8. Å finne sin egen stemme. «Skeiv» flerspråklighet i Fatima Daas’ La petite dernière
Sammendrag
Sammendrag
I dette kapitlet analyseres skeiv flerspråklighet i Fatimas Daas’ roman La petite dernière. Romanen skildrer en ung kvinnes søken etter å forene religiøs og sosial tilhørighet i forstaden med sin lesbiske identitet. Vekslingen mellom fransk, arabisk, engelsk og latin bidrar til romanens fremstilling av fortellerens transnasjonale og lesbiske identitet, i tillegg til at den skaper en særegen estetisk effekt som del av en litterær montasjeteknikk.
Nøkkelord
Abstract
This chapter analyses queer translingualism in Fatima Daas’ novel La petite dernière which tells the story of a young woman who seeks to combine the values of her religion and local community with her lesbian identity. Code-switching between French, Arabic, English, and Latin contributes to the textual representation of the narrator’s transnational and lesbian identity. In addition, the chapter demonstrates that the novel's translingual practice produces an aesthetic effect related to literary montage.
Keywords
Innledning
Fatima Daas’ debutroman La petite dernière (som kan oversettes med Minstejenta) kom ut i Frankrike høsten 2020 og vakte stor oppmerksomhet, både på grunn av bokens tematikk og dens kvalitet. Romanen forteller historien til fransk-algeriske Fatima Daas, som vokser opp i forstaden Clichy-sous-Bois utenfor Paris. Gradvis innser Fatima at hun er lesbisk, noe som først vekker sterk motstand i henne. Hun rives mellom to geografisk, verdimessig og kulturelt adskilte miljøer: den flerkulturelle forstaden og den muslimske familien av algerisk opphav på den ene siden, og det «hvite», liberale lesbiske miljøet i sentrum av Paris på den andre. Romanen skildrer Fatimas vei mot en egen stemme, en identitet som forener de ulike sidene ved henne, og mot en karriere som kunstner.
Fatima Daas er et pseudonym adoptert av forfatteren for å beskytte seg selv og familien, men også for å markere avstand mellom forfatteren og bokens forteller (Kaprièlian, 2020, s. 20). 1 Det dreier seg om en autofiksjon, det vil si en kunstnerisk bearbeiding og fiksjonalisert fremstilling basert på forfatterens livserfaringer, og ikke en tradisjonell selvbiografi. En sentral strategi i denne kunstneriske bearbeidingen av det biografiske stoffet er flerspråklighet, og boken veksler mellom fransk, arabisk, engelsk og latin. I dette kapitlet skal jeg først diskutere forholdet til denne utgivelsens tema, migrasjonslitteratur, før jeg gjør rede for den teoretiske bakgrunnen for analysene jeg presenterer. Jeg beskriver nyere teorier om flerspråklighet med hovedfokus på forholdet mellom flerspråklighet og skeiv (queer) identitet og den estetiske funksjonen til flerspråklighet. I analysene som presenteres senere i teksten, undersøker jeg hvordan flerspråkligheten konkret spiller seg ut i Daas’ tekst og fungerer både som et språklig virkemiddel for å skrive frem en skeiv, transnasjonal identitet og som del av et større estetisk prosjekt. Avslutningsvis oppsummerer jeg analysenes bidrag til forståelsen av flerspråklighetens rolle i representasjonen av komplekse identiteter som produseres av migrasjonsprosesser, og til forståelsen av litterær flerspråklighet som estetisk strategi.
Transnasjonal subjektivitet og migrasjonslitteratur
Hovedpersonen, Fatima Daas, er født i Frankrike og har ikke selv direkte migrasjonserfaring. Hun omtaler seg selv som «française d’origine algérienne» (Daas, 2020, s. 101), det vil si fransk av algerisk opphav. Foreldrene og søstrene er født i Algerie, og hun er del av en transnasjonal familie, med slekt i hjemlandet som de jevnlig besøker. Migrasjon utgjør dermed en viktig kontekst og forutsetning for Fatimas fortelling. Den transnasjonale familiearven omfatter også språk og religion, og romanen skildrer Fatimas forvaltning av denne arven samt hennes prosjekt om å utvikle en skeiv identitet som lar seg forene med hennes religiøse og kulturelle tilhørighet. Selv om Fatima er en fransk statsborger som ikke selv har direkte erfaring med migrasjon, kan romanen likevel sies å skrive seg inn i migrasjonslitteraturen i den forstand at den tematiserer kulturmøtet, flerspråkligheten og ambivalensen det transnasjonale subjektet opplever i møtet mellom ulike kulturer. For Fatima er kulturmøtet ikke et statisk forhold mellom «hjemme» og «borte», men en kontinuerlig forhandling og veksling mellom forskjellige verdisett og språklige koder, i et forsøk på å finne en selvstendig identitet. Slik ligger teksten tett på migrantlitteratur, slik den beskrives av Carine Mardorossian: 2
The shift from exile to migrant challenges this binary logic by emphasizing movement, rootlessness, and the mixing of cultures, races, and languages. The world inhabited by the characters is no longer conceptualized as ‘here’ and ‘there’. Because of her displacement, the migrant’s identity undergoes radical shifts that alter her self-perception and often result in her ambivalence towards both her old and new existence. She can no longer simply or nostalgically remember the past as a fixed and comforting anchor in her life, since its contours move with the present rather than in opposition to it. Her identity is no longer to do with being but with becoming. (Mardorossian, 2002, s. 16)
Ambivalensen og den komplekse, dynamiske identiteten som Mardorossian beskriver, er noe som er tydelig til stede hos Fatima Daas når hun prøver å navigere mellom det franske storsamfunnets normer og forventningene hjemme. Som Mardorossian skriver, dreier det seg om en identitet som er i prosess, preget av vorden eller tilblivelse (becoming) heller en statisk væren (being).3 Fatimas identitet er nettopp resultatet av en ambivalent posisjon mellom nye og gamle verdier, og den er tilblivende, der hun søker å finne sin egen stemme gjennom teksten. Denne dynamiske, hybride identiteten gjenspeiles også i romanens fragmentariske form: Teksten er komponert som en montasje av sitater, refleksjoner og veksling mellom ulike språk.
