Skip to main content
Open access
Research Publication

Fleksibilitet og friksjon: Forskningssamarbeid, kjønn og styring i den globale kunnskapsøkonomien

Flexibility and friction. Research collaboration, gender and ruling in the global knowledge economy
pp 248264
12 December 2024

Sammendrag

Sammendrag

I overordnede styringstekster som preger vår arbeidshverdag, blir akademikere fremstilt som hjerner, og idealakademikeren blir fremstilt som hjernekraft som glir friksjonsfritt rundt i det Susan Wright kaller en internasjonal kunnskapsøkonomi, og kobler seg på «sterke», «fremragende» fagmiljøer. I denne artikkelen utforsker vi forskningssamarbeidets gjøren ved hjelp av institusjonell etnografi og kvalitative intervjuer med oss forfattere og ni andre førsteamanuenser ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Agder. Vi legger aller mest vekt på å få frem våre vurderinger av hvorfor vi har inngått og inngår i forskningssamarbeid. Analysen vår viser hvordan forståelsen av idealakademikeren som internasjonal på bestemte måter preger vurderingene og valgene vi gjør og har gjort. Den synliggjør imidlertid aller mest valg og vurderinger som skyggelegges og potensielt fordreies av nevnte idealer – og som blant annet ser ut til å ha med kjønn å gjøre. Slik synliggjøring kan bidra til økt bevissthet og diskusjon om etablerte forståelser og idealer i akademia og til økt verdsetting av og rom for mangfold i akademisk virke. Dette mangfoldet faller ofte i skyggen av tallmessig kjønnsbalanse eller mangfold blant ansatte langs andre anerkjente sosiologiske kategorier, og er truet.

Nøkkelord

  1. forskningssamarbeid
  2. akademia
  3. universitet
  4. kjønn
  5. internasjonalisering
  6. klasse
  7. institusjonell etnografi

Abstract

In higher level governing texts that shape our everyday work lives, academics are portrayed as brains, and the ideal academic is portrayed as brain power gliding around in what Susan Wright (2014) calls an international knowledge economy without friction, connecting with ‘strong’, ‘excellent’ research communities. In this article, we explore the doing of research collaboration, with the help of institutional ethnography (Smith 2005) and qualitative interviews with us authors and nine other associate professors at the faculty of social sciences at the University of Agder, Norway. Our main aim is to make visible our considerations of why we have participated and participate in research collaboration. Our analysis shows how the understanding of the ideal academic as international in certain ways has shaped our considerations and choices. First and foremost, however, it shows choices and considerations that are concealed and possibly distorted by the mentioned ideals – and they seem to have to do with gender. Making these visible can contribute to increased consciousness around and discussion about established understandings and ideals in academia, and to increased appreciation of diversity in the ways we do academic work. Such diversity often falls in the shadow of numerical gender balance or diversity along other acknowledged sociological categories, and is under threat.

Keywords

  1. research collaboration
  2. academia
  3. university
  4. gender
  5. internationalization
  6. class
  7. institutional ethnography

Inngang

In order to maintain its global leadership and push the frontiers of knowledge, ERA [the European Research Area] will bring together Europe’s best brains and become a pole of attraction for the world’s best talents. (EU-kommisjonen 2020, 17)
I dette utdraget fra EUs strategi for forskning og innovasjon fra 2020 blir akademikere fremstilt som hjerner, og denne forståelsen blir også fremmet i strategier og planer for forskning fra Norges forskningsråd, Kunnskapsdepartementet og Universitetet i Agder (UiA) (Magnussen mfl. 2023). I disse tekstene blir også idealakademikeren fremstilt som hjernekraft som glir friksjonsfritt rundt i det Susan Wright (2014) kaller en internasjonal kunnskapsøkonomi, og kobler seg på «sterke», «fremragende» fagmiljøer (Magnussen mfl. 2023). Å agere som fleksibel hjernekraft mens andre tar seg av kroppslige og andre menneskelige behov, er menns mer enn kvinners erfaring og også en erfaring noen menn har mer av enn andre menn (Smith 1987, 2004). Vi har også grunn til å tro at menn i større grad enn kvinner vil fremvise seg som slik hjernekraft, siden selvbeherskelse (hodets kontroll over kroppen og følelsene) og uavhengighet (å ikke «henge fast» i noe/noen) er sentrale mannlighetsidealer (Magnussen 2015).
Går vi tilbake til de nevnte tekstene, blir altså visse former for internasjonalitet og forskningskvalitet knyttet sammen i dem, og denne koblingen preger akademikeres arbeidshverdag både i og utenfor Norge (Barclay 2021; Egeland og Vabø 2022; Flikke 2022; Flobakk-Sitter og Hybertsen 2021; Kwiek 2020; Lagesen og Suboticki 2023; Lindgren mfl. 2016; Lund 2015; Mannevuo og Valovirta 2019; Orning 2016; Sümer mfl. 2020). Også tekster vi forfattere interagerer mer direkte med i hverdagen vår, for eksempel når vi søker om penger til forskning eller til å dra på konferanser, bidrar til å fremme en forståelse av idealakademikeren som internasjonal på visse måter (Haaland mfl. 2022). Disse dytter oss blant annet i retning av publisering i «internasjonale» (det vil si hovedsakelig engelskspråklige) tidsskrifter og mot eksternt finansiert forskningssamarbeid på tvers av landegrenser.
Denne artikkelen handler om nettopp forskningssamarbeid, og nærmere bestemt om våre egne og kolleger ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved UiA sine erfaringer med og refleksjoner rundt slikt samarbeid. Vi retter oppmerksomheten mot hvordan vi har gjort og gjør forskningssamarbeid, med hvem, og hva vi tenker om dette, men aller mest mot våre vurderinger av hvorfor vi har inngått og inngår i disse samarbeidene. Vi viser hvordan forståelsen av idealakademikeren som internasjonal på bestemte måter har preget vurderingene og valgene våre, men legger mest vekt på å folde ut valg og vurderinger som skyggelegges og potensielt fordreies av nevnte idealer – og som blant annet ser ut til å ha med kjønn å gjøre.
Mye forskning tyder på at koblingen mellom visse former for internasjonalitet og forskningskvalitet som vi nevnte over, har kjønnede effekter, og at dette blant annet skjer fordi kvinner ser ut til å delta mindre i internasjonalt forskningssamarbeid enn menn (se for eksempel Ackers 2008; Egeland og Vabø 2022; Kwiek 2020; Vabø mfl. 2014). Mye av forskningen om forskningssamarbeid er kvantitativ og handler om publisering (Kwiek 2020). Denne tyder på at i alle fall noe av den nevnte kjønnsforskjellen handler om at kvinnelige og mannlige akademikere ofte tilhører ulike fagmiljøer, som blant annet er preget av ulike former for og grader av «internasjonalitet» (Aksnes mfl. 2019). Forskningen vi skriver om her, er kvalitativ, reduserer ikke forskningssamarbeid til publisering og er som nevnt særlig innrettet mot vurderinger av hvorfor vi og våre forskningsdeltakere har inngått og inngår i forskningssamarbeid. Forskning med en slik innretning har vi ikke funnet. Både i den forskningen vi har nevnt til nå, og i forskning om kjønn og akademia mer generelt synes også mye oppmerksomhet å være rettet mot hvordan kvinners handlingsrom på ulike måter begrenses. I forskningen vi skriver om her, får vi frem at kjønn kan påvirke ikke bare hva vi kan få til, men også hva vi vil.

