Aristoteles har en gang sagt at mens historikeren skildrer det som faktisk har hendt, så framstiller dikteren det som med allmenn gyldighet kan komme til å hende. På sitt beste kan fortellinger gi oss tilgang til andre menneskers sinn, til deres innerste tanker og følelser. I Kjersti A. Skomsvolls roman Monstermenneske sies det slik: «Darwin kan fortelle oss hvordan vi er blitt mennesker, hva et menneske er, men det er Dostojevskij som kan si hvordan det er å være et menneske» (Skomsvoll, 2012, s. 552). I det følgende ønsker jeg å framsnakke en metode for deling av skjønnlitteratur, som kan påvirke mange menneskers dagligliv positivt og fungere som en friskhetsfaktor for noen i en ellers vanskelig hverdag. Med eksempler fra lesegrupper på Tromsø bibliotek og byarkiv vil jeg vise hvordan helsesektoren og biblioteket kan samarbeide for å få livskraftige lesegrupper opp og gå.
Metoden det er snakk om, kalles Shared reading og er utviklet i Storbritannia av litteraturviter Jane Davies. Fra sin spede begynnelse med noen få grupper i 2002 har The Reader Organisation i dag blitt til en stor organisasjon som hver uke når ut til mer enn 2000 mennesker i Storbritannia, med litteratur som middel og mål (https://www.thereader.org.uk). Metoden har også spredt seg til andre land, og i Norge har Shared reading de siste årene fått stadig mer vind i seilene. Folkebibliotekene er et naturlig samlingspunkt når det skal leses høyt og deles tanker omkring skjønnlitterære tekster, men det leses også i så ulike sammenhenger som fengsler, skoler, sykehus, eldreboliger og i psykiatrien. Grunntanken er den samme, uavhengig av hvor man møtes og hvor mange man er; det handler om å møtes rundt teksten med en åpen tilnærming. Det søkes ikke fasitsvar, men letes innover etter resonans i eget liv. Eller man undrer seg sammen over hvordan andres liv kan arte seg forskjellig fra ens eget.
En Shared reading-økt tar vanligvis én og en halv time. I noen settinger må tiden kortes ned på grunn av deltakeres manglende konsentrasjonsevne. Da tilpasser vi. Vanligvis leser vi en novelle eller et utdrag fra en lengre tekst, og vi avslutter alltid med et dikt. Det er ofte noen som er negative til diktlesning i oppstarten, men det er stort sett alltid en positiv øvelse. Det er gjort forskning som viser at deltakere faktisk er mer konsentrert rundt diktlesning enn ved lesning av en lengre tekst, og dette knyttes til poesiens fokuserte konsentrasjon (Dowrick et al., 2012). I en tverrfaglig studie av Shared reading fant Dowrick et al. at ulike tekstsjangere hadde ulik virkning på deltakerne. Lesning og diskusjon omkring en lengre tekst ga rom for avslapning og ro, mens poesien oppmuntret til mer intensitet og fokusert konsentrasjon. En forklaring på dette kan være at en fortelling gir større plass og rom til å gå inn i en annen verden og oppmuntrer oss til å bli der over tid, mens poesi eksisterer utenfor tiden og krever intens konsentrasjon i sin fortettede form.
I en Shared reading-økt vil leselederen på forhånd ha valgt ut tekster og kopiert dem opp til hver enkelt deltaker. Om mulig er det kokt kaffe og te og satt ut litt å bite i. Rommet er ryddet og klart når deltakerne kommer. Det er satt av litt tid til småsnakk og kaffe, før dagens tekst introduseres. Dersom deltakerne ikke kjenner hverandre, er det en kort hilserunde, men kun fornavn og ikke informasjon om jobb/status. Leselederen leser høyt, og det er valgfritt å følge med i teksten eller bare lytte. Det stoppes underveis og oppfordres til spørsmål og samtale. Metoden er enkel, men virkningsfull. Jane Davies beskriver det som at man snakker i teksten, ikke om den, fordi opplevelsen av teksten og samtalen om den sammenfaller i tid (Davies, 2009). Lesegruppene tilbyr noe «live»; de tilbyr å dele selve opplevelsen av litteraturen ved å lese den sammen, og inviterer til en samtidig samtale rundt hele denne komplekse erfaringen. Å finne seg et språk for å kunne beskrive komplekse erfaringer kan være en nøkkelkomponent i utviklingen av evnen til å overvinne mentale utfordringer, mener Davies.
Målet med Shared reading er å dele god litteratur. At god litteratur også kan ha en terapeutisk effekt, er et tilleggsgode og ikke en tilsiktet motivasjon. Leselederen opptrer ikke som terapeut, men teksten som deles, kan virke terapeutisk. På samme vis kan samtalen rundt teksten utvide forståelsen og erkjennelsen av hva teksten betyr eller kan bety for den enkelte.

