Sammendrag

Sammendrag

Komponisten Signe Lunds (1868–1950) historie er preget av kontroverser og paradokser. Til tross for en rekke framganger og et oppsiktsvekkende engasjement som kvinnesaksforkjemper og sosialist under det tidlige 1900-tallet er hun i dag nok mest kjent for å ha vært medlem av Nasjonal Samling både før og under okkupasjonsårene. Likevel er det mye som er ukjent når det gjelder hennes faktiske holdninger og handlinger under denne perioden. En av Signe Lunds mest kjente komposisjoner i så henseende er stykket «Føreren kaller!». Stykket nevnes og beskrives i flere forskjellige artikler om Signe Lund, ofte som det eneste eksemplet på musikk fra hennes verkkatalog. Redegjørelsene for stykket – hva det er, når det ble skrevet, og i hvilken anledning – skiller seg imidlertid markant fra tekst til tekst. Dessuten er det ingen av artiklene som refererer til selve hovedkilden. I denne artikkelen presenterer jeg funnet av «Føreren kaller!» og beskriver verkets innhold og kontekst. Videre diskuterer jeg hvordan funnet endrer musikkhistoriografien om Signe Lund, og om musikken under okkupasjonen.

Nøkkelord

  1. Signe Lund
  2. okkupasjonen
  3. musikkhistoriografi
  4. mannskorsang
  5. propagandamusikk
  6. nasjonalsosialisme

Abstract

The history of the Norwegian composer Signe Lund (1868–1950) is full of controversy and paradox. Despite her prominent position as a composer as well as her great commitment to the women’s rights movement and to socialism during the early twentieth century, the image of Lund today is inextricably tied to her membership, both before and during the German occupation of Norway (1940–1945), of Nasjonal Samling, the Norwegian national socialist party. And yet, little is known about her actual thoughts and actions during this period. One of Lund’s most rumoured compositions in this respect is “Føreren kaller!” The piece is mentioned and described in several texts about Signe Lund, frequently as the only work from her entire catalogue. But the details about the piece – what it is, when it was composed, and for which occasion – differ from text to text, and the source itself is not referenced directly in any of these accounts. In this article, I present the discovery of “Føreren kaller!” and describe its content and context. I furthermore discuss how this discovery may change the music historiography about Signe Lund and about Norwegian music during the occupation.

Keywords

  1. Signe Lund
  2. German occupation of Norway
  3. music historiography
  4. male choir music
  5. propaganda music
  6. national socialism

Innledning

Komponisten Signe Lunds (1868–1950) historie er preget av kontroverser og paradokser. Hun er blant annet kjent for å ha blitt belønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull i 1913 og for å være initiativtaker til opprettelsen av Norsk Komponistforening i 1917. Hennes verkkatalog består framfor alt av klaverstykker og romanser, men inneholder også en rekke større verker skrevet for orkester. Hun var i grunnen en meget habil pianist, men hennes uttalte ønske var å bli anerkjent som komponist – og det på lik linje med de mannlige komponistene. Som person hadde Signe Lund en kraftfull framtoning, og hun hevet gjerne stemmen både i privat sammenheng og i offentlige debatter om kultur og politikk. Hun talte for økt likestilling mellom kjønnene og mellom de forskjellige samfunnsklassene, og hun hadde personlige forbindelser med kjente kvinnesaksforkjempere og sosialister både i Norge og i utlandet. Hennes rolle på disse områdene, ikke minst som pioner blant kvinnelige norske komponister, har ført til en voksende interesse for Signe Lund i dag.
Framgangshistorien til Signe Lund fikk imidlertid en abrupt vending da hun i 1935 kom til å dele kupé med Vidkun Quisling under en togreise til Nordagutu (Lund 2013 [posth.], 235; RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473). Quisling fortalte henne om sitt da relativt nyetablerte parti Nasjonal Samling, hvilket gjorde et svært dypt inntrykk på henne: «Alt hva han sa åndet av kjærlighet til sitt land og av et inderlig ønske om engang å kunne forene folket i en nasjonal samling», skriver hun i selvbiografien Sol gjennem skyer (Lund 2013, 235). Møtet på toget kom til å få store konsekvenser både for Signe Lund personlig og for resepsjonen av hennes musikk, helt fram til i dag. I 1935 meldte hun seg etter eget utsagn inn i Nasjonal Samling – et medlemskap hun vedsto seg fram til og etter frigjøringen i 1945.1 Avgjørelsen om å bli stående som medlem i partiet etter april 1940 bunnet ifølge henne selv i en total overbevisning om at dette var det beste for Norge: «Jeg kunne ikke se det anderledes. At jeg – av mangfoldige grunner – hadde sympati for det tyske folk, tilstår jeg uten å skamme meg», skriver hun (Lund 2013, 236).
Signe Lund ble en overbevist og hengiven tilhenger av både den norske og den tyske nasjonalsosialismen, og i forbindelse med oppgjøret etter krigen erklærte hun åpenhjertig at hun intet angret. At hun ble dømt for landssvik, kunne hun simpelthen ikke forstå. I selvbiografien spør hun leseren: «Finner De det rimelig, jeg hadde nærsagt skrevet tenkelig, at jeg med de følelser for mitt folk og mitt land som denne bok må ha gitt inntrykk av, endog bare med en eneste tanke, langt mindre med vitende og vilje kunne bli eller var landssviker? (Dette odiøse ord som det er en pine bare å nedskrive)» (Lund 2013, 236–237). Lund skriver videre at hennes samvittighet frikjenner henne, og at det i grunnen er det eneste som betyr noe – hennes landsmenn må bare dømme henne så hardt de vil (Lund 2013, 237).
Når Lunds musikk i dag blir sluppet inn i konsertsalene på nytt, er det ikke uten at hennes tilslutning til Nasjonal Samling faller som en mørk skygge over alt annet hun gjorde, også tidligere i livet. Det er vanskelig i det hele tatt å snakke om Lund eller å spille musikken hennes uten at Nasjonal Samling får utgjøre en hovedpart i historiefortellingen om henne. Men selv om NS-tilslutningen i dag er noe av det hun først og fremst huskes for, er det mye som er ukjent når det gjelder hennes faktiske holdninger og handlinger under 1930- og 1940-tallet.
En av Lunds mest kjente komposisjoner i så henseende er stykket «Føreren kaller!». Stykket nevnes og beskrives i flere forskjellige artikler om Signe Lund, ofte som det eneste eksemplet på musikk fra hennes verkkatalog. Redegjørelsene for stykket – hva det er, når det ble skrevet, og i hvilken anledning – skiller seg imidlertid markant fra tekst til tekst.
En nylig omtale av «Føreren kaller!» er Store norske leksikons artikkel om Signe Lund: «I 1943 komponerte hun en strykekvartett for å hylle Adolf Hitler – Føreren kaller» (Andersen 2019).2 I boken Propaganda og motstand: Musikklivet i Oslo 1940–1945 (2019) beskriver også Harald Herresthal stykket som en strykekvartett, og presiserer at «Føreren kaller» var strykekvartettens undertittel. Han tillegger også at stykket ble komponert i anledning av Lunds egen 75-årsdag:
Da hun fylte 75 år i 1943, fikk hun en massiv sølvbolle av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet med inskripsjon: «Med takk for den musikk De har skjenket Norge, og for den innsats De har gjort for Norges navn». Signe Lund hadde for anledningen komponert en strykekvartett med undertittelen «Føreren kaller», og hun fikk også blomsterhilsener fra ministerpresident Vidkun Quisling. (Herresthal 2019, 196)
I den norske Wikipedia-artikkelen om Signe Lund står det kun at «Føreren kaller!» var en «komposisjon» skrevet i 1943, uten at det blir nærmere utdypet: «Hun hadde medlemskap i Nasjonal Samling fra 1935 til 1945 og mottok kunstnerlønn 1942–45, og skrev komposisjonen Føreren kaller i 1943» (Wikipedia, s.v. «Signe Lund»). Denne informasjonen ble innført i 2008, med referanse til Norsk krigsleksikon. Der finnes en kort artikkel av historikeren Bodil Stenseth hvor det står: «Under krigen ble Lund tildelt komponistgasje og deltok ved kulturarrangementer i NS-regi. Til partijubileet i 1943 skrev hun kvartetten Føreren kaller» (Stenseth 1995).
I disse fire tekstene om «Føreren kaller!» kalles altså stykket både komposisjon, kvartett og strykekvartett. Mens det i Store norske leksikon hevdes at stykket ble skrevet for å hylle Adolf Hitler, mener Herresthal at Lund komponerte stykket i anledning sin egen 75-årsdag. Stenseth mener på sin side at kvartetten ble komponert i anledning Nasjonal Samlings partijubileum, mens Wikipedia-artikkelen er svært sparsom med detaljer. Felles for alle tekstene er imidlertid informasjonen om at stykket ble komponert i 1943. Dette kan framstå som merkelig, med tanke på at ingen av forfatterne henviser til selve stykket eller andre kilder hvor stykket er nevnt – men det ser også ut til å tyde på at det finnes koblinger mellom de fire tekstene, hvor enkelte detaljer om stykket har utviklet seg i forskjellige retninger, mens andre er blitt stående igjen. Hvor kommer så ideen om «Føreren kaller!» opprinnelig fra? Finnes stykket i det hele tatt, eller er det kun en myte som er blitt videreført i en form for hviskelek?
I denne artikkelen presenterer jeg funnet av Signe Lunds komposisjon «Føreren kaller!» og diskuterer kildens innhold og kontekst. Kilden er en nyttig inngangsport til å forstå Signe Lunds ideologiske posisjon under 1930- og 1940-tallet, og kan ikke minst bringe klarhet i en del av mytedannelsene og uklarhetene i historieskrivningen om Signe Lund.

