kompleksiteten i frembringelse av mening, i form av et fortelleruttrykk. Det horisontale feltet i figuren synliggjør forholdet mellom de kulturelle og individuelle mønster som meningsskapingen spiller opp mot. Det performative perspektivet er handlinger som utspilles i en kunstnerisk eller leken utforsking.

I figuren synliggjøres bevegelsene mellom modaliteter og virkemidler, og disse bevegelsene er satt i gang eller settes i gang av aktøren. Bevegelsene er tegnet som blå bølger i figuren. Kiasmens krysspunkt, omdreiningspunktet i figuren, har fått betegnelsen Fortelleruttrykk og er forstått som et kroppslig-språklig fortelleruttrykk. I kroppens sanselige berøring med verden oppstår fortellinger, kroppslig-språklige fortellinger.

Toddlernes uttryksmåter

De viktigste funnene i denne studien er knyttet til kunnskap om små barns kroppslig-språklige fortelleruttrykk, deres sans for fortelling og deres kroppslige forståelse av oppbygningen av fortellingen og dens dramaturgi synliggjort i lekne fortellerhendelser. Avhandlingen peker også på et spekter av kroppslig-språklige, multimodale fortelleruttrykk som spiller seg ut mellom de yngste barna og voksne i barnehagen i en sammenfletting mellom å fortelle og bli fortalt for, mellom å berøre og bli berørt.

Avhandlingen peker på nødvendigheten av å styrke bevisstheten om de yngste barnas uttrykksmåter. En slik styrking kan ikke foregå gjennom teoretisk kunnskap om de yngste barnas uttrykksmåter alene, men gjennom praktisk grunntrening som kan gi et repertoar å samspille ut fra, og som gir mulighet og kroppslig kunnskap til å ta toddleruttrykk på alvor. Dette vil, slik denne studien peker på, kunne styrke små barns mulighet til deltagelse.

Studiens funn impliserer at praktisk trening i kroppslig tilstedeværelse og grunntrening innenfor drama, dans, teater, musikk, kunst & håndverk styrkes og utvikles til å utgjøre en mer sentral del av utdanning, faglig oppdatering og utvikling for dem som arbeider med barn, også de aller yngste barna.