Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
<Digital samhandlingKapittel 9 av 21

8. «Det kan være et veldig godt verktøy, hvis det fungerer»

En produksjonsorientert studie av potensialet for Augmented Reality-løsninger i verftsindustrien

Marte Fanneløb Giskeødegård er førsteamanuensis ved NTNU i Ålesund, og hun har en doktograd i sosialantropologi spesialisert på organisasjon og arbeidsliv. Forskningsinteresser er blant annet samhandling, globalisering av arbeidslivet og regional utvikling.

Kristina Kjersem er forsker III ved Møreforsking i Molde. Kjersem holder på å fullføre en doktorgrad innen planlegging av komplekse prosjekter ved Høgskolen i Molde. Hun har en mastergrad i logistikk fra Høgskolen i Molde, med spesialisering innen verdikjedestyring.

I denne artikkelen fokuserer vi på verftsarbeidere sin oppfatning av hvorvidt digitale verktøy som tar i bruk Augmented Reality (AR), kan være et positivt bidrag i deres arbeid med å bygge båter. Verftsindustrien er en næring preget av omfattende endringer både i markedsorientering og forretningsmodell. Funnene i denne studien indikerer at industriendringene øker behovet for digitale verktøy, samtidig som de også skaper viktige utfordringer. Studien viser viktigheten av å inkludere et produksjonsorientert perspektiv i teoretiske og praktiske diskusjoner av muliggjørende teknologi.

NØKKELORD: digitalisering, maritim industri, verft, arbeidsprosesser

This article focuses on shipyard workers’ opinion of whether digital tools, using AR technology, can be a positive contribution when building ships. The Shipbuilding industry have recently experienced extensive changes both in market orientation and business models. The findings in this study indicates that while these industry changes increased the need for digital tools, the changes also create important challenges. The study argues that discussions on digital tools need to include a production-oriented perspective.

Innledning

I denne artikkelen ser vi nærmere på ansatte ved skipsverft sin oppfatning av hvorvidt digitale verktøy som tar i bruk Augmented Reality (AR), kan være et positivt bidrag i deres arbeid med å bygge båter. Almklov og Antonsen (2019, s. 4) beskriver digitalisering som det å bruke digital teknologi til å støtte utførelse og kontroll av arbeidsprosesser. Forfatterne understreker dermed relasjonen mellom verktøyene og arbeidet det legges til rette for.

Sitatet i tittelen av artikkelen setter fingeren på en dobbelthet i digitalisering av arbeidslivet. På den ene siden gjør digitalisering det mulig å visualisere, koordinere og kontrollere arbeid. På den andre siden må verktøyet treffe behovet det skal legge til rette for, samt at det må fungere i teknisk forstand. Det leder frem til to helt sentrale spørsmål: Hva betyr det at det fungerer? Og for hvem? I artikkelen diskuterer vi derfor følgende problemstillinger: Hvordan vurderes verdien av digitale verktøy fra et produksjonsperspektiv, og hvilke implikasjoner har arbeidernes vurdering for den teoretiske diskusjonen av muliggjørende teknologi?

Målet med artikkelen er å synliggjøre arbeidernes holdninger til, og egne vurderinger av, hvor og hvordan slike digitale system kan fungere som verktøy i skipsbygging. Studien bidrar i så måte inn i den teoretiske diskusjonen om muliggjørende teknologi (se f.eks. Romero et al., 2016; Fraga-Lamas, Fernándes-Carmes, Blanco-Novoa og Vilar-Montesinos, 2018; Porter og Heppelman, 2019; Hjartholm 2019) gjennom å belyse problemstillingen fra et produksjonsperspektiv.

Studien har fokus på verftsindustrien i Møre og Romsdal. Egenskaper ved både lokasjon og sektor er sentralt for temaet som her skal diskuteres. Den maritime næringen i Møre og Romsdal har tradisjonelt sett hatt evnen til å utvikle, utnytte og spre erfaringsbasert kunnskap som en av sine store styrker og konkurransefortrinn. Videre beskrives det i litteraturen en sterk regional forankring i verftsindustrien i Møre og Romsdal (e.g. Asheim og Grillitsch, 2015; Berge, 2006; Bjarnar, Berge og Melle, 2006; Brastad, Flatnes og Tobro, 2015; Bremnes, 2013; Halse og Bjarnar, 2014; Reve og Sasson, 2012). Evnen til å dra nytte av erfaringsbasert kunnskap og vektlegging av regional forankring er nært koblet. I disse klyngeanalysene vektlegger man utviklingen av det Bathelt, Malmberg og Maskell (2004) beskriver som lokal «buzz», hvor ideen er at om man befinner seg i de samme omgivelsene og deltar i aktivitetene, så stimuleres utviklingen av en delt institusjonell struktur (Bathelt et al, 2003, s.39). Tilgang til problemdefinisjonen, altså tilgang til arenaene der problem diskuteres og løses, vurderes da som viktig for å drive innovasjonsarbeid (Giskeødegård og Guvåg, 2018). En har her vektlagt å utvikle langvarige bånd med ansatte med lokal forankring, med tanke på å skape engasjement for å være med og bidra til egen arbeidsplass, samt at de ansatte vil være en del av et videre regionalt maritimt nettverk. Disse karakteristikkene tilsier en organisasjon med evne til å løse problemer mens de oppstår, men også med evne til å improvisere hvis det er behov for det.

Verftsindustrien er en næring i endring på flere områder. Et synlig skifte de siste årene har vært reorienteringen til nye markeder som følge av kollapsen i offshoremarkedet, hvor cruise har seilt opp som et viktig marked. Reorienteringen mot cruise innebærer en rekke viktige endringer, hvor interiørdelen av båten vokste i omfang, betydning og kompleksitet.

Det har samtidig skjedd en viktig endring i næringens forretningsmodell de siste 15 årene. Før 2004 var sysselsatte i all hovedsak ansatt av verftet selv, men etter en nedgangsperiode på starten av 2000-tallet bygde man ned antall egne ansatte til fordel for økt bruk av innleid arbeidskraft. Analyser gjort av Møreforsking i perioden 2005–2014 viser at innleid arbeidskraft forholdsvis stabilt har dekket 50 prosent av arbeidskraftsbehovet i næringen siden da (Hervik, Oterhals og Bergem, 2014). Lignende undersøkelser av forholdstall mellom innleide og egne ansatte har ikke vært gjort siden, men med tanke på utviklingen i næringen er det grunn til å anta en økt andel innleie. Som resultat av dette har verftene blitt langt mer flerkulturelle – både hva gjelder ulike organisasjoner og ulike nasjoner som er til stede på verftet. Det er imidlertid klare indikasjoner på at det først og fremst er gjennom innleid arbeidskraft at arbeidsstokken er flerkulturell. En studie fra Ulstein Verft der en så på sammensetningen i arbeidsstokken, viste at mens 83,3 prosent av egne ansatte var norske, så var over 80 prosent av utenlandske ansatte polske blant de innleide (Giskeødegård, 2015). Økende organisatorisk og nasjonal diversitet har skapt noen konkrete muligheter og utfordringer relatert til hva verftene tradisjonelt har sett som sine konkurransefortrinn.

