Hvordan skal vi egentlig kunne si noe kvalifisert om morgendagens læring og lærende? Og spesielt gjelder det teknologiutviklingen, kjennetegnet av rask utvikling og endring. Teknologiutviklingen representerer noen premisser og vilkår som påvirker hvordan vi diskuterer andre forhold i vår kultur, som skole og utdanning. Og det er i spenningsfeltet mellom kulturell endring og institusjonell stagnasjon at de sentrale utfordringene for morgendagens læring ligger. Vi er alle enige om at læring er et fundament for fremtiden generelt, på alle nivå av samfunnslivet. Men det er ofte uklart hva vi faktisk mener med læring i ulike sammenhenger. Vi trenger nå å utpensle visse retningslinjer, og dermed blir forskningsbasert kunnskap svært sentralt.

Mitt perspektiv er at «Morgendagens læring og lærende» må baseres på hva vi vet fra tilgjengelig forskning. Vi trenger å klargjøre hva vi faktisk vet noe om, for eksempel om skoleutvikling med IKT, om elevers og læreres bruk av IKT og lignende, for derigjennom å klargjøre vesentlige forhold vi vet mindre om, men som har betydning fremover. Vi kan da skape noen scenarier som omhandler visse mulighetsbetingelser. ITU sin rapport gir en rekke anslag til slike spor basert på erfaringer fra siste tiårsperiode.

Et grunnleggende spørsmål er selvfølgelig om vi forestiller oss noe fundamentalt nytt og annerledes, eller om det mer er snakk om justeringer og forbedringer av det vi allerede kjenner i dag. Skal vi se ti år frem i tid, og ha en viss realisme, må vi se for oss noe midt imellom, noe ITU sin rapport og workshop også bærer preg av.

Felles for politikkutforming, utviklingsarbeid i skolen og forskning, er utfordringene knyttet til å sette den lærendes kunnskapsutvikling i sentrum. Det er mange lovord om betydningen av dette uten at det synes å skape endringer i praksis. Hvordan skal vi utfordre dagens og morgendagens kunnskapsbyggere? Dette er et forskningsspørsmål som kommer til uttrykk flere steder i ITU-rapporten, både på makro-, meso- og mikronivå. Det er viktig å studere interaksjonen mellom den lærende og læringsmiljøet som denne befinner seg i. Dermed blir det heller ikke så sentralt å definere spesifikke teknologier i fremtiden, fordi det til enhver tid dreier seg om å utnytte tilgjengelige teknologiformer og læringsressurser.

Ser vi på samtiden som et utgangspunkt for fremtiden, er det klart forskningsutfordringene i stor grad gjelder konsekvensene av dreining fra reproduksjon av informasjon til elever og lærere som selv produserer informasjon og deler dette med andre. Forsk-ningsutfordringene gjelder ikke bare å forstå de aktiviteter som de unge er involvert i gjennom sosiale nettverk online, eller medieproduksjon som en vesentlig del av unges kompetanserepertoar, men også nye tekstformer som utvikles etter hvert. Det dreier seg også om å studere digitale læringsressurser, et område vi foreløpig har kommet kort i vår innsikt om.

Morgendagens lærende vil med stor sannsynlighet oppleve et større samsvar mellom ulike arenaer for læring, der det vi i dag betegner som skole står i et sammenvevd forhold til andre kontekster for læring. Forskningens utfordring er å bedre forstå sammenhengen mellom ulike arenaer for læring, det vi tradisjonelt har betegnet som forholdet mellom formell og uformell læring.

Et viktig neste trinn i vår forskningsbaserte kunnskap er å få bedre grep om premissene for kunnskapsutvikling i og på tvers av fag. Ikke i fagdidaktisk forstand, men som en orientering mot epistemologiske grunnstrukturer i ulike kunnskapsdomener. Det vil si hvordan teknologiutviklingen påvirker og utvikler kjernen i ulike kunnskapsstrukturer, det vi tradisjonelt kaller fag.

Det knytter seg også til vurderinger av kompetansebegrepet og «literacy». Det handler i bunn og grunn om hvordan det å kunne «lese» og «skrive», som uttrykk for å tilegne seg informasjon og kunne uttrykke seg, endrer seg over tid. For å forstå både kunnskapsstrukturer og kompetanseutvikling (literacy), må vi forankre forskningen i sosial praksis. Vi trenger å vite mer om hvordan unge bruker digitale medier i ulike kontekster.

Slike forskningsutfordringer, og flere andre, reiser også en rekke metodologiske utfordringer. Hvordan skal vi best gå frem for å finne ut noe om de forholdene som er nevnt ovenfor? Dels er det snakk om å videreutvikle veletablerte metodiske innganger. Men i større grad er vi nødt til å vurdere andre tilganger for å forstå meningsskaping i ulike kontekster, for eksempel hva som skjer i social networking sites eller massive multiplayer online games, der forskeren både er spiller/aktør og forsker samtidig.

I stor grad handler slike forskningsutfordringer også om å skape mulighetsbetingelser om utvikling og endring som støtte for skoleutvikling. Forskningen må arbeide nært med praksisfeltet som intervensjonsstudier, og legge premisser for nyskaping og kunnskapsutvikling.