Ny teknologi bør føre til mye tydeligere høyttenkning om virkelig store endringer i arbeidsformer, både i forvaltningen, regjeringen og Stortinget.
Når Karianne Tung både har ansvar for forvaltningen og bruken og reguleringen av kunstig intelligens (KI), ligger det an til nye forvaltningsreformer. I det arbeidet må hun også koble på Stortinget. Det aller mest effektive reformgrepet ville være å få redusert omfanget av politisk spill og aktivisme, slik at forvaltningen kan bruke mindre tid på å håndtere medie- og lobbyinitierte initiativ fra stortingspolitikerne. Med bevisst og aktiv bruk av generativ KI kan det trolig være mulig å få til begrensninger uten å svekke det folkevalgte demokratiet.
Når Stortinget har møte, sitter det alltid en referent på en fast plass rett foran presidentens podium og maleriet av Eidsvoll-mennene. Han eller hun får avløsning hvert 30. minutt for deretter å gå på kontoret for å skrive ut referatet fra møtet. Ofte har vedkommende med seg noen av de ferdigskrevne innleggene som representantene tradisjonelt nok har tatt kopi av og levert til referenten på vei opp til talerstolen.
Slik har det vært i mer enn 170 år (selv om bygningen var en annen i starten). Referentene er der fordi det i Grunnloven står at Stortingets møter holdes for åpne dører, og at «dets forhandlinger kunngjøres ved trykken».
Nå er det som lenge het Stortingstidende, omgjort til skriftlige referater på Stortingets hjemmesider – i tillegg til at det er blitt supplert med videoreferater. Det er ikke behov for referenter i stortingssalen lenger. De digitale verktøyene er blitt så gode at det som sies fra talerstolen, kan omgjøres til skriftlig tekst. I høyden hadde det holdt med noen som sjekket at verktøyene fungerte som de skulle.
Likevel er det ingen i Stortinget som drister seg til å fjerne referentene. Det sies at de er der av beredskapsgrunner. Opptaksutstyret kan svikte. Stortinget kan bli sendt på flukt slik det ble 9. april 1940. Da må noen referenter være med for pinlig nøyaktig, og helt upartisk, å skrive ned det som i så fall vil være skjebnetunge forhandlinger.
Kvinnelig politiker på talerstolen i Stortinget og med Stortingspresidenten i bakgrunnen
Blant de mange forslagene til digital innovasjon i Stortinget som foreslås i denne artikkelen er et karantenesystem som hindrer stortingsrepresentanter å ta opp igjen saker hvor de vet det ikke har skjedd noe nytt. Som da justisminister Emilie Enger Mehl i januar måtte forklare seg om en sak hun hadde forklart seg om noen uker tidligere, og hvor hun hadde advart om at ikke var noe nytt å meddele. Foto: Peter Mydske/Stortinget
Joda, det finnes begrunnelser, men i enhver beredskapstenkning må det gjøres vurderinger av kostnader, sannsynligheter og konsekvenser. Den reelle grunnen til at referentordningen ikke er endret, er konservatisme. Det er betryggende at Stortinget i mest mulig grad er som det alltid har vært.
Den samme konservatismen gjør seg gjeldende i langt viktigere spørsmål: om hvordan den demokratiske representasjonen er sikret, og om stortingsforhandlingenes form. Ytterst sjelden kommer det forslag til en radikal reform av den lovgivende maktens virksomhet. Et forslag til reform kan så altfor fort blir sett på som et forslag til innskrenkning av demokratiet. Dermed kommer det ingenting.
Formålet med denne artikkelen er å stimulere til høyttenkning om små og store grep for å reformere ikke bare stortingsarbeidet, men selve det folkevalgte demokratiet. Ved hjelp av modnede IKT-teknologier og nye verktøy basert på generativ kunstig intelligens – heretter kalt KI-verktøy – burde det være mulig å lage regler og praksiser som gjorde det folkevalgte demokratiet mer reelt enn i dag, samtidig som omfanget av politisk aktivisme og spill ble redusert. Et av flere formål ville være å stanse en utvikling der regjeringskollegiet og den indre forvaltningen blir dynget ned av arbeidsoppgaver som det er ekstremt vanskelig å prioritere blant.

