Open access
Article

John Færseth
Spesialoperasjon. Ukraina og Russland 2004–2023

Humanist forlag, Oslo, 2023, 341 sider.
John Færseths bok Spesialoperasjon. Ukraina og Russland 2004–2023 er en nøktern og faktaorientert framstilling av et ekstremt politisert tema – forholdet mellom Ukraina og Russland gjennom de to siste tiårene. Det norske ordskiftet om krigen i Ukraina trenger denne boka.
Færseths bok har en enkel og likefrem ambisjon: å fortelle historien om det som har skjedd mellom Ukraina og Russland siden 2004, og å få tydelig fram at krigen mellom landene ikke begynte med fullskalainvasjonen i 2022, men i 2014, da Russland annekterte Krym og deretter startet en hybridkrig i Øst-Ukraina som fra russisk side har blitt systematisk framstilt som en borgerkrig. Den russiske statlige propagandaen om Ukraina behandles i boka som en helt sentral del av de russiske maktmidlene overfor nabostaten, og dette er en av bokas sterkeste sider.
Færseth gir en kronologisk framstilling av utviklingen i forholdet mellom de to landene. Startpunktet for boka er Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004, da store folkemengder protesterte mot at Kreml-støttede Viktor Janukovytsj ble utropt som vinner av presidentvalget til tross for valgfusk. Et nyvalg brakte motkandidaten Viktor Jusjtsjenko til makten, og Oransjerevolusjonen markerte for mange ukrainere et brudd med Russland og et uttalt ønske om løsrivelse fra sovjetarven. I Kreml ble derimot Oransjerevolusjonen forstått som et vestlig kupp inn i russisk interessesfære, og sammen med Roserevolusjonen i Georgia året før ble hendelsene brukt som et argument for å ta i bruk sterkere russiske maktmidler overfor de tidligere sovjetrepublikkene. Færseth peker på hvordan de folkelige opprørene i Georgia og Ukraina ga næring til konspiratorisk tenkning i Kreml og førte til en autoritær dreining i russisk innenrikspolitikk. Samtidig ble en målrettet politikk overfor Ukraina innledet, med bygging av prorussiske nettverk og spredning av Kremls virkelighetsforståelse til den ukrainske befolkningen.
Noen perioder i forholdet mellom Russland og Ukraina, som 2005–2013 og 2015–2019 behandles i boka under ett, mens andre faser blir mer inngående beskrevet. Leseren får en utførlig gjennomgang i to lange kapitler om hendelsene i 2014 og tidlig 2015 – Euromajdan eller Verdighetsrevolusjonen i februar 2014, og deretter den russiske anneksjonen av Krym, den fordekte russiske krigføringen øst i Ukraina og de første Minsk-forhandlingene. Færseth beskriver hvordan den russiske militære innblandingen virket sammen med en målrettet informasjonspolitikk som styrket Kremls agenda, både i Ukraina, overfor den russiske opinionen og internasjonalt. Færseth viser hvordan Kreml bidro sterkt til prorussiske demonstrasjoner sør og øst i Ukraina i 2014, ved å spille på og forsterke eksisterende lokal misnøye med myndighetene i Kyiv. Sentralt sto et budskap om at det sittende ukrainske regimet var fascistisk og antirussisk, særlig når det gjaldt språkpolitikk, og at Janukovytsj sitt fall var et vestlig kupp. Færseth forklarer grundig hvorfor regionene Donbass og Krym var mest interessante for Kreml og samtidig også mest sårbare for russisk innblanding; det handler om naturressurser som olje og gass, om den militærstrategiske betydningen av områdene sett fra Kreml – og også om regional identitet og historie som gjorde det mulig for Kreml å spille på sovjetnostalgi ved å iverksette målrettede informasjonsoperasjoner. Kontroll av regionale ukrainske medier var et hovedgrep. Putins rehabilitering av sovjetisk historie og symboler ga gjenklang hos flere sør og øst i Ukraina enn i andre regioner. Dette poenget understrekes i boka ved at beskrivelsen av anneksjonen av Krym og opprettelsen av de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk følges av en gjennomgang av hvordan Kreml forsøkte seg på en lignende strategi overfor Kharkiv og Odesa. Her endte imidlertid de russiske forsøkene på innblanding med nederlag for de prorussiske kreftene. Færseth viser også hvordan den russiske hybridkrigen slo inn i Minsk-avtalene; både den første og den andre avtalen besto av tekster som bidro til å opprettholde Kremls fiksjon om at konflikten var en borgerkrig. At Russland benektet sitt militære nærvær og insisterte på å omtale «krisen i Ukraina» som en indre ukrainsk konflikt, var avgjørende for at Minsk-forhandlingene strandet.
