Sammendrag og bakgrunn

Memoz er et publiseringsverktøy for det vi kan kalle spatial nettpublisering, 1 utviklet ved Mediesenteret Høgskolen i Bergen. Et forskningsprosjekt, finansiert gjennom ITUs forskningsprogram Fremtidens læringsomgivelser, har i 2008 sett på bruken av Memoz i undervisning og læring. Memoz har vært utprøvd i utvalgte klasser på Rommen skole – Oslo, Fana gymnas – Bergen, Laksevåg gymnas – Bergen, og St. Paul skole – Bergen.

Forskningsprosjektet knyttet til bruken av Memoz har hatt som utgangspunkt at en må finne arbeidsmåter i skolen som kan fange opp de betydelige endringene som skjer på medieområdet. Per i dag henger skolen etter når det gjelder IKT-utviklingen, noe som kommer godt til syne i ITUs kartlegging av digital kompetanse (ITU Monitor, 2007). Det dokumenteres at bruken av datamaskiner i skolen ikke bare er et spørsmål om tilgang til IKT-utstyr, men at dette i like stor grad er et spørsmål om kompetanse, samt hvilke verktøy som tas i bruk i undervisningen.

Elevene som i dag møter skolen er oppvokst med Internett og World Wide Web. Idet elevene nærmer seg ungdomsskolen, er nettet den viktigste kommunikasjonskanalen for mange, viktigere enn bøker, aviser og kringkasting. En konsekvens av dette er at elevene bringer med seg til dels omfattende erfaringer fra sin private bruk av Internettet i åpne og semi-åpne sosiale nettfellesskap.

De sosiale bruksmåtene, sammen med mulighetene til å komme til orde med en personlig stemme, medfører at noen av de tradisjonelle skillene mellom offentlig og privat sfære forandres eller brytes ned. Konsekvensene er rask spredning av nye estetiske praksiser, noe som utfordrer de tradisjonelle arenaene for kulturdannelse. I nettmediene endres uttrykkene og produksjonsmåtene raskt. Produksjon og distribusjon av medietekster skjer ikke lenger bare individuelt, men også gjennom kollektive prosesser (Hoem, 2006).

Forskningsprosjektets hovedmålsetning har vært å finne ut om elevene faktisk klarer å utnytte sin hverdagskompetanse knyttet til nettbruk i skolesituasjoner, samtidig som vi har ønsket å se på hvorvidt bruken av Memoz støtter lærernes undervisning på en formålstjenlig måte.

Spatial nettpublisering

Siden årtusenskiftet har personlig publisering på nettet blitt en faktor som påvirker alle medier. Utviklingen går raskt, og forskjellige sjangere utvikles og avløser hverandre. Felles er imidlertid at den personlige formen ofte innebærer at tjenestene legger opp til å gi brukerne individuell kontroll med innhold og presentasjonsform. Fremveksten av en rekke brukervennlige gratistjenester senker samtidig terskelen for personlig publisering og har bidratt til at disse sjangrene har fått stor utbredelse, blant annet i form av weblogger, wikier og ulike systemer for produksjon av hjemmesider. Felles for de ulike løsningene er at uttrykksformene er i stadig endring, de spilles ofte ut innenfor rammene av ulike -sosiale nettverk, der de estetiske kvalitetene utvikles gjennom ulike former for interaksjon mellom brukerne. Blant publiseringsløsningene som ungdom benytter på fritiden, finner vi en rekke løsninger som legger til rette for ulike visuelle og spatiale uttrykk. Ved hjelp av disse løsningene lager brukerne sine egne nettsider som en kompleks sammensetning av tekst, bilder og video, supplert med musikkavspillere, chat-bokser, gjestebøker og en rekke andre kommunikasjonstjenester. I tiden før Facebook tok opp det meste av ungdommens tid på web, var tjenester som MySpace.com og Piczo.com svært populære. Den store utbredelsen av spatiell nettpublisering illustreres av Piczo.coms klage i en sak som ble fremmet for den norske domeneklagenemnda (Norid, 2006). I klagen fremgikk det at denne tjenesten hadde 400 000 brukere i Norge, hvorav omlag 50 000 logget seg inn én eller flere ganger om dagen. Piczo fikk på det tidspunktet 27 000 nye kunder hver uke, bare i Norge. På nettsidene laget av norske brukere hadde de om lag 3.7 millioner besøkende hver måned (ibid.). Brukerne er hovedsaklig yngre tenåringer, de fleste er jenter. Bruken av disse konkrete tjenestene har trolig gått ned etter at Facebook fikk en sterk stilling i Norge, men spatiell nettpublisering er godt etablert blant de unge. Da Memoz ble designet var det et uttalt mål å trekke veksler på de erfaringene unge brukere har opparbeidet seg på fritiden, og knytte dette til et verktøy som var bedre egnet for bruk i skole-situasjonen.

