Hva er det som akkurat nå skjer i Norge som angår landets fremtid, innovasjonsevne og bærekraftbevissthet – som setter standarden for en hel ny generasjon, og samtidig er en indikator på vårt samfunns levesett og grunnverdier? Jo, skolen skal legges om. Det pågår det politikerne har valgt å kalle en fagfornyelse. Ikke en skolereform, ikke et paradigmeskifte ei heller en omkalfatring av norsk skole. Planverket for norsk skole skal fornyes, og nå varsler kunnskapsministeren at planene skal bli mindre detaljerte og omfangsrike – og legge til rette for dybdelæring (Sanner, 2019).1

Hensikten er å redusere den såkalte «stofftrengselen», et begrep som Ludvigsen-utvalget introduserte i 2015. Men utvalget foreslo med rapporten Fremtidens skole en langt mer omfattende omlegging av skolen enn det som faktisk fikk politisk gjennomslag i Stortingsmelding 28 En fornyelse av Kunnskapsløftet i 2016. Utvalgsleder Sten Ludvigsen påpekte ved lansering av rapporten for fire år siden at: «Samfunnet endrer seg raskt, og dette må reflekteres i skolens innhold. Utvalget vektlegger kompetanse i fag og kompetanser som er viktige i mange fag, som å kunne lære, kommunisere, samarbeide, delta, utforske og skape».2 Alle læreplanene er nå endret og ble lagt ut til høring 18. mars med tilbakemeldingsfrist 18. juni. Det er nå det gjelder å følge med i timen.

Hvordan skal vi så forholde oss til departementet, og hvilken kursendring kan vi egentlig håpe på i norsk skole? Kvess pennen og svar på høring her: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/fagfornyelsen/. Vær aktiv som medlem av Drama- og teaterpedagogene og la din stemme bli hørt: Vi trenger mer elevaktiv læring og mer bruk av drama i norske klasserom.

Læreplanenes innhold er definert og presentert gjennom begrepene kjerneelementer, relevans, verdier og prinsipper, grunnleggende ferdigheter samt tverrfaglige temaer. Etter 2., 4., 7. og 10. trinn defineres så et knippe kompetansemål og underveisvurdering. Kunnskapsdepartementet har fastslått at sluttvurderingen ikke skal endres. Man kan dessverre derfor anta at ingenting endres når det gjelder synet på hvilken form for kunnskap som anerkjennes som verdifull.3 I dagens skole blir teoristerke elever som evner å sitte i ro og følge med fra pulten sin, lese lekser og følge konsentrert med på smart-boarden til læreren, belønnet i form av ros og gode sluttvurderinger. Elever som derimot har et annet tempo i kroppen, betraktes som et uromoment i svært mange norsk klasserom. Fremfor å tilpasse undervisningen til den enkelte elev og bruke elevens egen utforskertrang og nysgjerrighet som basis for enhver læring, må elever som faller utenfor den ønskede A4-normen, finne seg i å bli disiplinert – også i fremtiden. Likevel skriver Utdanningsdirektoratet at «vi skal fornye læreplanene ved å gjøre dem mer relevante for framtiden. Fagene skal få mer relevant innhold, tydeligere prioriteringer og sammenhengen mellom fagene skal bli bedre» og poster film av spørrende fremtidsrettede barn.4

Dokumentaren Fra barn til borger (regi: Janne Lindgren, 2016) gir et innblikk i den norske skolehverdagen sett gjennom øynene til lille Max og Sofia som begynner i 1. klasse. Leksene blir en bøyg, og bokstavene vokser dem over hodet. Dokumentaren belyser et grunnleggende problem i norsk skole: ensidig fokus på disiplin, kontroll og prestasjon fremfor utforskertrang, praktiske ferdigheter og aktiv læring. Det er vanskelig å lese ut av de nye læreplanene som er på høring, hvorvidt vi kan forvente et nytt læringsparadigme i skolen som gir alle elver uansett forutsetninger mulighet til å lære ut fra eget ståsted, kropp og sinn.

Læreplanene er bygget på ni elementer som altså skal gi læreren nok støtte til selv å undervise sin klasse. Læreplanene er blottet for beskrivelse av metodikk eller refleksjoner rundt hvordan læreren skal klare å skape en elevaktiv, inkluderende og engasjerende undervisning. Politikerne snakker om metodefrihet. Men uten kunnskap om gode læringsformer – hvordan kan man da tale om metodefrihet?