Teori

Forskningen vi baserer denne artikkelen på, er gjennomført ved hjelp av institusjonell etnografi, en feministisk sosiologi som opprinnelig ble utviklet av Dorothy Smith (1987, 2005). Ifølge Smith bærer materielle, replikerbare tekster i seg generaliserte, objektiverte – og objektiverende – forståelser og gjøremåter. Det gjelder for eksempel tekster som dem vi allerede har nevnt i artikkelen. At tekstene kan distribueres og leses på tvers av tid og rom, gjør at de kan påvirke det vi gjør, på tvers av slike dimensjoner. De kan med Smiths ord virke styrende. Smith mente også at de «stivnede» forståelsene som produseres, formidles og reproduseres i og av slike tekster, alltid – men på lite synlige måter – er skapt av noen mennesker mer enn av andre. Det gjør at deres standardiserende kraft også vil gagne noen mer enn, eller fremfor, andre. Mens noens virksomhet, kunnskap og forståelser synliggjøres og idealiseres i og av tekstene, vil andres virksomhet, kunnskap og forståelser tilsløres og potensielt fordreies i og av dem. Slike forskjeller kan handle om både kjønn, klasse og andre anerkjente sosiologiske kategorier, men også om mange andre forskjeller mellom folk (Griffith og Smith 2004; Smith 1987, 2004).
Vi forfattere interagerer direkte med noen tekster i vår arbeidshverdag, for eksempel når vi som nevnt søker om penger til forskning eller til å delta på konferanser. Ifølge Smith (1987, 2004) inngår vi imidlertid også i mer indirekte relasjoner til andre, mer overordnede tekster, for eksempel EUs strategi for forskning og innovasjon. Institusjonell etnografi bygger nemlig på en forståelse av at tekster vi interagerer direkte med i hverdagen vår, ofte vil ha i seg, og operasjonalisere, forståelser som blir fremmet i mer overordnede tekster. Hvorvidt disse forståelsenes kapasitet for styring blir til realitet, avhenger imidlertid av hva vi mennesker gjør i møte med dem. Institusjonell etnografi er basert på en forståelse av at det alltid skjer mye som ikke er i tråd med styringen, og som har potensial til å utfordre denne, og utviding av folks handlingsrom er det endelige målet med forskningen. Det er i det mennesker tenker, føler og på andre måter gjør, at vi kan finne styring og motstand mot styring, men også skyggelagt og fordreid gjøren – og rasjonalet bak denne. Derfor legger forskere som gjør institusjonell-etnografisk forskning stor vekt på å synliggjøre slik gjøren, og i denne artikkelen er det særlig «vurderingsarbeid» knyttet til forskningssamarbeid vi folder ut. Slik «utpakking» forstås som et analytisk arbeid (Widerberg 2015a).

Forskningen vår

Det viktigste empiriske materialet til denne artikkelen er intervjuer med oss forfattere og ni andre fast ansatte førsteamanuenser ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved UiA, gjort i perioden 2019–2024. Forskningen vi skriver om her, er imidlertid utviklet på bakgrunn av tidligere forskning gjort ved universitetet (Haaland mfl. 2022; Magnussen mfl. 2018; Magnussen mfl. 2022). Denne viste at en del ansatte i formelle og uformelle maktposisjoner ved universitetet omtalte idealakademikeren som internasjonal på visse måter. De snakket også om forskningssamarbeid forskere imellom som noe enkelt og uproblematisk som utelukkende handlet om matching av kompetanse eller interesser. Noen kvinnelige førsteamanuenser fortalte i tillegg at de opplevde at flere menn enn kvinner rundt dem skilte skarpt mellom et «jobb-jeg» og et «privat-jeg». Det indikerte at måten vi gjør akademiske relasjoner – inkludert forskningssamarbeid – på, kan ha med blant annet kjønn å gjøre (Magnussen mfl. 2023).
Noen av de vitenskapelig ansatte som snakket om forskningssamarbeid som ren faglig matching, og som slik antydet en forståelse av akademikere som ren hjernekraft, omtalte også slike relasjoner som noe de selv alltid måtte tjene på. En vitenskapelig ansatt som snakket slik, fortalte om utstrakt reising i forbindelse med internasjonalt forskningssamarbeid. Han mente at en del kolleger i mindre grad gjorde dette fordi de hadde et hverdagsliv som vanskeliggjorde utstrakt reising i forbindelse med jobb, men også at de virket «usikre» på sine eventuelle bidrag i sammenhenger utenfor UiA. Slik vi tolket ham, antydet han at kollegers påståtte usikkerhet handlet om at de egentlig ikke hadde så mye å «bidra» med «der ute», mens hans egne internasjonale forskningsrelasjoner signaliserte at han selv hadde det. Med andre ord tolket vi ham dithen at nevnte kolleger ikke var like «internasjonale» som ham fordi forskningen deres ikke holdt høy nok kvalitet.
Nevnte intervjuer gjorde at vi utforsket hvordan forskningssamarbeid ble fremstilt i de overordnede tekstene fra EU-kommisjonen, Norges forskningsråd, Kunnskapsdepartementet og UiA som vi nevnte innledningsvis. Der fant vi igjen koblingen mellom internasjonalitet og forskningskvalitet, og vi fant også at denne koblingen så ut til å bygge på en objektivert forståelse av forskere som hjernekraft (Magnussen mfl. 2023). Etter det utforsket vi hvordan blant annet internasjonalitet ble promotert i tekster vi møter i arbeidshverdagen vår (Haaland mfl. 2022), og gjorde intervjuene vi baserer denne artikkelen på. Vi forfattere intervjuet hverandre. I institusjonell-etnografisk forskning anses egen erfaring som en inngang til kunnskap om samfunnet vårt og institusjonene våre, men også som å kunne stenge for ny kunnskap om disse. I tillegg til at våre intervjuer med hverandre utviklet data til forskningen vår, gjorde de oss også oppmerksomme på egne erfaringer med og følelser knyttet til forskningssamarbeid og akademiske relasjoner som vi ikke var så bevisste på. Denne økte bevisstheten tror vi har gjort at vår egen relasjon til det vi har forsket på har påvirket forskningen vår mindre enn det som ellers ville vært tilfellet.
I tillegg til å intervjue hverandre intervjuet vi ni andre førsteamanuenser, fordelt på alle instituttene ved fakultetet vårt. Blant disse ni er fem menn og fire kvinner. Vi prøvde å få en høyere andel menn blant disse forskningsdeltakerne. Mens alle kvinnene vi spurte om å stille til intervju, takket ja, takket imidlertid flere menn nei. Av anonymitetshensyn sier vi ikke noe om informantenes landbakgrunn, alder eller hvor lenge de har vært ansatt ved fakultetet. I intervjuene kom vi ikke alltid gjennom spørsmålene i intervjuguiden på den avsatte tiden, og vi gjennomførte derfor oppfølgende intervjuer med fire forskningsdeltakere. Total intervjutid med oss som ble intervjuet, varierte fra cirka én time til fire timer.
Intervjuene var aller mest innrettet mot å få frem erfaringer og refleksjoner rundt våre møter med ulike fagmiljøer og forskere gjennom yrkesløpet og til forskningssamarbeid. Intervjumaterialet handler i all hovedsak om UiA og andre deler av akademia, men noens erfaringer og refleksjoner er også knyttet til fagmiljøer utenfor akademia. I institusjonell-etnografisk forskning starter den nevnte «utpakkingen» allerede under datautviklingen. Som intervjuere bidro vi til denne ved å tilstrebe å stille åpne(nde) spørsmål til dem vi intervjuet, og et sentralt spørsmål i intervjuguiden var for eksempel «Hvem vil du helst samarbeide om forskning med, og hvorfor?». Vi tilstrebet også å be dem vi intervjuet om å forklare hva de mente med begreper de eventuelt «pakket inn» sin eller andres gjøren i, slik at mer av den gjøren som var gjemt inni eller bak begrepene, ble brakt frem i lyset. Intervjuguiden hadde verken i seg spørsmål om kjønn eller spørsmål som kunne indikere interesse for klasse, og vi som intervjuet, var oppmerksomme på hvordan vår «aktivering» (Smith 2005) av slike kategorier kunne påvirke datautviklingen. Da vi var kommet langt i analysen vår, var vi i kontakt med alle våre forskningsdeltakere, slik at de kunne sjekke vår anonymisering. Siden klasse trådte frem som betydningsfullt i analysen, brukte vi også denne anledningen til å innhente opplysninger om eventuell utdanning og eventuelt arbeid til foreldrene til de deltakerne som ikke selv hadde nevnt denne informasjonen i løpet av intervjuet. I tillegg brukte vi anledningen til å diskutere betydningen av kjønn og klasse for forskningssamarbeid med våre forskningsdeltakere, noe vi kommer inn på mot slutten av artikkelen.
Når det gjelder analysen vår, er målet som nevnt å synliggjøre hvordan nevnte internasjonalitetsideal har preget våre valg og vurderinger knyttet til forskningssamarbeid, men særlig å synliggjøre valg og vurderinger som skyggelegges og potensielt fordreies av det. Det er også å belyse hva slags rolle kjønn, klasse og eventuelle andre forskjeller kan ha i dette.
I det påfølgende avsnittet starter vi ut i erfaringene og refleksjonene til dem av oss som har mest erfaring med internasjonalt forskningssamarbeid, og ender ut i erfaringene og refleksjonene til dem av oss som har mest erfaring med lokalt forskningssamarbeid. I avsnittet blir imidlertid også begrepene «internasjonal», «lokal» og «samarbeid» utfordret.

