Artikkelen bruker registerdata for å analysere fordelingen av fem typer langvarige arbeidstilknytninger blant voksne alder ca. 30–55 år. Andelen som kontinuerlig hadde mer enn 3,5G i årlig arbeidsinntekt, økte fra 51 prosent i 1993–1999 til 58 prosent i 2009–2015. Om lag 11 prosent var utenfor arbeidslivet i begge tidsperioder. Vel åtte prosent hadde vedvarende lave arbeidsinntekter med hyppig inntektsnedgang, noe som tyder på en prekariat-liknende arbeidstilknytning, men andelen i denne situasjonen hadde ikke økt siden 1990-tallet. Tallmessig sett var potensialet for økt sysselsetting i de analyserte aldersgruppene størst blant dem med norsk bakgrunn og minimum fullført videregående skole.

Using nation-wide register data, five types of long-term labour-market attachments, age about 30–55 years, are analyzed. The proportion with a high and continuous attachment increased from 51 per cent in 1993–1999 to 58 per cent in 2009–2015, while 11 per cent had only negligible paid work in both periods. The proportion who had low earnings and frequent income decline, resembling a precariat, was also basically the same (about eight per cent) in the two analyzed periods. The untapped employment potential in these age categories was primarily among native Norwegians with secondary or tertiary education.

I denne studien foreslår vi en typologi for å klassifisere langvarige arbeidstilknytninger, og vi bruker typologien for å undersøke fordelingen av disse arbeidstilknytningene i den voksne befolkningen på siste del av 1990-tallet og i årene etter 2009.¹ Med «arbeidstilknytning» sikter vi til plasseringen i arbeidslivet på et spektrum som spenner fra å ha arbeidsinntekt som tilsvarer en full jobb, via ulike mellomformer, til å være praktisk talt uten inntektsgivende arbeid. Om sysselsetting og arbeidsdeltakelse har Statistisk sentralbyrå mange opplysninger (SSB 2018a, 2019), men den løpende publiseringen fra disse kildene viser hovedsakelig arbeidsdeltakelsen på bestemte tidspunkter uten å følge individer over tid. Det nye i vår studie er kartleggingen av individenes arbeidstilknytninger for et lengre tidsrom, og her benytter vi perioder med sju års varighet.

Av flere grunner er dette et viktig tema. Den enkeltes velferd påvirkes mer av den langvarige plasseringen i arbeidslivet enn av situasjonen på et enkelt tidspunkt. En stabil sysselsetting med forutsigbare inntekter bidrar til god livskvalitet, mens en svak og ustabil arbeidstilknytning kan være stigmatiserende og en fattigdomsrisiko. For innvandrere kan kontinuerlig inntektsgivende arbeid fremme integrering. Kunnskap om de langvarige tilknytningene til arbeidslivet er dessuten nyttig for sysselsettingspolitikken. Høy sysselsetting er myndighetenes målsetting (FD 2017: Kapittel 8; Regjeringen 2018), og det som legges fram i denne studien kan antyde hvor potensialet for økt sysselsetting finnes.

Dessuten er temaet relevant for et aktuelt spørsmål i arbeidslivsforskningen: Er faste, stabile fulltidstilknytninger på vei ut, mens flere får en svakere tilknytning til arbeidslivet? Utviklingen varierer fra land til land (Eichhorst & Marx 2015; OECD 2015a: Kapittel 4), men mange undersøkelser tyder på at «atypiske» arbeidstilknytninger – tidsavgrensete stillinger, utleie av arbeidskraft via bemanningsbyråer, deltidsjobber, arbeidstakere som maskeres som selvstendige næringsdrivende, tilkallingsvikarer uten garantilønn mv. – har økt i de avanserte kapitalistiske økonomiene (Eurofound 2017; ILO 2015; Kalleberg 2009; OECD 2015b: Kapittel 4). Samtidig kan langvarige faste heltids-ansettelser (den såkalte «Standard Employment Model») ha minsket i betydning (ILO 2015: 13). Denne typen tilknytning dominerte i de første etterkrigs-tiårene, i hvert fall blant menn. Om den svekkes, kan inntekter og jobbtrygghet være truet for mange arbeidstakere (Kalleberg 2018). I Norge er slike bekymringer drøftet i boken Løsarbeidersamfunnet (Eldring & Ørjasæter 2018). Norske studier tyder likevel ikke på at andelen midlertidige ansatte blant lønnstakerne har økt siden 1990-tallet (Nergaard 2018). Omfanget av andre atypiske tilknytninger er mindre kjent.