Ny budsjettpraksis

Dersom man spør stortingsrepresentanter, byråkrater og andre observatører om mulighetene for å få Stortinget til å behandle færre saker, og å droppe diskusjoner som utelukkende er gjentagelser av tidligere diskusjoner, kort sagt redusere det repetitive politiske spillet, ville det ha kommet en lang rekke gode tips til hvordan det skulle gjøres. Det ville ha vært bred enighet om at stortingsarbeidet kunne ha vært mye mer effektivt uten at man gjorde demokratiet dårligere. Problemet er at det ville ha vært umulig å få til enighet om hva som kunne droppes. Dessuten er det et viktig demokratisk prinsipp at den folkevalgte skal få foreslå og diskutere akkurat det hen vil – uten andre begrensninger enn de som ligger i vanlig folkeskikk og Stortingets forretningsorden.
Et tilleggsproblem er at mediene og lobbyistene – hver for seg og i fellesskap – er viktige drivere for det kontinuerlige politiske spillet som resulterer i at både Stortingets og departementenes kapasitet blir strukket. Det er ikke lett å se hvordan man på en demokratisk tilfredsstillende måte kan begrense medienes eller påvirkernes rolle. Det ville for eksempel være feil å redusere medienes mulighet til å kreve innsyn i offentlig virksomhets korrespondanse eller å hindre en interesseorganisasjon i å jobbe på alle mulige lovlige måter for sin sak.
Men det er kanskje mulig å begrense virksomheten. I det følgende skal det stilles spørsmål om mulighetene for å innføre karanteneperioder, KI-assistert selvbinding (i moderat form) og effektivisering av Stortingets kontroll- og budsjettarbeid. Når det gjelder bruken av KI, er det ikke mulig i dag å peke på spesielle verktøy som kan brukes, langt mindre å kunne dokumentere effekten. Til det går utviklingen for fort. Når man ser hvordan ulike språk- og illustrasjonsmodeller har utviklet seg i løpet av det siste året, må det likevel være en rimelig antagelse at det vil dukke opp meget potente KI-verktøy for politikerne dersom de bare etterspør dem.
For eksempel til å assistere budsjettprosessene. Akkurat hvor mye tid og krefter både i forvaltningen, regjeringskollegiet og i Stortinget som totalt sett brukes på statsbudsjettet, er vanskelig å dokumentere. Uansett er det så mye arbeid som går med at det er grunn til å tro at en radikal reform av budsjettprosedyrene kunne frigjort vesentlig med ressurser i alle ledd, og at det i dagens situasjon kunne gjøres på en demokratisk forsvarlig måte.
En nøkkel er antagelig å lage en miks av årlige og flerårige budsjetter. Rett og slett å redusere omfanget av hvert enkelt års statsbudsjett samtidig som man introduserte ulike varianter av flerårige budsjetter.

