Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
<Digital samhandlingKapittel 4 av 21

3. Kardashianering av fotografier i sosiale medier

Erling Sivertsen er førsteamanuensis ved Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda. Sivertsen er sosiolog fra Universitetet i Bergen. Han er særlig opptatt av medienes rolle i samfunnet, fotografi og spesielt hvordan foto blir brukt i mediene.

Målet er å diskutere retusjeringsappenes rolle i den visuelle kulturen som skapes på sosiale medier med smartmobilen som plattform. Først diskuteres rekonfigureringen av fotoet og koplingen til smartmobilen sin plass som kamera og formidler av foto. Så forankres artikkelen i populærjournalistikkens (re)produksjon av forbilder på stadig nye arenaer, der selfien dominerer. Og for det tredje blir tre skjønnhetsappers retusjeringsmuligheter, hva de tilfører fotoene, og bruken av dem analysert.

NØKKELORD: representasjon, digitalfoto, selfie, sosiale medier, skjønnhetsapper

The goal is to discuss the role of retouching apps in the visual culture created on social media with the smart phone as a platform. First, we discuss the reconfiguration of the photo, and the connection to the smart phone's place as a camera and mediator of photos. Then the article is rooted in popular journalism's (re)production of role models in ever-new arenas where the selfie dominates. And thirdly, the retouching opportunities of three beauty apps, what they add to the photos and their use are analysed.

Innledning

Manipulering av fotografier har alltid forekommet (Ritchin 1990, Sivertsen 1993, Gunning 2004), men er blitt vanligere og mer utbredt med digitale fotografier, kraftige bilderedigeringsprogrammer og en økende kunnskap om ulike teknikker i stadig breiere deler av befolkningen. Det er ikke noe nytt at internasjonale kjendiser får fotografier av seg selv retusjert i kulissene før de dukker opp på ukebladenes forside eller på internett (Sheehan 2014). Snarere er det mer oppsiktsvekkende at kjendiser framstår her som ekte (Wilson 2009). I dag kan kjendisene selv poste digitalt endrete versjoner av seg selv på sosiale medier. De blir ofte kritisert, og det med rette, for at fotografiene promoterer et usunt kroppsbilde til publikum som følger dem i media. Nå kan publikum også retusjere og manipulere fotografier av seg selv i kulissene, være sin egen stylist, for å framstå i et best mulig lys gjennom glansbilder av seg selv og bli viktige i sosiale medier. Dette fordi det nå bugner av retusjerings- og skjønnhetsapplikasjoner – apper – for smartmobilen. I det globale publikummet er det mange som vil se like plettfrie ut som forbildene på bildene de deler i sosiale medier. Å se ut som en fotomodell på fotografier er blitt en idealisert norm for stadig flere, slik det er blitt reflektert gjennom ukebladreklame og ukebladforsider i en årrekke (Frith, Shaw & Cheng 2005, Sheehan 2014, s. 186–187). For stadig flere framstår i sosiale medier som Facebook, Snapchat og Tinder med fotografier som er redigerte utgaver av dem selv. Forskere har vist at det slik søkes etter anerkjennelse fra små og store publikum (Hilmarsen & Arnseth 2017, s. 5). Og brorparten av retusjeringen skjer på den allestedsnærværende smartmobilen, som er med i de fleste sine daglige gjøremål, ikke bare som en kommunikasjonsarena, men også som en læringsarena.

I artikkelen griper jeg tak i fotografirelaterte apper som er lite berørt av medieforskere. Det fins også andre apper som er lite utforsket innen nordisk medieforskning. For appene griper desto mer inn i folks hverdag og preger mediehverdagen i økende grad. I norsk sammenheng peker Fagerjord og Rettberg seg ut. Fagerjord (2012) stilte et spørsmål om apper og appfenomenet bør bli et eget forskningsfelt, og Rettberg (2014, 2018a) har flere bidrag om selfie- og sjølovervåkingsapper; Nyre, Bjørnestad, Tessem & Øie (2012), Tessem, Karlsen og Nyre (2016) om apper i lokasjonsjournalistikk; Øie, Erdal og Oppegaard (2018); Fagerjord (2011, 2017); Erdal, Øie, Oppegaard & Westlund (2019) om ulike lokasjonsapper; Hoem og Nyre (2018) om en radioapp; Liestøl (2018) og Nyre og Liestøl (2018) om en app for historiefortelling med augmented reality (AR) og Karlsen (2018) om en spillapp knyttet til Farmville. Internasjonalt finner vi Flückiger (2012), Rettberg (2014), Wendt (2014), Sheehan (2014), Fausing (2015), Manovich (2016), Bas (2016), Storr (2017), Elias og Gill (2018), Eckel, Ruchatz og Wirth (2018), som alle på ulike vis er opptatt av hvordan appene setter sine avtrykk. Gardner og Davis (2013, s. 8) understreker taket apper har fått på unge: “It is our argument that young people growing up in our time are not only immersed in apps: they’ve come to think of the world as an ensemble of apps … Whatever humans want should be provided by apps … and if no app can be imagined or devised, then the desire … simply does not … matter.” Appenes betydning i våre liv, særlig de unges liv, er betydelig forsterket de siste fem årene.