«Føreren kaller!»

I avhørene med Signe Lund i forbindelse med landssviksaken mot henne forteller hun etterretningsbetjent Oddvar Dokken om sitt politiske arbeid under okkupasjonsårene (RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473). Hun sier blant annet at hun på nyttårsaften i 1940 hyllet Quisling i et seks vers langt dikt hvor hun fortalte hva hun «følte for [Quisling] som menneske og fører». Diktet «Til Vidkun Quisling» er ganske riktig gjengitt i Nasjonal Samlings riksorgan Fritt Folk 31. desember 1940. Det er fire – ikke seks – vers langt og lyder:
Rank og fritt som vårt kors
Varm og lys som vår sol
Stolt og sterk som vår ørn
Står du – Norges symbol. (Lund 1940, 3)
 
Videre i avhøret forteller Lund at Fritt Folk publiserte et annet av hennes dikt – «Vår fører» – i 17. mai-nummeret 1941: «Diktet [...] gikk ut paa at jeg minntes [sic] tilbake til møte med ham paa toget til Nordagutu og min reaksjon da jeg tok standpunktet til aa bli medlem i N.S.» (RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473). Teksten som finnes i det nevnte nummeret av Fritt Folk, er imidlertid ikke et dikt, men et radiokåseri som ble trykt i avisen i sin helhet (Lund 1941a, 3, 13). Det er et utpreget ideologisk kåseri hvor Lund meget romantiserende beskriver nasjonalsosialismen og Quislings innsats for Norge.
Deretter kommer Lund til slutt fram til «Føreren kaller!». Også dette betegner hun som et dikt, men hun tillegger at hun egentlig ikke husker så mye av det: «Diktet ‘Føreren kaller,’ husker jeg mindre av, men jeg oppfordret her til frontinnsats. Det ble inntatt i ‘Fritt Folk’ 17. mai 1943», sier hun.
Sporene i avhøret med etterforskningsbetjenten viser direkte til hovedkilden. I 17. mai-nummeret av Fritt Folk fra 1943 finnes det nemlig et stort trykk av «Føreren kaller!». Den beryktede strykekvartetten, kvartetten, komposisjonen eller diktet er i virkeligheten en firstemmig sang av marsjkarakter skrevet for to tenor- og to basstemmer. Teksten har fire strofer, og komplette noter til den firstemmige satsen samt tekst til alle strofer er også inkludert i avistrykket (Lund 1943, 9).
Figur 1: Faksimile av «Føreren kaller!» i Fritt Folk 17. mai 1943.
Et av de mest åpenbare aspektene ved teksten til «Føreren kaller!» er Lunds hyllest til Quisling, som særlig utfoldes i sangens tredje strofe. Her beskriver hun ham som et varmt, trygt og inderlig menneske. Dette er bemerkelsesverdig, fordi inderligheten Lund bruker for å beskrive ham, går igjen i en rekke andre tekster – om Quisling, men også om andre ideologer fra det absolutte toppsjiktet. I radiokåseriet som ble trykt i Fritt Folk 17. mai 1941, uttaler hun seg for eksempel svært romantiserende om Quisling, og forteller at hun har mistet sitt hjerte til en «kjernekar» med «varmt bankende hjerte»:
En venn av mig sa for en tid siden: «Du har nok mistet ditt hjerte til den mannen?» – Ja, hvis det er ensbetydende med å tro fullt ut på et menneske, – føle sig overbevist om at han vet og vil det beste for oss alle, – av hele mitt sinn å ønske ham seier i hans livsverk og til slutt å prøve selv å gjøre min lille innsats for at dette skal lykkes ham, – ja, da har jeg mistet mitt hjerte til ham. Men det er alt annet enn et tap, – jeg føler mig bare så uendelig rik.
Og sikkert er det mange som føler det slik.
[...]
Hvad mig selv angår, så tar jeg mig i å gå rundt og være glad. – «Er du gal? Være glad i slike tider!» sier folk. Ja, jeg er glad, fordi jeg ser håbefullt på hele situasjonen [...]. Men det jeg er aller mest glad over er at vi har ham, denne kjernekar, denne nordmann uten lyte, med den klare hjerne og det varmt bankende hjerte, vår Fører Vidkun Quisling. Har vi da ikke noget å være glad for? (Lund 1941a, 3, 13)
I andre bind av selvbiografien Sol gjennem skyer (2013) er det også «kjærlighet» og «inderlighet» hun bruker når hun beskriver Quisling i et etterskrift som hun tilføyet til bokmanuset etter at okkupasjonen var over og hun var blitt dømt for landssvik:
Som nevnt i boken ble jeg medlem av N.S. i 1935, etter å ha møtt den mann som siden måtte bøte med livet for sin overbevisning. Jeg kan bare si at på meg gjorde han det dypeste og mest tilforlatelige inntrykk. [...] Alt hva han sa åndet av kjærlighet til sitt land og av et inderlig ønske om engang å kunne forene folket i en nasjonal samling. (Lund 2013, 235)
Under Lunds reise til Berlin i 1937, hvor hun deltok ved NSDAPs rikspartidag i Nürnberg og opplevde Adolf Hitler da han holdt sin tale, var det også varme og inderlighet som var hennes inntrykk:
Hitler kommer – beskjeden og likevel verdig – all hyldesten synes nesten å sjenere ham. Han tar sin plass på tribunen bare noen få meter fra der jeg sitter. Hans stemme er kraftig, dyp og varm. Og denne varme kommer innenfra. Aldri famler han etter et ord, og i manuskript eller notater ser han nesten ikke. (Lund 2013, 216)
Beskrivelsen er dessuten påfallende lik hennes beskrivelse av den norske NS-politikeren Herman Harris Aall, som hun møtte personlig under en senere reise til Berlin kort tid etterpå:
Et glimrende foredrag av Dr. Aall – i Berlineruniversitetet: «Englands forhold til Skandinavia», gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det lødige og utmerkete innhold ble klart, personlig og varmt fremført – uten manuskript, og med den for ham egne og velgjørende ro. (Lund 2013, 231)
I «Føreren kaller!» viser Lund med andre ord en dyp sympati for og tillit til Quisling, som hun også ser ut til å ha følt overfor andre viktige representanter for nasjonalsosialismen både i Tyskland og i Norge.
Et annet tydelig aspekt ved sangen er de nasjonalromantiske beskrivelsene av den «typisk» norske naturen. Sangen begynner smektende og forsiktig:
Atter står våren i lysegrønn drakt –
den som med ungdommens håp er i pakt.
 