Spatial publisering er imidlertid vanskelig å plassere som enhetlig sjanger. Det finnes en lang rekke tjenester som grenser opp mot og supplerer hverandre. Ikke minst er det vanlig at tjenestene inkluderer innhold fra hverandre, gjennom å legge til rette for enkel distribusjon og gjenbruk.

Leverandørene av disse tjenestene profilerer seg i mange tilfeller både mot det allmenne konsumentmarkedet og mot undervisning. Eksempler er Glogster.com/edu og ed.voicethread.com. Brukerne av utdanningsversjonen tilbys noe flere funksjoner, for eksempel grensesnitt for å administrere brukere og ha bedre kontroll med hvem som får kommentere. Dette synliggjør hvordan kommersielle tjenesteleverandører søker etter et størst mulig nedslagsfelt for sine produkter. Undervisning har en stor plass i alle tenåringers liv, og en leverandør som klarer å posisjonere seg både innenfor de unges private sfære og i den deloffentligheten som skolen representerer, vil ha større mulighet for kommersiell suksess.

Spatial publisering med Memoz

Det er ikke plass til en omfattende presentasjon av funksjonaliteten i Memoz, men noen sentrale funksjoner er her demonstrert ved hjelp av et eksempel laget i forbindelse med en presentasjon av Memoz ved konferansen AOIR08 (Hoem, 2008).

Memoz – sentrale egenskaper:

  • «Fri» plassering av medieelementer på en ubegrenset skjermflate.

  • Kombinasjon av mange forskjellige medieuttrykk.

  • Alle de enkelte elementer på en flate er adresserbare (via unike URL’er).

  • Samarbeid i form av kollektiv produksjon: Flere brukere kan inviteres til en memoz og dermed publisere på samme arbeidsflate.

  • Kommentarfunksjon knyttet til de enkelte medieelementene som er lagt inn i en memoz (der hvor den som eier en memoz har åpnet for dette, kan hvert enkelt element kommenteres av påloggete brukere).

Vi ser her en del av publiseringsflaten med en rekke forskjellige objekter: kart, satellittbilder (Google Maps), video (YouTube), en presentasjon laget med et eksternt verktøy (Google -Presenter), bilder lastet opp til Memoz, samt et dynamisk element som viser aktivitet på en ekstern tjeneste (Twitter).

For en besøkende på denne siden fremstår alle elementene som fiksert til en bestemt posisjon på siden. Brukere med redigeringstilgang kan imidlertid endre og flytte på alle elementene, slik at disse kontekstualiseres på nye måter.

Brukeren kan velge om de vil tillate kommentarer på hvert enkelt element, de kan vise det kun for brukere med lærerstatus, og de kan velge om elementet skal ha en tittel og vises i en meny. Publiseringsflaten skalerer etter hvert som elementer flyttes utover, og flaten kan i prinsippet bli «uendelig» stor. Bruker man en moderne nettleser, som for eksempel Firefox eller Opera, kan man forstørre og forminske hele skjermbildet. Når det lenkes til et element sørger dess-uten systemet for at det scrolles automatisk frem til den posisjonen hvor det adresserte elementet befinner seg. Brukeren kan selv scrolle ved å bruke navigasjonspanelet, som også viser hvor en befinner seg på flaten til enhver tid.

Alle elementene på siden er selvstendige objekter som kan legges foran og bak hverandre etter behov. De kan skaleres og flyttes på uten at det påvirker selve innholdet. Hvert enkelt element kan også adresseres med en unik URL, som ikke påvirkes av om elementets plassering endres.

Redigeringsfunksjonene nås ved å klikke på et lite pennikon. Funksjonene er tilpasset hvilken type element det dreier seg om. I dette tilfellet ser vi hvordan en editerer et videoelement.