Forskningssamarbeidets gjøren

Datamaterialet vårt tyder på at vi som er intervjuet, i stor grad tar forskningssamarbeid for gitt, og mange snakker som om handlingsrommet vårt – i alle fall etter at vi fikk fast jobb – ligger i hvem vi samarbeider med. Bare noen få nevner at forskningssamarbeid, også med «bra folk», kan koste mer enn det smaker, og ingen problematiserer effekter ustrakt forskningssamarbeid kan ha på akademia som helhet. Slikt samarbeid blir i all hovedsak omtalt i positive ordelag, særlig av dem av oss som er kvinner. Det er interessant, tatt i betraktning at flere av oss snakker om forskningssamarbeid som arbeidsomt og forteller om dårlige erfaringer knyttet til konkret slikt samarbeid. Mennene blant oss forteller ikke om slike erfaringer.
Mange av oss som er intervjuet, har mye erfaring med å samarbeide med forskere som bor i andre land om forskning. Flere startet forskningsløpet sitt ved å reise utenlands og forske på forhold der, og forskningen krevde at de oppholdt seg der over tid. Dette gjelder bare kvinner. Noen forteller at de tidlig interesserte seg for det de senere endte opp med å forske på. Én med slik erfaring forteller at en eldre akademiker rådet henne til å ta kontakt med en forsker hun likte forskningen til helt i starten av doktorgradsløpet, for å sondere mulighetene for å kunne få innspill fra vedkommende. Hun tok kontakt med en forsker som bodde utenlands, og etter datautviklingen reiste hun på skriveopphold der forskeren bodde, og skrev avhandlingen sin i tett dialog med vedkommende. Der fikk hun også relasjoner til mange andre forskere som bor utenfor Norge.
Flere som startet forskningsløpet sitt på lignende måter, reiser fremdeles mye i forbindelse med forskning og samarbeider tett med forskere som bor og jobber på andre kontinenter. De snakker om dette samarbeidet i lystbetonte vendinger og legger vekt på kunnskapen, relasjonene og engasjementet som utvikles gjennom det. De er alle også generelt glad i å reise, og snakker om det som viktig for livskvaliteten deres. Én sier at forskning «må få noe til å skje i hjertet», og at dette skjer når hun forsker utenfor det hun kaller «mainstream», med en fundamentalt kritisk inngang. Hun opplever imidlertid ikke at slik forskning gis noe særlig anerkjennelse ved universitetet, selv om den gjøres sammen med forskere i andre land. Hun er også kritisk til kategorier som «internasjonal» og «lokal» forskning og nevner at den forskningen «internasjonale» kolleger gjør på lokale forhold i sitt opprinnelsesland, blir «internasjonal» fra et UiA-ståsted.
Alle kvinnene som har særlig mye erfaring med forskningssamarbeid på tvers av landegrenser, forteller at omsorg for barn eller andre i perioder har vanskelig- eller umuliggjort jobbreiser – og særlig lange jobbreiser. Ingen av mennene vi har intervjuet, forteller om slike erfaringer eller om at forpliktelser overfor andre på andre måter har lagt begrensninger på yrkes- og forskningsløpet deres. I perioder hvor rommet for jobbreiser var begrenset eller lukket, fant flere av de nevnte kvinnene måter å bruke kompetansen sin på «hjemme», i samarbeid med forskere eller andre i Agder, og de snakker om dette som meningsfullt, viktig og spennende. Flere tok opp igjen reisingen da mulighetene for dette bedret seg, men fortsatte også sitt forsknings- og utviklingsarbeid knyttet til mer lokale forhold, fordi de også var blitt engasjerte i dette. En kvinne med mye omsorgsansvar forteller også at forskningssamarbeid med «gode folk» hun kan treffe fysisk i hverdagen gjør at hun «har venner på jobb», noe som er viktig for henne, fordi hverdagen hennes gir lite rom for annet enn jobb og familie.
Andre av oss som også har en god del erfaring med internasjonalt forskningssamarbeid, ble rekruttert inn i forskningssamarbeid på tvers av landegrenser i starten av forskningsløpet vårt. Dette gjelder bare menn. Én forteller at en «nesten blir sett litt rart på» dersom en «skriver alene» i fagmiljøene han er tett på, og begrunner forskningssamarbeid med at han «ikke nødvendigvis er så smart alene». Han tror han er mindre kresen i valg av samarbeidspartnere enn mange kolleger, men i likhet med flere andre av oss som er intervjuet, vil han ikke bruke tiden sin på «arrogante, ufordragelige eller nedlatende folk». Han sier også at en ikke nødvendigvis må reise for å gjøre internasjonalt forskningssamarbeid, og at samarbeid med noen av de mange «internasjonale kollegene på ganga» automatisk gjør forskningen internasjonal. Han og andre mannlige forskningsdeltakere som også har en del erfaring med internasjonalt forskningssamarbeid, begrunner i tillegg forskningssamarbeid med effektivitet; med at det gjør at de kan dele «skrivingen» på flere. I etterkant av slike utsagn nevner imidlertid flere at slikt samarbeid også kan være mer tidkrevende enn å jobbe alene fordi det krever mye administrasjon, og at dette særlig gjelder EU-prosjekter. Flere av de nevnte mennene snakker mest om «skriving» når de blir spurt om forskningssamarbeid, og én sier at det er sjelden han og samarbeidspartnere har tid til å «snakke med folk» i form av for eksempel intervjuing med mindre de har ekstern finansiering til det. Dermed publiserer de ofte på bakgrunn av allerede foreliggende data.
Noen av mennene nevnt over omtaler også «internasjonalt nettverk» som avgjørende for å kunne publisere i «de beste» tidsskriftene. Disse er «internasjonale», eller mer spesifikt engelskspråklige. Noen sier at «de beste forskerne» er de som publiserer mest i de tidsskriftene som forstås som de beste i deres fagmiljøer. På oppfølgende spørsmål om hvorvidt de selv forstår forskningskvalitet slik, sier imidlertid flere at egne artikler de selv synes har lavere kvalitet enn andre, har blitt publisert i høyere rangerte tidsskrifter enn artikler de selv synes har høyere kvalitet. Én som er tett på nevnte miljøer, og som samarbeider mye med både forskere og praktikere om forsknings- og utviklingsprosesser, tror at publisering
i «de beste» tidsskriftene også har i seg et element av flaks, og sier at:
For meg er ikke den prestisjen ved disse [tidsskriftene] i seg selv kanskje nok. Altså, en henger fortsatt litt opp i det med å gjøre verden til et litt bedre sted, og kanskje en har større «impact» ved å fokusere på andre ting. […] Jeg driver jo med et faglig initiativ hvor det er en sånn … Hvis en på måte slipper det litt, så er jeg redd for at det kommer til å dø ut. Jeg vil helst ikke det.
En annen av de nevnte mennene er involvert i mye lokalt forsknings- og utviklingsarbeid og synes slikt samarbeid er meningsfullt, viktig og også mest faglig spennende. Samtidig sier han at han tidlig skjønte at slikt arbeid ikke var «nok», og at:
Da jeg tidligere innledet samarbeid med en her på UiA, så visste jeg jo innerst inne at han hadde veldig mange kontakter ut. Sånn at … Ikke det at jeg var kynisk, og at det hovedsakelig var derfor jeg samarbeidet med ham. Men det er klart at det lå jo en mulighet for døråpning der også, i forhold til å kunne samarbeide med andre ute.
Én som er i en lignende situasjon, sier at det tar lang tid å bygge godt forskningssamarbeid. Over tid har han bygget et internasjonalt forskningsnettverk basert på faglige fremfor «strategiske» vurderinger, men han har omtalt dette nettverket på «strategiske måter» for å øke sjansene for å få ekstern forskningsfinansiering. Han ser på de etablerte nivåforskjellene for tidsskrifter som en konstruksjon, men forteller at han likevel har publisert i («internasjonale») tidsskrifter på nivå 2. Det gjorde han for å vise kolleger at han kunne få til det de «hadde pratet om i mange år», og for å være «strategisk» med tanke på professoropprykk, men det fikk ham ikke til å føle seg som en bedre forsker. Selv om han er skeptisk til karriereorientering i akademia og bekymrer seg for det viktige akademiske virket som ikke blir gjort om vi blir for strategiske, samarbeider han med akademikere som er mye mer strategiske enn han selv er. Når intervjueren sier at hun irriterer seg over forskere som virker aller mest opptatte av sin egen karriere, og unngår samarbeid med dem for å ikke bidra til karrieren deres, sier han at han aldri har følt eller tenkt slik, og at: «Jeg tenker vel bare i mitt stille sinn at det må være veldig strevsomt. De må jo bli helt utslitt til slutt. Av alt det de skal tenke strategisk om.»
Han tror også at de mest strategiske ender opp med liv hvor nesten alt handler om jobb, noe han ser på som fattig og som utarmende for det akademiske virket. Han er opptatt av at vi er hele mennesker og må leve hele liv, en forståelse som er preget av erfaring med alvorlig sykdom.
Når det gjelder koblingen mellom internasjonalitet og forskningskvalitet som vi har vært innom, tyder datamaterialet vårt på at slike koblinger gjøres i mange fagmiljøer som vi forskningsdeltakere er i kontakt med, men at det varierer hvor eksplisitt dette gjøres. Det ser altså ut som at mange av oss kan fremstille oss og oppfattes som «flinke» ved å fremvise internasjonalitet. En av oss tror for eksempel at hans «internasjonale nettverk» bidro til at han fikk fast jobb, og at det å ha en relasjon til akademikere «som har klart å skape seg et navn» på tvers av landegrenser, har bidratt til å øke statusen hans blant kolleger. Han tror imidlertid ikke at nevnte akademikere er bedre fagfolk enn andre, men heller mer ekstroverte og karrieredrevne. Han mener også at hvis du er introvert og skal kunne fungere i akademia, så må du – særlig når du ikke har fast jobb – «være villig til å trampe på deg selv».
