Det er ikke noen motsetning mellom kunnskap om små barn og kunstnerisk utforskning, sier Karstein Solli. I hele sitt liv har han vært vant med å bryte konvensjoner, nå sist med å la fire staute menn galoppere i vill fart over scenen i en forestilling for de aller yngste.

FOTO: Tale Hendnes

For de som er interesserte i kunst for små barn, oppleves det som en begivenhet når den norske koreografen Karstein Solli kommer med ny forestilling. Trønderen jobber i skjæringspunktet mellom kunstnerisk og pedagogisk praksis, og har i mange år laget nyskapende forestillinger for barn mellom 0 og 5 år.

I den splitter nye forestillingen StemmeStammen utforsker Solli, som er kjent for å ha et helt spesielt grep på danseteater for barn, hvordan små barn og voksne responderer på mannsstemmen.

Solli viser oss rundt på scenen etter forestilling på Dansens Hus en ettermiddag i februar. Han har blå brilleinnfatning, et skeivt smil, naglebelte, stramme jeans og Dr. Martens-sko. Han drar runde sitteunderlag i brunt siv vekk fra pappbenkene vi har sittet på. Det er tid for å rigge ned StemmeStammen.

− For meg er barn et like interessant publikum som alt annet publikum. I StemmeStammen prøver jeg å se om vi kan få vokal respons fra ungene uten at vi må si «hallo!» Da kan treåringer fort si «hallo» tilbake. Vi må være tydelige på at vi ønsker respons, men uten å si at vi vil ha et svar.

StemmeStammen er inspirert av forskningsfunn på babyer og lyd. Solli har undervist i stemmebruk ved Høgskolen for dansekunst og koreografisk tenking, hvor han har utvikla en metode for hvordan man kan jobbe med kropp og stemme parallelt.

KARSTEIN SOLLI

Aktuell med: Forestillinga StemmeStammen for publikum fra 0 til 3 år og deres voksne følgepersoner.

Stilling/tittel: Scenekunstner og koreograf/regissør i Karstein Solli Produksjoner. Førstelektor i skuespill, drama- og teaterkommunikasjon ved Høyskolen for dansekunst. Kunstnerisk leder for Seanse – senter for kunstproduksjon i Volda.

Solli har undervist ved Norges Musikkhøgskole, Norges Dansehøyskole, og underviser ved Høyskolen for Dansekunst. I tillegg har han gitt gjeste-workshops og seminarer ved universiteter og høgskoler i inn- og utland.

Utdanning: Ecole Jaques Lecoq mime- og teaterskole, Paris, Desmond Jones School of Mime i London og Den statlige teaterhøgskole avdeling mime i Amsterdam.

Misforståelser

«Sjeldent vellykket lydteater for småbarn», jublet det norske tidsskriftet om kunst for barn og unge, Periskop, etter premieren i februar.

− Hvis du som koreograf går fra noe som er kjent for barna, for eksempel et kjent objekt eller en lekende situasjon, til noe som er ukjent, da kan du gå ganske langt. Hvis du derimot starter på et ukjent sted, kan publikum fort falle av lasset. Jeg er opptatt av å finne de grepene som gjør at ungene er med, men det betyr ikke at de trenger å delta aktivt, sier pedagogen og koreografen Solli.

Førstelektoren i skuespill, drama og teaterkommunikasjon skiller seg fra de i feltet som er mer opptatt av interaktivitet. Kan et lite barn få en total sanseopplevelse selv om de ikke får ta på kunsten?

− Interaktivitet har vært et stort tema som har blitt diskutert innen feltet scenekunst. Og særlig med tanke på barn og unge! Men jeg opplever at det lages et kunstig skille som sier at det å se og motta noe, er mindre aktivt enn om man får ta på alle elementene og undersøke fysisk, innrømmer Solli.

Solli mener det er mange basale misforståelser ute og går når det gjelder de yngste barna og behov for interaktivitet.

− Jeg kaller det menyvalg. Barn blir stilt overfor mange litt for store valg, synes jeg. Foreldre kan ha en forventning om hva som er «menyen eller tilbudet for barnet mitt i dag». Jeg er mer opptatt av de kollektive referansene; hva kan vi oppleve i fellesskap hvor flere kan adaptere seg? Kan vi være i det samme rommet uten å melde oss ut? Hvilke voksne ønsker å inkludere seg i det fellesskapet som oppstår?, undrer han.