Shared reading som recovery-verksted

Tromsø bibliotek og byarkiv har de siste årene hatt samarbeid med ulike aktører i helsevesenet om lesegrupper etter Shared reading-metoden. Det hele startet med en forespørsel fra Medikamentfritt behandlingstilbud på UNN Åsgård om å opprette et tilbud ved deres Recovery-verksted (Paulsen, 2017). Recovery-verksted er et hjelpemiddel for pasienter som ønsker å minske bruken av medikamenter. Det er fokus på mestring av psykiske lidelser og personlige tilfriskningsmål ved en kombinasjon av undervisning, grupperefleksjon, dialog og kunnskaps- og erfaringsdeling.
Bibliotekarer fra Tromsø bibliotek med kurs i Shared reading har vært og er del av recovery-verkstedet to ganger i året, én uke hver gang. Noen av pasientene melder seg spesifikt til disse ukene fordi de liker denne aktiviteten. Under koronapandemien forsøkte vi oss med digitale grupper, hvor også pasientene satt hjemme siden de ikke fikk komme til Åsgård. For noen fungerte dette bra, for andre dårligere. Vi følte på avstanden, både til oss og til de ansatte som kunne ta etter-praten der det trengtes. Men vi og deltakerne var enige om at det heller var dette enn ingenting.
Fagutvikler ved Medikamentfri behandling, Tore Ødegård, har sammen med de ansatte gitt oss en fyldig tilbakemelding av samarbeidet så langt og deres erfaringer med bruk av Shared reading. Her følger en punktvis oppsummering:
Gjennomgående svært positive erfaringer med lesegruppene.
Passer godt inn i gruppetilbudet «recovery-verksted».
Å få høre andres refleksjoner og møter med teksten oppleves som relevant og nyttig.
Skaper en fin ramme rundt fellesskap og tilhørighet.
Det er fint å kunne rette fokus mot teksten og ikke nødvendigvis mot egne tanker og prosesser.
Noen liker det umiddelbart, andre styrer unna.
De som sliter med konsentrasjonsvansker eller sosial angst, får ekstra oppfølging av personalet. Det er alltid lov til å forlate gruppa, og også lov til å komme tilbake.
Bruk av nevroleptika er en utfordring for deltakelse i lesegruppe, men samtidig kan Shared reading være en god hjelp.
Det er viktig med korte tekstpassasjer mellom samtalene, på grunn av pasientenes korte konsentrasjonsspenn.
Ønske om å unngå overgrepstematikk i tekstene, eventuelt forberede deltakerne på at det vil bli lest en tekst som kommer inn på dette.
Når det gjelder bruk av nevroleptika, handler dette om effekten medikamentene har på tanker og følelser. Om lag halvparten av pasientene bruker denne typen legemidler og ønsker hjelp til nedtrapping. Ved reduksjon opplever mange at de får mer tilgang til egne tanker og følelser. Dette kan oppleves som svært utfordrende, men som de ansatte sier i evalueringen: «Deltakelse i lesegrupper kan være til hjelp i denne prosessen fordi det blir gitt rom for ulike refleksjoner og forståelser.» Vi har flere ganger opplevd at noen må bryte av deltakelsen i gruppen på grunn av stemmer i hodet eller at konsentrasjonen ikke er der. Dette er en del av sykdomsbildet som vi bare må godta. Like ofte har det vært fine samtaler og gode rom å være i, både for oss leseledere, for pasientene og for de ansatte som deltar.