De siste fire årene – perioden fra Volodymyr Zelenskyj ble innsatt som president, fullskalainvasjonen i februar 2022 og den påfølgende russiske åpne krigføringen i Ukraina – blir grundig beskrevet i boka. Her er det mye innsikt å hente, og Færseths store kunnskaper gjør dette til viktig lesning. I et siste kapittel drøfter Færseth hvilke motiver Putin kan ha hatt for sin politikk overfor Ukraina gjennom de to siste tiårene, før han avslutningsvis peker på den enorme feilberegningen som fullskalainvasjonen i februar 2022 viste seg å være. I stedet for en rask seier og forsterket stormaktstatus for Russland har krigen ført til et oppsving i ukrainsk identitet og nasjonsbygging, vestlig samling om våpenstøtte til Ukraina, nye Nato-medlemskap og pariastatus for Russland blant vestlige stater.
Boka framstiller i hovedsak russisk politikk overfor Ukraina og det russiske lederskapets aggressive ambisjoner overfor Ukraina. Færseth viser hvordan Kreml har arbeidet systematisk for å øke russisk innflytelse og kontroll i Ukraina. Dermed gir boka også en innføring i den illiberale og antivestlige dreiningen i russisk politikk under Putin. Samtidig behandler Færseth ukrainsk utvikling primært som reaksjon på eller forsvar mot Kremls framstøt. Dette hovedperspektivet er forståelig, siden Kremls ønske om kontroll med Ukraina har vært førende for utviklingen mellom de to landene gjennom de to siste tiårene. Færseths bok gir grundig innblikk i hvordan russiske fordekte maktmidler – økonomiske, politiske, militære og ikke minst informasjonsmessige – har blitt brukt for å splitte og svekke et naboland, og hvordan krigen fra 2014 har tjent russiske interesser, først og fremst ved at den har gjort det umulig for Ukraina å bli Nato-medlem. Boka viser også hvordan Ukrainas politiske svakheter og utfordringer, som korrupsjon og oligarkmakt, har blitt utnyttet fra russisk side.
Den konkrete og nøkterne beskrivelsen av russisk subversjon og hybridkrig overfor Ukraina er en hovedstyrke ved boka. Færseth går særlig inn på hvordan Kreml har kontrollert media og brukt informasjon målrettet for å konsolidere sin posisjon i Ukraina og få den til å framstå som legitim. Færseth beskriver hvordan Russland bearbeidet og passiviserte befolkningen på Krym og i Øst-Ukraina fra 2014 ved å spre et budskap om at folket her er russisk, og at myndighetene i Kyiv ikke aksepterer deres identitet. Ved å spille på og forsterke eksisterende identitetsbaserte spenninger i trianglet ukrainsk-russisk-sovjetisk har informasjonspolitikken fra Kreml fungert som et redskap for å splitte Ukraina og skape sympati for Kremls virkelighetsbeskrivelser i de østlige og sørlige ukrainske regionene. De som følger russisk politikk i dag i de fire regionene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja, som ble erklært som innlemmet i Russland høsten 2022, vil kjenne igjen maktmidlene: fravær av politiske og sivile rettigheter, kombinert med statlig mediemonopol som formidler Russkij Mir-doktrinen, Kremls fortelling om at Russland egentlig strekker seg langt ut over statens grenser, og at den russiske kulturelle sfæren står i en eksistensiell kamp med Vesten. Færseth viser hvordan sovjethistorien har vært et viktig redskap i russisk politikk overfor Ukraina, og hvordan dette slo ut for eksempel i at prorussiske demonstranter sør og øst i Ukraina i 2014 samlet seg rundt sovjetiske minnesmerker, som Lenin-statuene i Donetsk by og i Kharkiv. Ved gjennomgående å peke på og beskrive den russiske subversive politikken overfor Ukraina får Færseth tydelig fram hvordan og hvorfor Russland kunne fortsette sin aggresjon uten sterkere motstand helt fram til februar 2022.