Både endring av marked og sammensetning av arbeidsstokken er et viktig bakteppe for å diskutere hvordan digitale verktøy støtter utførelse og kontroll av arbeid. Overgangen fra langvarige bånd med ansatte til mer midlertidige relasjoner gjennom økt bruk av innleid arbeidskraft tilsier at en ikke kan forutsette at arbeidsstokken lengre har opparbeid samme kompetanse om hvordan arbeidet gjøres hos verftet. Det øker trolig behovet for detaljerte, eksplisitte instrukser. Dette behovet forsterkes av overgangen til nye markeder med nye krav og arbeidsprosesser. Det krever også mye tid og ressurser for verftene å skulle koordinere og kontrollere arbeidet utført av innleid arbeidskraft.

Artikkelen starter med en teoretisk introduksjon til hva Augmented Reality er, samt hva studier av AR, der en har fokusert på skipsverftsnæringen, mener at det kan brukes til, og hvilket potensial det har. Videre presenteres en mer overordnet diskusjon av implementering av teknologiske verktøy i arbeidsprosesser, som problematiserer betydningen av at slike verktøy aldri kan fange alle aspekt av det som trengs for å utføre en arbeidsoppgave. Metodetriangulering, hvor vi har kombinert intervju, observasjon og spørreundersøkelse, har vært viktig i dette prosjektet. Empirien som presenteres i artikkelen, synliggjør arbeidernes vurderinger av verdien av digitale verktøy, samt hvor og hvordan slike verktøy kan være til hjelp. Disse vurderingene legger grunnlag for en diskusjon av spenningen mellom digitale verktøy og arbeidet de legger til rette for.

Digitale system som arbeidsverktøy

Augmented Reality (AR)-teknologi i skipsindustrien

Digitale verktøy muliggjør en beskrivelse av arbeid i form av bilder, ikke bare tekst eller 2D-tegninger. Augmented Reality (AR)-teknologi kan gi muligheten til å overføre digital informasjon til den fysiske verden. En kan for eksempel legge på digital informasjon og medier (lyd, video, grafikk, posisjonsdata osv.) i reell tid i operatørens sansefelt (for eksempel hodetelefoner, smarttelefoner, nettbrett eller romlige AR-projektorer). Viktige egenskaper ved slike AR-løsninger er hvordan de kobler virtuelle objekter i et fysisk miljø (inkludert registering i 3D), samt at det fungerer interaktivt og i sanntid (Azuma et al., 2001).

Litteraturen knyttet til AR-teknologi med fokus på verftene er foreløpig ikke spesielt omfangsrik og springer i stor grad ut fra teknologi og produksjonsorienterte miljø. Det fører til en langt på vei normativ tilnærming til AR-teknologi som verktøy, hvor en tar utgangpunkt i en positiv holdning til potensialet AR-teknologi kan ha for skipsnæringen.

Romero et al. (2016) vektlegger potensialet slik teknologi har for å fasilitere arbeidsprosesser. Forfatterne lanserer begrepet Operatør 4.0, som spiller på nettopp et oppfattet potensial i et tillitsfullt samspill mellom teknologi og operatør. Teknologien er her forstått å sette operatøren i stand til å nyttiggjøre seg muligheten skapt av Industri 4.0. Romero et al. (2016) vektlegger at Operatør 4.0 kan være viktig for å møte noen av utfordringene som kommer med migrantarbeid. En nøkkel her er at informasjon kan visualiseres på en måte som ikke nødvendigvis krever samme språkkompetanse som en tradisjonell fremgangsmåte.

Ifølge Porter og Heppelmann (2019) brukes AR-teknologi i økende grad i industriell sammenheng. I en nylig gjennomgang av prosjekt med AR-teknologi for skipsindustrien fremhever Fraga-Lamas et al. (2018) sju ulike områder hvor de mener AR-teknologi viser størst potensial for skipsbygging. Disse er 1) kvalitetskontroll, 2) assistanse i produksjonsprosessen, 3) visualisering av hvor produkt og varer befinner seg, 4) lagerstyring, 5) å forutsi vedlikehold ved bruk av datautvinning, 6) augmentert kommunikasjon og 7) visualisering av skjulte installasjoner (Fraga-Lamas et al, 2018, s. 13363).

Som et eksempel bruker et amerikansk verft AR-teknologi ved slutten av produksjonstiden for å inspisere og merke stålkonstruksjoner som ikke er en del av det ferdige produktet. Mens ingeniørene før måtte sammenligne det faktiske skipet med komplekse tegninger, tillater AR-teknologi dem å se det endelige designet lagt oppå skipet. Ifølge Porter og Heppelmann (2019) har dette redusert inspeksjonstiden betydelig.

Flere tyske verft har tatt i bruk visualisering av 3D-modellen gjennom AR-teknologi, og de jobber med å legge til rette for at slike løsninger skal bli en del av deres standard teknologi (Freiherr, 2010). I et slikt prosjekt i Tyskland førsøkte man å redusere kompleksiteten i informasjonen produksjonsarbeidere var møtt med, gjennom en AR-løsning som kunne gjøre det mulig å få digitalt tilgjengelige tegninger, samt annen bakgrunnsinformasjon ved behov. Testen var av liten skala, men involverte deltakere ga positiv tilbakemelding på løsningens potensial (Halata et al., 2014).

Selv om det finnes flere eksempler hvor teknologien er forsøkt ut, så viser en annen studie at til tross for at det er en god del forskning på potensialet for slike løsninger, så er det mindre litteratur fra faktisk implementering i skipsbygging (Hjartholm, 2019).

Fraga-Lamas et al. (2018) påpeker at selve teknologien ikke er klar for storskala implementering, til tross for at den har utviklet seg mye over de siste årene. En annen viktig utfordring for implementering er kostnad. Regnestykket avhenger både av type teknologi og i hvilket omfang det er tenkt implementert, noe som kan ha stor påvirkning på hvilke løsninger som velges (Hjartholm, 2019). Hjartholm trekker frem funn fra sin litteraturstudie som belyser etiske, juridiske og praktiske problemstillinger knyttet til belastning for operatøren, en innvending som gjelder særlig de AR-løsningene som må påmonteres på ett eller annet vis (Hjartholm, 2019).