Memoz gjør ikke forsøk på å være et verktøy som skal håndtere alt. Verktøyets forse er spatiell organisering, mens mer avansert redigering og lagring av store mediefiler kan gjøres ved hjelp av eksterne tjenester. Dette er gjort ut ifra en erkjennelse av at brukerne (elevene) allerede benytter disse tjenestene (som f.eks. YouTube). Det virker dermed fornuftig å tilpasse Memoz til disse tjenestene, fremfor å gjøre et fåfengt forsøk på å lage noe som konkurrerer med disse. Dessuten har noe av hensikten med verktøyet vært å legge til rette for gjenbruk av ulike nettressurser. Systemet legger derfor til rette for aktiv linking til eksterne elementer, som så kan presenteres innenfor det grensesnittet som elever og lærere bygger opp i Memoz.

Nettopp fordi arbeid i Memoz er så nært knyttet til innholdsressurser som finnes på nettet, får læreren et utgangspunkt og et verktøy for å lære elevene hvordan de kan jobbe med forskjellige kilder. Det kan gi en konkret tilnærming til hvordan en utøver kildekritikk, samt hvordan en bør referere til kildene i form av hyperlenker. Det å sette innhold inn i nye sammenhenger er en vesentlig kvalitet ved en sammensatt skjermtekst, og gir muligheter til å operasjonalisere en viktig bestanddel av «digital kompetanse».

I Memoz kan den spatielle publiseringsformen knyttes direkte til bruk av digitale kart. Elevene kan dermed romlig og visuelt hente inn, organisere, samarbeide om og presentere informasjon og medieelementer i relasjon til en geografisk posisjon. Elevene bruker digitale kart i sin organisering, utforsking og presentasjon av informasjon, en aktivitet som kun for noen få år tilbake var forbeholdt GIS-eksperter.

For ytterligere å støtte opp om denne typen aktiviteter er det utviklet en mobilapplikasjon som lar brukerne poste innhold fra sin mobiltelefon og få det plottet på kartet (Tvedt, 2009). Dette er ikke en applikasjon som er knyttet spesifikt til Memoz, men fordi Memoz er et åpent system, kan brukeren enkelt legge inn slike kart på sine publiseringsflater.

I forhold til undervisning kan bruken av spatiell publisering plasseres i en tradisjon der undervisningen trekker veksler på lokale ressurser i pensum (lokal fauna, kultur, historie og så videre). Elevene kan bruke enheter som de er godt kjent med (mobiltelefonen) til å samle inn materiale, som senere kan knyttes til annen informasjon ved hjelp av Memoz. Siden systemet gjør det mulig å lenke mellom de ulike elementene, kan den spatielle organiseringen i Memoz brukes som støtte for muntlige fremføringer, eller man kan legge opp til «styrte» forløp der en leser ledes gjennom materialet.

Litt om funn fra forskningsprosjektet

Publiseringssystemet Memoz har blitt utviklet i et forsøk på å komme de unges publiseringskultur i møte. I de forsøkene som er gjort med Memoz, ser vi en omfattende gjenbruk av eksisterende medieobjekter, jfr. eksemplet under, som viser et utsnitt av en større memoz laget av en elevgruppe i 8. klasse. Her har en gruppe elever gjenbrukt en rekke illustrasjoner, bilder og videoklipp som de har funnet frem til på nettet.

Vi ser klare eksempler på svært konstruktive prosesser knyttet til gjenbruk, noe som i andre sammenhenger kan karakteriseres negativt, som «copy-paste». Elevenes produkter varierer selvsagt, men vi mener arbeidsmetodene som Memoz initierer er eksempler på en positiv tilnærming til gjenbruk av eksisterende ressurser, ikke minst fordi vi kan observere omfattende faglig aktivitet knyttet til prosessene der elevene arbeider med å velge ut hvilken informasjon de vil presentere, og hvordan denne skal kontekstualiseres. Samtidig er det viktig å påpeke at flotte presentasjoner i seg selv ikke forteller særlig mye om de bakenforliggende prosessene. Dette innebærer at produktene som eleven lager vanskelig kan vurderes alene, men må sees i sammenheng med muntlige fremføringer eller forhold som læreren kan observere mens elevene arbeider med å samle og sette sammen informasjon.

Konstruktive arbeidsmetoder forutsetter et tilfang av innholdskomponenter, slik at elevene må ta konkrete avgjørelser med tanke på hva de skal velge å ta med, og hva som skal velges bort. Elevene opererer som brikolører, der de setter sammen nye faglige uttrykk med utgangspunkt i materiale som de finner i andre sammenhenger (Hoem, 2006a). Slike prosesser er vanskelig å oppnå med et begrenset, kvalitetskontrollert og frikjøpt utvalg av innholdsressurser.