En konsekvens av flere atypiske arbeidstilknytninger kan være en økende polarisering i arbeidsmarkedet mellom de som har trygge, stabile og godt betalte stillinger, og de som har vekslende arbeidsmuligheter og høy risiko for å bli ekskludert fra arbeidslivet (ILO 2015; OECD 2015b). Dette kan særlig ramme innvandrere ettersom de ofte er henvist til jobber i arbeidslivets randsoner (Djuve 2008). En annen konsekvens kan være et voksende prekariat (Standing 2011). Ifølge Guy Standing har globalisering, internasjonal konkurranse, nye organisasjonsformer i næringslivet, teknologisk utvikling og migrasjon ført til at en økende andel av befolkningen har fått en vedvarende utrygg posisjon i arbeidslivet. De danner et prekariat, et sjikt som riktignok ofte er i arbeid, men ustabile og kortvarige jobber med dårlige lønnsvilkår gjør at arbeidsinntektene er lave og sterkt varierende. Tidvis lever de på arbeidsledighetstrygd, sosialhjelp og andre overføringer fra velferdsstaten. Standing skriver at «we cannot give anything like precise figures», men han mener likevel at prekariatet utgjør minst 25 prosent av den voksne befolkningen i vestlige land (Standing 2011: 24) – seinere har han høynet anslaget til 40 prosent (Standing 2015).

En kartlegging av omfang og fordeling av ulike typer langvarige arbeidstilknytninger er derfor relevant for flere spørsmål. Dette temaet er lite undersøkt i tidligere forskning, men det skyldes ikke at det er uten interesse. OECD Employment Outlook 2015 understreker for eksempel behovet for kunnskap om «employment and earnings trajectories of workers over the long-term» (OECD 2015a: 168). Problemet er at få land har data om individers tilknytninger til arbeidslivet over lengre tid. I denne OECD-rapporten blir derfor kortvarige panelstudier fra 24 OECD-land (Norge var ikke inkludert) benyttet for å estimere arbeidslivstilknytninger for lengre tidsrom ved hjelp av simuleringsteknikker.

Fraværet av studier som gransker Standings antakelse om et voksende prekariat, er særlig påfallende. Denne mangelen er påpekt av Standings kritikere (for eksempel Furåker 2014), men også de som tviler på hans påstander, mangler som regel empiri for å teste dem.

Heller ikke i Norge er forekomsten av langvarige arbeidstilknytninger godt kartlagt. Registrene om sysselsetting og arbeidsdeltakelse har, som nevnt over, først og fremst blitt brukt for å lage tverrsnittsbeskrivelser (SSB 2018a). Informasjon om vedvarende fravær fra inntektsgivende arbeid finnes imidlertid i registrene om langtidsledige (NAV 2018a) og uførepensjonerte (NAV 2018b). Statistisk sentralbyrås intervjuundersøkelser gir også muligheter for å studere arbeidstilknytninger over tid. Arbeidskraftundersøkelsene (NSD 2018; SSB 2019) og Levekårsundersøkelsene, koordinert med de europeiske EU-SILC-undersøkelsene (SSB 2017a), anvender paneldesign som gir informasjon om arbeidsdeltakelse for perioder på opptil fire år. Arbeidskraftundersøkelsene har for eksempel blitt brukt for å analysere midlertidige ansattes arbeidskarrierer (Nergaard 2018: 127–142; Svalund & Berglund 2018; Svalund & Nielsen 2017). Her framgår det at tilknytningen på ett tidspunkt (som fast ansatt, midlertidig ansatt, selvstendig eller arbeidsløs) var tydelig strukturert av tilknytningen noen år tidligere, men mobilitet mellom tilknytningene var ikke uvanlig. Relevant for vår problemstilling er dessuten en nylig publisert studie av arbeids- og stønadskarrierer blant menn og kvinner, alder 50–66 år ved slutten av observasjonsperioden. Denne studien har kartlagt bruken av ulike typer overføringer i løpet av sju år (uførepensjon, sosialhjelp, mm.) i tre utvalg (tre kohorter), hver på 5000 individer, ved hjelp av Statistisk sentralbyrås registeropplysninger (Hansen & Lorentzen 2018).

