I artikkelen «Med lov til å dele» i Digital kompetanse nr. 2/2007 hevder Gisle Hannemyr at det å bruke en Creative Commons-lisens er uforenlig med å selge eksklusiv adgang til et verk til en enkelt utgiver fordi:

En CC-lisens kan ikke trekkes tilbake, og det innebærer at verken opphavsmannen selv eller hans arvinger vil ha mulighet til å disponere over verket på en måte som er i strid med CC-lisensen. En CC-lisens vil derfor være til hinder for senere å gi et forlag eksklusive rettigheter til utgivelse av verket.

Dette er helt klart feil. En CC-lisens gjelder selvfølgelig for en utgivelse, og ikke for verket som sådan. Det vil si at CC-lisensen gjelder for alle eksemplarer som hører inn under den aktuelle utgivelsen, inkludert nye kopier og evt. avledete verk som er laget med utgangspunkt i slike eksemplarer og i overensstemmelse med den aktuelle lisensen. Det betyr at CC-lisensen ikke gjelder for parallellpubliserte utgaver av verket (f.eks. på en annen medietype), og heller med CC-lisens, eller en utgivelse uten en ikke for tidligere eller fremtidige utgivelser. Det er altså fullt mulig å lage senere utgivelser med f.eks. en annen CC-lisens (mer liberal eller mer restriktiv) enn den første utgivelsen

CC-lisens selv om det finnes en tidligere utgivelse med CC-lisens. Dette blir akkurat som med parallellpublisering: du kan kopiere og spre utgaven/eksemplarer som har CC-lisens, men ikke utgaver/eksemplarer som er utgitt uten CC-lisens.

Dersom et verk har blitt utgitt med en CC-lisens og man senere utgir det på nytt uten CC-lisens, vil man måtte konkurrere med seg selv – selv om man fjerner CC-kopier fra sitt eget nettsted, vil det finnes mange eksemplarer med CC-lisens rundt omkring, og desom har disse eksemplarene vil fortsatt ha rett til å kopiere og distribuere og evt. remixe dem i henhold til lisensen. Men siden markeder ikke har perfekt kunnskap, vil det sikkert være mulig å selge en del eksemplarer til kunder som ikke vet om den tidligere CC-utgivelsen, og kanskje til ihuga fans som er villige til å kjøpe/betale/sponse nyutgivelsen selv om de har CC-utgaven fra før, fordi de blir bedt om det eller fordi de absolutt vil ha alle utgivelser av alt.

Generelt vil det nok ikke være noen veldig god forretningsstrategi å prøve å selge akkurat den samme fila som man tidligere har gitt bort med fulle kopi- og distribusjonsrettigheter – men det er ingenting som hindrer en i å gjøre det.

Hannemyr skriver også:

Selv om CC-lisensene gir vide fullmakter til å bruke et verk, i mange tilfeller også rett til å skape avledede verk (remixer), så har verken brukerne eller andre plikt til å orientere opphavsmannen om hva de foretar seg. I praksis er det derfor umulig for opphavsmannen å føre noen kontroll med bruken av sine verk i det øyeblikk de er publisert under en CC-lisens. Dette kan være uheldig i enkelte sammenhenger, og kanskje særlig hvor det er gitt tillatelse til å lage avledede verk, ettersom mange opphavsmenn gjerne har en interesse av å vite hvilke endringer som gjøres i et verk som bærer ens navn. Ønsker man slik kontroll over eget verk, bør man ikke benytte CC.

Heller ikke dette er helt riktig. Som CC Concept Document beskriver, finnes det i dag flere verktøy for videreskaping av verk som tar vare på hele historikken av originalverk, endringer og rettighetsinformasjon. To eksempler på dette er ccMixter og ccPublisher, som begge er laget av Creative Commons-organisasjonen. Disse verktøyene går altså enda lenger enn kun å respektere de ideelle rettighetene og rettighetsinformasjonen i verkene; i tillegg gjør de det lett å finne og følge historikken til verket og dets avledete verk slik at alle bidrag til det som kan utvikle seg til en serie eller familie av verk dokumenteres og krediteres. Dette er et eksempel på den kollaborative eller samarbeidende måte å arbeide og skape på i produksjonskollektiver som er uavhengige av f.eks. geografisk avstand og mange andre tradisjonelle begrensninger, og som er i ferd med å etablere seg som en ledende kraft i den fremvoksende nettverksøkonomien1.

Det er selvsagt mulig å tenke seg at endringer av et verk gjøres uten slike verktøy, og at endringer dermed blir udokumenterte og at historikk og korrekt kreditering av verkets deler dermed går tapt, slik som i Hannemyrs scenario. Det er imidlertid to grunner til å tro at dette vil være et marginalt fenomen og problem. Den ene er at verktøy-typen jeg nevnte, som altså tar vare på dokumentasjon, endringshistorikk og gammel og ny rettighetsinformasjon, er i ferd med å bli industristandard.

Den andre grunnen er at Hannemyrs scenario utgjør et straffbart lovbrudd. Åndsverkloven inneholder (fra 2005) en egen paragraf som gir vern til rettighetsinformasjon i verket (paragraf 53 d). Man kan altså ikke (lovlig) fjerne denne informasjonen fra verket, heller ikke i avledete verk. Dette betyr muligens at verktøy som ikke følger ovennevnte industristandard er lovstridige; i det minste er det lovstridig å spre avledete verk der rettighetsinformasjonen har blitt krenket ved at den har blitt mangelfullt oppdatert, feilaktig endret eller fjernet. Det vil altså være et sterkt incitament til å følge industristandarden og loven ved å bruke verktøy som lager avledete verk med bevart og korrekt oppdatert rettighetsinformasjon, slik at man fortsatt har muligheten til å utøve de rettighetene til å lage avledete verk som CC-lisensen gir.

Til slutt vil jeg gjerne gjøre en korreksjon, eller oppdatering, i forhold til min egen artikkel «Infrastruktur for allmenningene i nettverksøkonomien», også i nummer 2/2007. Jeg skrev:

I dette bildet er det viktig å ha en fast grense for hvor restriktive CC-lisenser kan være. Ifølge CD er denne grensen gitt ved by-nc-nd-lisensen, som kun tillater ikke-kommersiell verbatim kopiering og distribusjon. Dette er dessverre feil pga. to CC-lisenser som innfører henholdsvis geografiske begrensninger og kun sampling. Dette kan føre til inkompatibilitetsproblemer mellom verk, restriksjoner og usikkerhet hos brukerne.

Dette var riktig da jeg skrev det, men nylig har det kommet en gledelig nyhet fra CC-organisasjonen, som nå har vedtatt å slutte å bruke og tilby de to nevnte lisensene2. Dette gjøres nettopp for å holde fast ved og etablere en slik fast grense, og innebærer altså at brukerne alltid, som et minimum, har rett til å kopiere og distribuere ikke-kommersielt ethvert CC-lisensiert verk verbatim i uendret form. Med andre ord, etter dette vil fildeling av et CC-lisensiert verk alltid være lov.