Isolert sett er det imidlertid liten tvil om at den aktiviteten som elevene her holder på med kommer i konflikt med opphavsretten. Selv om Memoz har funksjoner for å lukke de publiserte arbeidene for omverdenen, er praksis ofte at arbeidene publiseres for omverdenen, i en offentlig sfære. Når det gjelder tekstlige utdrag kan elevene parafrasere disse eller påberope seg sitatretten, men dette er en mer sammensatt problemstilling når det gjelder bilder og multimedialt materiale. Dette er forhold som er kompliserte, og er noe av bakgrunnen for at Memoz foreløpig ikke er lansert som et verktøy for større brukergrupper. Det neste eksemplet (forrige side) er knyttet til en gruppe i 3. klasse på videregående som brukte Memoz for å visualiserte kriminalsjangrenes utviklingshistorie. Et bilde av et «slektstre» ble lagt inn som bakgrunn, og informasjon om forfattere og sjangere ble plassert på en måte som knyttet disse tematisk og kronologisk sammen. På denne måten kunne forfattere og epoker knyttes til tid og rom.

En annen elevgruppe i den samme klassen brukte Memoz på en helt annen måte. De presenterte persongalleri og plot i Gunnar Staalesens Bitre blomster ved å knytte informasjon om romanens hendelser og karakterer til et kart. Elevene la videoklipp (fra filmatiseringen av boka), bilder (egne og Googles satellittfotos) samt «gule lapper» med egenprodusert tekst som et informasjonslag knyttet til de aktuelle stedene. Tekstene forklarer sammenhengen mellom romanens handling, bildene og deres geografiske plassering. De gule lappene inneholder hypertekstuelle pekere som viser til steder med andre lapper. Linkene er arrangert slik at om man følger dem, vandrer man kronologisk gjennom bokas handling. Memozen fungerer dermed som en visualisering av det narrative forløpet.

En av prosjektets hovedmålsetninger har vært å finne ut om elevene faktisk klarer å utnytte sin hverdagskompetanse knyttet til nettbruk i skolesituasjoner. På alle skolene hvor forskergruppene har observert elevenes arbeid, har vi sett eksempler på hvordan de mest digitalt kompetente elevene evnet å trekke veksler på erfaringer med andre systemer når de jobbet med Memoz. Et eksempel her er kunnskaper om HTML, som de har lært som en del av å mestre blant annet Piczo og MySpace. Mange av disse elevene viste stor kreativitet når de stod overfor problemer med teknologien, og de elevene som behersker slike teknikker synes å oppleve at de sitter på kompetanse som blir relevant i forhold til oppgaveløsning i skolesituasjonen. Det er ikke gjort systematiske forsøk der vi skiller mellom sterke og svake elever, men inntrykket fra klasseromsstudiene er at enkle publiseringsfunksjoner gjør at også de svakere elevene raskt kan komme i gang med å produsere. Selv om disse elevene ikke evner å utnytte Memoz i like mangfoldig grad som de sterkere elevene, synes det som den spatiale publiseringsformen er relativt lett å tilegne seg.2 Det er verdt å bemerke betydningen av at Memoz gir brukerne stor frihet når det gjelder utforming av sidene. Dette betyr at det er mulig å finne mange forskjellige løsninger på ganske like problemstillinger, noe som gjør det lettere for elevene å trekke veksler på sine ulike kompetanser.

Oppsummert

Kvaliteten på mye av det som er produsert med Memoz må sies å være relativt høy. Mange elever demonstrerer i alle fall en betydelig visuell og organisatorisk kompetanse i form av avanserte, sammensatte uttrykk. Det er imidlertid vanskelig å konkludere i retning av at det er en sammenheng mellom «bedre produkter» og læringsutbytte. Også bruken av Memoz synliggjør at det ofte er læringskulturen i klassen som avgjør hvordan de digitale ressursene tas i bruk, og i hvilken grad de bidrar til gode læringsprosesser hos de enkelte elevene og i klassen som gruppe. Der hvor lærerne klarer å møte elevenes interesser og engasjement på en konstruktiv måte, er grunnlaget allerede lagt for at teknologien kan bli en verdifull støtte for elevenes kunnskapsbygging.