I denne studien bruker vi Statistisk sentralbyrås registerdata for å belyse temaet. Nytten av å analysere slike registerdata over et lengre tidsspenn er utvilsom. Et eksempel er en studie som brukte inntektsregistrene for å beregne samlet inntekt fra 20- til 60-årsalderen. Den viste at inntektsulikheten målt i ett år var klart høyere enn inntektsulikheten på lengre sikt (Aaberge & Mogstad 2012). Slike funn understreker at kunnskap om arbeidsdeltakelsen på ett tidspunkt ikke er tilstrekkelig for å kartlegge individenes langvarige arbeidstilknytninger.

En lang rekke faktorer vil kunne ha betydning for fordelingen og utviklingen av de langvarige arbeidstilknytningene: økonomiske konjunkturer, omfanget av arbeidsledighet, nærings- og yrkesstruktur, arbeidsgivernes organisering av arbeidet, hvordan kompetansekrav korresponderer med befolkningens utdanning, teknologisk utvikling mv. Familiepolitikken og endringene i den (foreldrepenger, barnehageutbyggingen mv.) vil ha spesiell betydning for kvinners plassering i arbeidslivet. Innvandrere kan ha særlige vansker på grunn av språkutfordringer, inadekvat kompetanse og diskriminering. Sysselsettingspolitikken, trygdesystemet og lovreguleringen av arbeidslivet kan også spille inn.

Denne studien er imidlertid først og fremst deskriptiv. Vi foretar en kvantitativ kartlegging av ulike typer langvarige arbeidstilknytninger i den voksne befolkningen. Målsettingen er å gi en godt dokumentert beskrivelse, uten å drøfte forklaringer eller forsøke å veie betydningen av ulike faktorer mot hverandre.

Vi analyserer alderskategoriene som kalles kjernegruppene i arbeidsmarkedet (FD 2017: 154; SSB 2017b) – aldersspennet fra nær 30 til vel 55 år. Regjeringens sysselsettingspolitikk (Regjeringen 2018) indikerer en forventning om at flest mulig blant dem, aller helst alle som ikke er avgjørende forhindret, har fullt arbeid uten betydelige avbrekk. Høy arbeidsdeltakelse er i dag en utbredt norm, mer eller mindre likt for begge kjønn. Tidligere ble forventningen om heltidsarbeid først og fremst rettet mot menn, mens deltidsjobb eller å være hjemmeværende ofte ble sett på som akseptabelt, og dels ønskverdig, for kvinner, og særlig for mødre. De valgte alderskategoriene har betydelig sysselsettings-politisk interesse siden det generelle sysselsettingsnivået avhenger mye av deres arbeidsdeltakelse. I andre alderskategorier vil arbeidsdeltakelsen være lavere og mer varierende – blant yngre på grunn av utdanning, prøving/feiling i starten av yrkeslivet (Hyggen 2013) og geografisk mobilitet, blant eldre på grunn av helseproblemer og aldersdiskriminering (Farber, Silverman, & Wachter 2017).

Arbeidstilknytninger kan måles på flere måter, for eksempel med opplysninger om kontraktstyper (som fast eller midlertidig ansatt), om arbeidstid, om tilknytningens varighet, om hyppighet av skifte av arbeidsgiver og om arbeidsledighet. I våre data mangler opplysninger om slike forhold for lengre tidsperioder, mens gode opplysninger om arbeidsrelaterte inntekter er tilgjengelige, og de brukes her for å klassifisere individenes arbeidstilknytning.

Vi benytter en relativt lang observasjonsperiode og analyserer arbeidstilknytningene i sjuårs-perioder. Med data for to tidsperioder, 1993–1999 og 2009–2015, belyser vi endring over tid. Vi har også undersøkt den mellomliggende perioden 2001–2007, men siden fordelingene i den perioden stort sett var «midt imellom» fordelingene i 1993–1999 og 2009–2015, rapporteres ikke tallene for 2001–2007.

De kommende analysene vil beskrive ulike typer langvarige arbeidstilknytninger og undersøke fordelingen av dem både samlet for kjernegruppene i arbeidsmarkedet og separat for befolkningskategorier klassifisert etter kjønn, utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn. Særlig retter vi søkelyset mot fem spørsmål som knytter an til temaene diskutert over.