Flerspråklighet og transnasjonal identitet
Språkveksling er et viktig virkemiddel for å fremstille Fatimas komplekse identitet, og fortelleren veksler mellom fransk, arabisk, engelsk og latin for å representere sin søken etter tilhørighet og en egen stemme. Det språklige mangfoldet blir dermed et speil eller bilde på Fatimas mangfoldige identitet. I en studie av den italiensk-somaliske forfatteren Igiaba Scego viser Camilla Skalle (2021) hvordan forfatteren bruker flerspråklighet som tekstlig virkemiddel for å representere den komplekse identiteten til en annen ung kvinne med transnasjonal bakgrunn. Skalle understreker hvordan spillet og vekslingen mellom ulike språk nettopp gjenspeiler et komplekst ungt menneske som er i ferd med å finne sin egen stemme:
By combining elements from different linguistic codes, she [Zuhra, fortelleren] creates a heteroglossic play with meaning and identity. She juxtaposes a series of languages within her discourse, thus also linguistically reflecting her search for gender identity and belonging […]. Zuhra insists both linguistically and discursively on being complex and manifold rather than unified and stable. (Skalle, 2021, s. 59)
I dette kapitlet skal jeg undersøke dette forholdet mellom språklig og identitetsmessig mangfold og flerspråklighetens bidrag til å fremstille det ustabile og tilblivende selvet. For å gjøre dette studerer jeg det jeg kaller «skeiv»4 flerspråklighet i Daas’ tekst. Jeg argumenterer for at den skeive flerspråkligheten er en sentral strategi for å skrive frem Fatimas komplekse og mangfoldige identitet, og at den gjør det mulig å skrive frem en skeiv og transnasjonal subjektivitet.
I tillegg til at flerspråkligheten bidrar til fremstillingen av Fatimas identitet, er den også en viktig del av romanens overordnete estetiske prosjekt. Vekslingen mellom ulike språk inngår som del av en litterær montasjeteknikk og bidrar til tekstens fragmentariske stil. Denne litterære montasjeteknikken er ikke begrenset til flerspråkligheten, men utgjør et tekstlig spill hvor ulike språk, diskurser, sitater eller pastisjer kobles sammen med fortellerens egen stemme for å skape en helhetlig tekstvev som skriver frem fortellerens mangfoldige identitet. Gjennom å veksle mellom ulike språk, og ved å innfelle sitater fra kjente franske forfattere som Annie Ernaux og Marguerite Duras og amerikanske rap-artister som Kendrick Lamar og Lil Wayne, skaper Daas en tekstvev som representerer fortellerens mangfoldige identitet, som markerer tilhørighet til kunstnerfellesskap, og som også skaper en særegen estetisk effekt. Spørsmålene jeg skal undersøke i dette kapitlet, kan derfor formuleres som følger: Hvordan bidrar litterær flerspråklighet til fremstillingen av en skeiv og transnasjonal identitet? Hvordan bidrar den litterære flerspråkligheten til å gjennomføre tekstens estetiske prosjekt?
«Skeiv» flerspråklighet
Forskning på flerspråklighet har fått en renessanse innenfor sosiolingvistikken og fremmedspråkdidaktikken de siste tjue årene (jf. for eksempel Blackledge & Creese, 2017; Canagarajah, 2017; Canut & Guellouz, 2018; García & Wei, 2021; Otsuji & Pennycook, 2010). En viktig forskjell fra eldre forståelser av flerspråklighet er at nyere modeller ser på flerspråklighet som et dynamisk repertoar av ulike språklige koder, snarere enn som et binært forhold mellom to forskjellige språk hvor «morsmålsbrukeren» var idealet (Cashman, 2018). I dette oppdaterte perspektivet benytter språkbrukerne seg fleksibelt av repertoaret, som tilpasses og påvirkes av den aktuelle kommunikasjonssituasjonen. Samtidig har den romlige, sosiale og materielle kontekstens påvirkning på flerspråkligheten blitt oppvurdert fordi disse både gir muligheter og begrensninger for hvordan språkbrukeren anvender sitt kommunikative repertoar. Slik forskning vil blant annet undersøke hvordan flerspråklige repertoarer utspiller seg og brukes i multietniske storbymiljøer (jf. for eksempel Otsuji & Pennycook, 2010) eller i utdanningssammenheng (jf. Canagarajah, 2017).
I nyere forskning på flerspråklighet er man også spesielt interessert i hvordan denne praksisen bidrar til representasjon av identitet, blant annet i migrasjonskontekster. Flerspråkligheten er i sin natur tett knyttet til migrasjon og transnasjonal tilhørighet, og mye forskning på flerspråklighet befatter seg derfor med migrasjonsnarrativer i ulike former. I tillegg til dette fokuset på transnasjonal identitet har det også oppstått en økende interesse for forholdet mellom flerspråklige praksiser og kjønnsidentitet og seksuell orientering, spesielt i et skeivt perspektiv (jf. for eksempel Cashman, 2018; Duncan, 2020; Milani et al., 2021). Denne forskningen viser på den ene siden hvordan flerspråklighet kan inngå i representasjon, performativitet og produksjon av skeive identiteter, men også at det skeive perspektivet i sin tur kan gi en utvidet forståelse av flerspråklighet som fenomen, både gjennom teoriutvikling og empiriske studier. Også innen kjønnsstudier finner en forskning som fokuserer eksplisitt på det triadiske forholdet mellom språk, migrasjon og «skeiv» seksualitet (jf. for eksempel Connell, 2005, for en oversikt). Tilsvarende argumenteres det innenfor migrasjonsstudier for en «seksuell vending» eller «emosjonell vending» (Mai & King, 2009, s. 296) for i større grad å integrere seksualitet og følelser som kjærlighet og hengivenhet i studiet av både motivasjonen for og erfaringer med migrasjon.