− Jeg synes ofte at ungene er flinkere til dette. Barnehagegrupper har en forståelse av seg selv som et kollektivt publikum. Det kan gå tapt når mange familier kommer til teatret og skal ha en fin lørdag med barna sine.

− Hva vet vi om barn og kollektive kunstopplevelser?

− Vi vet ganske mye. Vi vet at barn har glede av kollektive opplevelser. Vi vet at de kan ta del i det og skape det selv. Forsker Faith Guss er opptatt av sammenhengen mellom teatrets mulige måter å skape på og barns dramatiske lek. Det kan være lettere å få øye på i barnehagen. Når barn leker, kan de utvikle ganske store og deltakende samspill. Teater for meg er et samspill mellom flere, hvor utøverne er en del av et større samspill. Hvis utøverne i barneteater er for opptatt av sin egen innsats og sitt eget håndverk, blir det ikke nok. Du må også kunne kommunisere med barn og forstå noe av hva det innebærer. Hvordan ser du barna? Hvordan tar du imot dem rent fysisk? Barn leser kroppsspråk fra veldig tidlig alder.

− Kan du beskrive arbeidsprosessen din?

− Jeg er assosiativ i måten jeg kobler ting sammen på. Jeg er videre avhengig av at utøverne er selvgående og raskt begynner å undersøke selv. Jeg har ofte en plan om hvordan noe skal starte, mens utøverne er med og skaper en logikk og et dramaturgisk forløp. Jeg har ofte endt opp med en åpen slutt hvor forestillingen sklir over i felles lek hvor alle blir igjen i rommet og leker med rekvisittene.

− Det er artig at du nevner dette, for denne interaktive delen mot slutten hvor barna leker og deltar, har jo nærmest blitt en obligatorisk del av småbarnsforestillinger som lages i dag.

– Ha ha, jo, men i StemmeStammen har jeg gått bort fra dette. Det er ikke noe automatikk i det for meg at forestillingen skal ende med felles lek. Men hvis ungene trives godt i rommet, så vil de jo ikke gå. Men leken kan kanskje foregå utenfor scenerommet?

− Jeg la også merke til at det var veldig lite bruk av skarpe farger i StemmeStammen, noe som også er vanlig i kunst for de minste?

– Ja, det er ikke nødvendig alltid. Vi må ikke undervurdere ungene.

Fra forestillingene Readymade Baby (2008), Se min kjole (2005), Sjelden fugl (2011), Babytriller (2016) og StemmeStammen (2019). FOTO: Knut Bry, Christine Ulriksen, Svein Ove Kirkhorn, Kristin Bengtson, Cesilie Steinaa

Kjønn som uttrykksmiddel

Tilbake på Dansens Hus, rett før forestilling av StemmeStammen, en søndag i februar. «Skal vi gå inn og se?», spør utøver Ibrahim Fazlic barna utenfor inngangen til studioscenen. Fazlic har brunt kostyme og en stor, lilla sløyfe i halsen, oransje neglelakk og gule strømper. Scenerommet er i flere nyanser av brunt. Vi sitter i ring på noen japanske benker i brun papp, i taket henger en lysslange rundt en konstruksjon i bambus. Ungene i publikum sitter rolig og følger med i over 40 minutter. Det er gøy å se fire voksne menn leke seg, synge og snakke mer eller mindre nonsens. Det er en egen logikk i måten de kommuniserer med hverandre på, og etterhvert noen ganger direkte til oss. Jeg koser meg selv om jeg er langt utafor målgruppa, og både ler og gråter en skvett underveis.

At Solli er opptatt av kjønn som aktivt uttrykksmiddel, er ikke noe nytt. Allerede i forestillingen Menn danser fra 1995 handla det om å utforske mannsrollen. I StemmeStammen 24 år seinere er det igjen fire mannlige utøvere, og fra min plass på en brun stråpuff kan jeg kan se at spesielt småguttene virker veldig interesserte.

− Det handler om gjenkjennelse, sier Karstein.

− Hvis du har to mannlige musikere på scenen sammen med to kvinnelige dansere som driver med contractions, så sier det også noe om kjønn, selv om det kanskje er et ubevisst valg.

– Ja, de sier vel noe litt kjedelig, he he.