Kortsiktigheten går ut over kvaliteten

I utgangspunktet høres det ikke særlig innovativt ut å foreslå flerårige budsjetter. Det er et forslag som er blitt lansert mange ganger – med den hensikt å hindre kortsiktigheten i politikken og skape forutsigbarhet for alle som er avhengig av penger fra statsbudsjettet. Sist gang forslaget ble vurdert grundig, var i en offentlig utredning i 2015.1 Da, som tidligere, var konklusjonen at det ikke var nødvendig, men det var fordi man pekte på at det finnes muligheter i dagens budsjettpraksis for å sikre forutsigbarhet over flere år. Den generelle kortsiktigheten i den økonomiske politikken ble i ganske stor grad sett på som uavvendelig – som et resultat av politikkens vesen.
I en ny vurdering kunne man bringe inn to momenter som kanskje ville endre konklusjonen. Den ene er at det årlige budsjettarbeidet nå er blitt såpass arbeids- og tidkrevende at det i seg selv kan være et problem. Både departementer, regjeringskollegiet og stortingsrepresentantene må jobbe så intenst og så mye at det går utover kvaliteten i arbeidet. Det andre momentet er at man ved hjelp av KI-verktøy antagelig kan kombinere flerårsbudsjetter med årsbudsjetter på en langt bedre måte enn tidligere. Formelt kan man se for seg at man ikke gjør noen endringer i den årlige budsjetteringen. Alle vedtak gjøres hvert år, men en god del av dem blir automatiserte. De blir bare en funksjon av et flerårig budsjettsystem der stortingspolitikerne setter mål og foretar prioriteringer som gjelder for hele stortingsperioden.
Det kan innvendes at et slikt system hindrer politikerne i å reagere på årets utfordringer, og at de ikke får anledning til å satse på noe nytt hvert enkelt år. Samtidig har den politiske praksisen de siste årene vært at høstens budsjettbehandling stort sett har dreid seg om gjentagelser og forsterkninger. Regjeringen forsøker å følge opp handlingsprogrammet som ble laget da regjeringen ble dannet, og opposisjonspartiene rendyrker sine profilsaker. Det er vanskelig å se at det ville ha vært en demokratisk forverring dersom spillet om satsingssaker hadde kommet litt sjeldnere – enten annethvert år eller hvert fjerde år.
En delvis automatisering av de årlige budsjettene kunne også ha vært kombinert med en løpende oppdatering av perspektivmeldingen – eller en flerårig strategisk plan, som Trond Fevolden og Jørn Rattsø argumenterte for i en artikkel i Stat og Styring i fjor høst.2 Med moderne teknologi er det mulig å jevnlig oppdatere både regjering, storting og offentligheten om den politiske hovedkursen.
Da ville man ha svart på den viktigste kritikken som kom fra finanspolitisk råd denne vinteren. Den dreide seg nemlig om at regjeringen og Stortinget er altfor kortsiktige i sine vurderinger av den økonomiske politikken. Rådets eksempel var bruken av oljepenger. Det er lett å vise at politikerne ikke følger opp det et stort flertall av dem var enige om da handlingsregelen for bruk av oljepenger ble vedtatt. Noen av oljepengene som ble faset inn, skulle gå til skatte- og avgiftslettelser, men det har ikke skjedd.3
Opposisjonspartiene på Stortinget kunne også ha disiplinert seg i mye større grad når de laget sine alternative budsjetter. Tenk om partiene ville kunne enes om å sette bom for endel av de vanlige triksene i de alternative statsbudsjettene! Man kunne si absolutt nei til å regne inn effektivitetsgevinster av det ene eller andre tiltaket i det første budsjettåret. Man kunne forby anslagsendringer og nekte praksisen med at man i et alternativt budsjett henter inn penger fra et offentlig prosjekt som allerede er satt i gang eller er bestilt. Hensikten ville være å tvinge også opposisjonspartiene til å legge frem reelle prioriteringer. Nettopp derfor ville de i utgangspunktet motsette seg slike regler, men det går an å utvikle en praksis over flere stortingsperioder. Da kunne det hende at både de partiene som satt i regjering, de som hadde vært i regjering, og de som tenkte seg inn i en, ble enige om å gjøre det litt vanskeligere å presentere valgflesk i et alternativt budsjett.