Forskningstradisjonene jeg beskriver over, baserer seg i stor grad på etnografiske observasjoner av dagliglivets språkbruk og kan dermed sies å være til dels samfunnsvitenskapelig orientert. Innen språkvitenskapen er det imidlertid en lang tradisjon for å studere spørsmål om språklig variasjon slik den utfolder seg i litterære tekster og spesielt i romansjangeren. Den russiske språkforskeren Mikhail Bakhtin (1981) utvikler begrepet «heteroglossia» for å beskrive språklig mangfold og heterogenitet, blant annet i Charles Dickens’ romaner. Et slikt perspektiv på flerspråklighet har da også blitt anvendt i nyere studier av fremstilling av maskulinitet og migrasjon i film (jf. Gjesdal, 2021) og litterære fremstillinger av skeiv identitet og seksualitet. Camilla Skalle og Anje Müller Gjesdal (2019) viser for eksempel hvordan vekslingen mellom arabisk og fransk språk er nær forbundet med utforskningen av seksuell identitet hos den fransk-marokkanske forfatteren Abdellah Taïa. Samlet er det altså god grunn til å undersøke forholdet mellom kjønn, seksualitet og flerspråklighet i migrasjonsnarrativer. Også i La petite dernière finnes en slik sammenveving av flerspråklighet, migrasjonsbakgrunn og skeiv, spesifikt lesbisk, orientering. Den litterære flerspråkligheten er en sentral strategi i representasjonen av Fatimas vei mot sin egen selvstendige identitet, og spesielt gjelder dette vekslingen mellom fransk, arabisk og engelsk. Mens det franske språket dominerer teksten og knytter an til kunstnerdrømmen og storsamfunnets verdier, er bruken av arabisk først og fremst knyttet til det helt nære og intime, enten det gjelder familieforhold eller religion. Bruken av engelsk er på sin side knyttet til det skeive livet og en kosmopolitisk ungdomskultur. På denne måten skrives det frem en kompleks personlighet som omfatter de ulike dimensjonene ved Fatimas identitet, og som gir en nyansert fremstilling av det transnasjonale subjektet. Bruken av flerspråklighet i La petite dernière kan imidlertid ikke reduseres til ren fremstilling av identitet, den inngår også i et overordnet estetisk prosjekt. Den estetiske effekten av litterær flerspråklighet er et forskningsfelt i vekst, og tidligere studier har vist ulike sider ved denne praksisen. I en studie av sanglyrikk i den nordafrikanske musikksjangeren rai viser Eirlys E. Davies og Abdelali Bentahila (2008) hvordan kodeveksling mellom fransk og arabisk fungerer som et viktig poetisk virkemiddel i tekstene, både rytmisk/fonetisk og semantisk gjennom å understreke opposisjoner i teksten, for eksempel mellom den elskende fortellerens lidelse og den elskedes fryd. Slik fungerer kodevekslingen som et ekstra poetisk virkemiddel for å forsterke tekstens poetiske effekt (jf. Davies & Bentahila, 2008, s. 18). I en studie av litterær flerspråklighet med fokus på kodeveksling viser Penelope Gardner-Chloros og Daniel Weston at slik flerspråklighet kan ha ulike funksjoner, som å gi en komisk effekt eller gi et muntlig preg (jf. Gardner-Chloros & Weston, 2015, s. 186), eller den kan ha en politisk funksjon, spesielt i postkoloniale kontekster (s. 187, jf. også N’Zengou-Tayo, 1996). Disse bidragene understreker at litterær kodeveksling i sin form ikke nødvendigvis skiller seg fra dagligtalens kodeveksling, men understreker altså flerspråklighetens spesifikke estetiske bidrag i litterære tekster. Tidligere forskning (Taylor-Batty, 2013) viser også at litterær flerspråklighet er til stede som et estetisk trekk i modernismen, hos forfattere som James Joyce, Thomas Mann og Samuel Beckett. Også i La petite dernière vil jeg hevde at flerspråkligheten har en estetisk funksjon, først og fremst gjennom å bidra til tekstens fragmentariske og hybride stil, og på dette viset er flerspråklighetens estetiske karakter tett knyttet til – men ikke begrenset til – tekstens representasjon av fortellerens hybride, transnasjonale og skeive identitet, som vi skal se i analysene som presenteres i neste del av kapitlet.
«Skeiv» flerspråklighet i La petite dernière
Som tidligere nevnt er bruken av flerspråklighet utstrakt i La petite dernière og omfatter innslag av fransk, engelsk, arabisk og latin. Jeg skal nå undersøke denne flerspråkligheten nærmere for å belyse hvordan den bidrar til fremstillingen av Fatimas komplekse identitet. Mens arabisk oftest brukes for å representere intime erfaringer knyttet til familieliv og religion, brukes engelsk i fremstillingen av en kosmopolitisk og urban identitet, og tilhørigheten til et skeivt, internasjonalt fellesskap. Bruken av det franske språket kan sies å være mer umarkert i den forstand at det er den dominerende språklige koden i romanen, men det representerer også de normative påleggene Fatima får fra verden rundt. Latin er minst brukt og inngår som oftest som et etymologisk virkemiddel i fortellerens forsøk på å fastholde språklig mening og for å strukturere Fatimas erfaringer. Jeg skal nå se nærmere på hvordan de ulike språklige kodene brukes i boken.