− Ja, det sier jo at «mannen spiller og kvinnen føler». Man må ha en god begrunnelse for å ta slike valg. Kjønnsrepresentasjon på scenen er underkjent når det gjelder hvor virkningsfullt og viktig det er å se at vi kan gjøre ulike ting, uavhengig av kjønn.

StemmeStammen Foto: Cesilie Steinaa

− Tror du det oppleves uvant for barna at det er fire menn på scenen?

− Det kan jeg ikke uttale meg bastant om, men jeg tror det er ubevisste tolkninger og inntrykk som foregår både hos barn og voksne. Derfor lakkerer vi neglene til utøverne med neglelakk. Noen får pynt i ørene. Det skal ikke mye til før man bryter konvensjonene, sier Karstein.

− Vi som lager kunst for de minste, er ofte opptatt av at innholdet skal være gjenkjennelig. Men barn må også lære seg å oppdage nye ting de ikke kjenner. De må utsettes for noe de ikke har sett og hørt før. Man kan ikke bare drive med gjenkjennelighet; det kan det fort gå litt inflasjon i. Gjør noe nytt! Små barn skal lære nye ting.

− Hva kan teatret og scenekunsten gjøre for å utfordre sosiale konvensjoner?

− Vi kan presentere flere muligheter for måter ting kan gjøres på. «Ikke hold tilbake!», sier jeg til utøverne i StemmeStammen. Kulturen vår er streng når det gjelder for eksempel stemmebruk. Vi reagerer med en gang på lyder vi ikke forbinder med en kultivert person. Jeg har eksperimentert en del med tabulyder som barn kjenner igjen, som hikke og raping. Hvis man klarer å sette disse tabulydene inn i en musikalitet, kan det fungere godt scenisk.

Konvensjoner og klasse

Karstein har måttet utfordre mange konvensjoner selv.

− Med min oppvekst og familiebakgrunn er det lite som tilsier at jeg skal holde på med kunst. Mamma var vaskehjelp på posthuset, og pappa var yrkessjåfør. Pappa kjørte meg i all hemmelighet til Almas danseskole i Trondheim; det var feil å være gutt og skulle danse. Jeg var flinkere til å danse selskapsdans enn barna med dobbeltnavn fra Byåsen, men jeg kom likevel aldri med i den innerste kretsen deres.

Senere skulle Karstein og de andre barna i Trondheim ballettstudio danse forestilling i Frimurerlosjen. Da forstod han at det er ikke alle og enhver som kom for å se dem danse, men byens besteborgere. Denne klassebevisstheten har Karstein fortsatt med seg i arbeidet som skapende kunstner.

− I Norge snakker vi lite om klasse; det er nesten tabu. Vi omtaler økonomiske vilkår for kunstnere som om vi alle er i samme båt. Av og til i scenekunstmiljøet kan jeg igjen bli han lille gutten på skolebenken fra Strinda i Trondheim, med lua i hånda. Sånn sett kan det være en påkjenning å snakke med kolleger noen ganger, fordi vi faktisk ikke snakker utfra de samme forutsetningene.

Det lekende

− Når fant du ut at du ville bli barnehagelærer?

− Jeg vokste opp i en familie hvor man skulle skaffe seg en praktisk utdanning, selv om foreldrene mine alltid har akseptert mine krumspring, forteller Solli.

– Jeg starta først som praktikant i barnehage. Det var utrolig morsomt, jeg fikk inn alle kunstartene og lærte masse!

Solli begynte deretter på førskoleutdanning, og senere ble han avdelingsleder i en barnehage på Heimdal i Trondheim, mens han samtidig studerte dans på dansestudioet 1 B. Her ble han undervist i Grahamteknikk hos amerikanske Martha Werman.

− På 1 B møtte jeg andre dansekunstnere som Steffi Lund, Arne Fagerholt og flere andre aktive kunstnere. Det ble viktig for meg å oppdage hva jeg kunne gjøre med bevegelse og dans.

Solli dro videre til Paris og studerte ved Jaques Lecoq, før han fikk stipend for å gå på mimeskole i Amsterdam. 

