Mens man tidligere trengte tilgang til trykkpresser og forhandlere for å bli en utgiver av bøker, tidsskrifter og andre verk, så har Internett gjort det mulig for «alle» å produsere, reprodusere og utgi verk. Dette har i sin tur på mange vis gjort Internett til en kulturell allmenning der ikke minst nettets desentraliserte arkitektur fungerer som en stående invitasjon til å delta i en kultur preget av åpenhet og vilje til å dele informasjon.

Men som de fleste som har brukt et fildelingsnettverk er klar over, så harmoniserer ikke denne åpenheten særlig godt med tradisjonelle opphavsrettigheter. Opphavsretten tilhører den som har skapt verket, og uten tillatelse fra vedkommende er det rett og slett ulovlig å distribuere verket over Internett.

Å skaffe seg en slik tillatelse var overkommelig så lenge reproduksjon og utgivelse av åndsverk var noe som det stort sett bare var store forlag som drev med. Men å spørre om tillatelse i hvert enkelt tilfelle fungerer ikke lenger når det plutselig er millioner av mennesker koblet til Internett som ønsker å dele filer med hverandre.

Som et rammeverk for mer fleksibel håndtering av opphavsrett i nettverks-samfunnet, har den amerikanske jusprofessoren Lawrence Lessig lansert det som han kaller for Creative Commons (CC). På norsk kan vi kanskje si «skapende allmenninger»?

CC er rett og slett en lisens som gir lov til å dele

CC-rammeverket tar snedig utgangspunkt i åndsverkslovgivningens grunnregel om at opphavspersonen har rett til å råde over eget verk. Under CC benyttes denne råderetten til å gi forhåndsgodkjenning til deling på visse vilkår. Vilkårene hefter ved verket i form av en eksplisitt lisens.

CC-lisensene (dvs. bruksvilkårene) kan leses av både maskiner og av mennesker og er også tilpasset Internetts søkemotorer, slik at man kan aktivt søke etter CC-verk på nettet.

CC-lisensierte verk kan også fritt deles (enhver mottaker har rett til å distribuere verket videre til andre) over Internett og andre kanaler.

CC-lisensen tjener altså to hovedformål. For det første skal CC muliggjøre en mer fleksibel regulering av opphavsrett, der de som ønsker det kan tillate en større grad av gjenbruk av verkene enn det som er tilfellet med dagens praksis. For det andre skal CC bidra til å forenkle prosessene rundt lovlig informasjonsdeling.

Man skal imidlertid være klar over at CC ikke passer i alle situasjoner

Selv om CC-lisensene gir vide fullmakter til å bruke et verk, i mange tilfeller også rett til å skape avledede verk (remixer), så har verken brukerne eller andre plikt til å orientere opphavsmannen om hva de foretar seg. I praksis er det derfor umulig for opphavsmannen å føre noen kontroll med bruken av sine verk i det øyeblikk de er publisert under en CC-lisens. Dette kan være uheldig i enkelte sammenhenger, og kanskje særlig hvor det er gitt tillatelse til å lage avledede verk, ettersom mange opphavsmenn gjerne har en interesse av å vite hvilke endringer som gjøres i et verk som bærer ens navn. Ønsker man slik kontroll over eget verk, bør man ikke benytte CC.

Det samme gjelder dersom man ønsker å selge eksklusiv adgang til et verk til en enkelt utgiver. En CC-lisens kan ikke trekkes tilbake, og det innebærer at verken opphavsmannen selv eller hans arvinger vil ha mulighet til å disponere over verket på en måte som er i strid med CC-lisensen. En CC-lisens vil derfor være til hinder for senere å gi et forlag eksklusive rettigheter til utgivelse av verket.

Men for mange av oss er det viktigste at det vi skaper blir lest, brukt og spredt. Da passer CC oss som hånd i hanske.

Dessuten må vi aldri glemme at kultur reproduserer kultur, og at kunnskap reproduserer kunnskap. Verken kultur eller kunnskap oppstår i et vakuum, og eksistensen av et åpent rom for utveksling av kultur- og kunnskapsprodukter av alle slag tjener derfor ikke bare brukerne, men også de som skaper verkene: forskere, forfattere, kunstnere, fotografer osv.

For skolen innebærer framveksten av CC blant annet at klisjeen med utdaterte lærebøker – der Olav V fortsatt er konge – blir en saga blott. Nå kan lærerne selv oppdatere tekster som har gått ut på dato. Videre vil CC gjøre det mulig for skolen å eksperimentere med nye medieformer og nye læreprosesser. I kreative fag kan elevene bearbeide samplinger, teksturer, tekster og bilder de laster ned fra nettet. I orienteringsfag kan elevene gis mulighet til å selv bearbeide lærestoffet og skape sine egne tilpassede læremidler med utgangspunkt i CC-lisensiert multimediamateriale.