I forrige nummer av DK hadde jeg på trykk en kort kommentar («Med lov til å dele») der jeg skrev om Creative Commons (CC) og CC-lisensene. I innlegget ovenfor påstår Thomas Gramstad, som oppgir å være medlem av arbeidsgruppen som oversetter disse lisensene til norsk, at jeg gir feilinformasjon.

Blant annet skriver jeg at en CC-lisens gjelder for et verk. «Feil.», svarer Gramstad, «En CC-lisens gjelder selvfølgelig for en utgivelse

Den første setningen i den norske oversettelsene av CC-lisensene lyder som følger: «Verket (definert nedenfor) tilbys i henhold til betingelsene i denne lisensen.» (Originalen, på engelsk, lyder som følger: «The work (as defined below) is provided …».). For den som har tatt bryet med å lese lisensene, burde det ikke være tvil om at lisensens gjenstand er et verk, og ikke en utgivelse.

I artikkelen drøfter jeg også i hvilken grad opphavsmannen kan føre kontroll med remixer og andre avledete verk, og konkluderer med at vil være umulig for opphavsmannen å kontrollere bruk og gjenbruk av verket.

Også dette er Gramstad uenig i. Som mot-eksempel (?) trekker han fram verktøyene ccMixter og ccPublisher. Dette er merkelig av to grunner: For det første lar verken ccMixter eller ccPublisher opphavsmannen føre kontroll med remixer og annen bruk av verkene. For det andre ligger det selvsagt ingen føringer i CC-lisensene på hva slags verktøy brukere og remixere skal benytte seg av. Dersom det mot formodning skulle eksistere slike kontrollfunksjoner i verktøyene, så er altså opphavsmannen fortsatt prisgitt brukernes velvilje i den grad kontroll skal utøves.

Videre vil Gramstad ha det til at et scenario der opphavsmannen ikke har anledning til å føre kontroll med remixer og gjenbruk «utgjør et straffbart lovbrudd». Dette visstnok på bakgrunn av åndsverkslovens § 53 d, som sier at det forbudt «å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon». For meg er det uklart hva denne spesielle paragrafen (som ble innført i loven i 2005 som ledd i en større lovendring for å gi digital rettighetsforvaltning lovmessig vern) har med CC-lisensene å gjøre. Forsøker Gramstad å ta til orde for at vi skal begynne å utstyre våre verk med digital rettighetsforvaltning (DRM)?

Det er heldigvis ikke mulig. CC-lisensene inneholder nemlig en anti-kontroll bestemmelse som gjør at man ikke kan benytte en CC-lisens og samtidig bruke en teknisk beskyttelsesmekanisme som begrenser mottaker i å utøve de rettigheter som følger av lisensen. Dette er endog slått fast som nest siste punkt i CC FAQ (http://wiki.creativecommons.org/Frequently_Asked_Questions). Ethvert elektronisk system som gir den opprinnelige opphavsmannen kontroll over hvordan verket videre brukes er åpenbart i strid med CC-lisensen.

Stortingspresident C. J. Hambro skal ha uttalt at «det står enhver fritt å gi uttrykk for den forvirring som råder i ens sinn». Det virker dessverre som Gramstad er en smule forvirret når det gjelder innholdet i CC-lisensene. Kanskje han burde sette av litt tid til å lese lisensene, før han neste gang løper til tidsskriftspaltene med sin forvirring?

Debatten om Creative Commons kan fortsettes på www.itu.no, hvor alle debattinnleggene gjøres tilgjengelig med mulighet for å kommentere.