Arabisk – tro og familie
Brokker av arabisk opptrer gjennom teksten og er markert i kursiv. Som oftest gis en fransk oversettelse rett etterpå. Det dreier seg i de fleste tilfellene om uttrykk som omhandler den helt nære sfæren i hjemmet eller i familien, som i det følgende utdraget, hvor Fatima snakker om sin egen plass i familien og om forholdet til faren:
Je m’appelle Fatima.Je suis une petite chamelle sevrée.Je suis la mazoziya, la dernière.La petite dernière.Avant moi, il y a trois filles.Mon père espérait que je serais un garçon.Pendant l’enfance, il m’appelle wlidi, «mon petit fils».Pourtant, il doit m’appeler benti, «ma fille.»Il dit souvent: «Tu n’est pas ma fille.»Pour me rassurer, je comprends que je suis son fils. (Daas, 2020, s. 16)5
I dette utdraget bidrar de arabiske uttrykkene både til å etablere Fatimas plass i familien, som det siste barnet, «minstejenta», men også til å uttrykke hennes komplekse og ambivalente forhold til familieverdiene. Spesielt gjelder dette konflikter rundt Fatimas kjønnsuttrykk, som tidvis skaper frustrasjon hos familien når det gjelder klær og frisyre.
I tillegg til funksjonen som «hjemmespråk» brukes arabisk også i religiøse sammenhenger, noe som reflekterer språkets status som et verdensspråk for religion og lærdom (Versteegh, 2015). Gjennom å kontrastere arabisk og fransk markeres også de romlige og ideologiske motsetningene mellom Paris og forstaden som rammer inn Fatimas liv. Denne romlige motsetningen er direkte knyttet til konflikten hun opplever mellom sin inderlige, religiøse tilhørighet og dragningen hun føler mot det friere, lesbiske livet i Paris, som i det følgende utdraget: «Pendant mes trajets, parfois j’essaie de faire le dhikr, mais toutes ces voix mélangées dégoulinent autour de moi, alors je me fonds dans le bruit des rames, dans les paroles parisiennes, dans les odeurs de sueur, d’alcool et de parfum.»6
Her betegnes den religiøse praksisen Fatima utøver, med en arabisk term, som stilles i kontrast til det parisiske stemmesurret rundt fortelleren, der hun sitter på T-banen hjem. Fra den konsentrerte religiøse praksisen flyter oppmerksomheten hennes ut i lydene og de verdslige luktene av svette, alkohol og parfyme.
Selv om arabisk brukes til å betegne det næreste, som familie og religion, er dette språket også knyttet til ambivalens hos Fatima fordi hun ikke behersker det fullt ut, og dermed til en viss grad er avskåret fra å kommunisere med den algeriske familien. Fortelleren opplever en ambivalens og en følelse av tapt «morsmål» når hun konfronteres med denne manglende evnen til å gjøre seg forstått, som i det følgende utdraget:
Parfois, quand je parle algérien, on me comprend mal ou pas du tout, alors on demande à ma mère: Qu’est-ce qu’elle a dit? Qu’est-ce qu’elle a voulu dire par là?Je ne veux pas que ma mère serve de médiation entre ma famille et moi.Je ne veux pas qu’elle me traduise à eux.Je ne veux pas être étrangère. (Daas, 2020, s. 90–91)7
Arabisk har med andre ord en dobbel funksjon i teksten. På den ene siden gir den språklig uttrykk for Fatimas helt nære livsverden, i form av familien og religionen, som er helt grunnleggende verdier for henne. På den annen side kan dette språket i noen øyeblikk av boken fungere fremmedgjørende for Fatima fordi opplevelsen av språktap får henne til å føle seg som en outsider i sin egen familie.
Engelsk og en globalisert skeiv identitet?
Mens arabisk knytter an til familie og religion, knyttes engelsk i hovedsak til Fatimas skeive identitet og hennes tilhørighet til en kosmopolitisk, globalisert ungdomskultur. Flere av de engelske ordene og uttrykkene som opptrer i boken, brukes med referanse til seksualitet (for eksempel cougar, Daas, 2020, s. 83) og spesifikt skeiv seksualitet (queer, gay pride og pride, s. 84). Det dreier seg her om termer som har hatt en stor spredning internasjonalt, og som i realiteten kan sies å være lånord fra engelsk som er tatt opp i det franske språket. En slik spredning av LHBTIQ+-terminologi8 er noe som skjer i mange språk og kan svare til en økende oppmerksomhet og aksept for skeive identiteter i det offentlige rom og et økt behov for en passende terminologi. Serena Bassi har studert en slik lokal tilpasning av et internasjonalt skeivt vokabular i Italia og viser hvordan denne språklige tilpasningen er del av et prosjekt for økende inklusjon, noe som gjenspeiler et økende internasjonalt fokus på skeives rettigheter (jf. Bassi, 2016, s. 79). Imidlertid viser Bassi også hvordan innlåningen av internasjonal terminologi kompliseres av den lokale konteksten, og hun mener det er en fare for at det skapes en kunstig motsetning mellom en tilsynelatende internasjonal, individualistisk og progressiv forståelse av kjønn og seksualitet og en mer tilbakeliggende, konservativ lokal forståelse av disse fenomenene:
The trope of borrowing evokes translation as an even playing field where a national culture can conveniently turn to a foreign archive of solutions, notwithstanding the resulting indebtedness to the source. Thus, borrowing is imagined as a “movement forward” juxtaposed to the backwardness of homophobic language. (Bassi, 2016, s. 80)
I dette perspektivet er forekomsten av de engelske termene i La petite dernière altså en logisk konsekvens av en internasjonal språklig tendens. Samtidig forekommer innslaget av disse engelske termene når Fatima omgås venner og kjærester i Paris, og er dermed symptomatisk for den grunnleggende konflikten Fatima strir med, med en fot i Paris’ skeive, individualistisk orienterte kultur og en fot i et mer kollektivt orientert fellesskap i forstaden.