Ut av biblioteket

I to omganger har Tromsø bibliotek og byarkiv fått støtte fra Nasjonalbiblioteket til å sette opp Shared reading-grupper på nye steder og blant nye brukergrupper. Vi har besøkt og lest i rusomsorgen, på sykehjem, på Kreftforeningens Vardesenter, i fengsel, i kirkerom, på sommerbokbussen, for studenter, digitalt og for barn. Gjennom disse aktivitetene har vi høstet mange og gode erfaringer med hvor fleksibel og brukervennlig metoden Shared reading er. Men vi har også sett at å skape en lesegruppe som oppleves som trygg og som kan bestå over tid, krever arbeid fra både oss og våre samarbeidspartnere.
Et arbeid som bærer frukt, er bibliotekets samarbeid med Losen, et lavterskeltilbud fra Tromsø kommune for mennesker med lettere vansker relatert til psykisk helse og/eller rus. Her har vi hatt godt samarbeid og god tilbakemelding fra dag én. En dedikert kontaktperson fra Losen har fulgt gruppa. Det har vært en positiv holdning til prosjektet, og ønsket om videreføring har vært der hele tiden. Det rekrutteres nye deltakere, og de som faller fra, følges opp. Dette gjør arbeidet med lesegruppa enklere og mer oversiktlig fra bibliotekets side, og leselederen kan bruke tiden på å finne gode tekster istedenfor å følge opp og finne nye medlemmer. Denne gruppa har hele tiden hatt tilholdssted på biblioteket, men det har vært en lukket gruppe kun for Losens brukere. Nå er gruppa åpnet opp for alle som ønsker seg lesegruppe på formiddagen. Det blir spennende å se hvordan dette påvirker innholdet i samtalene og hvem som kommer. Losen har en filosofi om tilbakeføring til en mest mulig normal hverdag for sine brukere, og da er det fint å kunne få en trygg, men åpen, gruppe å forholde seg til.
Vår erfaring med grupper på dagsenter for eldre viser at det er viktig å ha en fast kontaktperson som tar ansvar for det praktiske ved hvert besøk. Noen må samle deltakerne og gjøre klart rommet, slik at leselederen kan konsentrere seg om det hen kan best, nemlig tekstarbeid og samtale. Her som i andre settinger er det fint om noen av de ansatte har mulighet til å være med i samtalen, både fordi det gir et godt innblikk i brukernes liv og fordi det er meningsfylt å delta på like fot. Vi leser samme tekst, og den enes meninger veier ikke tyngre enn den andres. Det er mange med demenssykdom på dagsentrene for eldre, og derfor kan ikke tekstutdragene være for lange, og heller ikke for kompliserte. Korte tekster med høy grad av gjenkjennelse, som sangtekster, salmer eller gamle dikt gir god gjenklang hos de eldre, som i større grad enn i dag har lært tekster utenat. Også lokal litteratur kan være fin å bruke. Vårt arbeid på dagsentrene ble stanset av et nytt koronautbrudd, men tilbakemeldingene er positive, og det er et arbeid som gjerne kan tas opp igjen.
Ikke alle forsøk på å starte grupper har lyktes i like stor grad. I et forberedende møte med en organisasjon for rusavhengige ble lederen usikker på om tekstene kunne bli for utfordrende for denne gruppa, og ville være med å styre tekstutvalget med tanke på tema som burde unngås. Det ble vanskelig å forholde seg til et så sterkt inngrep i valg av tekster til gruppa, så vi ønsket å trekke oss fra samarbeidet. Her satte brukerrepresentanten i møtet ned foten med klar melding om at det ikke var ønskelig med «hønemor-tendenser», og at brukerne tålte en tekst med litt trøkk, og vi fikk satt opp en lesegruppe med interesserte lesere som hadde gode, poengterte innspill og et sterkt ønske om videreføring av dette arbeidet. Dessverre ble senteret korona-nedstengt like etterpå, og videre samarbeid rant ut i sanden. Igjen ser vi at det er oppfølging og dedikerte ansatte som er viktig dersom man skal sikre et godt resultat over tid.
Det finnes tematikk i skjønnlitteratur som i en del settinger vil være vanskelig å samtale om, jamfør recovery-verkstedene og ønsket om å unngå overgrepstematikk. Utfordringen er at tekstene som leses er så ulike i form, og kunstfeltet litteratur så mangslungent, at det på forhånd kan være vanskelig å vite hva som kan reageres på. De fleste skjønnlitterære tekster av en viss kvalitet opererer i et landskap med overlappende tematikker, og mye ligger i underteksten og er gjenstand for tolkning. Om deltakerne har opplevd overgrep eller har selvmordstanker, så tolkes teksten oftere i en slik retning. I en gruppe fikk vi vite at en pasient syntes forrige lesning hadde handlet for mye om døden, mens andre ikke satt igjen med den opplevelsen. Denne pasienten sa selv at hen var suicidal på den tiden, og dette tegnet muligens bildene enda mørkere enn tekstene opprinnelig gjorde. Dette viser også at vi som velger tekster til grupper med deltakere innenfor psykiatri, må være oss vårt ansvar bevisst. Samtidig har jeg lyst til å referere hva Jane Davies svarte når hun fikk spørsmål omkring denne problematikken i en workshop på OsloMet i januar 2016: «Dangerous literature? The bigger danger is that people don’t address their problems!» Kunnskapen om at dette er litteratur og ikke det virkelige liv, kan også gjøre det lettere å sitte med i gruppen gjennom samtalen selv om det snakkes om ting som en selv har vanskelig for å åpne opp for.