Memoz synes å ha et potensial som et supplement til eksisterende verktøy som tekstbehandlere, presentasjonsverktøy, LMS-er etc., men lærerne tok i varierende grad dette potensialet i bruk. I evalueringen fremholdt noen av lærerne mulighetene som oppstår ved bruk av verktøy som Memoz, særlig knyttet til nye muligheter til å tenke kreativt i forhold til egne undervisningsopplegg. I motsatt ende av skalaen ser en imidlertid også klare eksempler på lærere som i liten grad tenker fleksibelt rundt sine undervisningsopplegg, og hvor introduksjonen av et verktøy som Memoz kan ende opp med å være direkte kontraproduktivt. Et nytt verktøy representerer noe ukjent, noe som synes å medføre at noen lærere tyr til taktikker der de ikke bare forholder seg passive til verktøyets muligheter, men faktisk også gir slipp på sin faglighet. Det kan synes som at mange lærere skyr «det nye» i sin helhet, mens andre ser at de kan overlate mye av det tekniske til elevene, og selv lære gjennom det. Den sistnevnte gruppen lærere beholder fokus på å veilede elevene på de delene av arbeidet som er knyttet til det faglige innholdet.

Økende bruk av nettbaserte ressurser gjør det samtidig nødvendig å forholde seg til nye spørsmål om kunnskapens kilder. Elevens arbeid i Memoz har vært nært knyttet til nettbaserte innholdsressurser, noe som gir læreren både en begrunnelse for og et verktøy til å motivere elevene til refleksjon over kildetyper, kildekritikk og kildereferanser. Omfattende gjenbruk introduserer også juridiske problemstillinger. En løsning på de juridiske problemstillingene kan være å lukke publiseringsplattformen for innsyn utenfra. En kan da argumentere for at kommunikasjonen skjer innenfor rammene av elevenes privatsfære, noe som kan åpne for fri bruk av ulike typer innhold. Dermed unngår man også de fleste problemene knyttet til elever som kan komme til å legge ut materiale som kan være krenkende, eller på andre måter virke støtende. Problemet med denne tilnærmingen er imidlertid at det «lukker døren» mot elevenes øvrige aktiviteter på nettet, og man opprettholder et klart skille mellom elevenes private bruk av nettmediene og det som skjer på skolen. Dette medfører blant annet at «erfaringsoverføringen» lett ender opp som enveis, der elevene riktignok kan trekke inn erfaringer fra sin øvrige nettbruk i sin skolehverdag, men der skolen plasseres i en slags «mottakerrolle». Skolen kan dermed risikere å forspille sine muligheter til å bli en premissleverandør i forhold til hvordan elevene utvikler sin digitale kompetanse.

I forlengelsen av den forskningen som er gjort omkring bruken av Memoz i undervisning og læring er det vårt håp at tjenesten kan tas i bruk i en videre sammenheng, fortrinnsvis via åpne initiativ som NDLA, Nasjonal digital læringsarena. I fortsettelsen vil det være interessant å arbeide videre med problemstillinger knyttet til hvordan spatial nettpublisering kan føre til nye estetiske og sosiale praksiser på andre arenaer. En ser allerede en rekke eksempler på hvordan de romlige publiseringsformene er beslektet med uttrykksformer på fysiske arenaer for stedsbundne estetiske uttrykk, en utvikling som kommer til å skyte fart med posisjonerbare og mobile enheter.

Referanser

Hoem, Jon (2006): «Selvfremstilling i personlige læringsomgivelser», publisert i et spesialnummer av Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 2006, Nr 04. URL: https://bora.hib.no/handle/10049/128

Hoem, Jon (2006): «Openness in communication», publisert i First Monday. URL: http://www.firstmonday.org/issues/issue11_7/hoem/index.html

Hoem, Jon (2006a): «Selvfremstilling i personlige læringsomgivelser», Norsk pedagogisk tidsskrift 3.2006 s 303–315, Universitetsforlaget, Oslo.

URL: http://infodesign.no/artikler/Selvfremstilling_100106.pdf

Hoem, Jon (2008): Presentasjon av Memoz. URL: http://memoz.fabulaz. hib.no/wall/1567 (Firefox anbefales)

ITU Monitor (2007). URL: http://www. itu.no/filearchive/ITU_Monitor_07.pdf

Norid (2006): «Domeneklagenemnda – avgjørelse av 11. desember 2006». URL: http://www.norid.no/domenekonflikter/klagearkiv/piczo.html

Tvedt, Monica B. (2009): LocateME. A Location Based Service using GPS positioning mechanism

Presentasjon av barokken med Glogster: http://s017.lektoringebretsen.glogster. com/Barokken-glogg/

Bacheloroppgave, Høgskolen i Bergen. URL: http://pingvin.hib.no:8080/webprosjekter/locateme/wp-content/uploads/Documents/BachelorThesisReduced.pdf