Muliggjørende teknologi?

Disse studiene gir viktig innsikt i muligheter og utfordringer knyttet til bruk av AR-teknologi i verftsindustrien. De synliggjør samtidig at det trengs mer kunnskap knyttet til implementering i praksis, og da særlig mer kunnskap fra produksjonssiden.

Digitale verktøy kan på mange måter beskrives som del av det Latour (1992) omtaler som organisasjonens «missing masses». Disse systemene kontrollerer ikke bare arbeid, men deler av arbeidet er delegert til dem. De oppbevarer informasjon og kan fungere som organisasjonens hukommelse, samtidig som de tillater at andre personer enn de som opprinnelig la den inn, kan agere på informasjon. For at det skal være mulig, må informasjonen være gjenkjennbar, noe som langt på vei gjøres ved at koden som er innvevd i systemet, begrenser rammen for hva som kan puttes inn (Aneesh, 2009). Å utvikle standarder er avgjørende for å få til dette. Disse standardene muliggjør ikke bare beskrivelser, men gir også anledning til å definere og håndheve avhengigheter mellom ulike oppgaver. Digitale system beskriver derfor ikke bare arbeid, de er også sentrale i å definere hvordan det kan gjøres (Almklov og Antonsen, 2019). I så måte er software «… frozen organizational and policy discourse» (Bowker og Star, 2000, s. 135).

Forståelsen av arbeidet disse systemene skal legge til rette for, blir derfor helt avgjørende. Suchman påpekte allerede på 1980-tallet at mye av det vi gjør i vårt arbeid, er usynlig (Suchman, 1987; 1995). Det er en utfordring av flere grunner, blant annet fordi mye av dette arbeidet kan være helt avgjørende for at jobben blir gjort. Suchman (1995) påpeker videre at jo lenger en er fra faktisk arbeidsutøvelse, jo mer stereotypisert blir vår forståelse av hva arbeidet består i. Dette er en utfordring fordi standarder, og her da i forlengelse digitale løsninger, vil inneha representasjoner av arbeid. Det vil si at de aldri vil kunne fange alt det som går inn i det å gjennomføre en arbeidsoppgave. Representasjoner av arbeid vil alltid fremheve noen aspekter av arbeidet på bekostning av andre.

Almklov og Antonsen (2019) vektlegger tre aspekt som de mener slike representasjoner vanskelig kan fange. Den første av disse er betydningen av sosial og personlig kompetanse og omhandler den tause kunnskapen både individer og grupper får som resultat av erfaring og samhandling. Slik taus kunnskap kan være helt nødvendig for å utføre jobben, men vanskelig å omsette til formell kunnskap. Det andre aspektet er temporalitet og historisitet. Dette refererer til at det er vanskelig for prosedyrer å fange at arbeid er situert i tid. Det kan relateres til om det er en rutineoppgave, om den kommer sent eller tidlig i en prosess, om det er mange parallelle aktiviteter, osv. Det siste aspektet de nevner, er systemet og omgivelsenes materialitet. Det er stor forskjell på å utføre en oppgave på flunkende nytt utstyr og en gammel, snart utdatert maskin.

De situerte kvalitetene av arbeidsutøvelse som kommer frem her, er helt sentrale i diskusjonen av digitale verktøy, spesielt i en næring som tradisjonelt sett har vektlagt erfaringsbasert innovasjon, og som samtidig har opplevd endringer både i forretningsmodell og markedsorientering. Slike digitale verktøy er nødvendige og muliggjørende, men står i et spenningsfylt forhold til arbeidet de skal legge til rette for. Det er også slik at mens både administrativt og operativt ansatte kan vurdere digitale verktøy som verdifulle, så har de ulike formål. Mens disse verktøyene fra administrativt hold i stor grad handler om evnen til å koordinere og kontrollere arbeid, så er det fra operativt hold først og fremst behov relatert til det å fasilitere arbeidsutførelse. Empiriske studier er viktig for å synliggjøre hvordan slike avveiinger gjøres i praksis.

Metode

Dataene denne artikkelen er basert på, er innhentet i forbindelse med et forskningsprosjekt finansiert av MAROFF-programmet i Forskningsrådet. Det er et program rettet spesifikt mot maritim sektor og innenfor en utlysning som skal stimulere innovasjon i næringslivet. Studien er gjennomført hos et av verftene i regionen.

Metodetriangulering har vært viktig i dette prosjektet. Vi har gjennomført 25 semistrukturerte intervju med ulike deler av verftsorganisasjonen (innkjøp, tekniske tegnere og koordinatorer, produksjonskoordinatorer, avdelingsledere osv.) samt representanter for underleverandøren relatert til prosjektet (formenn og andre representanter for organisasjonen). Disse intervjuene har blitt kombinert med observasjon, hvor forskerne har deltatt på åtte planmøter på ulike nivå i organisasjonen (formannsnivå og koordinatornivå). Videre har hovedforfatter gjennomført en spørreundersøkelse i produksjonsavdelingen rettet mot alle formenn og operatører både fra verftet og innleid arbeidskraft.

I både intervjuene og spørreundersøkelsen har vurderinger av digitale løsninger, og da spesielt løsninger tilrettelagt for AR-teknologi, vært diskutert. Kombinasjonen av metoder har vært svært viktig. De kvalitative metodene ga en kontekstforståelse som var helt avgjørende for å forstå problemstillingene relatert til digitale verktøy, noe som også var avgjørende i arbeidet med å utvikle spørreskjema. Samtidig dekker metodene ulike deler av organisasjonen, som bidrar til ulike perspektiv på temaene.

Feltnotat og intervju er transkribert og kodet ved hjelp av NVIVO. Prosjektet er meldt til Norsk senter for forskningsdata (NSD), og retningslinjer for samtykke og oppbevaring av persondata er ivaretatt.

Spørreundersøkelsen er designet i Selectsurvey og ble distribuert på fem språk (norsk, engelsk, litauisk, polsk og rumensk). Den har kun lukkede svaralternativer på grunn av kompleksiteten med språk. Alle oversettelser ble kvalitetssikret mot den norske av verftsansatte med det oversatte språket som morsmål. Den ble så testet på verftsansatte med de respektive språket som morsmål. Undersøkelsen ble først designet for å gjennomføres på nett, men det ble nødvendig å distribuere den på papir for å øke deltakelsen samt sikre en mer representativ fordeling blant deltakerne. Spørreundersøkelsene på papir ble registrert digitalt.