Videre i sangen flettes det inn flere beskrivelser av den typiske norske naturen, men med et språk som tegner opp et kraftig og nærmest fryktinngytende bilde av naturens storslåtthet: Våren «sprenger hver lenke som binder», den «blir til en stigende, brusende flod, / som både skremmer og lokker ditt blod», og vinden får flagget til å «smelle» i sine bevegelser. Den norske naturen har en skremmende kraft, men den gjør Norge til «det skjønneste land på vår jord, – elsket og æret, i toner og ord».
Den norske naturen blir også brukt i metaforisk forstand, for å gi uttrykk for den tryggheten norsk ungdom kan føle overfor Quisling og Nasjonal Samling: Quisling er «stø som et fjell» – «følg ham kun trygt – hva enn hender». Partiets flagg «lyser» mot deg og «står der så traust som et tre på sin rot».
Utover å tegne opp et romantisk og stereotypisk bilde av den kraftfulle norske naturen gjør Lund også en sammenkobling mellom naturens krefter og nordmannens indre følelsesliv. I første strofe beskriver hun for eksempel hvordan den stigende, brusende, skremmende våren videre «tvinger deg fremad og ildner ditt mot / inntil din angst helt forsvinner». Ideen om at det finnes en naturlig og konstant nasjonalfølelse som nærmest flyter i blodet til folket, og at det nasjonale dermed med nødvendighet er etnisk betinget, betegner Benjamin Curtis som «primordialisme», og knytter den til Herders idé om Volksgeist – oppfatningen om at ethvert folk har sitt eget, særpregede musikalske uttrykk som i sin tur representerer folkets nasjonale karakter (Curtis 2008, 27–28).
Innenfor den norske nasjonalsosialismen kom denne ideen om naturens og kulturens helt direkte innvirkningskraft på Nordmannens indre følelsesliv til å få en helt sentral betydning i diskusjonene om framtidens norske kultur – men den ble også oppfattet som et viktig propagandaredskap som kunne påvirke de nordmenn som ikke ville la seg overtale til å melde seg inn i NS. Dette viser for eksempel en uttalelse av NS-medlem og byfogd i Oslo Wilhelm Christie ved et arrangement i forbindelse med feiringen av Edvard Griegs 100-årsjubileum i 1943:
Det er ikke så lett å tale et folk til rette. Kanskje er det lettere å påvirke følelsene gjennom musikken. Norge holdt på å gli ut, og hadde ikke kunstnerne holdt landets linje klar, vilde meget sett mørkt ut i dag. Grieg gav seg selv for land og folk og lot sin kunst tjene Norge og nordmennene. Naturfølelsen i hans musikk taler umiddelbart til oss. (Fritt Folk 1943a, 1)
I forbindelse med en kulturaften arrangert av Hirden i februar 1943 beskrev også NS’ kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang det nasjonale og den nasjonale følelse som en organisk helhet:
Vi som er her i kveld, er felles om disse følelser, vi tilhører det samme folk, og vi har de samme forutsetninger for å forstå de verdier som er et produkt av de skapende og byggende krefter i det norske folket. Det nasjonale er ikke noe som mister sin verdi etter som årene går, og som taper sin betydning når det slektledd som skapte det, går til grunne. Det nasjonale er en organisk helhet langt ut over en generasjons liv, det er et uttrykk for de største verdier et folk eier, – det nasjonale viser at folket, at nasjonen har en sjel. (Aftenposten 1943, 1, 3)
Naturbeskrivelsene i Lunds «Føreren kaller!» er med andre ord ikke bare nasjonalromantiske og metaforiske: Vårens og naturens krefter taler direkte til ditt blod og gjør deg sterk og parat for kamp på østfronten. Det er den norske naturen og kulturen som gir «ryggrad og krefter», og når landet nå kommer «med krav på sin lønn», viser du gjennom deltakelse i frontkrigen «at du er en fullverdig sønn» – «lytt til ditt blods røst», og reis til fronten, slik det nå kreves om nasjonen skal overleve: «‘No er det livet det gjelder’».
Foreningen av primordialismen med den nærmest apokalyptiske tanken om at nasjonen nå har kommet til et helt avgjørende punkt i historien, hvor alt i bunn og grunn handler om liv eller død, er en vesentlig idé innenfor den norske nasjonalsosialismen. Grunnlaget for forestillingen er tanken om folkets kulturelle egenart, og når den norske nasjonen nå er i ferd med å gå til grunne, er det nettopp fordi den ikke har fokusert på å dyrke sin egenart, men isteden tatt inn internasjonale influenser som truer med å ødelegge den norske kultur. Allerede i 1934 uttrykte for eksempel den høyprofilerte NS-politikeren Gulbrand Lunde i foredraget «Marxismens gift»:
Liksom hvert enkelt menneskes egenart og individualitet utvikles innenfor folkesamfunnet, så vil de enkelte folkesamfunn hver på sitt vis yte sitt bidrag til verdensutviklingen. Således er det i utviklingen en mening med hvert folk. Alle folkeslag, også det norske, har fått sin oppgave i verdensutviklingen, som det i kraft av sin egenart skal løse. Også det norske folk vil bli stilt til regnskap for hvorledes det har oppfylt sin misjon i verden. Det ville være tåpelig å tro at straffen ikke skulle ramme det norske folk dersom det ikke verner om sin nasjonale egenart. Straffen vil komme over oss, og det norske folk vil gå under i materialisme og gudløshet og forsvinne som folk, hvis det ikke makter den nasjonale samling. Og det er på høye tid at vi nå får øynene opp for den virkelige situasjon. (Lunde 1941, 41–42)3
Innledningen til Nasjonal Samlings partiprogram fra 1934 har også en svært alvorlig tone, og beskriver Norges situasjon som en skjebnesvanger brytningstid:
Norge er midt oppe i en skjebnesvanger brytningstid. [...] Tidens vanskeligheter kan bare overvinnes ved en offervillig og handlekraftig nasjonal samling som holder fast ved disse grunnsetninger, og som setter i høisetet hensynet til landets og folkets vel som overordnet den enkeltes interesser og alle partier og klasser. Lik alle andre folkesamfund som vil berge sig fra en alvorlig krise og gjenfødes, må også det norske samfund hente nytt liv fra det nasjonale grunnlag som det er bygget på. (Orden, Rettferd og Fred 1934, 2; kursiveringer i originalen)
Innledningen i partiprogrammet fra krigsårene går dessuten enda et skritt lenger i retorikken og understreker at «vårt folks skjebne [avgjøres] for århundrer framover» (Hvad vil Nasjonal Samling? 1941, 33–34).
I sin tekst viser Signe Lund med andre ord en innsikt og enighet i Nasjonal Samlings primordiale ideer om den skjebnesvangre framtiden til Norge, og bidrar aktivt til arbeidet mot en nasjonal gjenreisning gjennom å bruke kjente midler som skulle være effektive for å påvirke nasjonalfølelsen i den «ekte» nordmann.
Et annet ideologisk aspekt ved sangteksten er den direkte oppfordringen til ungdommen om å gjøre sin plikt og melde seg til frontkrigen i øst. Teksten er full av ord og formuleringer som ofte forekommer i NS-sanger, med oppfordring om frontinnsats rettet mot ungdom. Det handler om ild, brann, glød, blod og død. I «Føreren kaller!» opptrer disse ordene påfallende ofte: Naturen «skremmer og lokker ditt blod», ditt mot skal «ildnes», du skal «lytte til ditt blods røst», Føreren har «tent frihetens fakkel i brann», Føreren er «baunen som brenner», og Føreren har «et hjerte av ild». Dessuten poengteres det at merket med solkorset « følges, skal Norge bli fritt».
I andre NS-sanger som mer generelt handler om partiet og dets kamp for Norge, er dette også en vanlig forekommende språkbruk.4 Det er likevel påfallende hvor ofte sangene i de sangbøkene som spesielt er rettet mot ungdommer, har en oppglødd tone og intensitet. Michael Custodis har tidligere konstatert at sangbøkene til NS’ ungdomsorganisasjon NSUF (Nasjonal Samlings Ungdomsfylking) ofte inneholdt temaer som skulle gjøre ungdommen kjent med NS-bevegelsen og dens forskjellige avdelinger (Custodis 2018, 29). En gjennomlesning av tekstene avslører også en hyppig forekomst av oppglødd språkbruk, som kan tyde på at det ble gjort forsøk på å oppildne unge menns mot og kampvilje – både dem som allerede var ute i krig, men også dem som gikk hjemme og ennå ikke hadde meldt seg til østfronten.
Noen eksempler som kan nevnes i denne sammenhengen, er «Kva vi vil, ungdomsflokk...» av Bernhard Sudmann, tilegnet Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (Sanger for vinterplanen 1943, 4):
Lat det skirsla, lat det brenna!
Lat det gløda valne hug!
Då vil renna
Morgon blid med større dug.
 