Fagerjord (2011) har presentert en enkel modell for hvordan apper kan bli studert, på samme vis som Light, Burgess og Duguay (2018) har lansert sin framgangsmåte. Frafjord bruker en input- og output-modell, mens Light, Burgess og Duguay retter oppmerksomheten mot bruksomgivelser og en beskrivelse av visjonen bak appen, hvordan den virker, og hvordan den blir styrt, ved å ta i bruk en «walkthrough» metode. I denne artikkelen er jeg først og fremst opptatt av appenes bruksomgivelser og fotografi som både input og output, hva appen gjør med fotografiet i interaksjon med brukerne før et redigert og retusjert fotografi blir publisert, og setter sine avtrykk i den visuelle kulturen.

Denne artikkelen er det første steget på vegen mot å forstå og forklare retusjerings- og skjønnhetsapper sin rolle i den visuelle kulturen. Spørsmålene som blir stilt, er: Hva er en retusjerings- og skjønnhetsapp? Og hva gjør den med fotografiet, bruken av fotografier og teorier knyttet til fotografiet? Ved å undersøke disse appenes inntog vil jeg for det første diskutere rekonfigurering av fotografiet, for det andre diskutere smartmobilens dominerende plass og for det tredje forankre diskusjonen i kjendis- og populærkulturens produksjon og reproduksjon av forbilder på stadig nye arenaer der selfien dominerer, og endelig blir tre skjønnhetsapper analysert med vekt på hva appene tilbyr av retusjeringsmuligheter. Normen for skjønnhet og praksisene som forfølges for å bli skjønnere, varierer med kultur og kontekst, og er blitt løpende reforhandlet over tid og på ulike plattformer, og blir nå utfordret av algoritmer. I denne artikkelen er det i sosiale medier representasjonene produseres, reproduseres og distribueres, der forventningene om å bli perfekt på de neste iscenesatte, selvrepresenterende selfiene er til å ta og føle på.

Med andre ord skal jeg argumentere for sammenhenger. For det første argumenterer jeg for en sammenheng mellom lanseringen av iPhone og appenes økende innflytelse, og for det andre argumenterer jeg for en sammenheng mellom kardashianfamiliens reality-tv-program og framveksten av selfien som en fotografisk genre. Og for det tredje argumenterer jeg for at selfien har banet veg for skjønnhetsappene, og at disse behandler fotografiene på en måte som jeg definerer som kardashianering. Summen av disse hendelsene og sammenhengen mellom disse preger den visuelle kulturen som utfolder seg på de flatene sosiale medier trekker veksler på.

Refleksjon eller konstruksjon, eller begge deler?

Folk kan nå lettere enn noen gang konstruere et fotografi av seg selv snarere enn å ta et fotografi som reflekterer hvordan de ser ut. Dette illustrerer hvordan vi skaper representasjoner, og hvordan dette er blitt fanget opp av fotografiske og semiotiske teorier. Teorien om at fotografiet reflekterer og speiler det som blir fotografert, er den eldste teorien, fotografiet er å anse som et bevis, mens en alternativ nyere teori vektlegger at fotografiet er en representasjon, inngår i intertekstuelle relasjoner og er en konstruksjon. Teoriene ble oppsummert og presentert av Stuart Hall (1997) i en bok om representasjon for tjue år siden. Andre har presentert skillet med termene realisme på den ene siden og konstruksjonisme på den annen (Hand 2017). I dag står konstruksjonsteorien sterkere enn refleksjonsteorien, fordi et fotografi ikke utelukkende speiler virkeligheten, det er snarere en tolkning og en bruk som vil variere med kontekst og kultur, i tråd med flere bidrag fra John Tagg (1993) og Allan Sekula (2016). Imidlertid lever begge teoriene videre og har sine tilhengere. Min posisjon, som er forankret i dokumentartradisjonen, ser fotografi som en representasjon som ikke setter den ene teorien framfor den andre. For fotografi kan forstås både som en refleksjon og en konstruksjon på en og samme tid. Og både refleksjons- og konstruksjonsteorien kan redefineres fra å være noe enten–eller til to kontinua, der et fotografi kan være lite reflekterende og mye konstruert og motsatt. Fotografiet er først og fremst kjennetegnet av å være indeksikalsk, og i større eller mindre grad ikonisk, som er preget av og ligner på den ytre virkeligheten. Fotografiet representerer som ikon sitt objekt ved likhet på den ene siden, og på den andre siden er det som indeks påvirket av sitt objekt. For hvorfor skulle vi fotografere fotografier hvis de overhodet ikke også reflekterte og var indeksikalske (Krauss 1977a og b, Robins 2014)? Hvorfor er fotografering så viktig i kulturen hvis ikke indeksen og det indeksikalske var et definerende trekk ved fotografiet? For det andre er den dramatiske endringen den nye rollen fotografiet har inntatt med Web 2.0, sosiale medier, brukerskapt innhold og nye kommunikasjonsmåter og den allestedsværende kameramobilen, vel så viktig for å forstå dagens hverdagsfotografi eller amatørfotografi. Sandbye (2012) har hevdet at ryktet om fotografiets død er betydelig overdrevet, snarere er det mer meningsfullt å definere det digitale fotografiet som det nye fotografiet, ettersom det står i motsetning til det gamle fotografiet, fordi det nye fotografiet er så sterkt knyttet til bruken av det. Her finner vi de viktigste endringene. Fotografiet ble med digitalisering mer tvetydig ettersom det åpnet for mange slags bruk (Fetveit 2013). For fotografiet er ikke lenger som det var da fotografiske teorier ble utviklet med vekt på realisme, objektivitet, indeksikalitet og en trang til å bevare fortida, slik Bazin (2004) og Barthes (2000) understreket gjennom uttrykk som en «balsamering av tiden» eller som «den-gang-da». Det nye fotografiet er knyttet til sosiale aktiviteter, til bruk, her og nå, i ulike relasjoner og som kommunikasjon i mediekonvergerende teknologier som kameramobilen og smartmobilen. Smartmobilen er blitt en allbruksmaskin. Med for eksempel Snapchat, etablert i 2011, handler det ikke om «den-gang-da», men om «her-og-nå» i en kommunikasjon forankret i sosiale medier, der et knipset fotografi brukes , og så har det fylt sin funksjon og går i glemmeboka. Handlingen der et fotografi knipses (snap) og deles, er blitt viktigere enn fotografiet. I alle fall i noen situasjoner. På den måten får ikke fotografiet en større verdi enn ordene vi bruker i en samtale, de framstår som visuell prat (Rubinstein 2005, s. 113–118), og de blir byggesteiner i og en del av praten (van Dijck 2008, s. 62). Snapchat kan dermed ses som en protest mot det gamle fotografiet og overfloden av fotografier. Brukerne leker seg litt med bilder, og så er alle spor borte. Dette gir retning for å hevde at det ikke bare er fotografiet, men bruken av, praksiser og læring knyttet til det, som skal oppklares og diskuteres her.