Det første spørsmålet dreier seg om den langvarige arbeidstilknytningen som tilsvarer kontinuerlig fulltids sysselsetting. Hvor utbredt er den, og er den i ferd med å bli svekket? Det andre spørsmålet gjelder polarisering i arbeidslivet, særlig med henblikk på hvor mange som kontinuerlig er uten inntektsgivende arbeid. Er andelen utenfor arbeidslivet økende? Det tredje spørsmålet angår Standings antakelser om prekariatet. Hvor mange kan rimeligvis klassifiseres her, og utgjør de en voksende andel av befolkningen? Det fjerde spørsmålet tar for seg innvandrernes situasjon – hva er karakteristisk for innvandrernes langvarige tilknytninger til arbeidslivet, og har den store innvandringen på 2000-tallet vært ledsaget av økende vansker med integrering i arbeidslivet? Det femte spørsmålet dreier seg om sysselsettingspolitikkens mål om økt arbeidsdeltakelse. Blant hvilke befolkningskategorier i kjernegruppene i arbeidsmarkedet finner vi det største potensialet for økt sysselsetting?

Denne studien har først og fremst hatt et deskriptivt siktemål, motivert av at kunnskap om langvarige arbeidstilknytninger i Norge er mangelfull. Å forklare hvordan og hvorfor de empiriske mønstrene vi har avdekket, har oppstått, er utenfor rammen for denne studien. Mange av dem vil kunne ha særegne forklaringer, og grundige analyser av dem kan ikke bli foretatt i denne studien. Mange faktorer kan ha vært medvirkende, som makroøkonomiske forhold, betydningen av formell kompetanse for ansettelser, eller for eksempel nye typer bedriftsorganisering. At den økende andelen innvandrere ikke har medført en svekket sysselsettingssituasjon blant dem, kan skyldes gunstige konjunkturer, eller en endret sammensetning av innvandrerne, eller at flere har blitt integrert på grunn av lang botid, eller at sysselsettingstiltak (som Introduksjonsprogrammet) har virket bedre. Den økte sysselsettingen – overgangen til kategorien Stabil – blant kvinner, og da særlig blant dem med en del utdanning, henger sannsynligvis sammen med endringer i familiepolitikken siden 1990-tallet, særlig den kraftige veksten i andel barn som går i barnehage. På den annen side kunne innføringen av kontantstøtte trekke i motsatt retning. Å undersøke videre slike forklaringsfaktorer er en utfordring for kommende forskning.

En styrke med studien er at datamaterialet omfatter i praksis hele befolkningen i de analyserte alderskategoriene, slik at frafallsproblemet er nærmest ikke-eksisterende. I tolkingen av funnene bør en imidlertid ta høyde for en del begrensninger. Vi har undersøkt voksne alderskategorier (kalt kjernegruppene i arbeidsmarkedet), men andre mønstre kan vise seg i andre alderskategorier. Ved å klassifisere befolkningen i henhold til arbeidsinntekt over sju år, framhever vi en viktig side ved tilknytningen til arbeidslivet, mens andre aspekter (som kontraktstyper, hvor ofte individene skifter arbeidsplass, mv.) ikke blir undersøkt. Analysene av endringer over tid har dreid seg om forskjeller fra 1990-tallet til de siste sju årene med tilgjengelige data, men potensielle endringer siden 2015 er ikke blitt analysert her.

En fordel med typologien vi har anvendt, er at de samme kriteriene blir brukt i ulike tidsperioder, noe som er en forutsetning for studiet av endring. En interessant mulighet er å anvende typologien i internasjonale komparative studier. Våre funn innbyr jo til å undersøke om det norske arbeidsmarkedet fungerer annerledes enn ellers i Europa, men det krever at tilsvarende data er tilgjengelige. Et mulig problem er at innholdet i de fem typene langvarige arbeidstilknytningene ikke vil være konstant, verken over tid eller på tvers av ulike land. Yrkessammensetningen i kategorien Stabil, sammensetningen av innvandrerne og aldersfordelingen innen hver type arbeidstilknytning kan for eksempel ha forandret seg siden 1990-tallet.

Kriteriene som er anvendt for å konstruere typologien, kan selvsagt diskuteres. De konkrete funnene avhenger av operasjonaliseringene, og om de ikke er veloverveide, blir resultatene diskutable. For eksempel: Svak/løs-tilknytningen, ment å avgrense de som var i en prekariat-liknende situasjon, ble blant annet definert ved at arbeidsinntekten gikk ned med minst 20 prosent fra ett år til det neste, minst to ganger i sjuårs-perioden. Om de som hadde en slik inntektsnedgang bare én gang i løpet av de sju årene også ble klassifisert som Svak/løs, ville deres andel i 2009–2015 øke fra 8,2 prosent til 11,9 prosent. Med andre kriterier kan altså prekariatet framtre som større enn hva denne studien antyder – men dette vil neppe endre konklusjonen om at prekariatet ikke har vokst siden 1990-tallet.