En viss likhet med «Føreren kaller!» har også Willy Johansens sang «NSUF i fylking går», fra Det nye Norges sangbok (1943, 200–201). I første strofe beskrives den pågående situasjonen som «Norges vår», mens andre strofe inneholder både naturbeskrivelser, ild, mot og død:
Ungdom mot rot i Norges jord.
Ungdom som kjemper stolt i sagaspor.
Ungdom fra fjell, fra dal og fjord.
Bygger en framtid stor.
Ungdom med vilje, mot og glød.
Ungdom som verner Norges land mot nød.
Ungdom som kom da ordren lød.
Kjemp mot mor Norges død!
 
I samme sangbok finnes det dessuten en ny tekst til «Sosialistmarsjen» – skrevet av en anonym forfatter – hvor ungdommen beskrives som full av «glød». Sangen heter «Det drønner i gata» (ibid., 169), og teksten lyder:
Vi kommer med ungdommens tro på vår sak,
med hele vår glød i behold.
Og derfor vi taktfast marsjerer i dag
på tvers gjennom terror og vold.
:/: Vi kjemper for orden, osv.
 
I det større bildet, blant de forskjellige kategoriene NS-sanger som strakk seg fra nasjonalsanger og norrøne temaer til folkeviser og nyskrevne partisanger, kan «Føreren kaller!» på grunnlag av tekstinnhold og språkbruk plasseres i kategorien med sanger om frontkrigen rettet mot norsk ungdom. I sin helhet bringer teksten imidlertid opp flere forskjellige temaer som ikke bare gjenspeiler frontkrigen og Lunds personlige følelser overfor Quisling, men også helt grunnleggende ideer i den norske nasjonalsosialismen. Teksten til «Føreren kaller!» er med andre ord dypt og gjennomgående ideologisk.

