I disse lobbykampanjene står ofte en konsulentrapport helt sentralt. Og rapportene som konsulentselskapene skriver for interesseorganisasjoner og private selskaper, støtter nesten alltid det synspunktet som oppdragsgiverne satser på å få gjennomslag for i sine kampanjer overfor regjeringsapparatet og Stortinget. Oppdragsgiverne får altså akkurat det de betaler for: et argument i en kampanje for å bedre egne vilkår med en aura av faglig legitimitet, som de har fått tildelt blant annet av nettopp regjeringsapparatet.

Et av de grelleste eksemplene på hvordan konsulentselskapene gir oppdragsgiverne det de vil ha, er Oslo Economicsʼ rapporter om statlig støtte til andre meieriprodusenter enn den dominerende og bondeeide produsenten Tine. Da Oslo Economics utredet denne statsstøtten for Tine, mente konsulentene at denne støtten burde avvikles, noe Tine selvfølgelig var helt enig i. Da de noen år senere utredet støtten for de private produsentene, som er Tines konkurrenter, mente de at støtten burde videreføres. Og de fikk det som oppdragsgiveren ønsket: Støtten ble hovedsakelig videreført takket være at stortingsflertallet var uenig med regjeringen, som ville avvikle den.

Professor Johan Christensen, som i flere store prosjekter har undersøkt eksperters rolle i politiske prosesser, sier dette om hvilke mekanismer som er i sving:

– Konsulentselskaper kan gjøre gode undersøkelser, og det er ikke sånn at de nødvendigvis er uærlige. Men de er private, kommersielle virksomheter der kunden har rett. Rapporter og konklusjoner vil typisk forelegges en oppdragsgiver som kan be om endringer i teksten. Vi kan også se for oss at konsulentselskapet vet hva oppdragsgiver ønsker. Det kommer uansett til å farge rapporten, sier han.

Forsker Morten Welde ved NTNU, som i mange år har engasjert seg i spørsmål som handler om konsulentselskapers faglige standard, sier at konsekvensene av den tendensen som vi har kartlagt i vår undersøkelse, kan være alvorlige:

– Det kan gi mistillit til utredninger og analyser generelt. Det vil være uheldig, for vi har behov for gode utredninger og analyser. Det kan føre til at folk mister tilliten til kunnskap. Vi ser tendenser til dette i andre land med økende mistro til journalister og forskere og økt tiltro til falske kilder. Ellers kan det føre til mer ineffektiv ressursbruk eller at vi velger feil tiltak, sier han.

Selv om det bør forventes, er det ikke uproblematisk, mener han.

– Den generelle fagligheten kan bli undergravd hvis det stadig kommer spørsmål om hva forskning egentlig viser. En styrt rapport som konkluderer med at sukkerskatt ikke har positiv effekt, bidrar til å undergrave forskning, påpeker han.

Disse konsekvensene er noe departementene og direktoratene må ta på alvor – både som ansvarlig for standarden på kunnskapen vi bruker i den politiske utviklingen her til lands, og som finansieringskilder og oppdragsgivere.

De offentlige oppdragsgiverne som selv er ganske gode bestillere av utredninger, har et ansvar for at konsulentselskapene som de holder liv i ved å bruke enorme summer hvert år, arbeider med faglige standarder som ikke trekker denne typen kunnskap i tvil. Slik det er nå, er det ingenting som hindrer disse selskapene i å trykke ren propaganda for et privat selskap eller en interesseorganisasjon den ene dagen, for så å levere et dokument som går rett inn i regjeringens behandling av en viktig sak, den andre dagen.

Dette er en dobbeltrolle som ikke er akseptabel for offentlige virksomheter som har overlatt så mye av sin utredningskapasitet til utrolig godt betalte konsulenter.