elise seip tønnessen:

Generasjon.com Mediekultur blant barn og unge

Universitetsforlaget 2007 (186 s.)

I boken Generasjon.com gir førsteamanuensis ved Institutt for nordisk og mediefag ved Høgskolen i Agder, Elise Seip Tønnessen, både en generell innføring i forskning på unges liv med mediene og oppsummering av egne undersøkelser de siste elleve årene. Selv om den presenteres som en grunnbok, vil nok mange med interesse for feltet finne undersøkelsene og diskusjonene interessante. Tønnessen har fulgt et lite utvalg gutter og jenter fra de var fire til de var 15 år gamle. Gjentatte dybdeintervjuer og observasjoner suppleres med såkalte mediedagbøker og skolestiler fra et større antall elever rundt kjerneinformantene. I tillegg er det gjennomført en spørreundersøkelse blant ti avgangsklasser i grunnskolen (236 personer) der de fleste av informantene var elever.

På bakgrunn av dette omfattende materialet søker Tønnessen «å fange opp komplekse sammenhenger i en virkelighet der vi har sett store endringer i medietilbudet, med særlig fokus på de unge som akkurat nå utvikler kompetanse og brukerkultur for å møte framtidas medievirkelighet» (s. 11). Hun undersøker hvordan barn og unge tolker og skaper mening i samspill med ulike medietekster for derigjennom å belyse et komplekst samspill mellom små medieopplevelser og større sosiale og kulturelle systemer. Dette betegnes som en kulturøkologisk innfallsvinkel der semiotikkens begrepsapparat har fått en sentral plass. Boken er delt i fire deler med til sammen ni kapitler, der første del er introduksjonskapitlet.

I del to, «Ungdom og medielandskap i bevegelse», gjennomgås teori om utbredelse av ny teknologi (diffusjonsteorien) og forandringer i ungdoms mediebruk mer generelt. Videre får vi et innblikk i hvordan kjerneinformantene og jevnaldrende rundt dem forholder seg til forskjellige tidstypiske tv-serier, nettsteder, dataspill og bøker. Hensikten er her å tegne et bilde av de unges profiler som mediebrukere for så å sette dette i sammenheng med forskjellige «brukerkulturer». Bevegelse fra å ha hjemmet til å ha jevnaldrende som basis for bruks- og tolkningsmønstre, står blant annet sentralt. Et av de interessante funnene her er at jentene i utvalget synes å integrere mediebruken sin på tvers av jevnaldringskultur og oppdragerkultur i større grad enn guttene.

Del tre, «Tekster, lesninger og fascinasjoner», innledes med en kort gjennomgang av noen av semiotikkens begreper. Deretter analyserer Tønnessen informantenes samtaler omkring tre populære tv-serier (The Simpsons, Hotell Cæsar og CSI Miami). Disse multimodale, altså i semiotisk forstand sammensatte tekstene sees noe ulikt av jentene og guttene. Sjangerkunnskap og evne til å innta forskjellige seerposisjoner trekkes inn i analysen av de unges tolkningsmønstre innenfor tekstenes meningspotensialer, altså det univers av mulige tolkninger tekstene åpner for. Videre vender Tønnessen seg mot didaktiske sjangere og diskuterer tradisjonelle forståelser av lesing og leseopplæring versus det bildet som er tegnet opp av en ny medievirkelighet. Andre tekstformer tenkes å avstedkomme nye lesekulturer. Bevegelsen fra å lese bok til å lese skjerm beskrives blant annet på bakgrunn av det empiriske materialet, og begrepet lesingens økologi impliserer en tidstypisk utvidet forståelse av «literacy». Del tre avrundes med en analyse av forskjeller mellom guttenes og jentenes mediefascinasjoner. I informantenes forhold til forskjellige dataspill avtegnes sammenhenger mellom mediesjangere og kjønnsidentitet. Her gjenspeiles tradisjonelle forståelser av det maskuline og det feminine.

I del fire, «Kontekstene», rettes blikket mot mer omfattende sosiokulturelle prosesser. Først får vi en diskusjon av forholdet mellom skole- og fritidskultur. Skolens dilemma er «hvordan den skal forholde seg til en så sentral side ved elevenes sosiale liv og semiotiske kompetanse som mediekulturen representerer» (s. 157). Her trekkes blant annet Lars Qvortrups systemteoretiske perspektiver inn for å gi et «mangefasettert syn på viten» som gjør at vi kan forstå «læringsprosesser på en fleksibel måte» (s. 160). Dette sees som nødvendig fordi skolesystemet har vanskeligheter med å møte de enkelte ungdomskulturer og skape en fruktbar relasjon til disse. Spørsmålet blir om skolen bør forsterke sin særegenhet eller legge seg nærmere populærkulturen. Her svarer forfatteren at hun ikke har tro på noen «back to basic-løsning», men at skolen samtidig må vektlegge en kritisk distanse til mediene som elevene ikke nødvendigvis erverver seg på egen hånd i fritiden. Også i denne sammenhengen trekkes for øvrig forskjeller mellom gutter og jenter frem. Jentene i undersøkelsen klarte i større grad både å tilpasse seg skolekulturen og å beholde den relasjon til mediekulturen som de delte med sine venninner. Guttene opplevde skillet som sterkere og så sine medieinteresser på fritiden som en motkultur til skolen. Her stilles spørsmålet om hvorvidt guttene trekker seg unna som et resultat av en feminisering av oppdragerkulturen.