«Frem under fanen»

Tekstens tydelige fokus på det nasjonale i «Føreren kaller!» kan ikke sies å gjenspeile seg i musikken. Lund har ikke hentet inspirasjon hverken fra norske folkemelodier eller fra modale klanger. Derimot bygger hun i svært direkte forstand videre på den norske mannskorbevegelsen fra 1800-tallet. Den firstemmige satsen til «Føreren kaller!» er nemlig i sin helhet hentet fra hennes egen studentermarsj «Frem under fanen», som hun komponerte så tidlig som i 1896 – altså 47 år tidligere (Lund 1896).
Bakgrunnen for «Frem under fanen» er en konkurranse som avisen Ørebladet utlyste 15. september 1896 hvor diktere og komponister ble oppfordret til å skrive en ny norsk studentermarsj som kunne erstatte den svenske studentersangen «Sjungom studentens lyckliga dag» (Ørebladet 1896, 1). De sene 1890-årene var i høy grad en brytningstid når det gjaldt unionsspørsmålet. Hovedmengden av medlemmene i Studentersamfundet var på ingen måte svenskfiendtlig – men heller ikke unionsbegeistret (Kydland Lysdahl 1995, 345, 349). Ikke minst for studenterkorene ble det dermed et behov for å erstatte den svenske studentersangen med en norsk sang.
Det er altså i denne sammenhengen at konkurransen om en ny norsk studentersang ble utlyst, og konkurransen var oppdelt i en tekst-konkurranse og en melodi-konkurranse. Først skulle det sendes inn tekstbidrag og kåres en tekst-vinner, deretter skulle det sendes inn forslag til tonesetninger av den vinnende teksten, og blant disse skulle det så kåres en vinner av melodi-konkurransen (Ørebladet 1896). I slutten av året 1896 opplyste Bergens Tidende at to vinnere av tekstkonkurransen var kåret: Theodor Caspari, som hadde skrevet en tekst med tittelen «Frem under Fanen», og Øvre Richter Frich, som hadde skrevet teksten «Tag os i Favnen» (Bergens Tidende 1896, 2).5
Da det så ble åpnet for melodi-konkurranse, deltok Signe Lund med tonesetninger av begge tekstene. Etter at fristen var utløpt, kunne Ørebladet den 19. februar 1897 rapportere at de hadde fått inn totalt 35 bidrag, som skulle vurderes av en bedømmelseskomité (Ørebladet 1897a). Den 28. april meldte avisen til slutt at bedømmelseskomiteen hadde kommet fram til at ingen av de innsendte komposisjonene holdt mål, og at de derfor hadde bestemt seg for å utsette konkurransen inntil videre (Ørebladet 1897b). Signe Lund var imidlertid ikke mer misfornøyd med sine komposisjoner enn at hun valgte å gjenbruke musikken til «Frem under fanen» i sin «Føreren kaller!».
Det er interessant å notere seg at Casparis svært patriotiske, intense og pompøse tekst inneholder flere likheter med teksten som Lund senere skrev til «Føreren kaller!»:
Frem under Fanen, i sluttet Falang.
Livet er skjønt, naar vi enet i Sang
stormer de blaanende Skrænter.
Opad mod Lyset Geled for Geled!
Frihed er Mærket, og Løsenet Fred.
Løgnen alene den hugger vi ned!
Frem under Fanen Studenter!
 
Frem under fanen! og snubler vor Fod,
mister vi Fæstet, og synker vort Mod, –
nede staar Folket og venter. –
Hør hvor det suser fra Fjeld og fra Fjord!
Bankende Hjerter, som elsker og tror,
løfter os atter med ildnende Ord!
Frem under Fanen, Studenter!
 
Frem under Fanen! O Fædreneland,
Havet, som kranser din fattige Strand,
Stormen, som slaar dine Skrænter,
Skogens Sus i den ensomme Hei,
Elven, som lister sin lønlige Vei –
Fædreland! alt bærer Hilsen fra dig:
Frem under Fanen, Studenter!
 