Bedre og mer tvingende kontroll

Den delen av Stortingets virksomhet som har vært i sterkest utvikling de siste tiårene, er kontrollen. Det brukes etter hvert mye ressurser på å følge opp saker fra Riksrevisjonen, og det brukes enda mer krefter i forvaltningen på å hindre at revisjonen skriver en kritisk rapport. Mange har hevdet at det har satt seg en uheldig fryktkultur i forvaltningen. Man blir konservativ i embedsutførelsen fordi det da er lettere å passe på at det ikke er noe å kritisere departementet for.
Et utenkelig svar på denne utfordringen er å be Riksrevisjonen om å kontrollere mindre – alternativt at terskelen heves for forvaltningskritikk. Det har en åpenbar verdi for demokratiet at det finnes en instans som kan fortelle offentligheten om feil bruk av fellesskapets midler eller manglende oppfølging av politiske vedtak.
Det siste er det mye av. I februar presenterte Riksrevisjonen en rapport om rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene. Den konkluderte med at nesten ingenting var blitt bedre siden forrige revisjon – tolv år tidligere.4 Rapporten blir behandlet av kontrollkomiteen i Stortinget denne våren, og det har hendt før at politikerne mener at riksrevisoren svartmaler for mye. Inntil videre er det imidlertid grunn til å tro at Riksrevisjonen har rett. Rehabiliteringsområdet er ett av flere politikkområder der politikerne ikke evner å følge opp sine egne vedtak.
Slik skal det selvfølgelig ikke være. Det kan heller ikke være slik at Stortinget over tid gir føringer og fatter vedtak som enten er direkte motstridende eller uforenlige. Mange forvaltningsrevisjonsrapporter har avdekket inkonsistenser i stortingsflertallenes arbeid over tid.
Revisjon – både av regnskap og forvaltning – er generelt et av de områdene der det er ventet at KI-verktøy vil bli brukt i stor grad. Det er ikke noe vanskelig å se for seg et system der det kan bli mye mer automatisert revisjon av hvordan politiske vedtak følges opp. Riksrevisjonsutvalget, som leverte sin rapport til Stortinget rett før jul, antyder en utvikling der riksrevisjonen i større grad enn i dag fungerer som en rådgiver for Stortinget.5 Inntil videre gjelder det vel likevel at de i forvaltningen som ynder å irritere seg over Riksrevisjonens firkantethet, heller kommer til å oppleve at det blir mer revisjon og kantethet enn mindre.
Samtidig ville de samme menneskene kanskje fryde seg over en annen mulig konsekvens av en slik utvikling. Mer omfattende revisjon ville ha vist tydelig hvordan Stortingets ønske om å få i pose og sekk av og til resulterer i at flertallet også vedtar ting som ikke er mulig. En automatisk revisjon vil antagelig også resultere i at det blir funnet så mange feil at politikerne blir tvunget til å skille klinten fra hveten. Man kunne få en politisk diskusjon om hva som er store og hva som er små feil – noe som igjen ville føre til at statsrådenes konstitusjonelle ansvar ble definert litt mer løselig enn i dag. Omtrent slik det i praksis ofte blir definert.
Det virkelig spennende og arbeidsbesparende hadde vært om Stortinget laget et system der teknologien «nektet» politikerne å fatte nye politiske vedtak inntil de gamle enten var gjennomført eller formelt avskaffet. Man ville ha fått en disiplinering som resulterte i at høyresidens gamle slagord om at det skal være grenser for politikk, ville ha fått sin egen vri: grenser for politisk aktivisme. Det ville ha blitt mindre rom for spill – noe som igjen ville ha redusert arbeidsbelastningen både på Stortinget og i forvaltningen.