Noen av oss som tidligere reiste mye i forbindelse med forskning eller var mye involvert i forskningsprosjekter eller -nettverk på tvers av landegrenser, prioriterer på intervjutidspunktet forskningssamarbeid med kolleger vi kan treffe fysisk i arbeidshverdagen vår, høyere enn tidligere. Én sier at hun har fått mye ut av å delta i store, internasjonale forskningsprosjekter. I likhet med flere andre forteller hun imidlertid også at hun har vært med på slike prosjekter selv om de var utenfor hennes hovedinteresse, fordi det var «lurt» – fordi hun var avhengig av forskningsfinansiering. Om slike prosjekter sier hun også at: «Det er en litt rar stemning når folk skal samarbeide, men alle har hver sine agendaer.»
Hennes erfaring tilsier altså at forskning som blir italesatt og fremvist som samarbeid, ikke nødvendigvis innebærer så mye samarbeid. Hun forteller også at da hun fikk fast jobb ved UiA, prioriterte hun å bli kjent med kolleger «på ganga» for å etablere forskningssamarbeid som kunne berike undervisningen. Koronapandemien gjorde henne også oppmerksom på hvor viktig det er å ha faglige relasjoner til mennesker hun kan møte fysisk i det daglige. Forskerne hun gjør forskningssamarbeid med på UiA, har faglige interesser som ligger tett på hennes, men er også «hyggelige å snakke med», samtidig som de «ikke bare prater om egne ting, men lar andre komme til orde». Hun har erfart at etablerte akademikere har brukt mye av tiden i store internasjonale forskningsprosjekter til å «kjempe for egne kjepphester». Fast jobb gjør at hun nå styrer unna slike fagpersoner og også unna forskningsprosjekter hvor hun mistenker at hun bare blir invitert inn fordi det å ha med en kvinne med hennes faglige bakgrunn vil øke mulighetene for finansiering. En erfaring som ga henne en slik følelse, var da en mannlig forsker inviterte henne inn i et tverrfaglig forskningsprosjekt han søkte midler til, men allerede hadde definert alle problemstillingene i.
En annen av oss som gjør mindre internasjonalt forskningssamarbeid enn før, forteller at etablerte akademikere tidlig fortalte ham at han måtte ha «internasjonalt nettverk» for å ha en fremtid i akademia. Dette ble også formidlet i et stort, internasjonalt forskningsprosjekt han kom inn i tidlig i forskningsløpet sitt. Han forteller at de yngre deltakerne i prosjektet ofte var avhengige av å publisere sammen med andre for å publisere «nok» på den tiden de hadde til rådighet. I tidlige faser av forskningen var det nyttig å få innspill fra ulike forskere med ulik faglig bakgrunn, men da innretningen på forskningen var bestemt, virket det forstyrrende. Han fant også ut at mange av forskerne i nettverkene var «karrieredrevne» mer enn «nysgjerrighetsdrevne», og at han ikke fikk så mye faglig ut av samtaler med dem. I tillegg forteller han at:
Jeg vet jo at alle typer sånn større sammenkomster og sånne ting, de tar energi, de gir meg ikke energi. Så noen ganger må jeg si «nei», at jeg ikke orker eller har tid, men «orke» bruker man jo aldri som argument. Så da må man være litt smidig, si at man har annet å gjøre i stedet. Men så når det gjelder å opprettholde disse relasjonene, så er jeg typisk mann der, dårlig på å opprettholde til og med mine private relasjoner. […] Men heller enn at jeg i dag bruker veldig mye tid på [forsknings]relasjoner, så er der heller en angst inni meg for at jeg ikke opprettholder dem. Den tynger meg mer enn arbeidet med å faktisk opprettholde dem.
Forskningssamarbeid kan altså innebære mye emosjonelt arbeid for ham, men særlig når det involverer mennesker han ikke kjenner så godt, må forholde seg til digitalt eller må reise langt for å treffe. Han vil heller ha mye tid til å lese og til å utvikle forskningen sin sammen med forskere han kan treffe fysisk i arbeidshverdagen, og koronapandemien gjorde også ham enda mer bevisst på betydningen av dette.
En annen av oss som har redusert jobbreisingen, forteller at hun ble sykmeldt på grunn av overarbeid og etter det nedprioriterte deltakelse på internasjonale konferanser. Flere kvinner forteller om lignende erfaringer, mens ingen menn gjør det. Den nevnte kvinnen kan ikke jobbe noe særlig ut over den såkalte normalarbeidsdagen på grunn av helsa, og deltakelse i internasjonalt forskningsnettverk vil måtte gjøres på toppen av mye annet hun gjøre. Hun har deltatt på flere arrangementer om professoropprykk. Vi ser på slike arrangementer som interessante siden akademiske idealer som ofte blir promotert på mer subtile måter, gjerne settes ord på i slike kontekster. På arrangementene kvinnen har deltatt på, har «nettverk» – og også «internasjonalt nettverk» – blitt formidlet som opprykkskriterier. Hun forteller at en mannlig professor som innledet på et slikt arrangement, var opptatt av slike nettverk, og at han sa at:
Det må dere ha, og det må dere vise til at dere har, som et slags sånn trofé, eller, hva skal jeg si, «prop». […] Du må ha nettverk, og så må du vise at du har bygget noe. Og da ble jeg litt sånn «Hva søren har jeg bygget, liksom?». Og det han spurte om, er det ikke egentlig det vi alle gjør hele tiden som førsteamanuenser? At hvis vi gjør jobben vår som førsteamanuenser, så vil vi som en bivirkning bli professor? Fordi vi bygger fagmiljø og … Men han mente at vi måtte være enda mer strategiske, da. Så jeg har gått veldig rundt og tenkt på … «Du gjør jobben din, men du bygger ikke noe. Du må bygge noe nytt». Skjønner du? Og det er litt sånn … det er litt sånn tungt. Og i hvert fall hvis du skal bygge noe bare for å bygge noe. Ha nettverk bare for å ha nettverk.
Med Smiths begreper kan vi si at denne forskningsdeltakeren her eksplisitt blir oppfordret til å objektivere og styre seg selv – til å vurdere sin egen akademiske virksomhet opp mot blant annet kriteriet «internasjonalt nettverk» og endre sitt virke i retning av dette. Dette vil også innebære å objektivere andre og gjøre dem til midler i egen karriere. Sitatet over tyder imidlertid på at en slik tilnærming kan gjøre hennes akademiske virke mindre meningsfullt og engasjerende for henne.
At denne forskningsdeltakeren reiser mindre i forbindelse med jobb enn tidligere, handler også om at hun på intervjutidspunktet forsker på mer lokale forhold i samarbeid med forskere hun møter fysisk i det daglige. Dette har gitt henne et faglig fellesskap i hverdagen som hun har savnet, og hun synes også at nevnte forskning er spennende og viktig. Samtidig har hun akseptert at hun trenger internasjonalt nettverk for å få professoropprykk og eksterne forskningsmidler, og hun forteller at hun skal sjekke ut et allerede etablert internasjonalt forskningsnettverk hun har blitt invitert inn i. Hun har tidligere fått gode faglige innspill fra noen av medlemmene der, og de virket også som «fine folk». Hun har ofte følt seg behandlet som en mindreverdig fagperson, noe hun blant annet kobler til at hun «mistet en del akademiske muskler» ved å jobbe utenfor akademia. Denne erfaringen gjør at hun bare vil gjøre forskningssamarbeid med forskere som behandler henne som en likeverdig fagperson, i tillegg til at de må akseptere at hun ikke kan jobbe ut over normalarbeidsdagen.
En del av oss som er intervjuet har særlig mye erfaring med lokalt forskningsarbeid, og flere har også mye erfaring med forskningsbaserte utviklingsprosesser med lokale praktikere. Én forteller at presset på å delta i store, internasjonale forskningsprosjekter er «veldig sterkt» og økende i fagmiljøene hun inngår i. I likhet med flere andre av oss som er intervjuet, har hun dermed bidratt til flere søknader om penger til slike prosjekter selv om hun ikke har hatt så lyst, og hun sier at:
Veldig ofte opplever jeg jo på de søknadene man bare er en del av, når ikke det er deg selv som har drevet det fram, eller du bare skal prøve å presse inn ditt eget fagperspektiv i en arbeidspakke … så strekker du deg langt. Du svelger mange kameler. Og at det er kanskje ikke helt her hovedinteressen din er. Sånn at det er litt halvhjertet.
Kontrasten til hvordan hun omtaler forskning hun gjør sammen med kolleger hun har truffet i arbeidshverdagen over mange år, om noe «smalt», er stor:
Det er nesten så jeg får gåsehud bare jeg snakker om det. Men som det ikke har vært mye av for min del. […] Det handler om at man tillater seg å stille noen større overordnede spørsmål innenfor en fagretning som man er veldig interessert i.