Nøkkelfaktorer til suksess

Det er mange veier til målet, men her er noen holdepunkter som vi har erfart at er viktige for å få til et godt samarbeid:
Finn en dedikert medarbeider fra helsesektoren/biblioteket å samarbeide med.
Viktig med oppfølging av gruppen og at noen tar kontakt med dem som faller fra, eller dem som har måttet avbryte lesningen underveis.
Evaluering, både med samarbeidspartnerne og med brukerne. Dette er viktig for videre samarbeid. Er man misfornøyd med noe, så bør det komme fram. Det kan være enkelt å korrigere. For eksempel lese kortere avsnitt, bruke et annet rom, endre tidspunkt?
Er det vanskelig å få til avtaler? Prøv en annen innfallsvinkel, kontakt en annen del av organisasjonen, hør med noen som kjenner noen som er personlig engasjert i litteratur eller åpen for nye ideer.
Inviter til lesning! Ingenting selger Shared reading som å få prøve det selv. Om du jobber i helsesektoren og ønsker å delta, spør på biblioteket om de har noen leseledere du kan invitere, eller kjenner til noen i nærheten.
I min masteroppgave, hvor jeg undersøkte hvordan Shared reading kan virke helsefremmende for ungdom, gjorde jeg et interessant funn (Larsen, 2017). Vi leste samme tekst i to ulike grupper, og den ene gruppen gikk rett til egne erfaringer og snakket om seg selv, mens den andre sirklet rundt hovedpersonen i teksten og ville hjelpe til med hva han burde tenkt og sagt og gjort. Men i begge gruppene handlet samtalen til syvende og sist om dem selv og deres egen håndtering av det å være menneske. Og da er vi tilbake der vi startet, hos Dostojevskij og skjønnlitteraturens unike mulighet til å skildre akkurat dette. Samtalen i en Shared reading-gruppe handler ofte om å håndtere egne vanskeligheter og problemer, men man kan også hvile i at tekstene omhandler fiktive karakterer med fiktive problemer. Det er en trygghet i at det kan dreie seg om andres liv – men samtidig også om mitt eget.

Referanser

Davies, J. (2009). Enjoying and enduring: groups reading out loud for wellbeing. The Lancet, 373, 714–715. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(09)60426-8
Dowrick, C., Billington, J., Robinson, J., Hamer, A. & Williams, C. (2012). Get into reading as an intervention for common mental health problems: exploring catalysts or change. Medical Humanities, 38, 15–20. https://doi.org/10.1136/medhum-2011-010083
Larsen, E. B. (2017). Lesing «live». Møter mellom ungdom og litteratur. MA-oppgave. OsloMet. https://oda.oslomet.no/odaxmlui/bitstream/handle/10642/5350/Larsen.pdf?sequence=2&isAllowed=y
Paulsen, M. (2017). I Tromsø er piller erstattet med mosjon og terapi. Fagbladet. https://fontene.no/nyheter/fagfolk-erstatter-piller-med-mosjon-og-terapi-6.47.471807.2297548b46
Skomsvoll, K. A. (2012). Monstermenneske. Oktober.

Information & Authors

Information

Published In

Go to Nordic Journal of Arts, Culture and Health
Volume 5Number 128 March 2023
Pages: 15

History

Issue date: 28 March 2023
Published online: 28 August 2023

Authors

Affiliations

Ellen Berg Larsen [email protected]
Bibliotekar og rådgiver ved Troms og Finnmark fylkesbibliotek

Metrics & Citations

Metrics

Citations

Export citation

Select the format you want to export the citations of this publication.

View Options

View options

PDF

Download PDF

Get Access

Restore guest purchases

Enter your email address to restore your content access:

Note: This functionality works only for purchases done as a guest. If you already have an account, log in to access the content to which you are entitled.

Figures and Media

Figures

Media

Tables

Share

Share

Share the article link

Share on social media

Share on Messenger