Mediene og lobbyistene

Når det oppfordres til høyttenkning om nye politiske arbeidsmåter, er det viktig å minne om at nye teknologiske verktøy gir muligheter for simulering og testing som man ikke hadde før. På en god del områder burde det være mulig å teste ut ulike reformforslag og å la gammel og ny praksis leve side om side.
Det gjelder ikke minst om politikerne skulle bruke ulike karantenemodeller i et forsøk på å legge bånd på seg selv og alle dem som spiller inn forslag til politikerne. I dagens system er det i praksis ingen grenser for hvor mange spørsmål, brev, private forslag og redegjørelseskrav opposisjonspolitikerne kan fremme. Det er lett å få oppslag i riksmediene og å lage fine snutter på sosiale medier dersom man kan vise at man har gjort noe aktivt i Stortinget for å presse regjeringen til handling.
Et av veldig mange eksempler er en redegjørelse justisminister Emilie Enger Mehl holdt i Stortinget i midten av januar. Hun var bedt av Stortinget om å forklare bakgrunnen for at Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) rett før jul måtte hasteinnbetale et lån som ifølge justisministeren var Grunnlovsstridig. Enger Mehl gjorde det i ukene før redegjørelsen klart at hun ikke kunne si noe mer om saken enn det hun hadde redegjort skriftlig for før jul. Opposisjonspartiene visste at de ikke ville få høre noe nytt, men insisterte likevel på at hun skulle komme. Alt dreide seg om å få mediene til å holde saken varm.
Hadde man hatt et system med karantener for saker og sakskomplekser der det ikke har skjedd noe nytt, ville det ikke blitt noen redegjørelse i NSM-saken i januar. Den ville ha vært satt på vent til mars når departementet har varslet at en gjennomgang av saken skulle bli ferdig.
Man kunne tenke seg at praksisen der flere forslag enn de som dreier seg om å endre Grunnloven, ble fremmet bare én gang i løpet av en stortingsperiode. Det ville i så fall være en selvpålagt restriksjon som hadde hatt stor betydning for representantenes møte med lobbyisten. Dagens praksis er at opposisjonspolitikerne konkurrerer med hverandre om å være mest mulig for ulike interesseorganisasjoners sak. Både de og representantene fra regjeringspartiene bruker mye tid og krefter på å møte lobbyistene og håndtere deres ulike ønsker om gjennomslag. Dersom det bare hadde vært mulig å fremme et forslag en eller to ganger i løpet av en stortingsperiode, ville det neppe svekket demokratiet. Det er ikke mange eksempler på at partiene på Stortinget endrer syn i Stortinget fra år til år på saker der det ikke har skjedd noe substansielt nytt.
En såpass drastisk inngripen i mulighetene til å påvirke politikerne kunne til og med ha redusert omfanget av lobbyisme. Den politiske klasse, som består av politikere, rådgivere, kommunikasjonsfolk, politiske journalister og lobbyister, kunne ha blitt mindre.
Færre mennesker og mindre tid til å drive politisk spill hadde vært det desidert mest effektive tiltaket for å effektivisere det folkevalgte demokratiets virkemåte på en demokratisk forsvarlig måte. Generell erfaring tilsier at den beste metoden for å få innført arbeidsbesparende og effektiviserende prosesser er å sørge for at de som skal gjøre jobbene, blir færre og får mindre tid til disposisjon.
Om man virkelig skulle få til en radikal reform, hadde det vært fornuftig også å se på valgordninger, politisk representasjon og partienes funksjon. En start for å få til høyttenkning også på slike områder er å fastslå at det ikke er en naturlov at den politiske klasse fortsetter å vokse. Samtidig hadde det vært riktig å minne om det digitaliseringsminister Karianne Tung sa da hun tiltrådte: KI er en «disruptiv» teknologi. I det ligger det at den over tid kan tvinge frem det som i teknologihistorikernes språkbruk heter kreativ destruksjon av gamle systemer og praksiser. Vi vet ikke nå hvordan det vil skje, men det kan umulig være feil å starte høyttenkningen om mulige effektiviserende og demokratiforbedrende reformer.

Information & Authors

Information

Published In

Go to Stat & Styring
Volume 34Number 122 March 2024
Pages: 2328

History

Published online: 22 March 2024
Issue date: 22 March 2024

Authors

Affiliations

Metrics & Citations

Metrics

Citations

Export citation

Select the format you want to export the citations of this publication.

View Options

View options

PDF

Download PDF

Get Access

Buy Digital Article
Perpetual access
NOK87.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout
Buy digital issue
Perpetual access
NOK207.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout

Login Options

Restore guest purchases

Enter your email address to restore your content access:

Note: This functionality works only for purchases done as a guest. If you already have an account, log in to access the content to which you are entitled.

Figures and Media

Figures

Media

Tables

Share

Share

Share the article link

Share on social media

Share on Messenger