Hun sier at hun er «litt flau» over å være så begeistret for dette i stedet for store, tverrfaglige prosjekter, men at hun samtidig er «ganske stolt» av det de fikk til «selv om» de ikke fikk økonomisk støtte til det, og hun bekrefter at store, eksternt finansierte, tverrfaglige prosjekter teller mest i fagmiljøene hun inngår i. I likhet med alle oss som er intervjuet forteller hun også at etablering av godt forskningssamarbeid ikke bare handler om matching av kompetanse eller interesser. Ifølge henne må de involverte også anerkjenne og verdsette hverandres kompetanse og «genuint bry seg» både om hverandres forskning og om hverandre. Hun sier at hun ikke kan samarbeide med folk hun ikke liker eller føler seg trygg på, selv om det sikkert «kunne vært lurt». I likhet med andre av oss kvinner som er intervjuet, har hun også avviklet samarbeid med «spennende fagpersoner» av slike årsaker. Dette begrunner hun med erfaringer fra mannsdominerte miljøer hvor nesten ingen kolleger viste noen interesse for henne, verken som fagperson eller som menneske. Dette gjorde arbeidshverdagen vanskelig, og interesse og omsorg fra etablerte kvinnelige akademikere var avgjørende for at hun ble værende i akademia.
Også flere av oss som har mest erfaring med mer lokalt forskningssamarbeid, og som er kvinner, forteller om mye «arbeid» for å vurdere mulige samarbeidspartnere opp mot kriterier som rommer mer enn fag, basert på tidligere, dårlige erfaringer fra akademiske relasjoner. De som kommer fra familier hvor mange har praktisk yrkesutdanning, ser ut til å gjøre spesielt mye slikt arbeid eller ha en særlig fintunet «radar» de vurderer mulige samarbeidspartnere med. Én forteller at eldre mannlige kolleger jevnlig omtalte henne som – og reduserte henne til – «et friskt pust» da hun var stipendiat, og at hun flere ganger vurderte å forlate akademia. I likhet med flere andre forteller hun også at hun ikke behersket de sosiale kodene i fagmiljøene hun kom inn i, og følte seg «feil»: «Du snakker litt feil, du bruker ikke de riktige ordene, du har ikke det vokabularet som du skal ha.»
Hun sier at hun for eksempel ikke behersket «smalltalken» i slike miljøer, blant annet fordi en ikke snakket om «private ting» og i stedet var «seriøse» hele tiden. Med andre ord kan det se ut som at hun ikke var vant til å redusere seg selv til «hjernekraft», men til å være i verden med større deler av den hun var. Dette ser ut til å være tilfellet for flere kvinner med lignende bakgrunn. Én forteller at det aller mest ubehagelige med det mannsdominerte miljøet hun møtte tidlig i forskningsløpet sitt, var at også kvinnene i miljøet utelukkende viste den faglige siden av seg selv, og at flere av dem virket «iskalde». Det overbeviste henne om at hun selv ikke kunne bli akademiker.
Kvinnen bak sitatet over forteller, som flere andre kvinner med lignende bakgrunn, også om å komme inn i mannsdominerte, konkurransepregede kulturer hvor en prøvde å overgå og «ta» hverandre tidlig i forskningsløpet sitt. Én kom inn i fagmiljøer hvor «du ble behandlet som et null frem til du motbeviste at du var et null», og hun sier at det fikk henne til «å føle seg som en dass» og bidro til at hun vurderte å forlate akademia. I likhet med flere kvinner med lignende bakgrunn og erfaringer gjorde denne kulturen henne engstelig og stille, og den gjorde at hun presterte dårligere enn hun ellers kunne gjort. Hun forteller også at hun «stresset» med å prøve å skjønne hva som ble forventet av henne, mens unge forskere med foreldre med høyere utdanning virket roligere. Hun tror at de i større grad kjente til forventningene som ble rettet mot dem, og i større grad kunne vurdere hvorvidt de ville «prøve å leve opp til dem eller drite i dem».
En annen forskningsdeltaker med lignende bakgrunn forteller at hun allerede som student merket en ignoranse fra medstudenter hun definerer som å være fra høyere middelklasse. De virket ikke interesserte i henne. Hun har også inngått i forskningssamarbeid med mannlige akademikere som var mer etablerte som forsker enn det hun var, og trodd at de var genuint interesserte i kompetansen hennes, men har endt opp med å føle seg «brukt, som en ting». Tidligere tenkte hun at hun «bare måtte stå i» slike og andre relasjoner dersom hun skulle bli værende i akademia, og hun lurer på om denne innstillingen hadde noe med hennes arbeiderklassebakgrunn å gjøre. Hun forteller at det var «veldig frigjørende» å innse at hun kunne være «mer selektiv» med hvem hun vil forholde seg til, og når hun blir spurt om hva slags akademikere hun vil ha å gjøre med fremover, svarer hun: «Nei, de er gode mennesker. […] Og gode mennesker, de gir oppmerksomhet. De bryr seg, rett og slett.» Hennes erfaring tilsier at mennesker som «vil opp og frem», ofte distanserer seg fra andre og gjør dem til midler for å nå egne mål.
Datamaterialet vårt har i seg mange spor av at vi som er intervjuet – også mennene – har blitt objektivert av samarbeidspartnere: Vi har antakeligvis blitt behandlet som midler til andres mål. Det er imidlertid bare kvinnene blant oss som forteller om opplevelser av å bli behandlet som et middel til sex, beundring, sosiale tiltak eller «sekretæroppgaver». Kvinnene ser med andre ord ut til å ha opplevd mer – og annen – objektivering enn hva mennene har. Dataene våre gir imidlertid også grunn til å spørre om hvorvidt kvinnene blant oss som er intervjuet, er mer vare for, og kanskje også mer kritiske til, objektivering enn det mennene er, og at vi også derfor italesetter dette mer.
Alle vi som er intervjuet, og som er kvinner – også de mer «internasjonale» blant oss – forteller om trøblete erfaringer fra akademiske relasjoner og at disse erfaringene påvirker hvem vi inngår og vil inngå i forskningssamarbeid med. Erfaringene har gjort at vi ser etter faglig anerkjennelse, men også etter anerkjennelse av og omsorg for oss selv som hele mennesker – og etter muligheter for å være hele mennesker også i forskningsrelasjoner. Flere forteller at muligheten til å ventilere og få støtte i slike relasjoner har vært avgjørende i tunge perioder. Det å kunne være hele(re) mennesker i relasjon til hverandre åpner imidlertid også for å ha det gøy og ikke måtte være «seriøse» hele tiden, noe som igjen åpner for faglig kreativitet. Det betyr at også tilsynelatende ikke-faglige vurderinger kan ha med fag å gjøre. Én som på intervjutidspunktet gjør aller mest lokalt forskningssamarbeid, forteller at:
Det er jo noe med når du sitter der og … så skjer det noe i samtalen som gjør at du får idéer, og så blir du beriket, ikke sant? For de andre har en idé, og så kan du bruke noe av det, og så blir det større enn det det var, og inne på noe sånn … noe jeg synes er faglig engasjerende, og jeg blir ganske lett engasjert, da, så … Det bare … Det skjer litt. Men det er klart, det skjer ikke i møte med sånne … eksellente folk. Jeg bare tenker at … Jeg tror utgangspunktet for at jeg skal tillate at gøyen kommer, så må de være litt sånn vanlige, eller … før jeg slipper det løs, det engasjementet. Så i møte med sånn veldig flinke, høytpresterende personer så slipper jeg meg ikke løs, så da skjer ikke det gøye.
Flere av oss kvinner som er intervjuet, nevner også at vi ikke vil samarbeide om forskning med akademikere vi har dårlige erfaringer med eller et dårlig inntrykk av. Dette handler ikke bare om å ta vare på seg selv, men også om å ikke ville bidra til forskningskarrieren til slike akademikere, slik vi var inne på tidligere. Mennene vi har intervjuet, forteller ikke om slike vurderinger.
Noe av grunnen til at flere av oss som er intervjuet, aller mest samarbeider om forskning med akademikere og praktikere vi kan møte fysisk og regelmessig i arbeidshverdagen vår, er at slikt samarbeid kan etableres på bakgrunn av grundig vurderingsarbeid som det vi har vært inne på over, selv i hverdager med sterkt tidspress. Noen forteller også at de gjør så mye arbeid i jobb- og familierelasjoner at tiden til å tenke er veldig knapp, og at de trenger mye tid alene for å klare å tenke godt. Deres erfaring tilsier at mer reising og arbeid for å rigge, finansiere og gjennomføre store, internasjonale, tverrfaglige forskningsprosjekter vil spise opp det lille «tenkerommet» de har, og de ser mangelen på et slikt rom som en større trussel mot forskningskvaliteten sin enn mangelen på «internasjonalitet». Noen av dem som sier dette, sier at de ikke bare trenger mer ro for tenkningens skyld, men også for livskvaliteten.
Flere har i tillegg erfart at langvarige relasjoner med mennesker de kan møte fysisk i arbeidshverdagen sin, og som de kan være seg selv i, gjør at fundamentalt kollektiv forskning og samfunnsengasjement og -involvering vokser frem. Flere av disse har fra tidlig i forskningsløpet sitt gjort forsknings- og utviklingsprosjekter sammen med lokale forskere og praktikere og motiveres først og fremst av å bidra til det de ser på som positiv samfunnsendring. Slik endring krever ifølge dem mye og langsiktig relasjonsarbeid på tvers av universitetet og dets omverden, og de mener derfor at de aller mest kan bidra til positiv samfunnsendring i regionen de selv lever og jobber i. At de prioriterer forskningssamarbeid med aktører utenfor universitetet så høyt, gjør at de prioriterer forskningsformidling på norsk og muntlig forskningsformidling høyt. Noen av disse forsker på tema som er tett knyttet til – og som de ser på som viktige i – en regional eller norsk kontekst, men som forskere i andre land sjelden finner interessante. Andre studerer globale prosesser fra et lokalt ståsted og bringer denne forskningen inn i internasjonale fagmiljøer, selv om de ikke gjør så mye internasjonalt forskningssamarbeid.