Det kan være krevende å estimere størrelsen på arbeidsstokken på et verft ettersom antall arbeidere svinger fra dag til dag. Undersøkelsen var aktiv i mai til juli. Ut fra tall gitt av verftet om aktive arbeidere i månedsskiftet juni/juli kan utvalgsstørrelsen blant egne så vel som innleide ansatte i produksjonen estimeres til 820 ansatte. Det kom i alt 316 svar, og etter rensing stod en igjen med 300 respondenter. Dette tilsvarer en svarprosent på ca. 37 prosent. En analyse av missing pr. variabel viser følgende: høyest antall er 33, minst 1. Median er 15 og gjennomsnittet 16. Med tanke på at dette var en tid med svært stort arbeidspress på verftet oppleves dette som en god svarprosent. Dataene er analysert ved hjelp av SPSS. Bakgrunnsvariablene ble omkodet til dummyvariabler for bruk i regresjonsanalyse.

Under følger en beskrivelse av noen av karakteristikkene ved respondentene som har betydning for å vurdere undersøkelsens validitet.

Figur 8.1.

Oversikt over respondenter fordelt på henholdsvis avdeling (N = 298) og stilling/rolle (N = 293).

Figur 8.1 viser respondentene fordelt på avdeling (t.v.) og stilling/rolle (t.h.). Samlet sett viser dette at respondentene gjenspeiler godt fordelingen i produksjonen. Det er noe svakere deltakelse i noen av avdelingene, men det kan også skyldes noe forvirring mellom kategoriene (som stål og innredning). Videre viser en analyse av respondentenes organisasjonstilhørighet at 19,7 prosent er ansatt hos verftet, mens de resterende er innleide. Forholdstallene gjenspeiler godt populasjonen.

Ut fra nasjonalitet er den klart største gruppen blant respondentene fra Polen (47 prosent), så Norge (21), mens Litauen og Romania utgjør henholdsvis 14 og 12 prosent av respondentene. Andelen som kommer fra andre land enn disse, utgjør en marginal gruppe. Fordelingen harmonerer godt med fordelingen på verftet. Splitter vi tallene på hvorvidt de er ansatt av verftet eller innleid, ser vi imidlertid at 83 prosent av de verftsansatte er norske, mens blant de innleide er den største gruppen polsk (58), etterfulgt av Litauen (17) og Romania (15). Tallene indikerer at mens fast ansatte fortsatt ser ut til hovedsakelig å ha lokal rekruttering, så er endringen stort sett relatert til at andelen av jobben som gjøres via innleid arbeidskraft, blir større. Fordelingen i produksjon er særlig interessant fordi et viktig aspekt med endringene som beskrives i forretningsmodellen, handler om økt innleie, noe som også innebærer økt andel fra andre land. Respondentene er også aldersmessig sammensatt på en måte som gjenspeiler godt produksjonen som helhet. Den største gruppen er aldersgruppen 25–39 år (41,4 prosent), tett etterfulgt av aldersgruppen 40–54 år (38 prosent). Det er færrest respondenter i gruppen under 24 år, mens gruppen over 55 år utgjør 15,5 prosent av respondentene.

Fordelingen over representerer operatør- og formannsnivået i produksjonen. I de kvalitative intervjuene ser vi langt mindre variasjon knyttet til både alder og fødested. Av de 26 som ble intervjuet, var alle menn, bortsett fra fire kvinner. 25 av disse var norske, og de aller fleste var godt voksne. Deltakerne ble valgt ut basert på stillingen de satt i.

I den følgende delen av artikkelen vises vurderingene gjort av verdien av digitale verktøy.

Vurdering av digitale verktøy som hjelpemiddel

En positiv holdning

I denne artikkelen har vi som mål å vurdere potensialet for digitale verktøy fra et produksjonsperspektiv. Det første spørsmålet er da hvorvidt slike verktøy i det hele tatt vurderes å ha en verdi. Jevnt over viser både intervjuene og spørreundersøkelsene en positiv holdning til verdien av slike digitale verktøy.

Figur 8.2.

Oversikt over vurdering av hvorvidt digitale løsninger vil være nyttig i arbeidet (t.v.) og hvordan de helst vil ha den presentert (t.h.) (N = 278).

I den kvantitative undersøkelsen ble respondentene stilt overfor en rekke påstander om ulike mulige fokus for slike digitale løsninger (se figur 8.3). De ble så spurt om hvorvidt de trodde slike digitale løsninger vil være nyttig i sitt arbeid. Som det fremgår av figur 8.1, så svarer 56,5 prosent at de i stor eller svært stor grad ville finne løsningene nyttige. På samme spørsmål er det kun 14,4 prosent som uttrykker en negativ holdning. Når de så fikk spørsmål om hvordan de helst ville ha denne digitale informasjonen presentert, svarer hele 47,7 prosent at de foretrekker telefon som medium.

Som tidligere nevnt fremhever flere studier potensialet AR-teknologi har for å fremme kommunikasjon. Romero et al. (2016) mener at slike verktøy kan være et viktig middel til å overkomme noen av utfordringene med migrantarbeid. Dette er en aktuell problemstilling for verftene, som blir stadig mer internasjonaliserte, primært gjennom økt bruk av underleverandører med arbeidskraft fra andre land. Respondentene ble derfor spurt om å vurdere på en skala fra 1 til 7 (hvor 7 er i svært stor grad) hvorvidt digitale verktøy kunne bøte på språkproblemer ved at en kan vise hverandre hva en snakker om. Svarene viser at hele 59,1 prosent gir verdien 6 eller 7. Det er kun 8,5 prosent som vurderer det mellom verdiene 1–3. Samtidig velger 12,5 prosent av respondentene å svare at det er uaktuelt for sin arbeidssituasjon.

Den positive vurderingen av visualisering som et hjelpemiddel kom også tydelig frem i intervjuene. En vektla betydningen av å se helheten direkte i produksjonen:

Ja, skjermer [i produksjon] kunne hjelpe mye. Vi har jo denne 3D-skjermen på kontoret og de kan gå inn å se og slik ser de helheten så vi kan gi dem bildet. Et bilde sier mer enn tusen ord. (I13)

Et viktig element var at det ble ansett som verdifullt at slike verktøy kunne tas med direkte i produksjonen. Det ville spare tid ettersom arbeiderne da slapp å gå inn på kontoret for å se på 3D-modellen og skrive ut tegninger. Samtidig som det sparte tid, var det viktig at AR også sikret at en jobbet etter siste tegning.

Det ble imidlertid også fremhevet i intervjuene at slike løsninger måtte ha en reell merverdi.