Likhetene med «Føreren kaller!» viser seg ikke bare i utropene om å marsjere fram under fanen, men også i beskrivelsen av den kraftfulle norske naturen, hvor det «suser fra Fjeld og fra Fjord!», hvor havet «kranser din fattige strand», stormen «slaar dine Skrænter», skogen «sus[er] i den ensomme Hei», og elven «lister sin lønlige Vei». Caspari bruker også et oppildnende språk likt det i «Føreren kaller!» med sin beskrivelse av «bankende Hjerter som elsker og tror», som «løfter os atter ildnende Ord!». Det er dessuten en påfallende stor likhet mellom Casparis formulering «Frihed er Mærket, og Løsenet Fred» og Lunds formulering «merket følges, skal Norge bli fritt» i fjerde strofe av «Føreren kaller!». En interessant likhet er for øvrig også å finne i andre strofe av den svenske studentersangen, hvor det også synges om «känslans rena brand» og «Liv och blod för vårt fädernesland!» (Prins Gustaf 1851).
De intertekstuelle koblingene mellom «Føreren kaller!», «Frem under fanen» og «Sjungom studentens lyckliga dag» viser seg ikke kun i tekstene, men også i korsatsene.
I sin karakter kan «Frem under fanen» beskrives som en slags stilisert marsj. Til forskjell fra en funksjonell marsj, som helst skal være enkel og ukomplisert å spille eller synge, med tydelige og repetitive rytmer, kan den stiliserte marsjen tillate seg å være mer kompleks og utsvevende (Schwandt og Lamb 2001). Selv om det ikke er vanntette skott mellom de to typene marsjer, er en viktig forskjell i denne sammenhengen at «Frem under fanen» var skrevet for et studenterkor, og at den tenkte framføringssammenhengen var konserter, sangermøter og andre lignende tilstelninger – det var ikke en sang som skulle brukes til marsjering. Marsjstilen fungerte heller som en effektiv måte å gi teksten et stolt, pompøst og kraftig uttrykk på.
I første strofe av «Frem under fanen» former sangen fanfare-aktige utrop i melodilinjer som beveger seg opp og ned i brutte akkorder. Rytmen er rett fram og regelmessig, helt uten synkoper eller forstyrrende pauser (t. 1–6).
Eksempel 1: «Frem under fanen», t. 1–6.
I t. 7–10 kommer så et kromatisk stigende parti, hvor spenningen bygges opp til en kraftig dominant i t. 10, som følges direkte av en gjentagelse av innledningsmotivet, denne gang med et enda sterkere fanfare-preg i rytmiseringen, før sangen til slutt lander i t. 14 (jf. eks. 2).
Eksempel 2: «Frem under fanen», t. 7–14.
Interessant nok har denne effektfulle måten å bygge opp en spenning til avslutningen på et vers påfallende likheter med den svenske studentersangen (jf. eks. 3).
Eksempel 3: «Sjungom studentens lyckliga dag», t. 13–22.
Andre strofe av «Frem under fanen» er satt som en 28 takter lang trio-del hvor første-tenorene får utfolde seg, mens de andre stemmene akkompagnerer og legger ekstra betoning på ord som er spesielt viktige. Tredje og siste strofe i Casparis tekst synges igjen til samme musikk som første strofe.
Alt i alt er «Frem under fanen» et fint og karakteristisk eksempel på 1800-tallets studentersang, både i form og innhold – men det er vanskelig å forestille seg musikken brukt av en marsjerende soldattropp under okkupasjonsårene på 1940-tallet eller av den alminnelige leseren av Fritt Folk. Dette er sannsynligvis en direkte årsak til at Lund har sløyfet trio-delen i «Føreren kaller!» og kun beholdt satsen som blir sunget i studentersangens første og siste strofe.
Når det gjelder bruken av disse norske nasjonalsosialistiske sangene i marsjstil, har Michael Custodis skrevet at de fortrinnsvis ble brukt av soldater, som ble dels kommandert å synge under marsj og mønstring, men som også gjerne sang når de hadde fri (Custodis 2018, 27–28). I hvilken grad de engasjerte seg i tekstenes innhold eller så seg ideologisk enige i det, er det vanskelig å si noe om – men at sangene skulle brukes både for å indoktrinere og underholde, er det ifølge Custodis ingen større tvil om (ibid.). Thorvald Lammers jr.s introduksjon til Det nye Norges sangbok fra 1943 tyder på at målgruppen for marsjsangene i NS-sangbøkene ikke var de mest erfarne sangerne:
Søk alltid å få den samme rytme i sangen som marsjen gir. Jo spenstigere sangrytmen er desto bedre blir marsjen.
Ved lag, tropp- eller sveit bør alltid være en oppsanger. Denne melder først av hvilken sang som skal synges. Han angir deretter tonen, og teller opp (alltid på venstre fot) tre på venstre, og fire på høyre. Sangen begynner alltid på venstre fot ved full takt (tung taktdel). (1943, 7)
Det gis også råd om sang- og pusteteknikk og en oppfordring om å smile og leve seg inn i det man synger:
Smil når du synger, ikke bredt og utenpåklint, men la tonen følges av det varme og indre smil som kan gi dybde og liv, og gjøre tonen til en villig budbærer for dine tanker og følelser. Derved får du uttrykt noe i din sang; den mister det tørre og mekaniske, og får liv og varme over seg. (ibid., 8)
Som funksjonell marsj var altså bruksverdien av «Føreren kaller!» sannsynligvis meget lav. Selv etter at trio-delen var blitt fjernet fra den opprinnelige satsen, gjenstår det faktum at stemmene i den kromatisk stigende bevegelsen i sangen er nokså vanskelig å synge for personer som ikke er erfarne korsangere. Dette kan være en bidragende årsak til at sangen – så vidt det er mulig å se – aldri ble trykt i noen av NS-sangbøkene.
Det framstår derfor som besynderlig at sangen, av alle steder, er blitt trykt i Nasjonal Samlings riksavis, hvor det nok er en svært liten del av leserne som har hatt glede av en korsats av denne typen. Hvem er egentlig den tiltenkte gruppen sangere, og i hvilken sammenheng skulle sangen framføres? Et mulig hint finnes i setningen som er trykt mellom selve notesystemet og de fire strofene, hvor det står: «Dirigenten må i de etterfølgende vers variere foredragstegnene etter tekstens innhold» (se faksimile, s. 5). Dette indikerer at Lund primært har sett for seg at sangen skulle brukes i konsertsammenhenger – men hvorvidt det gjaldt en bestemt konsertsituasjon, eller om dette var en allmenn oppfordring til landets mannskor om å bruke sangen, er det vanskelig å uttale seg om. I Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv gir søk på «Føreren kaller» ingen andre treff som kan knyttes til denne sangen utover trykket i Fritt Folk 17. mai 1943. Samme dag som sangen ble trykt, finnes imidlertid en kort annonse om en 17. mai-fest arrangert av Stor-Oslo Kristelige Ungdomsforening hvor Signe Lund skulle bidra med musikkunderholdning – men hva hun skulle framføre, og hvorvidt hun skulle spille alene eller sammen med noen, framgår ikke av notisen (Fritt Folk 1943b, 14, 20). Om sangen ble framført i andre forbindelser hvor NS’ 10-årsjubileum skulle feires, samme dag, er det heller ikke mulig å uttale seg om.
I motsetning til hennes enstemmige sang «Heil og sæl, du norske kvinne» (Lund 1942?), som ble trykt i en rekke forskjellige sangbøker under okkupasjonsårene – f.eks. NS-sangbok, Det nye Norges sangbok og NS-sanger – virker det altså ikke som at «Føreren kaller!» ble noen større suksess. Det samme kan sies om mannskorsangen «Ein for alle», som hun i 1941 komponerte til tekst av NS-forfatteren Kåre Bjørgen (Lund 1941b). Til tross for at den ble omtalt i Fritt Folk som et «interessant arbeide» Signe Lund nettopp hadde avsluttet (Fritt Folk 1941), ser ikke sangen ut til å finnes noe annet sted enn i håndskriftsamlingen på Nasjonalbiblioteket (Lund 1941b). Når det ble slik, handler det sannsynligvis om graden av sangbarhet, i tillegg til det begrensede bruksområde som både «Føreren kaller!» og «Ein for alle» har. Hvorfor skrev hun da en slik sang som «Føreren kaller!»?
I artikkelen «Between Tradition and Politics. Military Music in Occupied Norway (1940–45)» (2018) beskriver Michael Custodis hvilken betydning militærmarsj og kollektiv sang med nasjonale temaer hadde for Nasjonal Samling og okkupasjonsmakten under krigsårene. Etter unionsoppløsningen hadde dette utviklet seg til å bli en sterk og folkelig årlig tradisjon i forbindelse med feiringen av 17. mai. Derfor var det, ifølge Custodis, både en bevisst og strategisk smart satsning fra NS’ side å knytte an til tradisjonen og benytte seg av så vel kjent som nyskrevet marsjmusikk og sang i en slags offentlig, militær maktdemonstrasjon (ibid., 13).
På grunnlag av dette er det mulig å tenke seg at «Føreren kaller!» – tross begrensede muligheter for praktisk bruk – likevel kan ha hatt en betydningsfull propagandaverdi. Rent visuelt fungerer den svært godt, siden den både kommuniserer en tekst med et meget tydelig budskap og viser historisk og tradisjonsbasert forankring gjennom mannskorsatsen. For den alminnelige leser av Fritt Folk kan det godt tenkes at det visuelle inntrykket av notene sammen med den helt eksplisitte teksten har hatt symbolverdi selv uten det klingende inntrykket. Sangen ble dessuten trykt på en viktig og høytidelig dag for partiet. I hvilken grad sangtrykket faktisk hadde noen konkret innvirkning på leserne, er det imidlertid bare mulig å spekulere over. Faktum gjenstår at sangen fikk lite oppmerksomhet under okkupasjonen. Lund selv nevner ikke sangen i sin selvbiografi, men påstår i avhøret med etterretningsbetjenten at hun ikke husker spesielt mye av «Føreren kaller!» – en uttalelse som er merkelig, med tanke på at det tross alt er en sang hun har skrevet og fått trykt i NS’ riksavis og et bevisst arbeid med gjenbruk av en sang hun hadde skrevet 47 år tidligere (Lund 1944; Lund 2013; RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473). Det som er sikkert, er i hvert fall at «Føreren kaller!» har fått betydelig mer oppmerksomhet i ettertid, ikke minst i historiografien om Lund og hennes ideologiske posisjonering.
*
Dette er altså «Føreren kaller!»: en mannskorsang fra tiden rett før unionsoppløsningen med en dypt ideologisk tekst. Spørsmålet som gjenstår, er hvordan dette ble til en «strykekvartett» i musikkhistoriografien.
«Føreren kaller!» er faktisk blitt omtalt i litteraturen tidligere, nemlig i historikeren Hans Fredrik Dahls bok Vidkun Quisling: En fører for fall (1992). I et avsnitt om NS’ partijubileum i 1943 skriver Dahl: «Signe Lunds stemningsfulle kvartett ‘Føreren kaller!’ for to tenorer og to basser tonsatte [sic] denne anerkjente samtidskomponistens egen hengivne tekst om ham personlig» (1992, 423). Deretter følger et utdrag fra sangens tredje strofe, og til forskjell fra de senere tekstene hvor «Føreren kaller!» er nevnt, oppgir Dahl en direkte referanse til hovedkilden (1992, 707). En rimelig fortolkning er altså at Dahls tekst danner utgangspunkt for beskrivelsen i Norsk krigsleksikon, som ble utgitt tre år senere. Her er «kvartett for to tenorer og to basser» blitt forkortet til «kvartett», mens informasjonen om at stykket kom ut i anledning partijubileet, er blitt beholdt. Siden det dreier seg om en leksikonartikkel, finnes det ingen kildehenvisninger, hverken til Fritt Folk eller til Dahls bok. I senere musikkhistoriografiske tekster er det Stenseths opplysninger fra krigsleksikonet som blir videreført – men «kvartett» blir til «strykekvartett», siden det er det kortformen vanligvis betyr, og av formuleringen om partijubileet i 1943 er bare årstallet blitt hengende igjen. Dette har i sin tur åpnet for videre fortolkninger av sammenhengen stykket ble komponert for, men også av hvordan strykekvartetten var utformet.
Det faktum at «Føreren kaller!» ikke er en strykekvartett, og at den ikke er skrevet for å hylle Adolf Hitler eller for å feire Lunds egen bursdag, innebærer at flere viktige bestanddeler i denne historien endrer betydning. Aller viktigst er det at verkets propagandaverdi blir en helt annen. De vanligste og mest effektive måtene å bruke musikk til propagandaformål under okkupasjonen var enten å komponere sanger med ideologisk tekstinnhold eller å gjenbruke eldre musikk – vokal og instrumental – som allerede har fått feste i nasjonen, slik for eksempel Edvard Grieg ble brukt både til inntekt for og imot nazismen under okkupasjonen (Mattes 2019; Skovdahl Åsenblad 2018). Et nytt propagandaverk, skrevet av en kvinne, i en instrumentalgenre som strykekvartetten med høy, nærmest elitistisk status – og som i tillegg ikke lenger var like populær blant 1940-tallets komponister – ville ha vært meget oppsiktsvekkende, også på internasjonal basis. Rent praktisk ville det også ha vært en meget avansert og sannsynligvis ikke en spesielt effektiv måte å spre propaganda på. For propagandamusikk er enkelhet, tydelighet og direkthet helt grunnleggende.
Selv om mye tyder på at «Føreren kaller!» ikke er blitt brukt i noen omfattende grad, har den i hvert fall et meget eksplisitt ideologisk innhold som var tilgjengelig også for den som ikke kunne lese noter. Dessuten kan det tenkes at trykket i seg selv hadde en propagandaverdi rent visuelt, som en flerstemmig sang av en kjent komponist, trykt i partiets riksavis – og dessuten med forankring i den norske mannskortradisjonen. Siden det gis en kort instruksjon til dirigenten i trykket, har det også vært mulig for den ikke-musikalske å forestille seg en større musikkhendelse i form av en konsert eller lignende, hvor såpass mange skulle synge at det var nødvendig med en dirigent.
Innholdet i sangteksten gir i sin tur en viktig innsikt i Lunds personlige, ideologiske univers, hvor hun meget eksplisitt gir uttrykk for sine holdninger og standpunkter. Hun gjengir ikke bare nasjonalromantiske beskrivelser av naturen og nasjonen, som i mange andre NS-sanger, men viser framfor alt en dypere innsikt i og sympati for nasjonalsosialismens grunnleggende ideer. Koblingen til hennes innsats under den nasjonale bevegelse mot slutten av unionstiden på 1800-tallet kan dessuten være en høyst interessant brikke i å forstå hvordan Lunds ideologiske vei beveget seg fra en nasjonalt preget sosialisme til en uttalt nasjonalsosialisme. Så hun dette som en og samme ideologi? Og hvordan hang det sammen med musikken og kunsten, både generelt og i hennes eget tilfelle? Dette krever en større studie av hennes forskjellige ideer om sosialismen, det nasjonale, det nasjonalsosialistiske – og ikke minst om musikken og kunsten. Sammen med sangene «Heil og sæl, du norske kvinne» og «Frem under fanen» blir funnet av «Føreren kaller!» en viktig brikke ikke bare i den meget komplekse historien om Signe Lund, men også i historien om den norske musikken fra 1800-tallet og fram til okkupasjonstiden. Funnet fungerer dermed som et eksempel på betydningen av å oppsøke de norske arkivene og legge det eksisterende kildematerialet på bordet. Først når grunnlaget er noenlunde på plass, blir det meningsfullt å bygge videre. Det er ikke minst viktig når det dreier seg om følsomme temaer som okkupasjonen og den norske nasjonalsosialismen.