Skyggelagt gjøren – og kjønn og klasse

Vi innledet denne artikkelen med å vise til forståelser som reduserer forskere til hjernekraft som ideelt sett glir friksjonsfritt og fleksibelt rundt i en internasjonal kunnskapsøkonomi, uten kropper og erfaringer som «sitter» i disse, og uten bindinger til spesifikke, hele mennesker. Vi viste også til at idealakademikeren fremstilles som å samarbeide om forskning ved å koble seg på fagmiljøer som defineres som «sterke» og «fremragende», og til at internasjonalitet og forskningskvalitet kobles sammen. Antakeligvis kan vi fremstå som fremragende – som å «ha noe å bidra med» – ved å gjøre og fremvise forskningssamarbeid på de foreskrevne måtene fremfor å tenke kritisk rundt de sosiale prosessene og maktforholdene som gir noen fagmiljøer et slikt stempel.
Ikke overraskende får våre intervjuer frem et langt mer komplekst bilde av både forskere og forskningssamarbeid, samt av koblinger mellom internasjonalitet og forskningskvalitet, enn det styringstekster gjør. Forhåpentligvis synliggjør vår og kollegers gjøren at vi er hele mennesker som har hoder, kropper og følelser som fungerer på ulike måter, at vi «henger fast» i andre mennesker, at vi har forskjellige erfaringer med oss, at vi lever forskjellige liv, og at det varierer hva som interesserer og engasjerer oss – og at alt dette påvirker hvordan vi gjør forskningssamarbeid. Uformelle samtaler med andre kolleger i etterkant av intervjuingen vår har også synliggjort at akademikere som for eksempel ikke snakker så godt norsk, kan dyttes i retning av «internasjonalitet» fordi de opplever dørene til «lokal samskaping» som stengte. Alt i alt betyr dette at hvem vi samarbeider med om forsknings- og utviklingsprosesser, handler om langt mer enn hvor «flinke» vi er. Det handler også om hva vi kan få til med dem vi er, og det livet vi lever, noe også mye annen forskning peker på (se for eksempel Ackers 2008; Ferro 2006; Lindgren mfl. 2016), men ikke minst om hva vi vil med vårt akademiske virke.
Hva vi kan og vil når det kommer til forskningssamarbeid, ser i våre data ut til å ha med blant annet kjønn å gjøre. At vi har et lite utvalg og færre mannlige enn kvinnelige informanter, gjør at vi skal være forsiktige med å mene mye om kjønn. Det kan også se ut som at noen av kjønnsforskjellene i datamaterialet vårt handler om at menn og kvinner også ved vårt fakultet ofte tilhører ulike fagmiljøer, slik annen forskning også viser (Aksnes mfl. 2019). De kan også handle om blant annet klassebakgrunn, alder og fartstid i akademia. Likevel er det interessant at det aller mest er kvinnenes fortellinger som utfordrer bildet av forskere og forskningssamarbeid som blir promotert i styringstekstene vi nevnte innledningsvis. Samlet sett sier mennenes fortellinger mindre om hvordan deres forskningssamarbeid påvirkes av hvem de er, erfaringene de har, og livet de lever. Deres fortellinger ligger med andre ord noe nærmere styrende forståelser av forskere og forskningssamarbeid enn det kvinnenes fortellinger gjør, selv om det varierer i hvilken grad de gjør det.
Vi har grunn til å tro at noe av denne kjønnsforskjellen er skapt av mannlighetsidealer som kan få menn til å fremvise seg som uavhengige, friksjonsfrie «hoder» som har tatt kontroll over kroppen og følelsene, og som også kan bidra til å gjøre egen avhengighet og sårbarhet mindre synlig for menn enn for kvinner (Magnussen 2015; Smith mfl. 2007; Tjeder 2003). Vi har også grunn til å tro at nevnte kjønnsforskjell er preget av relasjonen mellom intervjuerne og dem som ble intervjuet, i og med at vi intervjuere kjente eller kjente til flere av kvinnene enn av mennene som ble intervjuet. Det har antakeligvis bidratt til at kvinnene blant oss som er intervjuet, har fortalt om mer avhengighet og sårbarhet enn mennene. I samtaler med informantene våre om analysene våre er det også interessant at flere av de intervjuede mennene fortalte at de kjente seg igjen i kvinnenes friksjonserfaringer, selv om de ikke fortalte om slike i intervjuene.
Til tross for denne kompleksiteten tror vi at i alle fall noe av kjønnsforskjellene vi synliggjorde i den forrige delen av artikkelen, også handler om at mennene vi har intervjuet, sett under ett er noe mer fleksible og friksjonsfrie i sitt akademiske virke enn det kvinnene er. Kanskje hadde denne forskjellen også vært større dersom de mennene som takket nei til å delta i studien vår, hadde takket ja. Selv om noen av mennene vi intervjuet, nevner at alvorlig sykdom og det å være introvert påvirker hvordan de gjør sitt akademiske virke, så er det for eksempel interessant at mennenes fortellinger ikke sier noe om at egen helse eller omsorg for andre har lagt begrensninger på dette virket, inkludert deres muligheter til å reise i forbindelse med jobb. Deres fortellinger inneholder heller ikke opplevelser av å ha blitt behandlet dårlig eller av å føle seg «feil» i akademiske relasjoner, ei heller når de blir spurt eksplisitt om dette. Som nevnt kan dette imidlertid også handle om kjønnsforskjeller i hvordan lignende situasjoner oppleves. At en stor andel av de intervjuede kvinnene har vurdert å forlate akademia, mens ingen av mennene forteller om dette, underbygger imidlertid også at kvinnene alt i alt er mer «friksjonsfulle» enn mennene, og at mer av deres måter å gjøre forskningssamarbeid på tilsløres av styrende forståelser av slikt samarbeid. Disse forståelsene kan med andre ord bidra til å reprodusere et kjønnet akademia (Lund 2015) – og til og med til å remaskulinisere universitets- og høgskolesektoren (Thornton 2013).
Det er også interessant at de intervjuede kvinnene som har foreldre med praktisk yrkesutdanning, ser ut til å ha opplevd særlig mye ubehag i akademiske relasjoner tidlig i sitt forskningsløp og fremstår som mest «kresne» og «lokale» i sitt forskningssamarbeid. Det er i tillegg verdt å merke seg at noe av dette ubehaget ser ut til å handle om at de ikke er vant til eller trives med å (prøve å) redusere seg selv til eller fremstille seg selv som hjernekraft. Det tyder på at forståelsen av forskere som hjernekraft ikke bare er kjønnet, men også «klasset». Det er gjort lite forskning om betydning av klasse i norsk akademia, men intervjuer med akademikere fra andre geografiske kontekster får frem erfaringer som ligner dem vi har synliggjort (se for eksempel Rickett og Morris 2020). I tillegg er det verdt å merke seg at alle kvinnene snakker om friksjonserfaringer knyttet til klasse eller andre forhold som verdifulle. Slik vi ser det, har de blant annet lært oss å møte kolleger, stipendiater og studenter på måter som kan redusere noe av friksjonen mellom de mangfoldige menneskene vi er, og akademiske idealer som stadig færre av oss ser ut til å kunne leve opp til – og kanskje ei heller vil leve opp til. Flere av oss mener også at nevnte friksjonserfaringer er verdifulle i forskningen vår.