Vi må se på det, ok, det går an, men hva det vil gjøre for meg. For min del, for utrustning sin del, så ser jeg ikke noe umiddelbart stor nytte av dette anna enn det som vi per i dag gjør med mobilkamera sender bilde på mail i full fart at det er kollisjon her, et eller anna. (I10)

Vurderinger av hva det er nyttig å få informasjon om

På spørsmål om hva deltakerne så som verdifullt å visualisere, vektla flere av koordinatorene hvor viktig det var å kunne se avhengigheter mellom ulike oppgaver for å forstå helhetsbildet og kunne få kontroll. Båtbygging er ekstra krevende koordineringsmessig fordi det er mange disipliner som må jobbe tett sammen, på liten plass og over et kort tidsrom. Det er også stor gjensidig avhengighet mellom de ulike disiplinenes arbeidsoppgaver, hvor man ofte er avhengig av at andre er ferdige for å kunne gjennomføre sine egne oppgaver (Grimsrud, Bugge og Skulberg, 2005; Giskeødegård, 2015). Forståelsen av helhetsbildet ville også gi bedre grunnlag for å planlegge rekkefølge.

Hvis jeg ikke misforstått, jeg kan se mest nyttig dette med rekkefølge på ting. Vi sender ut produksjonstegninger når de er ferdig, men så kan det hende at vi finner ut at det er noe i veien for noe anna, så ble de sendt først og så når de kommer med ting nr. 2, blir det vanskelig å montere. Og når du har et helhetsbilde med hvordan alt ser ut, så er det lettere å planlegge rekkefølge på hvordan bør man ta ting inn på båten og montere dem. (I2)

Verdien av visualisering av ulike typer informasjon var også et tema i spørreundersøkelsen. Her ble respondentene presentert med seks ulike påstander om hva som ville være verdifullt å ha digitale løsninger for. Respondentene ble så bedt om å vurdere verdien av ulike muligheter på en skala fra 1 (I svært liten grad) til 7 (I svært stor grad).

Figur 8.3.

Oversikt over vurdering av ulike former for digitale løsninger. N = oppgitt for hvert enkelt spørsmål. Tall oppgitt i avrundet valid prosent.

Figur 8.3 viser en del tydelige forskjeller i vurderingene av de ulike alternativene. Det overordnede bildet her viser at oppgaver som gir en 3D-presentasjon av oppgaven, helheten eller resultatet, scorer høyest. De variablene som får dårligst score, er de som viser produksjonsgrunnlaget, og den som viser innkjøps- eller produksjonsstatus på komponenter. Det er også for disse to variablene det er flest som har valgt svaralternativet «uaktuelt». Løsninger som prioriterer det visuelle bildet, blir altså høyest verdsatt blant respondentene totalt sett, men bildet endrer seg om en ser mer detaljert på det. For eksempel viser analyser av påstanden om verdien av å kunne se produksjonsgrunnlaget at det er betydelige forskjeller avhengig av stilling/rolle, hvor formenn og baser vekter verdien av disse løsningene langt høyere enn produksjonsarbeiderne.

Det er laget to indekser av disse spørsmålene «visualisert kommunikasjon» og «digitalisert informasjonsgrunnlag», hvor de seks variablene deler seg i to grupper. Disse er laget på bakgrunn av resultatene fra en faktoranalyse av påstandsspørsmålene i undersøkelsen (principal axis factoring). ANOVA variansanalyse viser signifikante forskjeller mellom ulike stillingskategorier/roller i vurdering av «digitalisert informasjonsgrunnlag» (F = 4,532, p = ,012), men ikke for «visualisert kommunikasjon» (F = 1,528, p = ,219). Videre viser en regresjonsanalyse av indeksen «visualisert kommunikasjon» at det blant annet er forskjell mellom de ulike avdelingene. Mens avdeling for maskin og rør er signifikant med positiv ustandardisert beta, er overflate/stillas også signifikant, men med negativ verdi på beta. Funnene skissert over er en viktig påminnelse om at behov og vurderinger er kontekstbetinget. Forståelsen av hvor det er mest bruk for slike digitale verktøy, og hva verktøyene må innholdsmessig fokusere på, krever god innsikt i arbeidet verktøyene skal legge til rette for.

At kart stemmer overens med terreng, blir både viktigere og mer krevende i en situasjon hvor en bygger nye båter, og sammensetningen på verftet endres. Det blir mer krevende fordi omstillingen til cruise gir ukjente arbeidsprosesser, nye relasjoner som må formes, og nye krav fra redere og nye leverandører. Deltakerne vektla at samarbeid over tid skaper felles forståelse. En av de trakk frem offshorerederne og sa at han opplevde at de hadde en felles forståelse av båtbygging, og et felles språk i dialogen med dem (I9). I flere av intervjuene ble det trukket frem at de måtte gjøre seg kjent med de nye redernes måte å arbeide på. I tillegg endrer arbeidsprosessene seg. Illustrativt så poengterte en av deltakerne at interiør hadde gått fra 120 til 1200 tegninger (I10). Deltakeren modererte tallet litt i den videre samtalen, men understrekte hvor krevende det var å skulle holde tunga rett i munnen for å holde styr på rett utførelse, godkjenning og dokumentasjon til rett tid.

Intervjuene synliggjør også flere grunner til at det blir viktigere at detaljene er på plass. For det første beskriver deltakere fra både verft og leverandør en situasjon hvor relasjoner i bransjen blir stadig mer kontraktsstyrt. Inntrykket er at endringen i all hovedsak skyldes et marked i press samt konkurransesituasjonen mellom leverandører. Flere trekker frem at klimaet før var preget av samarbeid.

Da kunne vi ringe da, ikke sant. Hadde vi problem, i hvert fall i start -tidlig start, så kunne vi ringe og få svar på forskjellig. Men nå får du nesten ingenting før du har skrevet under på kontrakten. Får bare grove trekk. (I13)

Et økt fokus på kontrakt fører også til et økt fokus på detaljer. En av deltakerne fra leverandørsiden beskrev situasjonen i næringen slik:

[…] det har også litt å gjøre med ansvarsfraskrivelse. At det er ikke på tegning og da hører du det fra de som gjør jobben. Vi skvises av verftet og vi skviser våre leverandører, ja … det er en ond sirkel, men egentlig bygger vi båten i lag. (I23)

Sitatet synliggjør at det blir viktigere å beskrive detaljer i en situasjon der kontrakten brukes som referansepunkt i større grad enn før. Dette blir ytterligere komplisert av å skulle jobbe med stadig nye folk. I svært mange av de kvalitative intervjuene setter deltakerne ord på at de opplever det som stadig mer utfordrende å få tilbake arbeidere som hadde vært hos dem før:

Ja, det er jo dem vi prøver. Når de først har vært her, vil vi gjerne ha dem tilbake. Men nå i det siste har jo de tatt seg arbeid andre plasser, og har ikke kapasitet til å fylle hulla våre. (I14)

Økt press i markedet, kombinert med at betingelsene andre steder i Europa har bedret seg, ble vektlagt som viktige årsaker til at det nå var mer problematisk å rekruttere de samme arbeiderne tilbake.