Færseth er også innom hvordan desinformasjon og propaganda har vært en integrert del av Kremls politikk i Syria fra 2015, som en strategi for å kontrollere hvordan krigen har blitt oppfattet i utlandet. Parallellene til Kremls informasjonsoperasjoner når det gjelder Ukraina, er tydelige. I egne korte kapitler peker Færseth på hvordan særlig Russia Today – en myndighetskontrollert satellittkanal med tilknyttet nettsted – og trollfabrikken Internet Research Agency har vært sentrale i Kremls propaganda og desinformasjon overfor Europa og USA. Hos RT har budskapet vært at vestlige myndigheter og main stream-media er upålitelige, og at «Russland har rett», som Færseth enkelt uttrykker det. Samtidig har russiske falske kontoer i sosiale medier blitt brukt for å forsterke politiske konflikter i Europa og USA, knyttet til brennbare tema som innvandring og religion. Boka er også kort innom hvordan koronapandemien ble brukt til å produsere og spre russiske desinformasjonskampanjer om virus og vaksiner, både i Ukraina og ellers i verden. Her som flere steder i boka peker Færseth på hvordan nettstedet steigan.no har vært en hovedkanal for formidling av russiske offisielle propagandafortellinger i norsk offentlighet.
Færseth sier i klartekst at han mener at dette er Putins krig, og bruker mye av bokas innledning på å ramme inn og begrunne påstanden, blant annet ved å peke på faktorer som har formet Putins syn på Ukraina siden han kom til makten. Færseth plasserer dermed seg selv tydelig i debatten om hvor ansvaret for krigen ligger. Hans posisjon, og dermed også bokas hovedperspektiv, står i motsetning til det vi finner i Jade McGlynns Russia’s War, og de to framstillingene kan med stort utbytte leses sammen. Der McGlynn analyserer krigens russiske opphav og viser hvordan Kremls medierte propaganda om krigføringen får effekt i Russland fordi den fungerer sammen med og utnytter strømninger i befolkningen (som det dypfølte behovet for anerkjennelse av tap av familiemedlemmer under andre verdenskrig, eller det ambivalente forholdet til vestlig kultur og den voksende beleiringsmentaliteten), tar Færseth Kremls maktposisjon og evne til å tvinge gjennom politikk mer som en gitt faktor.
Noen steder i boka skinner det gjennom en ambisjon om å behandle ikke bare forholdet mellom Russland og Ukraina, men en større postsovjetisk geografi, som Belarus, Baltikum og Georgia. Det framstår som høyrelevant å se utviklingen av konflikten mellom Russland og Ukraina i en større kontekst der en rekke tidligere sovjetrepublikker gjennom de siste tiårene har arbeidet for å løsrive seg fra Russland – en pågående utvikling som trolig best kan betegnes som en rekke parallelle, men ulike og svært smertefulle dekolonialiseringsprosesser. Færseth sveiper innom noen av disse, men de forblir perifere i boka.
Boka er skrevet i et klart og enkelt språk, og egner seg slik som en innføring i forholdet mellom Russland og Ukraina for en bred leserkrets. Hovedkapitlene brytes opp av til dels veldig korte underkapitler – noen av dem bare på en liten side. Denne strukturen gjør den komplekse utviklingen som boka tar for seg, mer oversiktlig. I enkelte av de korte delkapitlene drøftes kjernespørsmål for å forstå utviklingen mellom Russland og Ukraina: Hvorfor feilet den russiske offensiven i februar-mars 2022? Hva var kirkens rolle under fullskalainvasjonen? Hvordan må det som i russiske medier ble omtalt som evakuering av befolkningen i Donetsk og Luhansk, egentlig forstås som deportasjoner? I delkapitlet «Når bestemte Putin seg for å invadere Ukraina?» er Færseth kort og konsist innom seks forskjellige faktorer som alle kan ha bidratt til å sementere beslutningen om en fullskalainvasjon. Hver av disse kunne ha vært utbrodert i egne kapitler, men Færseth makter å forklare Kremls tankegang på en svært fortettet måte, og det korte kapitlet står godt på egne bein.
En innvending mot boka er den knappe bruken av referanser. Det eksisterer fortsatt til dels svært ulike forståelsesrammer for krigen i norsk samfunnsdebatt, og mange av de forholdene og fakta som legges fram i boka, vil kunne møte motbør. Det gjelder for eksempel spørsmålet om Azov-regimentet og hvor sterkt høyreekstrem ideologi står i ukrainske nasjonalistiske miljø, samt hvor betydningsfulle disse miljøene er i ukrainsk politikk. Forlaget burde lagt til rette for et større noteapparat som kunne underbygge Færseths framstilling. Kun 35 noter i ei sakprosabok på 340 sider er i utgangspunktet lite, og når temaet for boka er sterkt politisert og også gjenstand for desinformasjon, blir leserens behov for referanser større.