I tillegg til denne terminologien finnes også bruk av engelsk som en annen type identitetsmarkør, der den lingvistiske koden skriver seg inn i en globalisert eller kosmopolitisk ungdomskultur som samler unge på tvers av landegrensene (jf. Gjesdal, 2021), som i det følgende utdraget: «Je mets Deezer sur mon téléphone: Kendrick Lamar, Love: I’d rather you trust me than to love me. If I didn’t ride blade on curb, would you still love me? » (Daas, 2020, s. 179).9 Med Lamar-sitatet skriver fortelleren seg inn ikke bare i samtidens globaliserte ungdomskultur, hun markerer også sine ambisjoner og tilhørigheten til et kunstnerfellesskap ettersom Lamar betraktes som en av de mest kunstnerisk sterke utøverne i samtidens populærmusikk. Strategien med innveving av sitater fra kjente kunstnere går igjen i form av lange sitater fra Annie Ernaux (jf. Daas, 2020, s. 99) og Marguerite Duras (jf. Daas, 2020, s. 149). Med disse sitatene til kanoniske, franske forfattere skriver Fatima Daas seg inn i en større tradisjon for kvinnelig og feministisk autofiksjon.
Latin – å grave frem ordenes egentlige mening
Latin opptrer kun sporadisk gjennom boken, i motsetning til de andre språkene jeg har sett på. Latinens funksjon er først og fremst å bidra til fortellerens utforskning av språket som et ledd i å utvikle sin egen identitet og stemme. Dette fremstår som en metaspråklig strategi, hvor fortelleren kretser inn språklig betydning for å gi mening og struktur til sin egen livshistorie. Som en levende ordbok undersøker Fatima ordenes egentlige betydning, og hun bruker latin som et etymologisk verktøy, som i dette utdraget:
Je viens au monde par césarienne à la clinique Saint-Germain dans la rue de la Baronne-Gérard.Césarienne, du latin caedere: «tailler»; «couper».Incision de l’utérus. (Daas, 2020, s. 12)10
Utdraget er typisk for romanen, der Fatima hele tiden sirkler inn språklig mening ved å gi ordboksaktige definisjoner på uttrykk som har en sentral betydning for hennes egen livshistorie. Denne strategien er imidlertid ikke begrenset til latin, også franske ord behandles på samme måte, som i det følgende utdraget:
Une épreuve: nom féminin.Événement douloureux, malheur.Expérience à laquelle on soumet une personne qui est susceptible d’établir la valeur positive de cette qualité.Difficulté qui éprouve le courage de quelqu’un, qui provoque chez lui de la souffrance. (Daas, 2020, s. 128)11
I dette utdraget bruker fortelleren den metaspråklige refleksjonen over begrepet «prøvelse» som et virkemiddel til å reflektere over egne erfaringer. Slik romanen og den narrative formen er et forsøk på å gi ens egen biografi mening på tekstnivå, er ordboksdefinisjonen og bruken av latin tilsvarende strategier på ordnivået som hjelper Fatima til å skape mening av sitt liv. Disse «ordboksfragmentene» er også uttrykk for en sjangerblanding som bidrar til montasjekomposisjonen som preger boken som helhet.
Fransk: det normative språket?
Fransk er den dominerende språklige koden i boken, og forholdet til dette språket tematiseres eksplisitt gjennom refleksjoner over hva det representerer ideologisk for Fatima og omverdenen. Selv om fransk er Fatimas førstespråk og den koden hun bruker for å utfolde sitt kunstneriske virke, stilles det opp en kontrast mellom Fatimas eget fransk og et mer stivnet, normativt språk. Dette kommer for eksempel til uttrykk i møte med autoriteter, som med legen Monique, som behandler Fatimas astma:
Les trois quarts du temps, en consultation, je ne comprends rien à ce que dit Monique. J’ai l’impression qu’elle est restée bloquée au XIXe siècle.Elle cite Baudelaire et Rimbaud.Elle parle la même langue qu’eux. (Daas, 2020, s. 21)12
I dette utdraget skildres en kontrast mellom fortellerens eget språk, fransk, og Moniques uforståelige fransk, som har stivnet på 1800-tallet, og som nå bare brukes av Monique og de kanoniske, døde dikterne. Fransk er også lovens og normens språk, og dette knytter an til forholdet mellom kjønn og seksualitet og medborgerskap (citizenship) mer generelt. Éric Fassin (2010) påpeker at kjønn og seksualitet er blitt sentrale verdier i innvandringsdebatten i Vest-Europa, i den grad at en kan tale om en «sexual clash of civilizations» (Fassin, 2010, s. 509), hvor motsetninger i økende grad artikuleres med grunnlag i synet på disse spørsmålene. Videre hevder han at tilslutning til sekulære verdier på dette feltet er blitt en forutsetning for tilhørighet til det nasjonale fellesskapet (jf. Fassin, 2010, s. 513-514), og at disse verdiene i Frankrike (i motsetning til for eksempel Nederland) er forstått som spesifikt heterofile: «Today, heterosexuality is inscribed in the nature of Frenchness: just like national identity, it needs to be affirmed, if not proclaimed. The sacralization of sexual difference is at the heart of the national project» (Fassin, 2010, s. 519). Det franske språkets rolle som bærer av normer og lover i La petite dernière kan leses i denne konteksten, selv om det har skjedd en betydelig utvikling i Frankrike siden Fassins artikkel ble publisert, for eksempel når det gjelder likekjønnet ekteskap. Til og med Fatimas mor, som ellers bare kommuniserer med barna på arabisk, bruker fransk når hun diskuterer normene for samliv og seksualitet med datteren:
Ma mère dit:Dieu a créé l’homme et la femme. Dieu n’aime pas quand une fille veut ressembler à un garçon.Pour une fois, elle me parle en français. (Daas, 2020, s. 82)13
Fransk er altså språket som uttrykker påbudet om heteroseksualitet, også for Fatimas algeriske mor. Resultatet blir at også det franske språket får en ambivalent status for Fatima, der det på den ene siden knyttes til kunsten og det å kunne uttrykke seg, men på den annen side også knyttes til normative begrensninger for Fatimas liv.
Avslutning
I dette kapitlet har jeg undersøkt den litterære flerspråkligheten i Fatima Daas’ roman La petite dernière i lys av teorier om skeiv flerspråklighet. Jeg har villet undersøke flerspråkligheten både som verktøy for representasjonen av en mangfoldig og tilblivende identitet og som et estetisk virkemiddel. Jeg vil nå vende tilbake til spørsmålene som ble stilt i begynnelsen av teksten.
Hvordan bidrar litterær flerspråklighet til fremstillingen av skeiv og transnasjonal identitet? I La petite dernière er flerspråkligheten i form av vekslingen mellom fransk, arabisk, engelsk og latin et viktig verktøy for å representere en skeiv, kosmopolitisk, urban identitet. Arabisk brukes for å gi uttrykk for fortellerens religiøse tilhørighet og for å beskrive familielivet. Samtidig utløser arabisk en følelse av ambivalens hos Fatima fordi hun ikke behersker det fullstendig og dermed ikke kan kommunisere selvstendig og uavhengig med storfamilien. Engelsk representerer på sin side tilhørigheten til det skeive fellesskapet, gjennom bruk av termer knyttet til seksualitet, men også kunstneridentiteten, gjennom sitatene fra kjente rap-musikere. Disse musikerne representerer en musikkform hvor representasjonen av maskulinitet spiller en viktig rolle, og kan også knyttes til Fatimas orientering mot det maskuline når det gjelder klær, frisyre og smykker. Samtidig skriver hun seg inn i en feministisk litterær tradisjon preget av autofiksjon, gjennom lengre sitater fra Annie Ernaux og Marguerite Duras. Latin inngår i Fatimas språklige utforskning av livet sitt. Romanen som helhet preges av et sterkt metaspråklig fokus, der fortelleren gjennom definisjoner av ord søker å gi verden struktur og mening, og latin-sitatene knytter an til ordenes egentlige, opprinnelige betydning. Gjennom hele teksten er orddefinisjoner gjennomgående – ordene nevnes og defineres, for å holde fast meningen. På et vis står det metaspråklige fokuset, å holde fast betydningen, i kontrast til hovedpersonens egen utvikling, der hun gradvis åpner seg mer følelsesmessig, aksepterer sin egen seksualitet og søker å forene den med sin tro og på den måten hele tiden er i bevegelse videre. Til slutt bidrar selvsagt fransk, som er den dominerende språklige koden til innrammingen av Fatimas historie. Også forholdet til fransk preges av ambivalens, på det ene siden som det mediet Fatima primært uttrykker seg i, og som reflekterer hennes forhold til litteraturen og kunsten, på den andre siden som normenes og lovens språk.
Hvordan bidrar den litterære flerspråkligheten til å gjennomføre tekstens estetiske prosjekt? Flerspråkligheten i La petite dernière inngår i en større tekstlig struktur som preges av en montasje av ulike språk og sitater fra kjente forfattere som Annie Ernaux og Marguerite Duras samt rap-artister som Kendrick Lamar, som nevnt tidligere. På dette viset kan flerspråkligheten også sies å ha en rent estetisk effekt, i tillegg til det mer tematisk orienterte bidraget i utforskningen av en skeiv, transnasjonal identitet. Flerspråklighetens bidrag til tekstens estetiske prosjekt er dermed først og fremst å støtte opp om tekstens fragmentariske form og dens bruk av en form for montasjeteknikk eller tekstvev som et estetisk virkemiddel. Flerspråkligheten hos Daas kan dermed vel så mye sies å være knyttet opp til et avantgardistisk litterært prosjekt, og den peker tilbake til montasjen som estetisk virkemiddel, slik det for eksempel diskuteres hos Peter Bürger, som påpeker montasjens bidrag til å transformere verket til en fragmentarisk konstruksjon som utfordrer forholdet til virkeligheten:
The insertion of reality fragments into the work of art fundamentally transforms that work. The artist not only renounces shaping a whole, but gives the painting a different status, since parts of it no longer have the relationship to reality characteristic of the organic work of art. They are no longer signs pointing to reality, they are reality. (Bürger, 1984, s. 78)
Vi kan knytte Bürgers kommentarer her om montasjeteknikken i visuell kunst til Daas’ bruk av flerspråklige fragmenter/partier og andre sitater som innfelles i tekstveven. Gjennom denne montasjen av ulike fragmenter skrives det frem en hybrid tekst, og denne estetiske teknikken er også et bilde på fortellerens, Fatimas, hybride og tilblivende identitet og hennes prosjekt med å skrive frem denne identiteten i møtet med omverdenens, virkelighetens krav og forventninger. Litterær flerspråklighet kan dermed ikke reduseres til et identitetspolitisk virkemiddel, men inngår som del av et overordnet estetisk prosjekt.
Fotnoter
1
Bruken av pseudonym er ikke helt oppsiktsvekkende i fransk samtidslitteratur, for eksempel skriver også de kjente franske forfatterne Virginie Despentes og Chloé Delaume under pseudonym. Bruken av pseudonym kan løsrive teksten fra forfatterens biografi og familiehistorie og kan dermed virke befriende, samtidig som det kan beskytte omgivelsene.
2
Begreper som «migrasjonslitteratur» kan kritiseres for å være eksotiserende og essensialistiske fordi migrasjonserfaringen presenteres som noe unntaksvis og radikalt annerledes enn erfaringen til den «innfødte». Migrasjon er også en så grunnleggende betingelse for dagens samfunn at det til dels kan bli vanskelig å skille meningsfullt mellom en majoritetsnorm og en minoritetsnorm. Sten Pultz Moslunds arbeider (for eksempel Moslund, 2019) gir en god oversikt over disse problemstillingene.
3
Begrepet vorden eller tilblivelse (becoming) har en lang filosofisk forhistorie, men i denne sammenhengen er det knyttet til en poststrukturalistisk, feministisk forståelse som bygger på Deleuze og Guattaris filosofi (Garner, 2014). I dette perspektivet forstås identitet og subjektivitet som en dynamisk og kroppsliggjort prosess, slik det formuleres av Rosi Braidotti: «The Deleuzian becoming is the affirmation of the positivity of difference, meant as a multiple and constant process of transformation. Both teleological order and fixed identities are relinquished in favour of a flux of multiple becoming» (Braidotti, 1993, s. 44). I sin diskusjon av migrantlitteratur forholder ikke Mardorossian seg eksplisitt til denne tradisjonen (selv om hun etter mitt syn tydelig bygger på den i sin bruk av begrepet), og tilblivelse (becoming) kan her forstås som at identiteten er dynamisk og i stadig endring.
4
Med «skeiv» mener jeg her former for kjønns- og seksualitetsmangfold som ikke er cis-kjønnet/heterofil – i dette tilfellet er det snakk om en person som identifiserer seg som lesbisk.
5
«Jeg heter Fatima. Jeg er en liten, avvent hunnkamel. Jeg er mazoziya, den siste. Minstejenta. Før meg var det tre døtre. Min far håpet jeg skulle bli en gutt. I barndommen kaller han meg wlidi, «min lille sønn». Selv om han bør kalle meg benti, «min datter». Ofte sier han: «Du er ikke min datter.» For å berolige meg selv skjønner jeg at jeg er sønnen hans.» Alle henvisninger til romanen er mine oversettelser.
6
«Når jeg pendler, prøver jeg av og til å gjøre dhikr, men stemmesurret sildrer rundt meg, så jeg oppløses i lyden av togvognen, i den parisiske praten, i luktene av svette, alkohol og parfyme.» Min oversettelse. Dhikr er en religiøs øvelse for å rette oppmerksomheten mot Gud. O.a.
7
«Av og til når jeg snakker algerisk, forstår de meg dårlig eller ikke i det hele tatt, så de spør min mor: Hva sa hun? Hva mente hun med det? Jeg vil ikke at min mor skal være en formidler mellom familien min og meg. Jeg vil ikke at hun skal oversette meg for dem. Jeg vil ikke være utlending/fremmed.»
8
LHBTIQ+ er en betegnelse som omfatter lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, intersex og skeive; + er et uttrykk for at dette samlebegrepet også omfatter et mangfold av identiteter i tillegg til de nevnt over.
9
«Jeg trykker frem Deezer på telefonen: Kendrick Lamar, Love: I’d rather you trust me than to love me. If I didn’t ride blade on curb, would you still love me?»
10
«Jeg kommer til verden med keisersnitt på Saint-Germain-klinikken i La Baronne-Gérard-gaten. Keisersnitt, fra latin caedere: ‘skjære’; ‘kutte’.» «Snitt gjennom livmoren».
11
«Prøvelse: substantiv, hunkjønn. Smertefull hendelse, ulykke. Erfaring/forsøk, der den som utsettes for den, kan fastslå den positive verdien av denne egenskapen. Vanskelighet som setter motet på prøve, som forårsaker lidelse.»
12
«Store deler av legetimen skjønner jeg ingenting av det Monique sier. Det virker som hun sitter fast i det 19. århundre. Hun siterer Baudelaire og Rimbaud. Hun snakker det samme språket som dem.»
13
«Min mor sier: Gud skapte mann og kvinne. Gud liker det ikke når en jente prøver å se ut som en gutt. For en gangs skyld snakker hun til meg på fransk.»
Litteraturliste
Bakhtin, M.M. (1981). The dialogic imagination: Four essays (M. Holquist, Red. og oversetter, C. Emerson, oversetter). University of Texas Press (Original publisert i 1934–35).
Bassi, S. (2016). Translingual Queer Practice. gender/sexuality/italy, 3. https://doi.org/10.15781/vhpj-pr19
Blackledge, A. & Creese, A. (2017). Translanguaging in mobility. I S. Canagarajah (Red.), The Routledge handbook of migration and language (s. 31–46). Routledge.
Braidotti, R. (1993). Discontinuous Becomings. Deleuze on the Becoming-Woman of Philosophy, Journal of the British Society for Phenomenology. 24(1), 44–55. https://doi.org/10.1080/00071773.1993.11644270
Bürger, P. (1984). Theory of the Avant-garde (Vol. 4). Manchester University Press.
Canagarajah, S. (2017). Translingual practice as spatial repertoires: Expanding the paradigm beyond structuralist orientations. Applied Linguistics, 39(1), 31–54.