Fokuset på kontrakt og økt grad av innleid arbeidskraft, hvor det blir stadig vanskeligere å få tilbake arbeidere en kjenner, er da viktige årsaker til et økende behov for mer detaljer i tegningene. Flere deltakere ga uttrykk for at dette krevde en endring i hvordan man forholdt seg til tegninger hvor man ikke lenger kunne tegne grove trekk, og overlate til de ute i produksjonen å få på plass de siste detaljene. Ifølge en av koordinatorene var det imidlertid krevende å skissere opp detaljene tidlig i prosessen ettersom det da er mer utfordrende å se helhetsbildet. En annen viktig innvending fra samme koordinator var evnen til å markere det viktigste når man «drukner i detaljer». Han fortsetter med at det vil kreve mye mer av de i produksjonen hvis de skal detaljere ting mye mer enn før.

De der ute må slå av kreativiteten sin og følge tegningen slavisk ellers så må de notere ned og fortelle teknisk miljøet hvordan det ble gjort slik at de oppdaterer tegningene as-built. (I3)

Sitatene over synliggjør at både markedsendring og endring i forretningsmodell skaper nye behov relatert til sentral kontroll.

Tekniske, økonomiske og kompetanserelaterte utfordringer

I den teoretiske diskusjonen av AR-teknologi er det løftet frem flere viktige utfordringer for slik teknologi, blant annet teknologisk modenhet og kostnaden av å skulle implementere det (Fraga-Lamas et al., 2018; Hjartholm, 2019). Kostnadsaspektet ble også tatt opp i de kvalitative intervjuene.

[…] tenker på investeringskostnader. Hvis vi skal implementere en slik Software, tenker jeg på kostnadene ved hver lisens og andre verktøy knyttet til bruken av det. […] Spørsmål er da i hvor stor grad kan et sånt system kan integreres med våre system, men så igjen må vi snakke om hvor mye koster det? Vi snakker om situasjonen i dag med tanke på kostnader i forhold til for 7-8 år siden, er det ganske stor forskjell. Da var penger på markedet, men det er ikke i dag. (I10)

Sitatet understreker at investeringer er ekstra krevende i en økonomisk presset tid for verftene. Det er derfor en viktig påminnelse om betydningen av klimaet for omstillinger, hvor det er stort press på næringen allerede. Kostnad ble også aktualisert relatert til hvem som skulle ha disse nettbrettene. Som et av intervjuobjektene kommenterte, så er det behov for en løsning som gjør at man ikke er avhengig av arbeidsleder, enten ved at en kan skrive ut via nettbrettene, eller at alle har tilgang: «Ja men, du som arbeidsleder kan ikke stå der hele tiden. Så kanskje at du bare må ta kopier så de har og se etter da. Det var sånn jeg tenkte. Hvis ikke så må alle sammen ha en» (I20). Sitatet peker på en viktig problemstilling knyttet til omfang av investeringen.

I intervjuene med ansatte identifiserte de også noen viktige utfordringer for potensialet for slike digitale verktøy. En konkret problemstilling var knyttet til nettilgangen: «Det er mye hjelpemidler som vi kunne ha brukt. Vi har også begynt med dette å lagre på skjerm så er jo greit, men du er avhengig at du har godt nett for å få kommunikasjonen på hele båten. WIFI som fungerer» (I13). Nettilgangen er en konkret utfordring som egentlig ikke går på verktøyet i seg selv, men som vil ha avgjørende betydning for hvorvidt slike teknologiske løsninger oppleves å være et verktøy for dem som skal benytte det.

I tillegg til refleksjoner rundt rent tekniske utfordringer trakk en av deltakerne i intervjuene frem en tvilende holdning til digital kompetanse: «[…] jeg vet ikke. Og så er jeg ikke noe voldsomt flink med data selv, så jeg ser ikke for å si det sånn […]» (I11). I samtalen stilte han seg noe tvilende til alles evne til å nyttiggjøre seg slike verktøy. Tvilen deltakeren trekker frem, er en påminnelse om viktigheten av å vurdere behovet for digital kompetanse for å bruke slike system, og da også identifisere i hvilken grad en kan forvente slik kompetanse blant arbeiderne.

Digitale verktøy og representasjon av arbeid

Tidligere studier (f.eks. Fraga-Lamas et al., 2018; Porter og Heppelman, 2019; Hjartholm 2019) er i hovedsak svært positive til potensialet AR-teknologi kan ha i skipsnæringen. Studiene vektlegger potensialet denne teknologien har for å visualisere, koordinere og kontrollere arbeid på en måte som reduserer kompleksiteten i kommunikasjonen. Forfatterne indikerer at resultatene fra forsøkene gjort med AR-teknologi også er svært lovende blant annet ved at de viser tidsbesparelser, samt positive tilbakemeldinger som hjelpemiddel for å visualisere instrukser. Samtidig er forsøkene gjort i liten skala, og teknologien er ikke moden for storskala implementering, i tillegg til andre viktige utfordringer som kostnadsspørsmål og hensyn relatert til eventuelle belastninger for operatøren (se f.eks. Romero et al., 2016; Freiherr, 2010; Fragas-Lamas et al., 2018: Hjartholm 2019; Porter og Heppelman, 2019). Denne studien bidrar i diskusjonen ved at den bringer inn perspektiv fra produksjonssiden, noe som det er ser ut til å være et klart behov for. Funnene i studien vår viser at respondentene er klart positive til potensialet slik teknologi kan ha for å fasilitere deres arbeidsprosesser. Et viktig element er deltakernes positive holdning til hvordan digitale verktøy kan bøte på språkproblemer gjennom å visualisere oppgaver. Koordinering av arbeidsoppgaver er en sentral utfordring for arbeiderne og potensialet i å kunne se helheten en oppgave passer inn i, samt at synliggjøring avhengigheter mellom arbeidsoppgaver vurderes å ha stor verdi. Samtidig gir flere av produksjonsarbeiderne uttrykk for verdien av løsninger som visualiserer arbeidsoppgavene deres. Det skaper en potensiell spenning mellom å skulle prioritere detaljer for enkeltoppgaver opp mot et overordnet nok bilde for å kunne presentere helheten og/eller rekkefølgen. Videre ser vi at informasjonen ansatte ønsker, varierer ut fra rollen en har i arbeidet. Det belyser en annen potensiell spenning i hvilken informasjon som skal prioriteres. Et viktig dilemma som tas opp i intervjuene, er behovet for detaljer sett opp mot et detaljnivå som gjør at en evner å skille ut det som er viktig. Et helt avgjørende spørsmål er hvordan slike verktøy da kan ivareta disse tilsynelatende motstridende behovene. Videre er det fristende fra et administrativt ståsted å øke den sentrale kontrollen gjennom å ha system som krever at arbeiderne «sjekker ut» en oppgave. Dette kan imidlertid gå utover potensialet verktøyet har for å fasilitere praktisk arbeidsutførelse.