Begrepsutpakking, styring og handlingsrom

Dataene våre bidrar også til å åpne opp eller «pakke ut» begrepene «forskningssamarbeid» og «internasjonalt forskningssamarbeid», og viser at mye ulik gjøren gjemmer seg i eller bak disse begrepene. De viser blant annet at forskningssamarbeid – og «internasjonalt» forskningssamarbeid – rommer mer og er mer arbeidsomt og tidkrevende for noen enn det er for andre. De viser at noen av oss selv har spilt en stor rolle i å bygge internasjonal forskning og forskningssamarbeid, og at dette har krevd mye tid og krefter, mens andre har kommet inn i internasjonalt forskningssamarbeid som var rigget av noen andre, eller inn i fagmiljøer med mange «internasjonale» akademikere. Noen har med andre ord kommet inn i fagmiljøer hvor forskningssamarbeid og også internasjonalt forskningssamarbeid i større grad enn i andre var materialisert på ulike måter og var en integrert del av «infrastrukturen» de kom inn i. Dataene våre synliggjør også at det som omtales som forskningssamarbeid, kan innebære lite samarbeid, og at sortering av forskning i kategoriene «lokal» og «internasjonal» kan problematiseres. De tyder videre på at det først og fremst er internasjonalitet i form av store, internasjonale, tverrfaglige, eksternt finansierte forskningsprosjekter og publisering i engelskspråklige nivå 2-tidsskrifter som blir verdsatt i organisasjonen vi arbeider i.
Koblingen mellom internasjonalitet og forskningskvalitet utfordres også av dataene våre. De viser for eksempel at internasjonalt forskningssamarbeid ikke automatisk gir forskningen vår det vi selv forstår som høyere kvalitet, og at for eksempel god tid til å tenke på egen hånd kan oppleves som viktigere for å oppnå slik kvalitet. Dataene våre tyder også på at hva vi legger i forskningskvalitet, varierer. Ikke minst kommer det frem at sikring av inntekt, fast jobb, forskningstid, professoropprykk og andre former for anerkjennelse har dyttet mange av oss i retning av internasjonalt forskningssamarbeid og andre former for internasjonalitet. Selv om dataene våre viser stort mangfold i hvordan vi som er intervjuet, gjør forskningssamarbeid, og slik tyder på at vi som er intervjuet, har handlingsrom, er det med andre ord også mange spor av styring (Smith 2005) i fortellingene våre. Forståelsen av idealakademikeren som internasjonal på bestemte måter ser ut til å prege og ha preget hvordan alle vi som er intervjuet, gjør og fremstiller vårt akademiske virke. Den ser ut til å prege og ha preget hvordan vi vurderer og forholder oss til oss selv og mennesker rundt oss, hvem vi forsker sammen med, hva vi forsker på, hvordan vi forsker, hvordan vi beskriver og formidler forskningen vår, og hva vi synes er god forskning.
Det nevnte idealet kan altså sies både å prege en stor bredde av vårt akademiske virke og å prege dette virket på måter som stikker dypt, og i likhet med andre forskere (se for eksempel Ackers 2008; Lund 2015; Aarseth mfl. 2022) mener vi at slik styring av vår faglige virksomhet må synliggjøres og problematiseres. I våre nære omgivelser ser det også ut som at det å gjøre sitt akademiske virke på måter som ligger nært internasjonalitetsidealet, kan gi synlighet, ressurser og innflytelse. Også slik ser altså dette idealet ut til å få problematiske faglige konsekvenser. Styringen vi har foldet ut, viser med andre ord at den akademiske friheten er under press på mange måter, også på måter som det kan være vanskelig å få øye på, og som vi akademikere selv bidrar til. Catherine Solomon (2008) mener at akademikeres relativt individualiserte og autonome virke styres nettopp på særlig diffuse og subtile måter, og også hun viser at promotering av dominerende ideer om det hun kaller «stjerneakademikeren», er en sentral måte å gjøre dette på.
Når vi som er intervjuet til forskningen vi baserer denne artikkelen på, har manglet inntekt eller fast jobb, har rommet vårt for å gjøre noe annet enn det som det rådende internasjonalitetsidealet og andre akademiske idealer foreskriver, vært relativt begrenset. Handlingsrommet vårt har økt med fast ansettelse, men for flere av oss begrenses dette rommet av at visse former for internasjonalitet utgjør en inngang til forskningstid. Samtidig begrenses det av vår higen etter anerkjennelse i form av professoropprykk (som verdsettes både i penger og i status) eller på andre måter. Dette betyr at styringen vi synliggjør i denne artikkelen, i stor grad spiller på følelsene våre og for eksempel kan få oss til å skamme oss eller forføre oss og få oss til å føle oss «sett» og «flinke» (Barclay 2021; Hey 2004; Haaland mfl. 2022; Magnussen mfl. 2023; Mannevuo og Valovirta 2019; Solomon 2008; Steen-Johnsen mfl. 2024; Widerberg 2015b).
Når det gjelder slik styring, ser vi stort potensial for kollektiv bevisstgjøring og utviding av vårt akademiske handlingsrom. Vi håper også denne artikkelen kan bidra til slik økt bevissthet og handlingsrom, ikke bare gjennom å få frem uheldige effekter av dominerende akademiske idealer, men også ved å synliggjøre verdien av mangfold i vårt akademiske virke. I universiteters likestillings- og mangfoldsarbeid legges det ofte vekt på tallmessig kjønnsbalanse eller mangfold blant ansatte langs andre anerkjente sosiologiske kategorier, og det argumenteres gjerne for at dette skal gagne kunnskapsutviklingen ved universitetene. Samtidig, og i skyggen av dette, ser imidlertid forståelsen av hva som utgjør viktig og godt akademisk virke ut til å stadig snevres mer inn. Dermed mener vi at arbeid for økt representasjon av underrepresenterte kategorier av mennesker til akademia må følges av økt verdsetting av den diversiteten vi akademikere, våre relasjoner og vårt liv representerer, og som går langt ut over det slike kategorier kan fange. Slik vi ser det, er dette avgjørende for et fremtidig akademia med et stort mangfold i kunnskapsutviklingen.

