Norsk skole styres målbevisst i retning av styrking av fagene matematikk, engelsk og norsk. Vi får en skole som i stor grad underordner kreativ tenkning, perspektivbytter, praktisk problemløsning og utvikling av menneskets sanselige og fantasifulle iboende evner. Derfor er det viktig at alle de estetiske fagene nå står samlet for å få leken inn i læringen og kreativiteten inn i kampen om kunnskapen.

Det pågår stadig en form for akademisering i skolen, noe mange toppforskere i akademia − på tvers av fagretninger − har stilt seg skeptiske til i en årrekke. Selv tidligere kunnskapsminister Gudmund Hernes innrømmer at han er skeptisk til skolens sterke teorifokus allerede fra 5–6 årsalderen.1 Med lang erfaring innen skolepolitikk mener han at vi må snu denne trenden og sette det stadig sterkere læringsparadigmet om målstyring under kritisk søkelys. Han tar til orde for at leken er det «viktigste innslaget i barns læring». Hernes er opptatt av at barn gjennom lek utvikler begreper og språk, og at de anvender kroppen i læringsprosessen. Lek er som de fleste vet, ikke bare spontant tull og tøys – lek er høyeste alvor. Det handler om å koble kunnskap og om å utvikle oss som empatiske og sosiale individer. Gjennom leken settes fantasien og kunnskapen i spill − gjennom kropp og stemme; via rollebytter og speiling av hverdagens utfordringer og dilemmaer. Lek med materialer, med kommunikasjon og i relasjoner har dårlige vilkår i en skole som preges av målstyring. Skolens danningsoppgave svikter når fokuset er ensidig opplæring til bestemte kunnskapsområder.

«Skolealvoret» dominerer så altfor tidlig. Skolen neddynger den unge eleven med alfabeter, gangetabeller og grammatikk uten leken som inngang. Altfor mange elever befinner seg derfor ikke i sentrum for egen læring. Gjennom årene mister som kjent for mange elever motivasjonen for skolearbeidet. Men det finnes god undervisningsmetodikk som gir eleven verktøy til å tenke selvstendig og kritisk, og lar henne utvikle egne evner til å være kreativ og skapende. I pedagogikkens verktøykiste ved de fleste lærerutdanninger glimrer disse metodikkene dessverre med sitt fravær. Skolen i dag er for reproduserende, disiplinerende og rapporterende. Det er for lite pedagogisk nytenkning som møter det multimodale og estetiserte samfunnet av i dag.

På tross av at vi stadig får ny forskning på kreative og estetiske læringsstrategier, kommer ikke denne kunnskapen til nytte når skolesystemet til stadighet rigges om. Verken diskusjoner i offentligheten, faglig funderte innspill gjennom politikkens organer eller debatter i foreldrefora, har, slik jeg ser det, maktet å skape en god endring i skolepolitikken de senere årene. Utdanningspolitikken i dag er nok primært ideologistyrt og bygger ikke på det mangfold av spennende utdanningsforskning vi har sett på tvers av fagfelt. Dr. Christian Beck ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved UiO har hevdet at: «Politikerne leser gjennom forskning og plukker ut poengene som passer deres politikk. Når politikere gir penger til forskning på skole, så blir det veldig interessestyrt. Dette gjelder all utdanningsforskning».2 Dette er også min erfaring fra 20 år som forsker i dramapedagogikk og anvendt teater.

Publisering nasjonalt og internasjonalt, populærvitenskapelig formidling, møter med politikere lokalt og nasjonalt samt gjentatte innspill i høringsrunder og stunt i media med skoleaksjoner og demonstrasjoner – ingenting ser ut til å nå inn. Politikerne styrer norsk skole dit deres overbevisning vil – delvis uavhengig av hva forskning viser gir best læring og skoletrivsel. I Stortinget fattes vedtak ved forhandling, gjennom bruk av partipisk, større strategiske beslutninger og gjennom å gi og ta. Dermed kan enkeltsaker, som den vi er opptatt av − undervisningsmetodikk i norske klasserom − falle mellom to stoler og ikke gis særlig oppmerksomhet. Dette til tross for en stor internasjonal forskningsportefølje, gjennomarbeidet undervisningsmetodikk og nyskrevne lærebøker − mens andre saker plutselig går igjennom. Poltikken er altså fremfor alt ideologistyrt og ikke kunnskapsbasert.

Norsk skolepolitikk burde handle om å gi våre unge forutsetninger for å takle fremtiden eller skape innovasjoner som gir menneskeheten muligheten til et bærekraftig liv. Norske elever trenger å kjenne at fri skole er en gave, ikke bare en plikt. Det krever kreativ tenkning, praktisk problemløsning, dialoger på tvers og relasjoner i team.

Som styreleder i Drama- og teaterpedagogene har jeg derfor det siste året jobbet for en fagpolitisk samling av alle interesseorganisasjonene for de estetiske fagene. Det har innebåret at vi måtte tørre å ta første steg i rett retning. Vi har besluttet å legge ned Fellesrådet for kunstfagene i skolen (FKS) for så å initiere dialogmøter med Samarbeidsforum for estetiske fag (SEF). Målet til DTP-styret er å vise pågangsmot og kraft i et felles løft gjennom et utvidet og styrket SEF − ganske enkelt fordi vi må stå sammen. Vårt felles mål er jo å styrke de estetiske fagene og øke oppmerksomheten om fagenes betydning og situasjon i grunnopplæring og lærerutdanning. Vi må se fremover og sammen arbeide for å få leken inn i læringen og kreativiteten inn i kampen om kunnskapen.

Deler av teksten er utviklet i tett samarbeid med professor Bjørn Rasmussen, NTNU.