− Da jeg kom tilbake til Norge, var det å ha mimebakgrunn sett på som litt rart. Enten drev du med «dansedans», eller så drev du med teater, liksom! Jeg følte meg litt in-between. Så begynte jeg å jobbe med Cirka teater i Trondheim på midten av 80-tallet før jeg dro til Oslo i 1989 for å møte flere som jobbet med dans: Anne Gjems, Lisbeth Bodd og Verdensteatret. Jeg var opptatt av å jobbe tverrfaglig med billedkunstnere og dansere, noe som er litt mer vanlig i dag.

Etter noen år i Oslo får Karstein Solli i 1997 Statens Garantiinntekt for Kunstnere, og i 1998 blir han tilknytta Norsk Kulturråds prosjekt Klangfugl som veileder. Det var første gang barn fra 0−3 ble sett på som en målgruppe. Forestillingene folk hadde om barns møte med kunst viste seg å være basert på fordommer, og det oppstod aksept i feltet for at helt små barn har utbytte av kunst.

Solli begynte i løpet av Klangfugl-perioden å tenke nytt om sin egen kunstproduksjon.

− Jeg var utdanna barnehagelærer, men drev med voksenkunst; hvordan kunne det henge sammen? Min grunnholdning er at ting ofte kan høre sammen mer enn de ikke gjør det. I kunsten jeg lager for voksne, har jeg alltid med meg et lekeperspektiv i den skapende prosessen.

Spranget over til scenekunst for de yngste viser seg i denne perioden å ikke føles stort for Karstein Solli, som kommer med følgende råd til andre som lager kunst for barn:

− Husk at barn synes det er fint å se at voksne kan leke! Det lekende kan være utfordrende å gå inn i for en profesjonell utøver som vil være flink. Det er egentlig nok at du er du, men jeg må se at du tror på din egen lek. Hvis du ikke liker å leke, vil ungene merke det. De synes det er kleint. Foreldre kan også være veldig til stede i leken med egne barn, men helst når ingen ser på.

I kjølvannet av Klangfugl kom EU-prosjektet Glitterbird. Her var Karstein Solli også involvert, denne gang med forestillingen Se min kjole (2005) for barn fra 0−3 år. Han erfarte gjennom Klangfugl- og Glitterbird-prosjektene at barn intuitivt forstår og aksepterer abstrakte uttrykk som vi forbinder med samtidskunst. Begge disse prosjektene hadde basis i forskning, og mentorer som veiledet og var med å skape gode refleksjoner rundt kunstproduksjon for små barn, mener Solli.

− Da jeg lagde Readymade Baby (2008) kjentes det litt ensomt. Allerede da bestemte jeg meg for å fortsette å jobbe med forskere og involvere dem med og inn i den kunstneriske prosessen. Jeg vil gjerne høre hva de ser fra sitt faglige ståsted; det er en arv jeg tar med meg fra Glitterbird. Hvis du aldri har lagd en produksjon for 0−3 år før, så er det ikke dumt å ta inn en person som har kunnskap om målgruppa. En toåring opplever det at lys slukkes helt annerledes enn en åtteåring, for eksempel.

Internasjonalt arbeid

Sollis forestillinger har turnert i Norden, Tyskland, Ungarn, Italia, Frankrike, Chile og Brasil. I perioden rundt Readymade Baby reiste Solli til Brasil. Der fant han et nytt og interessert publikum, og også Vitor Monico Truzzi, som senere skulle bli både scenograf, produsent og ektemann for Solli.

Truzzi hadde vært med på å bygge opp en kulturskole for barn i Garça Brasil, hvor Solli og Marianne Skjeldal (norsk danser og koreograf, journ.anm.) dro for å holde en workshop. Senere har de vært tilbake i Sør-Amerika flere ganger og turnert med småbarnsforestillinger.

− Barna vi møter der, er sultne på opplevelser og at vi voksne gjør noe for dem. I Chile møtte vi barnehjemsbarn i stripete drakter som ble kjørt i buss til forestillingen. De bare satt og så på de voksne fra barnehjemmet. Vi måtte si tydelig fra at de fikk utforske og leke. Da tok det helt av! Det var en sterk opplevelse; det føltes virkelig viktig å drive med kunst for de minste. Jeg ble senere invitert til å undervise på barnehagepedagogutdanningen ved universitetet der. Disse førskolestudentene var ikke så vante med å leke. Det var bare unge damer, de gikk rundt i trange skjørt og høyhælte sko. Vi brukte halvannen dag bare på å få dem til å ta av seg de høyhælte skoene. Å sitte på et gulv var skittent for dem, uansett hvor reint gulvet var. Etterhvert sa de at de måtte bare begynne å forholde seg til ungene på en annen måte. De så selv prosessen de hadde gått gjennom, fra å snakke om teori og oppdragelse til å rulle rundt på gulvet i treningstøy og leke.