På mange vis kan fotografering, redigering av fotografier og bruken av dem også defineres som en lek, og vi har registrert at fotografiet blir ludifisert og gjennomløper en «gamification» i stadig flere apper med hovedfokus på fotografi. Lek er nær forbundet med læring. Gjennom interaksjon og lek kan en lære seg fotoredigerings- og fotoferdigheter (Dini 2017). En parallell utvikling er observert når det gjelder digitaliseringen av opplevelser knyttet til svangerskap, og apper åpner for en lekende og kreativ tilnærming til visualiseringen av dette (Lupton & Thomas 2015). Slik blir svangerskap gjort til gjenstand for representasjon og tolkning ved hjelp av digital teknologi og dertil egnete apper. Gevinsten folk vinner i lek og spill med fotografier er likes i sosiale medier og en pedagogisk gevinst i form av kunnskap. Med andre ord kan appene som får oppmerksomhet i denne diskusjonen, ses i et pedagogisk og sosialiserende perspektiv.

Retusjering forenkles

Retusjering av fotografier er blitt forenklet og demokratisert over tid. For om lag femten år siden kjørte det svenske helsedepartementet en kampanje med navnet Flicka (Girlpower – reveal the retouch) for å demonstrere for og lære unge hva som kunne bli utført med et fotografi med ulike retusjeringsteknikker før det ble brukt på en ukebladførsteside. Kampanjen ble laget av Viktor Larsson (v3ktor.se) for å bevisstgjøre unge om de endringene som rutinemessig kunne bli gjort av grafiske designere som behersket Photoshop til fingerspissene. På kampanjens nettside, designet som en ukebladforside, kunne alle og enhver se alle retusjeringene som var gjort ved hjelp av et interaktivt fotografi, eller se fotoet av jenta før og etter retusjeringen.

Nettsiden er dessverre ikke lenger tilgjengelig, men mulighetene til å retusjere fotografier av andre og av seg selv har aldri vært større, med et stadig økende univers av apper for mobiltelefonen. Kroppspresset er ikke blitt mindre etter flere kampanjer fra myndighetene for å lette dette blant unge, snarere synes det å ha blitt større (Steinnes, Teigen & Bugge 2019, s. 10 ff.). Retusjering av fotografier har foregått siden fotografiet ble oppfunnet (Ritchin 1990, Sheehan 2014). Inntil digitaliseringen av fotografi kom, var slik retusjering krevende og ble utført av profesjonelle grafikere på kraftige datamaskiner som ikke var i allemannseie, nå kan imidlertid langt flere gjøre det samme på smartmobilen. Men tålmodighet og øvelse må til for å lære seg å lykkes på dette området. Lykkes man, er premien likes i sosiale medier, som framfor alt blir definert av smartmobilen. Det handler også om å øke sin sosiale kapital (Faucher 2018, s. 87 ff.).

Figur 3.1.

Bildene viser før og etter retusjering knyttet til kampanjen med navnet Flicka (Girlpower – reveal the retouch), en kampanje i regi av det svenske helsedepartementet for å demonstrere for unge hva som kan gjøres med et fotografi med ulike retusjeringsteknikker, før det inngår på en ukebladførsteside.