Fotnoter

1
Av en lengre korrespondanse med start i 1941, som er bevart i Signe Lunds landssvikmappe, framgår det at hun aldri var blitt formelt registrert som medlem av Nasjonal Samling (RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473). I mappen finnes et innmeldingsskjema datert til oktober 1943. Hva grunnen enn kan ha vært til det manglende medlemsnummer – som var grunnen til at Lund innledet korrespondansen i 1941 – framgår det dog at Lund selv har betraktet seg som medlem siden 1935, og at dette har vært en prestisjesak for henne. Både i selvbiografien Sol gjennem skyer (Lund 2013, 235), i et kort portrett i avisen Fritt Folk (1943c, 3) og i politiavhøret knyttet til landssvikoppgjøret i 1946 (RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473) erklærer hun tydelig at hun meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1935, kort tid etter møtet med Quisling. Allerede 16. april 1940 sendte hun dessuten et telegram til Quisling med ordene: «Min opriktige beundring, sympati og fulde tilslutning» (RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473). I forbindelse med medlemsskapssaken kunne flere partimedlemmer bekrefte at hun har vært et lojalt medlem av partiet, men uten å kunne uttale seg sikkert om når Lund ble medlem.
2
I den nyeste versjonen av artikkelen, datert 25. januar 2021, er setningen om strykekvartetten blitt slettet. Referansen viser til versjon 6 av artikkelen, datert juni 2019. Dette er første gang stykket blir nevnt i artikkelen.
3
Teksten ble utgitt i en bok med samlede foredrag av Gulbrand Lunde. På forsiden til dette foredraget står det presisert: «Forkortet utdrag av et kampskrift mot den åndelige og moralske oppløsningsprosess i vårt folk. Utgitt av NS 1934.»
4
Se f.eks. Det nye Norges sangbok og de andre sangbøkene det vises til i artikkelen. Disse finnes lett tilgjengelige i Hjemmefrontmuseets rikholdige samling.
5
Bergens Tidende henviser til en artikkel i Ørebladet fra 28. desember 1896 hvor vinnerne av tekstkonkurransen for første gang blir offentliggjort. Dessverre finnes ikke numrene 25.–30. desember av Ørebladet bevart ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, hverken på mikrofilm eller i det fysiske avisarkivet. Derfor kan det i denne sammenhengen kun henvises til Bergens Tidendes omtale av den opprinnelige artikkelen.