Litteratur

Ackers, Louise. 2008. «Internationalisation, mobility and metrics: A new form of indirect discrimination?» Minerva 46: 411–435. https://doi.org/10.1007/s11024-008-9110-2
Aksnes, Dag. W., Fredrik N. Piro og Kristoffer Rørstad. 2019. «Gender gaps in international research collaboration: a bibliometric approach.» Scientometrics 120: 747–774. https://doi.org/10.1007/s11192-019-03155-3
Barclay, Katie. 2021. Academic emotions: Feeling the institution. Cambridge: Cambridge University Press.
Egeland, Cathrine og Agnete Vabø. 2022. «Kjønnsbalanse og samarbeid i globaliserte forskergrupper. En studie av forskningspraksiser i klimaforskningen.» I Kjønn og akademia: På vei mot BALANSE?, redigert av Helene Aarseth og Ingeborg Owesen, 211–232. Oslo: Fagbokforlaget.
EU-kommisjonen. 2020. Strategic plan 2020-2024. The Directorate-General for Research and Innovation. https://commission.europa.eu/document/download/5ac1ff20-d41e-4c10-9a05-048b7339292e_en?filename=rtd_sp_2020_2024_en.pdf
Ferro, Anna. 2006. «Desired mobility or satisfied immobility? Migratory aspirations among knowledge workers.» Journal of Education and Work 19 (2):171–200. https://doi.org/10.1080/13639080600668028
Flikke, Julie K. 2022. «Internasjonalisering av norsk akademia: Kjønnslikestilling som blindflekk.» Tidsskrift for kjønnsforskning 46 (3–4): 137–149. https://doi/10.18261/tfk.46.3.3
Flobakk-Sitter, Fride og Ingunn D. Hybertsen. 2021. «Internasjonalisering av høyere utdanning – hvordan imøtekommer den politiske agendaen den pedagogiske dimensjonen?.» Uniped 44 (3): 190–200. https://doi.org/10.18261/issn.1893-8981-2021-03-05
Griffith, Alison I. og Dorothy E. Smith. 2004. Mothering for schooling: Critical social thought. New York: Routledge.
Hey, Valerie. 2004. «Perverse pleasures – Identity work and the paradoxes of greedy institutions.» Journal of International Women’s Studies 5 (3): 33–43.
Haaland, Hanne, May-Linda Magnussen, Rebecca W. B. Lund og Hege Wallevik. 2022. «Professorkvalifiseringens affektive økonomi: styring, følelser og motstand.» I Kjønn og akademia: På vei mot balanse?, redigert av Helene Aarseth og Ingeborg Owesen, 171–193. Oslo: Fagbokforlaget.
Kwiek, Marek. 2020. «Internationalists and locals: international research collaboration in a resource-poor system.» Scientometrics 124: 57–105. https://doi.org/10.1007/s11192-020-03460-2
Lagesen, Vivian A. og Ivana Suboticki. 2023. «Performing excellence and gender balance in higher education.» Higher Education 88: 683–701. https://doi.org/10.1007/s10734-023-01138-1
Lindgren, Gerd, Ulrika Jansson, Annika Jonsson og Tina Mattson. 2016. Nördar, nomader och duktiga flickor: Kön och jämställdhet i excellenta miljöer. Stockholm: Högskoleverket.
Lund, Rebecca W. B. 2015. «Doing the Ideal Academic. Gender, Excellence and Changing Academia.» Doktorgradsavhandling, Aalto University.
Magnussen, May-Linda. 2015. «Familieforsørgelse i menns hverdag.» Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo.
Magnussen, May-Linda, Rebecca W. B. Lund og Hege Wallevik. 2018. «Et kjønnet rom for akademisk skriving. Den vitenskapelige publiseringens sosiale organisering, sett fra ståstedet til kvinnelige førsteamanuenser ved Universitetet i Agder.» Tidsskrift for kjønnsforskning 42 (1–2): 85–103. https://doi/10.18261/issn.1891-1781-2018-01-02-06
Magnussen, May-Linda, Rebecca W. B. Lund og Trond S. Mydland. 2022. «Uniformity dressed as diversity? Reorienting female associate professors.» I Gender Inequalities in Tech-Driven Research and Innovation, redigert av Gabriele Griffin, 109–123. Bristol: Bristol University Press.
Magnussen, May-Linda, Tale Steen-Johnsen og Katrine M. Synnes. 2023. «Følelsesstyrt? Om styringsrelasjoner – og om følelser.» I Erfaringer med institusjonell etnografi, redigert av May-Linda Magnussen og Ann Christin E. Nilsen, 227–247. Oslo: Cappelen Damm.
Mannevuo, Mona og Elina Valovirta. 2019. «Affective infrastructures of gobal academia.» I The Social Structures of Global Academia, redigert av Fabian Cannizzo og Nick Osbaldiston, 73–90. New York: Routledge.
Orning, Sara 2016. Kjønn, veiledning og omsorgsansvar. En studie av hvordan stipendiater og veiledere opplever kombinasjonen av omsorgsansvar og akademisk karriere. UiO rapport.
Rickett, Bridgette og Anne Morris. 2020. «‘Mopping up tears in the academy’ – working-class academics, belonging, and the necessity for emotional labour in UK academia.» Discourse: Studies in the Cultural Politics of Education 42 (1): 87–101. https://doi.org/10.1080/01596306.2020.1834952
Smith, Dorothy E. 1987. The Everyday World as Problematic: A Feminist Sociology. Boston: Northeastern University Press.
Smith, Dorothy E. 2004. «Ideology, Science and Social Relations: A Reinterpretation of Marx’s Epistemology.» European Journal of Social Theory 7 (4): 445–462. https://doi.org/10.1177/1368431004046702
Smith, Dorothy E. 2005. Institutional Ethnography: A Sociology for People. Toronto: AltaMira Press.
Smith, James A., Annette Braunack-Mayer, Gary Wittert og Megan Warin. 2007. «I’ve been independent for so damn long!’: Independence, masculinity and aging in a help seeking context.» Journal of Aging Studies 21 (4): 325–335. https://doi.org/10.1016/j.jaging.2007.05.004
Solomon, Catherine R. 2008. «Personal responsibility in professional work. The academic ‘star’ as ideological code.» I People at Work: Life, Power, and Social Inclusion in the New Economy, redigert av Marjorie L. DeVault, 180–202. New York: New York University Press.
Steen-Johnsen, Tale, May-Linda Magnussen og Irene Trysnes. 2024. «Emotional Labour in the Neoliberal University: The Standpoint of Female Academics in Norway with Experience of Sick Leave.» NORA - Nordic Journal of Feminist and Gender Research. https://doi.org/10.1080/08038740.2024.2419441
Sümer, Sevil, Pat O’Connor og Nicky Le Feuvre. 2020. «The Contours of Gendered Academic Citizenship.» I Gendered Academic Citizenship: Issues and Experiences, redigert av Sevil Sümer, 1–36. Cham: Palgrave Macmillan.
Thornton, Margaret. 2013. «THE MIRAGE OF MERIT: Reconstituting the ‘Ideal Academic’.» Australian Feminist Studies 28 (76): 127–143. https://doi.org/10.1080/08164649.2013.789584
Tjeder, D. (2003). The Power of Character. Middle-Class Masculinities, 1800-1900. Stockholm: Stockholms universitet.
Vabø, Agnete, Laura E. Padilla-Gonzales, Erica Waagene og Terje Næss. 2014. «Gender and faculty internationalization.» I The Internationalization of the Academy: Changes, Realities and Prospects, redigert av Futao Huang, Martin Finkelstein og Michele Rostan, 183–205. Dordrecht: Springer.
Widerberg, Karin. 2015a. «En invitasjon til institusjonell etnografi.» I I hjertet av velferdsstaten: En invitasjon til institusjonell etnografi, redigert av Karin Widerberg, 13–31. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Widerberg, Karin. 2015b. «Akademia. Om styring i den akademiske hverdag.» I I hjertet av velferdsstaten: En invitasjon til institusjonell etnografi, redigert av Karin Widerberg, 143–190. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Wright, Susan. 2014. «Knowledge That Counts: Points Systems and the Governance of Danish Universities.» I Under New Public Management: Institutional Ethnographies of Changing Front-Line Work, redigert av Dorothy E. Smith og Alison Griffith, 294–337. Toronto: University of Toronto Press.
Aarseth, Helene, Beret Bråten og Rebecca W. B. Lund. 2022. «Kjønnsbalanse i tellekantenes tid: Epistemisk mangfold, eller monokultur på speed?.» I Kjønn og akademia: På vei mot balanse?, redigert av Helene Aarseth og Ingeborg Owesen, 62–61. Oslo: Fagbokforlaget.

Information & Authors

Information

Published In

Go to issue
Volume 48Number 412 December 2024
Pages: 248264

History

Published online: 12 December 2024
Issue date: 12 December 2024

Authors

Affiliations

May-Linda Magnussen [email protected]
Professor
Hanne Haaland [email protected]
Førsteamanuensis
Tale Steen-Johnsen [email protected]
Førsteamanuensis
Irene Trysnes [email protected]
Førsteamanuensis
Hege Wallevik [email protected]
Førsteamanuensis

Metrics & Citations

Metrics

Citations

Export citation

Select the format you want to export the citations of this publication.

View Options

View options

PDF

Download PDF
Buy Digital Article
Perpetual access
NOK127.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout
Buy digital issue
Perpetual access
NOK247.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout

Login Options

Restore guest purchases

Enter your email address to restore your content access:

Note: This functionality works only for purchases done as a guest. If you already have an account, log in to access the content to which you are entitled.

Figures

Tables

Share

Share

Share the article link

Share on social media

Share on Messenger