Smartmobilen og appuniverset

Smartmobilen har de siste ti årene erobret verden, og det er blitt etablert et univers av apper i regi av Apples App Store og Googles Google Play, der brukerne har kunnet velge blant et stadig større tilbud. Da App Store ble lansert i 2008, var det kun 500 apper som ble tilbydd brukerne. Appene skal fylle en rekke formål, det er skapt et behov for apper vi trodde vi ikke hadde bruk for, og selvsagt en rekke nyttige apper som griper inn i våre hverdager på mange vis (Morris & Murray 2018, Ajana 2018). Ifølge en opptelling av apper foretatt av Statista (2018) var det 2,1 millioner apper i Google Play, 2 millioner apper i App Store, 669 000 på Windows Store, 450 000 på Amazon Appstore og 234 500 på Black Berry World i 2018. For App Store har det skjedd en tredobling siden 2012, da det var 696 054 apper tilgjengelig (Fagerjord 2012, s. 3). Det fantes i 2018 omkring 20 millioner registrerte IOS-apputviklere som gjorde sine hoser grønne hos 500 millioner ukentlige besøkende (Iqbal 2019, s. 2). Det blir imidlertid gjort langt flere nedlastinger fra Google Play sammenlignet med Apple Store (Iqbal 2019, s. 22). Mange av appene fins representert hos alle tilbydere, det er størst overlapping mellom de to største, og en god del er sannsynligvis døde apper.

I samme periode er mobiltelefonen blitt forbedret med en rekke funksjoner, prosessorkraften er blitt mangedoblet, skjermen stadig bedre og klarere, og ikke minst blir den geniale koplingen av mobiltelefonen og fotoapparatet stadig mer utviklet og raffinert. Amatørfotografiet ble gjenoppfunnet med smartmobilens sterke kopling til og tilsynelatende fornying av fotoapparatet, slik at den fjerde skjermen kunne erobres (Sivertsen 2005, Miller 2014). Chesher (2012) argumenterer for at iPhone sin utnytting av fotoapparatet har ført til at Apple har åpnet sitt eget referanseunivers som omfatter tekniske, estetiske, subjektive og instrumentelle referanser som har overskredet rammene til det konvensjonelle fotografiet. Det trekker mer veksler på informasjon, databaser og algoritmer enn filmkamera og digitale kamera, slik at det umiddelbart kan omformes, overføres og omkodes. Bruken av fotografiapper har økt med 210 prosent de siste tre årene (Iqbal 2019, s. 57). Fotografiappene er dessuten tett knyttet til og kontrollert av App Store. Med iPhone ble det også åpnet et nytt bildeunivers, som jeg omtaler i denne artikkelen, et bildeunivers som viser at det integrerte kameraet er noe mer enn et kamera. For Hipstamatic, for eksempel tar ikke bare fotografier, men omformer dem straks slik at de ligner gamle fotografier. Det samme gjør Instagram og en rekke andre apper. Kameraet er like mye en sensor og informasjonsprosessor som et kamera. Legges dette perspektivet til grunn, handler det ikke først og fremst om representasjoner, men om informasjon (McCosker & Wilken 2020).

Stadig flere har de siste årene funnet ut at speilreflekskamera og andre småkamera kan selges på Finn.no eller Facebook fordi de nå har et kamera på mobilen. Mobilens kamera blir løpende forbedret fra år til år og duger nå i de fleste situasjoner som skriker etter et fotografi. Kamera har fått flere megapiksler, større sensorer, større spenn i blenderåpningene, bedre blitz, raskere fokus, doble kamera, forbedret bildestabilisering og betydelig prosesseringskapasitet (Nield 2018). Det duger fordi mobilen alltid er med. Det beste fotoapparatet er det som er med overalt, og ikke det som ligger hjemme i en skuff. For første gang i fotografiets historie har et enkelt redskap gjort det mulig å håndtere hele prosessen bak et fotografi. Det vil si ikke bare produksjonen av et fotografi og sirkulasjonen av det, men også redigering og bearbeiding av fotografiene for å oppnå ulike resultat skjer i samme redskap. Dette åpner for eksperimentering og læring som før var utenkelig (Gómez & Meyer 2012, s. 215–217). Fotografiet er dessuten blitt appifisert, ifølge Lev Manovich (2016), appene som bruker fotografiet som råmateriale, gjør det enten mer perfekt eller mindre perfekt ved å sette en rekke algoritmer i spill. Et godt eksempel er amatørfotografenes selvportretter.

Selfiemani

Tilbake i 2012 kom begrepet selfie på stadig flere lepper ettersom Apple hadde utstyrt iPhone med to kamera i 2010, et kamera for å ta fotografi av andre og et annet for å ta fotografi av fotografen. Det kom en tsunami av regisserte selfies på bildedelingsappene Instagram, Facebook og etter hvert på Snapchat. Bruken av begrepet selfie økte 17 000 prosent i løpet av drøyt et år og ble dermed årets nyord i 2012. I starten av 2019 har 376 millioner fotografier fått taggen #selfie. For mange handlet det nå om å framstille mest mulig perfekte selfier, og en rekke bøker der de mange sidene ved fenomenet diskuteres, er skrevet (Rettberg 2014, Wendt 2014, Jerslev og Mortensen 2016, Prøitz & Eliassen 2016, Storr 2017, Eler 2017, Eckel, Ruchatz og Wirth 2018, Lomborg & Mortensen 2018, Tiidenberg 2018). Hangen til å ta selfies kan defineres som en del av «refleksiv overvåking» eller selvovervåking – der en selv bruker digital teknologi, og ikke minst smartmobilen, til å samle, overvåke, dokumentere og dele informasjon med andre (Elias & Gill 2018, s. 60-61). Elias og Gill (2018) hevder at smartmobilenes skjønnhetsapper er eksempler på en intensivert overvåking av kvinners kropp, og plasserer disse i en postfeministisk og nyliberal kontekst. På mange vis utvikler nå appene seg raskere til det mer sofistikerte enn smartmobilen. For det skjer mer med teknologien i appene enn med teknologien i mobilen.