Liste over forkortelser

NB = Nasjonalbiblioteket
RA = Riksarkivet

Litteratur

Andersen, Rune Johan. 2019. «Signe Lund». Store norske leksikon, versjon 6, 9. juni 2019. https://snl.no/.versionview/958192.
Curtis, Benjamin. 2008. Music Makes the Nation. New York: Cambria.
Custodis, Michael. 2018. «Between Tradition and Politics: Military Music in Occupied Norway (1940–45)». Studia Musicologica Norvegica 44 (1): 11–41.
Dahl, Hans Fredrik. 1992. Vidkun Quisling. En fører for fall. Oslo: Aschehoug.
Herresthal, Harald. 2019. Propaganda og motstand: Musikklivet i Oslo 1940–1945. Oslo: Ad Notam.
Lammers jr., Thorvald. 1943. «Introduksjon for sang under marsj». I Det nye Norges sangbok, 7–8. Oslo: Centralforlaget.
Lund, Signe. 1942. «Kunsten skal tjene nasjonens interesser». I Også vi når det blir krevet: Innlegg fra norske kvinner om den nasjonale, moralske og politiske gjenfødelse i Norges skjebnetime, redigert av Ragna Prag Magelssen, 189–198. Oslo: Blix forlag.
Lund, Signe. 1944. Sol gjennem skyer. Bind I. Oslo: Gyldendal.
Lund, Signe. 2013. Sol gjennem skyer. Bind II. N.p.: Granbakken forlag.
Lunde, Gulbrand. 1941. «Marxismens gift». I Kampen for Norge, redigert av Arne Pauss Pausett, 23–42. Oslo: G. E. Stenersens forlag.
Lysdahl, Anne Jorunn Kydland. 1995. Sangen har lysning: Studentersang i Norge på 1800-tallet. Studentersangen i Norden, bd. 2. Oslo: Solum.
Mattes, Arnulf. 2019. «No Escape from Politics? On Grieg’s Afterlife in Norwegian Memory Culture». I The Nordic Ingredient: European Nationalisms and Norwegian Music since 1905, redigert av Michael Custodis og Arnulf Mattes, 115–128. Münster: Waxmann.
Stenseth, Bodil. 1995. «Lund, Signe.» I Norsk krigsleksikon, redigert av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen. Oslo: Cappelen. 257.
Wikipedia, s.v. «Signe Lund,» versjon fra 14. mai 2008, https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Signe_Lund&oldid=3759719.
Wikipedia, s.v. «Signe Lund,» gjeldende versjon (lest 25. mars 2021), https://no.wikipedia.org/wiki/Signe_Lund.
Åsenblad, Ingrid Skovdahl. 2018. «Griegjubiléet 1943: Ett avgörande slag mellan radikal kulturnationalism och patriotism om framtidens musikliv.» Bacheloroppgave, Uppsala universitet.

Arkivmateriale

Aftenposten. 1943. «Bare som nordmenn kan vi gjøre vår innsats i det germanske samarbeid.» 25. februar: 1 og 3.
Bergens Tidende. 1896. «Studentermarsch.» 31. desember: 2.
Fritt Folk. 1943a. «Det 19. århundre en åndelig vikingtid i det norske folks historie.» 10. juni: 1.
Fritt Folk. 1943b. «Stor-Oslo Kristelige Ungdomsforenings 17. maifest.» 17. mai.
Fritt Folk. 1943c. «Hvorfor jeg er medlem av NS.» 13. desember.
Hvad vil Nasjonal Samling? 1941. Oslo: NS Presse- og Propagandaavdeling.
Lund, Signe. 1940. «Til Vidkun Quisling.» Fritt Folk, 31. desember.
Lund, Signe. 1941a. «Komponisten Signe Lund holdt forleden dag følgende radiokåseri.» Fritt Folk, 17. mai.
Orden, Rettferd og Fred. Program for Nasjonal Samling (NS). 1934. Oslo: NS Depot. Tilgjengelig i digitalt format på hjemmesiden til Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie. http://www.sno.no/files/documents/104531.pdf.
RA. Landssvikarkivet, Oslo politikammer, forelegg, Anr. 11338 – Signe Lund, RA/S-3138/0001/Dd/L0156/1473.
Ørebladet. 1896. «Norsk Studenter-Marsch» 15. september.
Ørebladet. 1897a. «Studentermarschen.» 19. februar.
Ørebladet. 1897b. «Studentermarschen.» 28. april.

Musikalier

«Det drønner i gata». 1943. Det nye Norges sangbok. Oslo: Centralforlaget.
Johansen, Willy. 1943. «NSUF i fylking går». Det nye Norges sangbok. Oslo: Centralforlaget.
Lund, Signe. 1896. Frem under Fanen. Korpartitur. NB. Mus.ms.a 5468.
Lund, Signe. 1941b. Ein for alle. Korpartitur. NB. Mus.ms.a 5466.
Lund, Signe. 1942? Heil og sæl, du norske kvinne. Manuskript. Privat eie.
Lund, Signe. 1943. Føreren kaller! Korpartitur. Fritt Folk, 17. mai.
Sudmann, Bernhard. 1943. «Kva vi vil, ungdomsflokk...». Sanger for vinterplanen.

Information & Authors

Information

Published In

Go to Studia Musicologica Norvegica
Volume 47Number 127 October 2021
Pages: 7389

History

Published online: 27 October 2021
Issue date: 27 October 2021

Authors

Affiliations

Ingrid Skovdahl [email protected]
Masterstudent
Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo
Ingrid Skovdahl (f. 1994) er masterstudent ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Hun har en bachelorgrad i musikkvitenskap fra Uppsala universitet (2018), med oppgaven «Griegjubiléet 1943: Ett avgörande slag mellan radikal kulturnationalism och patriotism om framtidens musikliv», som handlet om den politiserte feiringen av Edvard Griegs 100-årsdag i Oslo i 1943. For tiden skriver hun masteroppgave om den norske komponisten Signe Lund (1868–1950).

Metrics & Citations

Metrics

Citations

Export citation

Select the format you want to export the citations of this publication.

Crossref Cited-by

  • Knowledge base for the ERASMUS+ project Voices of Women (VOW), Septentrio Reports.

View Options

View options

PDF

Download PDF

Get Access

Buy Digital Article
Perpetual access
NOK127.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout
Buy digital issue
Perpetual access
NOK247.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout

Login Options

Restore guest purchases

Enter your email address to restore your content access:

Note: This functionality works only for purchases done as a guest. If you already have an account, log in to access the content to which you are entitled.

Figures and Media

Figures

Media

Tables

Share

Share

Share the article link

Share on social media

Share on Messenger