The real joy of writing lies in the opportunity of being able to sacrifice a whole chapter for a single sentence, a complete sentence for a single word, to sacrifice everything for an artificial effect or an acceleration into the void.                                                              Baudrillard

I en sentral åpningsscene i filmen Matrix (1999) sover Neo sittende foran dataskjermen. Han våkner opp. Det er en meldingen på skjermen «Wake up Neo. The Matrix got you». Det banker på døren. Han åpner døren og griper en bok; Simulacra and Simulation (1994) av Jean Baudrillard. I filmen kan vi følge Neos kamp mot en virtuell virkelighet. Han blir leder for en revolusjonær gruppe som kjemper mot «the system of simulation».

Filmentusiasten Baudrillards siste Oslo-besøk var i mai 2000. Han var invitert av ITU og den Franske ambassade for å holde et foredrag om visuell vold. Da spurte jeg om han så Matrix som en film inspirert av hans teorier. Han svarte at han ikke likte filmen og nevnte The Truman Show (1998) som illustrasjon til simulakre-teorien.

Futuristen, forføreren og hyperrealitetens teoretiker Jean Baudrillard døde 7. mars 2007 etter lang tids kamp mot døden. Postmodernist var en label som han sjelden brukte om seg selv. I Cool Memories II gir han oss følgende biografi: «Pataphysian at twenty – situationist at thirty – utopian at forty – transversal at fifty – viral an metaleptic at sixty» (Baudrillard, 1996b, s. 83). Jeg vil ikke forsøke å karakterisere han 70-åring. Fordi jeg vet han var tilhenger av Groucho Marx: «I don’t want to belong to any club that will accept me as a member».

Baudrillard var alltid et hestehode foran alle andre og rapporterte tilbake fra fremtiden om medier og kultur. Et eksempel på en av hans provokative artikler er «År 2000 vil ikke finne sted» (Baudrillard, 1988b). Fremtiden har allerede skjedd! Dette var også utgangspunkt for hans forelesning ved Universitetet i Oslo i 1988. Hans «postmoderne» kritikk fra 80-tallet kan oppsummeres i formuleringen: «På høydepunktet av orgien hvisker en mann i øret på en kvinne: What are you doing after the orgy?» (Baudrillard, 1984, s. 22).

Baudrillard ble født 27. juli 1929 i Reims i Frankrike. Arbeidet som tysklærer før han begynte å undervise i sosiologi ved Nanterre universitetet. Han var aldri sosiolog i klassisk forstand. Ei heller filosof. Først og fremst en forførende essayist og blendende afroistiker med apokalyptisk blikk på den postmoderne tilstand.

I 1968 debuterte Baudrillard med en bok om objektenes system (1996a). Her analyseres forbrukerkulturen, hvor produkter, apparater og ting etterfølger hverandre i en stadig hurtigere rytme. Det dreier seg om ikke om ting, som er definert ut fra funksjon eller ut fra klasser, men de prosesser hvor menneskene trer i forbindelse med tingene: Hvordan en verden av objekter – sentrert rundt interiøritet, symbolske relasjoner, tradisjon og psykologisk dybde – steg for steg endres til et funksjonelt og konvertibelt rom. Et rom hvor o-bjektene bare betegner sin egen funksjon. Subjekt og objekt har befridd hverandre fra tradisjonen bare for å ta plass under et funksjonelt imperativ. I 1968 var han hinsides ungdomsopprørets naive romantiske lidenskap.

I en rekke bøker fra 1968 utover 70-tallet analyseres massemedienes funksjon: Det er å nøytralisere opplevde, unike og begivenhetsmessige aspekt av verden for å erstatte det med et mangfoldig univers av homogene medier, som betegner hverandre og henviser til hverandre. I siste instans blir de hverandres gjensidige innhold.

I hovedverket Det symbolske bytte og døden fra 1976 utvikles hans tre stadier av simulakre ordner fra produksjon, via reproduksjon til simulasjon. Det tredje stadiet handler om det -hypereelle. Her beskriver han utviklingen av informasjonssamfunnet styrt av en digital kode: «Digitality is among us. It haunts all the messages and signs in our society.» (Baudrillard, 1993b, s. 62–63). Boken fra 1976 er den siste innenfor en «tradisjonell akademisk genre» med en rekke referanser til Marx, McLuhan og Nietzsche. Allikevel innvevd i utvikling av simulakre-teorien innholder boken snapshots om grafitti i New York 1972, striptease, DNA og mote.

Begrepet om det hyperreelle utvikles videre på 80-tallet: Informasjonsveksten og utviklingen av digitale medier og virtuell virkelighet er en virkeliggjøring av opplysnings-tidens idealer, ifølge Baudrillard. Informasjonseksplosjonen medfører en kommunikasjonsforstoppelse – en overflod av bilder og tegn. Dette er det moderne prosjekts fullbyrdelse. Kategoriene og genrene sammenblandes. Tegnene yngler i det uendelige og brukes om igjen i en universell simulering hvor de sirkulerer i stigende hastighet.