Gjennom selfiene som representasjon kommer folk nærmere seg selv enn de kanskje noen gang har vært tidligere. Men gjennom skjønnhetsappenes representasjoner er folk fjernere fra seg selv enn de kanskje noen gang har vært tidligere i historien.

Koplingen til Kardashian

Samme år som Apple lanserte sin første iPhone – nærmere bestemt i 2007, og med dette revolusjonerte mobiltelefonen med design, funksjonalitet og apper, så lanserte familien Kardashian en dokusåpe: Keeping Up with the Kardashians. Den handler om det personlige og profesjonelle livet til medlemmer av Kardashians og Jenners familie. Kim Kardashian West er en tvetydig figur i dagens mange underholdningsmedier (Sastre 2014, s. 124). Hun har en sentral rolle som en merkevare, moteskaper, modell, blogger, stylist, skuespiller, produsent, og så skal vi ikke glemme å nevne rollen som selfiedronning. Hun har selvsagt en Instagram- og en Snapchatkonto, samt en egen app – Kim Kardashian West – som plattformer og inntektskilder. Hun gir verden en visuell tilgang sin egen kropp.

Figur 3.2.

Illustrasjonene viser faksimiler av Kim Kardashian West på forsiden av boken med hennes selfies og forsiden av Elle.

Over 150 millioner følger henne, og en bok med fotografier av henne selv ble i 2015 utgitt med den selvskrevne tittelen Selfish. Boken er fylt av refleksivt overvåkende fotografier der hun tar iscenesatte selfies eller fotografier andre har tatt mens hun knipser en selfie. Boka ble filleristet av anmelderen Jonathan Jones i The Guardian, noe som sannsynligvis gikk Kim hus forbi (Jones 2015). For denne ble fulgt opp året etter med Selfish. More Me! With selfies from 2015–2016.

En sentral del av milliardindustrien som medlemmer av familien Kardashian fokuserer på, handler om kropp, kroppsdyrking, skjønnhet og egne kosmetikkmerkevarer. Mest kjent på kosmetikkfronten er «KKW Beauty». Kort sagt handler familiens milliardindustri om hva som skal til for å ta seg best mulig ut på fotografier og videoer. Gjerne med et minimum av klær på seg. Familien er forbilder for hvordan bilder skal være for mange millioner på verdensbasis.

Skjønnhetsappenes inntog

I kjølvannet av Kardashian-familiens dyrking av kropp og skjønnhet i den fjerde skjermens tidsalder har en rekke apputviklere som trekker veksler på fotografiapparatet i smartmobilen, utviklet apper med ett mål for øyet, å hjelpe ungdom med å sminke fotografier, slik at de blir mest mulig lik fotomodeller når det bearbeider og retusjerer sine selfier. Med disse appene foregår det for det første en konstruksjon av skjønnhet og produksjon av en visuell kultur, og for det andre foregår det en interaksjonsprosess der fotografier spiller nøkkelrollen (Bas 2016). Denne digitale kosmetiske praksisen definerer jeg som en kardashianering – en slik praksis har gjort seg gjeldende i stadig flere frie apper, blitt en integrert del av fotoapparatet i et stigende antall smartmobiler fra for eksempel Huawei og Samsung og kan ses i fotografier med fokus på selvportrett. I mange sammenhenger blir dette fenomenet kalt #beautygate og er knyttet til såkalte «computational photography algorithms» (Levoy 2017) Disse skaper et fotografi som ikke kunne vært tatt med et ordinært kamera (Ritchie 2018). Den digitale visuelle kulturen på den fjerde skjermen over hele verden er nå preget av fotografier som sirkuleres i og utenfor vennekretser, der en økende andel av selfiene har vært gjennom en kardashianeringsprosess der skjønnhetsfiltre spiller en hovedrolle. Apputviklerne spiller på at ungdom gjerne vil leke og ikke er fornøyd med fotografiene de tar av seg selv, de er ikke fotogene nok, ikke perfekte nok, og ungdommer jakter på idealbildet der de framstår som perfekte og fornøyde. Spillets gevinst er likes for brukerne og penger for utviklerne.

Den automatiserte forskjønningsfunksjonen er blitt en integrert del av fotografiapparatet i stadig flere smartmobiler. I Huawei og Samsung er modusen «default». Dette kan henge sammen med at i Asia er det en kulturell norm som etterstreber det perfekte uttrykket. Dette irriterer enkelte markeder og gleder andre markeder. En forbruker skrev: «Whenever my friends and I are videocalling my front cam is in beauty mode by default and I dont know how to change it im only the one who has smooth skin cuz of beauty mode.» Trangen til å forskjønne fotografier og som har satt sitt preg på sosiale medier vil få konsekvenser for journalistikken ettersom lesernes kameramobilfoto av seg selv og andre for lengst er blitt en viktig del av journalistikken (Mortensen 2015, s. 145 ff., Tandoc, Wei & Ling 2018). For mange fotografer slår ikke av forskjønningsmodusen. Det vil bli en utfordring for journalistikken at en økende andel fotografier fotografert med smartmobiler har vært gjennom en automatisert forskjønning som det kan være vanskelig å avdekke. Langt på veg er det slik at funksjonen preger fotografiene til «citizen journalists» enten man er det bevisst eller ikke. I journalistikken blir dette definert som en forstyrret snarere enn en forstørret virkelighet (AR), og er slett ikke er ønsket.