Sist i den avsluttende delen ser Tønnessen på «samspillet mellom individet, ungdomskulturen og (medie)samfunnet i stort» (s. 166). En av bokens sentrale teser er at raske kulturelle endringer avstedkommer endrede kommunikasjonsprosesser i vid forstand. På den ene siden foregår de unges mediebruk i konkrete situasjoner der den individuelle valgfriheten oppleves som stor. På den annen side inngår disse situasjonene i en sosiokulturell kontekst som både muliggjør og begrenser handlinger og tolkninger. Gitt kulturelle endringer, forventer man å finne forandringer i de faktiske møtene med mediene, og tilsvarende vil hver generasjon utvikle sine særegne brukerkulturer innenfor rammene av hva mediesamfunnet muliggjør. Elise Seip Tønnessen gjør et grundig arbeid når hun forsøker å spore samspillet mellom individet, ungdomskulturen og (medie)samfunnet.

Innvendinger vil man alltid ha i møte med et så omfattende arbeid som det Generasjon.com representerer. Det kan noen ganger virke som om tesen om radikale samfunnsforandringer i kjølvannet av den teknologiske utviklingen tas for gitt. Slik virker også diskusjonene rundt skolens møte med den nye medievirkeligheten nærmest selvsagte, men man leste da Donald mens de hørte på radio for flere tiår siden? Man lagde Super 8- og VHS-filmer, ringte lange telefonsamtaler og spilte rollespill, hadde idoler og tok opp musikk. Slik sett hadde man også da «brukerprofiler» vis-à-vis diverse medier. Man hadde også virtuelle verdener i bøker og lek, noe som heller ikke er særegent for moderne «teknologisk høykultur». Og selv om dette selvsagt ikke var integrert på en slik måte som man ser på dagens pc-skjerm, så behøves det en god forklaring på den annerledesheten bokens tese postulerer. Det man derimot ikke hadde, var det enorme globale nettverket man i dag har. Vi var ikke «linked», for å sitere Barabásis tittel fra 2003. Og heri ligger nok en dyptgripende forandring som kunne kommet klarere frem i analysene, nemlig sammensmeltningen av nettverk som knytter stuene til soverommene til kontorene til kafeene til klasserommene (osv.) verden over. Det ville muligens også åpnet for å legge vekt på et perspektiv som er nærmest fraværende i boken, nemlig kommersielle krefters systematiske bruk av informasjonsnettverkene i sitt markedsføringsarbeid rettet mot barn og ungdom. Dette nevnes, men forfølges ikke. Dét kunne åpnet for å snakke om globale implikasjoner.

Generasjon.com er, som tittelen tilsier, en generasjonsstudie. Boken gir oss ett mulig blikk på én generasjons utvikling av medievaner. Men de ti avgangsklassene utgjør et meget lite, og i dette tilfellet langt fra tilfeldig utsnitt av norsk ungdom. Bruksfrekvensene er dermed kun interessante innenfor denne gruppen, til tross for at man kan finne støtte for å si noe mer generelt om denne generasjonens mediebruk i andre undersøkelser. Det at de lokale statistiske resultatene gis så vidt stor plass kan gi inntrykk av at man snakker om flere enn dem det gjelder. Det kan virke misvisende, særlig hvis man tenker dette som en lærebok. Det er derimot når det dykkes i det kvalitative materialet at boken er på sitt beste. Da settes nettopp det spesielle ved disse informantenes medieliv i kontakt med mer generelle teorier, og analysen makter å kaste lys i begge retninger. Da gis det innsikt både i ungdoms lesning og bruk av multimodale tekster, så vel som det semiotiske begrepsapparatet som ligger til grunn for analysene. Da er dette både en god lærebok og spennende stoff for andre som er interessert i feltet. Og da kan man bære over med at Tønnessen kaller iPod for et musikkformat på linje med mp3 og dermed avslører at fascinasjonen for nye medier noen ganger kanskje er større enn detaljkunnskapen blant dem som forsker på området.