Funnene gir en klar indikasjon på at svaret på spørsmålet om hva det betyr at det fungerer, altså hva man tenker er av verdi, i stor grad er betinget av hvilket fokus en har i arbeidet sitt. Dette aspektet bør problematiseres mer i diskusjonen om utviklingen av AR-teknologi, som langt på vei ser ut til å være opptatt av teknologiske muligheter og begrensninger i utviklingen av disse verktøyene. For mens kompleksitetsreduksjon er verktøyets styrke, er det også dens potensielle svakhet som arbeidsverktøy, hvis verktøyet ikke evner å synliggjøre nødvendig kompleksitet i arbeidet, inkludert avhengigheter mellom oppgaver. Denne utfordringen er særlig påfallende i en verftsindustri som påvirkes både av endringer i markedsorientering (med nye krav og arbeidsprosesser) og endring i forretningsmodell.

Digitale verktøy innehar representasjoner av arbeid. Slike representasjoner er av avgjørende betydning fordi de former hvilke handlingsvalg som er tilgjengelig. Som Almklov og Antonsen (2019) vektlegger, muliggjør digitalisering av informasjon økt grad av standardisering og detaljstyring av arbeid. Refleksjonen fra deltakerne i denne studien viser betydningen av alle de tre aspektene forskerne nevner at slike representasjoner vanskelig kan fange.

Når det gjelder temporalitet og historisitet, så er klimaet for omstilling avgjørende på flere måter. For det første viser våre funn at nye system krever tidsmessige og økonomiske ressurser, som kan være krevende i en presset tid. Markedsendringen synliggjør viktige spenninger. Deltakerne beskriver en situasjon hvor det både blir viktigere og mer krevende å implementere slike verktøy. Det er viktigere fordi deltakerne beskriver et arbeid som er mer kontraktstyrt, hvor graden av innleid arbeidskraft øker, og hvor arbeiderne har mindre kjennskap til verftet. Det er også mer krevende fordi det er mange element som endrer seg fra ett marked til et annet. Den enorme endringen i kompleksitet, omfang og betydning av interiør er en viktig indikasjon på utfordringene knyttet til overgangen til nye marked. Omstillingen, som innebærer nye krav og arbeidsprosesser, kan utfordre det å få gode representasjoner av arbeid inn i systemene, samt å vurdere hvilken informasjon som bør prioriteres. Med tanke på hvor gjensidig avhengig arbeidsoppgavene i båtbyggingen er, er det da avgjørende at informasjonen om hva de andre har gjort / skal gjøre, stemmer. Sammen synliggjør eksemplene at det er vanskelig å diskutere digitale verktøy i verftsindustrien uten å kontekstualisere det i temporalitet og historisitet.

Betydningen av sosial og personlig kunnskap er også helt sentral. I innledningen ble det vektlagt hvordan lokal forankring og evne til inkrementell innovasjon har vært avgjørende for verftenes konkurransekraft. Sosial og personlig kunnskap er derfor viktig i positiv forstand fordi erfaring fra andre markeder er en stor fordel for verftet i omstillingen. Det at de kan å bygge båt, er en helt avgjørende styrke i overgangen. Data presentert her viser en endring i lokal forankring, hvor det er en stor økning i bruk av underleverandører. Dimensjonen sosial og personlig kunnskap synliggjør et behov for nye løsninger fordi arbeidernes kjennskap til verftet og arbeidernes videre regionale maritime nettverk reduseres. Mens en før i større grad kunne stole på den sosiale og personlige kunnskapen om både verftet og type båt som bygges, som tillot en viss improvisasjon ved behov, må man nå i langt større grad sikre detaljnivået i instruksene som gis når arbeidet blir mer kontraktstyrt, og det er økt grad av innleid arbeidskraft, hvor færre har kjennskap til verftet. Tegninger og dokumentasjon må stemme overens med sluttresultatet. Det er forståelig at det blir økt fokus på de digitale verktøyene som skal fasilitere og kontrollere arbeidsprosessen. Selv om teknologier basert på AR-teknologi ikke direkte kobles til det å kontrollere hvilke steg som kan tas, så er det koblet til å sikre at sist oppdaterte tegning er den som benyttes. Videre kan informasjonen en legger «over» denne tegningen, være viktig støtte for å sikre riktig utførelse. Samtidig skaper økt detaljnivå og kontroll to viktige utfordringer. Det ene handler om muligheten til å sile ut informasjonen som er viktig, og den andre handler om å kunne fange kompleksiteten i arbeidet i representasjonene av det. Det skaper et større potensial for en mismatch mellom beskrivelsen av arbeidsoppgaven i digitale system og hva som faktisk trengs for å utøve oppgaven. Denne utfordringen forsterkes når en går inn i nye markeder med nye krav, og når arbeiderne ikke lenger sitter på samme kompetanse om verftet og dens arbeidsprosesser.

Systemets og omgivelsenes materialitet er også sentralt. Som nevnt viser litteraturgjennomgangen klare begrensninger i teknologisk modenhet (Fraga-Lamas, 2018). Våre empiriske funn viser også noen andre sentrale utfordringer knyttet til implementering. Deltakerne trekker frem et element som integrasjon mellom ulike system. Et nytt system må gi merverdi, og det må bidra til å skape et oversiktlig informasjonslandskap. Et annet element er rent praktiske element som for eksempel kvaliteten på nettilgangen og rekkevidde i forhold til produksjon.

Digitale løsninger vil inneha representasjoner av arbeid, og økt bruk av digitale verktøy endrer dynamikken gjennom representasjoner av arbeid og arbeidsprosessene i seg selv. Det er element det er viktig å være bevisst når slike digitale verktøy utvikles i en tid med store endringer. I hvilken grad slike digitale verktøy er muliggjørende, avhenger av hvor tilpasset de er behovet til brukeren. Artikkelen viser klart at disse behovene varierer. Enkelt sagt er digitale verktøy bare så gode som bruken av dem er, hvor bruken av dem også er svært avhengig av hvor godt de treffer behovet til brukeren.