Forstørres virkeligheten eller forstyrres den?

De fleste av appene som er konstruert for å hjelpe brukerne mot betaling til å ta seg best mulig ut, er i tråd med den rådende skjønnhetskulturens holdninger og verdier, målbåret av først og fremst Kim Kardashian West, hennes ry og en rekke lokale skjønnhetsinfluensere med blogger som følges av tusener, og har unge kvinner som målgruppe og kunder. Et eksempel er bloggen sophieelise.blogg.no, med en rekke referanser til Kardashian. Bloggen ble kritisert for kun å være opptatt av kropp. Men også unge menn er ivaretatt som målgruppe med dertil egnete kropps- og skjønnhetsforsterkende apper. De fleste unge er bevisst på at fotografiene de viser på Instagram, skal bli sett av andre (Hilmarsen & Arnseth 2017, s. 3–4). Det handler om å kunne bli sin egen stylist. Og det handler om bilderedigerings- og bildedelingspraksiser som betyr noe for identitet(ene) som bildene signaliserer. Ofte er det slik at i stedet for å presentere vårt ekte selv så viser vi en polert og retusjert versjon som ikke nødvendigvis viser et bilde av hvem vi egentlig er (Baym 2015, s. 128). Vi spiller ut en virtuell versjon av oss selv. Langt på veg dreier dette seg om inntrykksstyring der vi forsøker å styre de inntrykkene andre får av oss som personer (Goffman 1992). Appene bidrar til å skape bestemte uttrykk som gir andre bestemte inntrykk av dem selv som personer. Slik er inntrykksstyring blitt en vare på et marked i tråd med nyliberalistiske verdier.

For noen år siden ble det kjent at Kim Kardashian West foretrakk å ty til makeupappen Perfect365 på sine iscenesatte og inntrykksstyrte selfies (Vazzana 2015). Hver dag i 2016 ble omkring åtte millioner bilder fikset med denne appen av jenter (Gould 2016). I dag er denne appen om ikke utkonkurrert, så utfordret av en rekke andre mer teknologisk avanserte apper som åpner muligheter for å sminke og retusjere alle kroppens deler, og appene trekker alle veksler på såkalt augmented reality-teknologi (AR), som gjerne oversettes til norsk med enten utvidet eller forstørret virkelighet. Mange vil nok kunne definere dette like mye som en «forstyrret» som «forstørret» virkelighet. Det er åpenbart at journalistikken er svært skeptisk til denne tilnærmingen til virkeligheten.

Compressed by jpeg-recompress�Figur 3.3.

Forskjønningsmodusen (AI) i spill, og den er selvsagt knyttet til hva brukeren synes er ok, og nivå seks gir den maksimale skjønnhetsretusjeringen som endrer fotografiet slik at det blir dukkeaktig (skjermdump).

Tre apper med fotografi som input og output

Vi skal nå se nærmere på tre apper hentet fra Apple og Google. Den første appen, Facetune, som kom i 2016, har et fotografi som input og kan blant annet gjøre tennene hvitere, forbedre øynene og smilet, endre øyenfarge, fjerne smilerynker og uren hud, forfriske og pudre huden. Dessuten kan kroppen slankes og strekkes, og bakgrunnen i fotoet kan endres, skygge kan fjernes. Denne appen har først og fremst unge kvinner som målgruppe. Med andre ord har appen en rekke muligheter for retusjering av både ansikt og kropp, avanserte retusjeringer gjennom VIP-verktøy krever gjerne ytterligere betaling. Output er et eller flere kardashianerte fotografier som kan lagres og deles i sosiale medier. Apputviklerne i israelske Lightricks arbeider kontinuerlig med flere muligheter til neste versjon. Kanskje kommer Facetune 3 snart som en oppfølger til Facetune 2? Det nye med Facetune 2 var at brukerne kan benytte Magic Camera med avansert tweak- og AR-teknologi som glatter huden, gjør tennene hvitere samt bruker andre live-filtre mens brukerne fotograferer, og ikke etterpå. Men kardashianeringen koster. I spann med Apple blir det krevd inn abonnementer som blir trukket ukentlig. Apple tar sin del, mens apputviklerne får resten.

Figur 3.4.

Bildet viser før og etter retusjering med Manly – body muscle editor-appen (skjermdump).