Baudrillard forsøker å overby tidens tegn og tendenser gjennom å være mer mobil og simulerende, mer framtidsperspektiverende enn virkeligheten selv. Begrepene henter han ikke først og fremst fra samfunnsvitenskapen, snarere fra biologi, informatikk, astro-fysikk og science-fiction. Hans teorier utfordrer verdens hyperskeive gang med svimlende prognoser. Tekstene er en blanding av den vitenskapelige diskurs og litterær sci-fi. Gjennom denne blandingsgenren lager han et nytt skriftlig teoriunivers.

Ifølge Baudrillard er teorien en felle som legges ut i håp om at virkeligheten er naiv nok til å gå i den. Gjennom en virtuell teori raser han videre i en gjenspilling av det oversimulerte samfunn: Skriftens iscenesettelse av begivenhetene akselererer med tidens -astronomiske hurtighet videre i sine egne fiksjoner. I forfatterskapet er det en rekke nøkkeltermer: forførelse, fatale strategier, det obskøne og det ondes gjennomsiktighet.

Hans teknologikritikk var fundamental: «Det Virtuelle Mennesket, urørlig foran sin datamaskin, elsker via skjermen og gir kurs pr telekonferanse. Hun blir en motorisk, og utvilsomt også mentalt handikappet» (Baudrillard, 1993a, s. 16). Vi kan ifølge Baudrillard bli passive kyborgere og frykte: «...at kunstig intelligens og dens tekniske hjelpemedier kan bli protesen til en art hvis tenkeevne har gått tapt» (Baudrillard, 1993a, s. 16).

I 1988 ble hans mest kjente bok Amerika utgitt på norsk. Hans reiseskildinger fra USA er skrevet av en europeisk melankoliker med fascinasjon for downtowns jungle, freeways, suburbs and deserts. Boken førte til verdenberømmelse. Omtale i trendy moteblader og i massemediene. Som ung disippel var jeg vert for hans opphold i Oslo 1988. Lettere nervøs inviterte jeg han hjem til middag med hans skandinaviske fanclub. Lammet av skrekk og respekt tenkte jeg på alle temaer vi kunne snakke om. Det ble en forløsende kveld med mye akevitt og øl. Vår helt fra Paris eide ingenting av den arrogansen vi gjerne forbinder med franske hyperintellektuelle. Han er ytterst velvillig, ler gjerne av sine egne svar, virker ikke grepet av noen desperasjon overfor det scenario han risser opp. Bak brilleglassene lurer stadig en ironi som når som helst kan kaste seg over det han selv sier.

Døden var et av de fenomenene Baudrillard ikke stilte ironiske spørsmål om. Det er ikke mulig å lage en avtale med døden. Allikevel håper vi på en endelig løsning: Udødelighet. Dette er også vitenskapens dype fantasi. Slik beskriver han våre forsøk på å unngå døden: «Something in us is hidden: death. But something else lurks in our cells: the act of forgetting to die. Immortality hovers ominiously over us. We speak always of the struggle of life against -death, not of the opposite danger. But we have to fight against the impossibility of dying» (Baudrillard, 2001, s. 27) Husk å dø før det er for sent! Han ble 77 år.

Jean Baudrillard etterlater et sort hull i det teoretiske univers. Melankolien siger inn. Det er en brutal mangel på følelsestilknytning som hører til de mettede systemer. Det er noe som kommer over en når håpet om å bringe likevekt mellom det gode og det onde, det sanne og falske er forsvunnet.

Referanser

Baudrillard, J. (1984). «What are you doing after the orgy?». Profil /trends nr. 2/3/4, s. 16–24.

Baudrillard, J. (1987). Cool Memories. New York: Verso.

Baudrillard, J. (1988a). Amerika. Oslo: Profil forlag.

Baudrillard, J. (1988b). «År 2000 vil ikke finne sted». Profil/Kulturens tid nr. 2, s. 106–117.

Baudrillard, J. (1993a). «Xerox og det uendelige» i Rasmussen og Søby, Morten (red.): -Kulturens digitale felt. Oslo: Aventura, s. 15–23.

Baudrillard, J. (1993b). Symbolic Exchange and Death. London: Sage.

Baudrillard, J. (1993c). The Transparency of Evil. London: Verso.

Baudrillard, J. (1994). Simulacra and simulation. Michigan: University of Michigan Press.

Baudrillard, J. (1996a). The System of Objects. New York: Verso.

Baudrillard, J. (1996b). Cool Memories II. New York: Verso.

Baudrillard, J. (2001). Impossible Exchange. New York: Verso.