− Hva er en typisk felle å gå i for en kunstner som lager forestillinger for barn?

− Å ta alle teatrets virkemidler for gitt. Vi har lys, lyd, scenografi, flott oppsett, full rulle. Alt vil vi gjerne gi til barna. Men, barna er ikke nødvendigvis interessert i alt dette. Hvis du hører en stemme over en høyttaler, vil de fleste barna lure på hvor kroppen til stemmen er. Da spør jeg kunstneren: Hvorfor har du lagt teksten oppi en boks istedenfor å si den selv? Mange kunstnere legger fortsatt opp til at teatermagien bare skjer. Dette er en misforståelse basert på at man er redd for å bli pedagogisk. Vi kan skape stemning og eksperimentere med disse elementene, men barna må se at det er menneskeskapt.

− Det må gi mening for barna?

– Ja. Hvis et barn kommer inn i totalt mørke, så forstår de ikke hva som skjer. Mange barn utbryter: «Åh, nå ble det dag!» når lyset i salen går på, og «Åh, nå ble det natt!» når det går av. For barn er dette helt konkret. Hvis du som kunstner viser i forestillingen: «Her er den personen som styrer lyset», da kan du kjøre full magi. Når barn får en forståelse av at det er en voksenperson som endrer lyset, så vil de være med på det. Da kan de undre seg sammen med de voksne, til forskjell fra å tro at det bare skjer.

KARSTEIN SVARER:

Siste kulturopplevelse: Å overvære min egen produksjon for små barn, StemmeStammen på Dansens Hus

Faglig /politisk arbeid: Pågår

Ønsker for framtiden: Lysere for alle

Hva gjør deg sint: Urettferdighet i alle sine former

Hva drømmer du om: Å få mer tid til det jeg drømmer om

Vokale bevegelser

− Hva vet vi i dag om små barn og lyd?

− På prøvene på StemmeStammen hadde vi besøk av en treåring og en liten baby som fulgte med fra mora sitt fang. Babyen reagerte ikke på de høye lydene, mens treåringen stakk fingrene i ørene og viste oss at den hadde lært at «dette var høyt». Det ser konstruert ut for meg, fordi kroppsspråket ellers sier ikke at det faktisk er for høyt. Det viser at treåringen har lært konvensjoner allerede. Forskning viser nemlig at babyer kan oppfatte høy lyd og mørke mannsstemmer som beskyttende.

Solli er opptatt av en teknikk innenfor sang, spesielt kunstmusikken og opera, som kalles Extended Vocal Technique. Sangere som Maja Ratkje og Sidsel Endresen benytter seg av denne teknikken.

− Jeg synes det er interessant å se hvilke bevegelser som kommer ut av det vokale og omvendt. Vi bruker veldig lite av stemmens potensial. Forskning på spedbarn og lyd avdekker stadig noe nytt. Små babyer oppfatter for eksempel dialektforskjeller allerede mens de er inni mors liv, og de foretrekker kjente dialekter. Det er fascinerende. Denne kunnskapen må jo ha en konsekvens for hvordan vi lager kunst for barn.

På studioscenen på Dansens Hus i Oslo klapper scenograf Vitor Monico Truzzi sammen de japanske pappbenkene, pakker dem forsiktig inn i bobleplast og ned i blå Ikea-poser, før de seinere vil pakkes fram igjen når StemmeStammen skal vises for nye generasjoner med små barn.

− Kunst for de alle minste er fortsatt et marginalt felt, konkluderer Karstein Solli, og kommer med en kjepphest:

− De som skriver kritikk av kunst for denne målgruppen, har et viktig ansvar, og denne type anmeldelser er det dessverre ikke mange av. Som kritiker bør man ikke ta på seg silkehanskene selv om det gjelder småbarn, men ikke kast ut babyen med badevannet! Man må prøve å se at det krever andre forståelser fra utøverne i møtet med de minste barna for å lykkes. Vi driver fortsatt med nybrottsarbeid.