Den andre appen er laget for unge menn med det fengende navnet Manly – body muscle editor. Denne er laget av Alpha Mobile, som har spesialisert seg på kroppskorreksjonsapper, og som også selger Photable, Facey, Bodyapp og Evacam. Den spiller på lengselen etter store arm- og magemuskler, perfekte hårfrisyrer, skjegg og bart, hudfarge og en rekke andre kroppskorreksjoner, slik at fotografiet får den ønskete stoppeffekten. Appen er i slekt med flere såkalte «six-pack»-apper som skal sørge for at en idealisering av magemusklene kommer til sin rett på fotografier som skal deles med andre. Igjen er output et eller flere kardashianerte fotografier som kan lagres og deles i sosiale medier. I den virkelige verden kreves det anstrengende, systematisk trening for å få dette på plass. For brukerne av Manly er dette bare noen tastetrykk unna takket være den lille, men kraftige datamaskinen menn bærer med seg overalt i baklommen.

Figur 3.5.

Bildet viser før og etter retusjering med RetouchMe-appen (skjermdump).

Den tredje appen, RetouchMe, er laget av Alexander Lozitsky og har begge kjønn som mål- og kundegruppe, og kan ifølge apputvikleren endre snapper til perfekte modellbilder innen få minutter. Utvikleren lokker med følgende: «If you want to get Kim Kardashian tiny waist in photos, you need to go on a diet and workout at gym regularly. There is now a much easier way for weight loss in photos …» (Retouchme.com). Fotokorreksjonstjenesten kan hjelpe brukerne av begge kjønn med å behandle fotografier av ansikt og kropp uten bilderedigeringsferdigheter. Også i denne appen er input et fotografi og output et kardashianert fotografi som kan lagres og deles for den fjerde skjermen. Appen kan gjøre et fotografi perfekt med det samme med funksjoner som fikser huden, slanker kroppen eller gjør den høyere, reduserer for store mager, bygger magemuskler, forstørrer bryster, gjør midjen tynnere, har dessuten hoftereduksjon, rumpekorreksjon, bilringfjerner, forlenging og slanking av bein og armer, nesekorreksjon, leppekorreksjon, øyeposefjerning, ny hårfarge, ny frisyre, nytt skjegg og bart og mye mer.

Facetune, Manly og RetoucheMe konkurrerer med en rekke andre apper i samme gate der målet er å selge manipulasjonsmuligheter for ansikt og kropp(sdeler). Igjen er det verdt å understreke at disse appene i tillegg er en arena for lek og læring. Vi nevner i fleng: Banuba, BeautyPlus, Facy, Meneditor, Bodytune, Bodyapp, Photogenic, Pixl, Visage, Instaglam, Modiface og Six pack photo editor (se også Bas 2016, s. 32 ff., Elias & Gill 2018). Alle disse appene avdekker og forsterker den dominerende skjønnhetsideologien i samfunnet ved å avspeile og reprodusere, gjennom retusjeringsmulighetene, de mest utbredte retusjeringene som blir brukt for å redigere kjendisfotografier. Skjønnhet er blitt en vare for et økende marked.

Når en forbruker har vist interesse for en beauty-app og har lastet ned og installert den fra Instagram, flommer det på med reklame for tilsvarende apper i Instagram-strømmen. Og dersom vi surfer rundt på nettet, finner vi en rekke sider som kopler de «perfekte» kroppene og den «perfekte» sminken til mange i Kardashian-familien, med ikke mindre enn nærmere tusen apper som alle hevder de kan gjøre brukerne skjønnere, slankere og mer perfekte enn noen gang tidligere i historien. En fare er at disse appene, som det flommer over i sosiale medier som forslag om nedlastning og installasjon, blir faksimiler av hverandre – og alle de konstruerte og redigerte fotografiene blir en utgave av Kim Kardashian West (Martin 2016). En annen utfordring er at algoritmene, såkalte inferensalgoritmer (Rettberg 2018b), på sikt vil skape mer ensartete fotografier. Dette fordi læringsmaterialet er fotografiene som folk flest liker best (Bucher 2018).

Figur 3.6.

Disse to kvinnene eksisterer ikke. Fotografiene er blitt skapt med algoritmen Generative Adversarial Networks (GAN), som henter datasett fra fotografier av kjendiser (skjermdump).

For noen år siden kom algoritmen Generative Adversarial Networks (GAN) (Goodfellow, Pouget-Abadie, Mirza, Xu, Warde-Farley, Ozair, Courville & Bengio 2014, Goodfellow, Bengio & Courville 2016), som var basert på maskinlæring (ML), kunstig intelligens (IA) og «deep learning» som hentet datasett fra fotografier av kjendisansikter og andre ansikter publisert på Flickr og kunne skape kunstige ansikter – det vil si av «personer som ikke eksisterer», men som er forbausende virkelige (Karras, Laine & Aila 2019). Metoden fikk oppmerksomhet tidlig i 2019 på nettsiden thispersondoesnotexist.com/image.

I Norge har denne praksisen vakt reaksjoner fordi aktører som har delt fotografier på Flickr, har gitt uttrykk for at fotografiene er blitt misbrukt av Nvidia til å skape falske bilder (Gundersen 2019). Såkalte «deepfakes» synger i bakgrunnen (Casey 2018). Ordet «deepfakes» er satt sammen av «deep learning» og «fakes». Sannsynligvis vil denne kunnskapen snart sette sitt preg på beauty-appene. Ikke bare selfie-fotografier, men også naturfotografiene vil bli preget av læringen som er innbakt i algoritmenes normer for skjønnhet. De er og vil bli satt i spill både under selve fotograferingen og i etterkant (Gharbi, Chen, Barron; Hasinoff & Durand 2017). Men det kan gå litt over stokk og stein både for kjendiser og andre i møtet med skjønnhetsapper når de jakter på det perfekte fotografiet, ifølge Jacob Shamsian (2018), og næranalyser av fotografier viser nettopp dette. For det er mange faktorer som må spille sammen, og det synes lett å glemme en eller to av dem.