En mindre viktig innvending er at de uthevde tekstboksene som dukker opp med ujevne mellomrom gjennom boka framstår som litt tilfeldig. Noen av dem – som tekstboksen om Russlands atomvåpen og strategisk tenkning knyttet til dem – utgjør viktige supplement til hovedteksten og er høyrelevant for bokas tema. Men hva er sammenhengen i tekstboksene – hvorfor er disse temaene særlig framhevet og utdypet?
Helt mot slutten av boka tar Færseth for seg mulige framtidsscenarier: Hvordan vil krigen ende? Hva vil skje i Ukraina og Russland etter krigen? Og hva vil komme etter Putin? Her begir Færseth seg ut i et svært vanskelig terreng, og for en historiker framstår drøftingen av krigens videre gang som en øvelse der vi har lite empirisk forankring for konklusjoner. Her møter da også Færseth på problemet med å forsøke å skrive om et moving target som en pågående krig utgjør. Særlig tydelig blir dette problemet når man leser boka etter august 2023, da en flystyrt sendte Jevgenij Prigozjin i døden. Spesialoperasjon ble trolig sendt i trykken før dette, og i boka henger det igjen en spekulasjon om at Wagner-lederen kan komme til å få en mer framtredende rolle i russisk politikk. Det var en utbredt antakelse for noen måneder siden, men slik ble det ikke. Avsnittet blir stående som en påminnelse om at krigen har mange usikkerhetsmomenter.
Samtidig slår Færseth på bokas avsluttende sider fast noen viktige holdepunkter for Norges linje overfor både Ukraina og Russland framover: Så lenge Putin sitter ved makten, vil Ukraina og verden for øvrig måtte leve med et aggressivt og farlig Russland. Ikke bare har invasjonen av Ukraina ført Russland i skarp totalitær retning og gitt sikkerhetstjenestene og ekstreme nasjonalistiske krefter mer innflytelse; den har også gjort den storrussiske dominansen over de etniske minoritetene i regionene mer synlig – og mobiliseringen har skjerpet særlig yngre russeres blikk for regimets vilje til å bruke tvangsmakt mot egen befolkning. Grov voldskriminalitet har økt brått som følge av at soldater med alvorlige krigstraumer er tilbake fra fronten. Alt dette peker mot et mer ustabilt Russland i tiden framover. En annen grunnleggende konklusjon i boka er at uavhengig av krigens utfall vil Ukraina trenge massiv økonomisk støtte i årene som kommer. Krigens sår er allerede ufattelig store, både materielt og menneskelig, og Russland har skrevet seg inn i ukrainsk virkelighet som hovedfiende i all overskuelig framtid. Samtidig har russiske subversive maktmidler for destabilisering av nabostater blitt blottlagt for verden. Færseths bok tegner et dystert bilde, men vi kan ikke la være å ta dens innsikter på største alvor.

Information & Authors

Information

Published In

Go to Historisk tidsskrift
Volume 103Number 118 March 2024
Pages: 8083

History

Published online: 18 March 2024
Issue date: 18 March 2024

Authors

Affiliations

Kari Aga Myklebost [email protected]
Professor
Barents Chair in Russian Studies, UiT Norges arktiske universitet
Ph.d., 2010

Metrics & Citations

Metrics

Citations

Export citation

Select the format you want to export the citations of this publication.

View Options

View options

PDF

Download PDF

Get Access

Buy Digital Article
Perpetual access
NOK127.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout
Buy digital issue
Perpetual access
NOK247.20
Add to cart
Local taxes may change at checkout

Login Options

Restore guest purchases

Enter your email address to restore your content access:

Note: This functionality works only for purchases done as a guest. If you already have an account, log in to access the content to which you are entitled.

Figures and Media

Figures

Media

Tables

Share

Share

Share the article link

Share on social media

Share on Messenger