Konklusjon

Denne artikkelen har en produksjonsorientert tilnærming til diskusjonen av potensialet for digitale løsninger basert på Augmented Reality i verftsindustrien. Her vektlegges altså arbeidernes vurderinger. Innsiktene som kommer frem gjennom datamaterialet, indikerer at deltakerne er svært positive til potensialet de kan ha. Samtidig synliggjør deres vurderinger at det er utslagsgivende forskjeller knyttet til hva en vektlegger som viktig. Ut fra dette identifiseres noen betydningsfulle dilemmaer relatert til hvordan slike system kan utformes på en måte som ivaretar ulike former for informasjonsbehov, samtidig som de ikke «drukner» hovedbudskapet i detaljer. Diskusjonen av våre funn viser også betydningen av endringene i både marked og forretningsmodell som verftene står overfor. Økt fokus på kontrakter, økt bruk av underleverandører, med større utskiftning blant arbeidere skaper endringer som gir økt behov for detaljer. Samtidig skaper markedsendringen viktige utfordringer knyttet til representasjonene av arbeid som går inn i slike verktøy. Dette synliggjør hvor viktig det er å ha dybdeforståelse av arbeidet teknologien skal legge til rette for.

Merknader

Forfatterne vil gjerne takke deltakerne i prosjektet for verdifulle innspill. Vi vil også gjerne takke de som har bidratt til å oversette spørreskjemaene. Forskningsrådet takkes også for den finansielle støtten til prosjektet. Videre vil vi takke fagfeller for gode innspill til forbedring av første utkast av artikkelen. Forfatterne har ingen interessekonflikter.

Referanser

Almklov, P. & Antonsen, S. (2019). Standardisation and Digitalisation: Changes in Work as imagined and What this Means for Safety Science. I Le Coze, J.C (red.) Safety Science Research. London: CRC Press.

Aneesh, A. (2009). «Global Labor: Algocratic Modes of Organization», Social Theory 27:4, 347–370.

Asheim, B. & Grillitsch, M. (2015). Smart specialisation: Sources for new path development in a peripheral manufacturing region (No. 2015/11). Lund University, CIRCLE-Center for Innovation, Research and Competences in the Learning Economy.

Axuma, R., Baillot, R., Behringer, R, Feiner, S, Julier, S. & MacIntyre, B. (2001) Recent advances in augmented reality. IEEE Comput Graphics Appl. Computer Graphics and Applications, IEEE, 21, 34–47.

Bathelt H., Malmberg A. & Maskell P. (2004). Clusters and knowledge: local buzz, global pipelines and the process of knowledge creation. Progress in Human Geography 28, 31–56.

Berge, D. M. (2006). Ringvirkninger og nyskaping. Havfiskeflåten og maritim industri. In: Bjarnar, O., Berge, D. M. & Melle, O. (red.) Havfiskeflåten i Møre og Romsdal og Trøndelag. Bind 2. Fra fri fisker til regulert spesialist. 1960–2006. Trondheim: Tapir Akademiske Forlag.

Bjarnar, O., Berge, D. M. & Melle, O. (red.) (2006). Havfiskeflåten i Møre og Romsdal og Trøndelag. Bind 2. Fra fri fisker til regulert spesialist. 1960–2006. Trondheim: Tapir Akademiske Forlag.

Brastad, B., Flatnes, A. & Tobro,M. (2015). «Analyse av innovasjonssystemene i Møre og Romsdal. En smart spesialisering-tilnærming». Kristiansand: Oxford Research.

Bremnes, H. (2013). «Det regionale innovasjonssystemet i Møre og Romsdal: Møre og Romsdal som innovasjons‐ og kunnskapsregion.» Molde: Møreforsking Molde.

Bowker, G. C. & Star, S.L. (2000): Sorting Things Out: Classification and its Consequences, Cambridge, MA.: MIT Press.

Fraga-Lamas, P., Fernándes-carmes, T., Blanco-Novoa, O., Vilar-Montesinos, M.A. (2018). A review on Industrial Augmented Reality Systems for the Industry 4.0 Shipyard. IEEE Access 6, 13358–13375.

Freiherr, V. L. U. (2010). Virtual and augmented reality for the maritime sector – applications and requirements. 8th IFAC Conference on Control Applications in Marine Systems. Rostock-Warnemünde, Germany: IFAC.

Giskeødegård, M. (2015) Muligheter og Utfordringer ved en multikulturell arbeidsstokk ved Ulstein Verft. Delrapport. Volda: Møreforsking Volda.

Giskeødegård, M. & Guvåg, B. (2018). Nærhet og Avstand – Spenningen mellom internasjonalisering og regional forankring i maritim industri. I Hogset, H, Berge D.M og K.Y Dale (red.) Det regionale i det internasjonale. Fjordantologien. Oslo: Universitetsforlaget.

Halse, L. & Bjarnar, O. (2014) Social field of knowledge flows. A regional Perspective. In Rutten R, P. Benneworth, D. Irawati & F, Boekema (2014) The social dynamics of innovation networks. New York: Routledge.

Grimsrud, B., Bugge, T. & Skulberg, M. (2005) Endring av kultur og roller for mellomledere og operatører. Omstillinger ved Ulstein Verft og Aker Stord. Fafo-rapport 489.

Halata, P.S., Friedewald, A. & Lödding, H. (2014). Augmented Reality Supported Information Gathering in One-of-a-kind Production. COMPIT. 13th International Conference on Computer and IT Applications in the Maritime Industries Redworth, UK.

Hjartholm, B.T. (2019). Augmented Reality for Operator Support in Norwegian Shipyards. A study of Application, Benefits and Challenges. Masteroppgave, Trondheim: NTNU.

Hervik, A., Oterhals,O. & Bergem, B.M. (2014) Maritim klyngeanalyse 2014: ØKONOMISK PRESS, MEN FORTSATT LYSE UTSIKTER, Presentasjoner, Møreforsking Molde.

Latour, B. (1992) «Where are the Missing Masses? The Sociology of a Few Mundane Artifacts», I Wiebe Bijker & John Law (red.): Shaping Technology, Cambridge, MA: MIT Press.

Porter, M. E. & Heppelmann, J. E. (2019). Why Every Organization Needs an Augmented Reality Strategy. Harvard Business School Publishing 85–108.

Reve, T. & A. Sasson, 2012. Et kunnskapsbasert Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Romero, D. Sthare, J., Wuest, T. Noran, O. Bernus, P, Fast-Berglund, Å & Gorecky. D. (2016). Towards an Operator 4.0 typology: A human-centric perspective on the fourth industrial technologies. CIE 46 29-31 October 2016 Tianjin, China.

Suchman, L. (1995). Making work visible. Vol. 38, No. 9 Communications of the ACM. 8 s.

Suchman, L. A. (1987). Plans and situated actions: The problem of human-machine communication. Cambridge university press.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon