Svein Østerud er 75 år. Dette spesialnummeret av Nordic Journal of Digital Literacy er en hyllest til en skandinavisk nestor på feltet mediepedagogikk. Som gjesteredaktører har vi henvendt oss til fagfeller og kolleger, slik at de gjennom sine tekster kunne få gi uttrykk for den pris de setter på Østeruds faglige innsats.

Denne innsatsen kommer til syne i skrift gjennom nær et halvt århundre. Svein Østeruds første offentlige publikasjon var en norsk oversettelse fra latin av Horats Ars poetica, en grunntekst i europeisk litteraturhistorie, litteraturteori og estetikk. Brevet om diktekunsten med kommentarer ble utgitt i 1963 og kom i nytt opplag 1997. Her – og i boka Sophocles the ironic (1972) og kapitlet ”Den greske tragedie” i Klassisk og norsk: 12 essays om antikken og den klassiske innflytelse i Norge (1982) – røper jubilanten sin klassiske forankring. Samtidig peker disse tekstene fremover mot hans senere tenkning om dannelse. Østeruds interesse for klassisk kultur samler seg i dr. philos.-arbeidet The concept of society in Sophocles: four interpretations, levert ved Universitetet i Bergen i 1976.

Men jubilanten har ikke nøyd seg med én doktorgrad. Dr. polit.-avhandlingen som han forsvarte ved Universitetet i Oslo i 1995, hadde tittelen Moskva-toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov sommeren 1988 som fjernsynshow: en empirisk undersøkelse av seerreaksjonene. Dette arbeidet, og en hovedoppgave i sosialpedagogikk som han skrev i tiden mellom de to avhandlingene, innvarsler en faglig nyorientering. Hovedoppgaven het Idealer og virkelighet i prosjektpedagogikken: evaluering av TOS-emnene "Teknologi og samfunn" (Y210) og "Databehandling og samfunn" (IN 160). Fra nå av er det ikke først og fremst fortiden, men fremtiden som opptar Østerud, ikke minst utdanningssystemets fremtid i et senmoderne samfunn.

De siste 15 år har jubilantens faglige virke vært konsentrert om teknologiske ressurser i lys av skolens idegrunnlag, læreplaner og fagplaner. I 1998 deltok han i evalueringen av Elektronisk ransel, et pilotprosjekt som introduserte informasjons- og kommunikasjonsteknologi i tre videregåede skoler. Senere ble han drivkraften bak flere forskningsprosjekter som undersøkte forholdet mellom samfunn, læring og teknologi. 1998-2002 ledet han Ny teknologi – nye praksisformer. I årene 2004-2007 styrte han to prosjekter: LISBET (Læring med IKT i skole og bibliotek: elevers teknologimestring) og Literacy og konvergerende medier.

Men Østeruds faglige engasjement berører langt mer enn rene skolespørsmål. Tidsskriftstitler og kapitteloverskrifter som Fra tolkningsstrid til meningspleie. Offentlighetens forvandling i norsk EU-debatt 1972-1994, Språk og bilde i massemediene og En dannelsesreise i retorikkfeltet røper såvel samfunnspolitiske som generelle mediefaglige interesser.

Som redaktør for antologien Å være på nett: kommunikasjon, identitets- og kompetanseutvikling med digitale medier (2008), der en rekke yngre forskere bidro, la Østerud rammene for en drøfting av hvordan datamaskiner og mobiltelefoner, satellitt- og kabelsystemer binder oss sammen i lokale, nasjonale og globale nettverk, og den literacy som derfor kreves.

Det er likevel skolens tarv som opptar jubilanten mest. På basis av et bredt forskningsengasjement har han levert en rekke vitenskapelige publikasjoner – monografier, antologier, rapporter og artikler. I skrivende stund viser et Cristin-søk 89 slike arbeider.

I 2009 redigerte han boka Enter: veien mot en IKT-didaktikk. Her viser Østerud og hans medforfattere hvordan digitaliseringen i skole og samfunn får konsekvenser for måten lærere underviser på. Klasserommet blir utvidet med et virtuelt rom der elevene kan oppsøke kunnskapsbaser og faglig ekspertise utenfor skolen.

Slike spørsmål drøfter Østerud kritisk i en rekke aviskronikker og populærvitenskapelige framstillinger med titler som for eksempel: Å være lærer i IT-kulturen, Tre misforståelser om lærerrollen og Norsk skole baklengs inn i det neste årtusenet?

I antologien Leve skolen!: enhetsskolen i et kulturkritisk perspektiv (2003) het Østeruds bidrag ”Enhetsskolen i spenningsfeltet mellom restaurativ og progressiv skoleforståelse: finnes det en tredje vei?” Dermed anslo han et tema som han utdypet i en bok som nå kan kalles et standardverk (bl.a. har flere av artiklene i dette nummeret av NJDL referanser til den): Utdanning for informasjonssamfunnet: den tredje vei (2004). Her reiser han en debatt om to motstridende utdanningsparadigmer: det tradisjonelle systemet, som ønsker mer disiplin og kunnskapsformidling og det progressive systemet, hvor barna blir satt i sentrum og inviteres til å ta en mer aktiv rolle i læringsprosessen. Østeruds svar er et tredje system, som forener de to uten bruk av forenklede kompromisser.

I antologien Kunnskap i skolen (2010), der kunnskapsbegrepet problematiseres, heter Østeruds bidrag ”Kunnskap i skolen - kunnskap i samfunnet”. Her minner jubilanten om at skriftkulturen var av avgjørende betydning for utviklingen av de greske bystatene og dermed for vår demokratimodell. Slik danner antikken et bakteppe for drøftingen av vår kunnskapsforståelse, av vår tids dannelse.

I en alder hvor mange akademikere for lengst har ryddet arbeidsbordet, fyller Østerud sitt med nye faglige aktiviteter og forskningprosjekter. Allerede i 2004 var han primus motor for etableringen av doktorgradsopplæringen Forskerskolen ved Det utdanningsvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo. Og for tiden er han opptatt av å utforske berøringsteknologiens pedagogiske muligheter.

Gjennom sitt faglige arbeid påvirker Svein Østerud skole og styringsverk og inspirerer fagfeller, studenter og venner. Som fremragende forsker, skarpsynt samfunnsdebattant, kunnskapsrik universitetslærer, entusiastisk veileder og populær formidler er jubilanten en sentral premissleverandør for vår tids tenkning om skole, medier, teknologi og dannelse. Gratulerer med dagen, Svein.

The present volume of Nordic Journal of Digital Literacy is a tribute to Emeritus Professor Svein Østerud, who plays a central role in the broad field of ICT and learning in Scandinavia. This volume contains seven articles which – from different points of view – approach the role of digital resources in society, school and education.

In the opening article Eevi E. Beck raises an apparently fundamental question in this context: “Computer usage for educational purposes – what for?” By doing this, Beck addresses one of Østerud’s core interests, the concept of Bildung, and she discusses how this concept can be integrated in education.

Jeppe Bundsgaard takes this topic a step further. In his article on “the missing link” he claims that in formation theories there is a lack of a theoretical reflection on didactic content, and he suggests to draw upon our actions in prototypical situations in order to fill the gap between didactics and general didactics.

Like Beck, Cathrine Tømte wishes to challenge our views on ICT by discussing the gender issue. She nuances the wide spread perception of male dominance in ICT, pointing out that in younger generations the ICT gap between boys and girls is narrowed. Tømte claims that girls display a competence and an interest in technology, both as producers and as consumers, in particular when it comes to social media.

In his article “Science 2.0: Bridging Science and the Public”, Per Hetland broadens the perspective by discussing knowledge construction processes based on Internet applications, demonstrating a convergence of professionals and so-called amateurs involved in the production of new knowledge.

Expanding the view even more, Håvard Skaar explores adolescent’s participation in social network sites and the integration of literacy in everyday life. By questioning the relevance of social media activities to school based literacy learning, Skaar promotes the need for a thorough examination of this important question.

Hans Christian Arnseth suggests applying actor-network theory for studying the changes of education with digital technologies. Arnseth examines methodological implications of actor-network theory, and shows how interaction analysis can be used as a resource.

Soilikki Vettenranta closes the volume by discussing media education and didactics in a world perspective. Claiming that the didactic methods of global media studies are not well developed, Vettenranta links abstract globalization theories to concrete societal, historical and cultural experiences. She shows how students gain insight into the media globalization process by letting a group of students write their own families chronicles in the light of contemporary, mediated epoch-making events.

For celebrating Svein Østerud these seven articles could have been accompanied by many more. However, the journal format limits the amount of contributions. Thus the present articles represent a large number of research fellows, colleagues, present and former students and friends. InterMedia and the Department of Educational Research at the University of Oslo have made this issue possible by providing the neccessary financial support.