Canut, C. & Guellouz, M. (2018). Introduction. Langage et migration : état des lieux. I C. Canut & M. Guellouz, M. (Red.), Pratiques langagières et expériences migratoires [temanummer] Langage et société, 165(3), 9–30.
Cashman, H.R. (2018). Sexuality and Bilingualism. I The Oxford Handbook of Language and Sexuality.
Connell, R. (2005). Globalization, imperialism, and masculinities. I M. S. Kimmel, J. Hearn, & R.W. Connell (Red.), Handbook of studies on men and masculinities (pp. 71–89). Sage.
Daas, F. (2020). La petite dernière. Les éditions Noir sur Blanc.
Davies, E.E. & Bentahila, A. (2008). Code switching as a poetic device: Examples from rai lyrics. Language & Communication, 28(1), 1-20.
Duncan, D. (2020). Trans-regional optics and queer affiliations in the work of Jonas Carpignano. I J.S. Williams (Red.) Queering the Migrant in Contemporary European Cinema (188–200). Routledge.
Fassin, É. (2010). National identities and transnational intimacies: Sexual democracy and the politics of immigration in Europe. Public culture, 22(3), 507–529.
García, O. & Wei, L. (2021). Translanguaging. In The Encyclopedia of Applied Linguistics, C.A. Chapelle (Red.). https://doi.org/10.1002/9781405198431.wbeal1488
Gardner-Chloros, P. & Weston, D. (2015). Code-switching and multilingualism in literature. Language and Literature, 24(3), 182–193.
Garner, T. (2014). Becoming. TSQ, 1 (1-2), 30–32. https://doi.org/10.1215/23289252-2399515
Gjesdal, A.M. (2021). We found love in a hopeless place: Exilic agency and translingual practice in Jonas Carpignano’s Mediterranea. I C.E. Skalle & A.M. Gjesdal (Red.), Transnational Narratives of Migration and Exile, 64-80. Oslo: Universitetsforlaget.
Kaprièlian, N. (2020). On est tou•tes des Fatima. Les Inrockuptibles, 1290, s. 20–25.
Mai, N. & King, R. (2009). Love, Sexuality and Migration: Mapping the Issue(s), Mobilities, 4:3, 295–307. https://doi.org/10.1080/17450100903195318
Mardorossian, C.M. (2002). From literature of exile to migrant literature. Modern Language Studies, 33(2), 15–33.
Milani, T.M., Mortensen, K.K. & Erez, L. (2021). At queere flersprogethed og migration. Språk och stil, (1), 201–229.
Moslund, S.P. (2019). When Migration Turns from the Spectacular to the Ordinary: Postmigrant Inflections of Analytical Categories and Concepts of Migration. In B. Dogramaci & B. Mersmann (Red.), Handbook of Art and Global Migration: Theories, Practices, and Challenges (351–365). De Gruyter. https://doi.org/10.1515/9783110476675
N’Zengou-Tayo, M.J. (1996). Littérature et diglossie: créer une langue métisse ou la «chamoisification» du français dans Texaco de Patrick Chamoiseau. TTR: traduction, terminologie, rédaction, 9(1), 155-176.
Otsuji, E. & A. Pennycook (2010). Metrolingualism: Fixity, fluidity and language in flux. International Journal of Multilingualism, 7(3), 240–254.
Pennycook, A. (2017). Translanguaging and semiotic assemblages. International Journal of Multilingualism, 14(9), 269–282. https://doi.org/10.1080/14790718.2017.1315810
Skalle, C.E. & Gjesdal, A.M. (2019). Heteroglossic masculinities: Multilingualism in Armée du salut and Princesa. Neophilologus, 103(2), 145–160.
Skalle, C.E. (2021). Subjectivity through translingual practice in Oltre Babilonia by Igiaba Scego. In Skalle, C.E. & A.M. Gjesdal (red.) Transnational Narratives of Migration and Exile, 45–63. Universitetsforlaget.
Taylor-Batty, J. (2013). Multilingualism in Modernist Fiction. Basingstoke: Palgrave Macmillan.
Versteegh, K. (2015). An empire of learning: Arabic as a global. Language empires in comparative perspective, 6, 41.
Information & Authors
Information
Published In
Pages: 177–193
Editors: Guri Ellen Barstad, Barbro Bredesen Opset, and Elin Nesje Vestli
ISBN (Print): 978-82-15-06551-9
ISBN (Online): 978-82-15-06552-6
Copyright
Copyright © 2022 Author(s).
Materialet i denne publikasjonen omfattes av åndsverksloven og er utgitt med åpen tilgang under Creative Commons-lisensen CC BY-NC-SA 4.0. Denne lisensen gir tillatelse til å kopiere, distribuere eller spre materialet i hvilket som helst medium eller format, og til å remikse, endre eller bygge videre på materialet. Disse frihetene gis med følgende forbehold: Du må oppgi korrekt kreditering, oppgi en lenke til lisensen, og indikere om endringer er blitt gjort. Du kan gjøre dette på enhver rimelig måte, men uten at det kan forstås slik at lisensgiver bifaller deg eller din bruk av materialet. Du kan ikke benytte materialet til kommersielle formål. Dersom du mikser, bearbeider eller bygger på materialet, må du distribuere dine bidrag under samme lisens som originalen. Du kan ikke gjøre bruk av juridiske betingelser eller teknologiske tiltak som lovmessig hindrer andre i å gjøre noe som lisensen tillater.
History
Published online: 18 December 2022
Publication date: 19 December 2022
Authors
Metrics & Citations
Metrics
Citations
Export citation
Select the format you want to export the citations of this publication.