Figur 3.7.

Lil Miquela har snart to millioner følgere på Instagram, men opptrer som en representasjon fordi hun fins ikke.

Det er mange som vil påvirke gjennom Instagram for å få forbrukerne til å like, kjøpe eller skifte utseende eller meninger, de fleste er virkelige, men ikke alle. Lil Miquela har over 1,7 millioner følgere på Instagram mot slutten av 2019. Hun dukket opp i april 2016 på sosiale medier. Mystisk, vakker og kanskje fascinerende for mange som ser henne som en stjerne i et liv mange drømmer om. Men hun fins ikke i virkeligheten, og det er det ikke lett å se, for @lilmiquela er skapt med «computer generated imagery» (CGI). Hun er ikke den eneste personen med digitalt opphav som kommuniserer, påvirker, inspirerer og tilsynelatende lever det gode liv. Lil har selskap av Bermuda, Blawko22 og den digitale modellen Shudu.

Fra endring av fotografier til plastisk kirurgi

Vegen er kort fra lek med disse appene til klinikker som tilbyr plastisk kirurgi for dem som ikke er fornøyd med kun å framstå perfekt på fotografier. Her har Kardashian-familien og andre kjendiser gått foran (Jerslev & Mortensen 2015), heiet fram av ukebladene, fordi de har råd til dette, mens forbrukere flest må nøye seg med den digitale skalpellen skjønnhetsappene kan tilby. Det er også en åpenbar relasjon mellom skjønnhetsappene og kosmetikk- og treningsindustrien. Begge typer firmaer har aksjer i firmaene bak skjønnhetsappene og begge spiller på ønsket om å framstå som skjønn og tiltrekkende ikke bare i den «forstyrrete virkeligheten». En av ti unge mellom 15 og 29 år vil gjerne endre utseendet sitt (Gjellan, Midtbøe, Aardal & Vigsnæs 2015). Kroppspresset er sterkt på de unge fra sosiale medier, mediene og ikke minst reklame (Steinnes, Teigen & Bugge 2019). Samfunnet står med andre ord overfor en trussel som synes langt mer alvorlig enn den trusselen appene representerer. På enkelte nettsider blir plastisk kirurgi også omtalt som kardashianizing (Edgar 2018). Og det fins en rekke eksempler på hvor ille det kan bli om man googler «Celebrity Plastic Surgery Disasters».

Det har vokst fram et marked med koplinger til skjønnhetsapper og til apper for plastisk kirurgi. Appen BeautyPlus fra Meitu var verdt 45 milliarder kroner i 2016 og hadde samme år hele 450 millioner aktive brukere hver måned (Iversen 2016). Selskapet bak appen har inngått en samarbeidsavtale med det franske kosmetikkselskapet Chanel, der selskapets produkter blir tilbudt forbrukerne via appen. Når de foretar digitale endringer og retusjeringer av fotografier, vil brukerne få forslag til hvilke typer makeup de kan bruke for å få tilsvarende resultat. Independent har advart i flere artikler om plastisk kirurgi-apper som er rettet mot unge jenter (Haywood & Higgins 2018). Barn ned i treårsalderen spiller plastisk kirurgi-spill, med sikte på å forberede dem på inngrep de vil ha når de vokser opp. På Google Play, Amazon og Apple Store er det er hundrevis av apper som utelukkende fokuserer på å lære barn at det perfekte er målet og plastisk kirurgiske inngrep er middelet. Det kan føyes til at det internasjonalt er vokst fram en bølge av protester gjennom slagord eller taggen «bodypositivity», som signaliserer at kvinner og enkelte influensere er lei av dyrkingen av et ensartet ideal (Fuglehaug 2019). De beste retusjeringsappene skaper fotografier som får ungdom til å kjenne på kroppspresset (Steinnes, Teigen & Bugge 2019, s. 10).

I det voksende appuniverset med søkelys på fotografi fins det på den ene siden en stigende andel som dyrker selfien og det perfekte fotografiet. Denne fetisjeringen av det perfekte var utgangspunktet for denne artikkelen, der jeg har diskutert og forklart hvorfor stadig flere ønsker å framstå som redigerte og retusjerte utgaver av seg selv, med det vi har definert som hyperfoto (Sivertsen 1994, s. 165–167), i sosiale medier. For at det ligner, gjør det ikke til et fotografi, først og fremst er det nærheten mellom noe og kameraet som gjør det til et fotografi. Denne nærheten er indeksikaliteten eller årsakssammenhengen mellom et fotografi og dets objekt. Hvis denne nærheten forvitrer, er det ikke et fotografi, men et hyperfoto, fordi det er noe mer enn et fotografi – en konstruksjon som er åpenbar for de fleste. Det er mer i slekt med håndlagete tegninger og med mekanisk framstilte bilder. Forsøk på å skape et hyperfoto som viser fortid eller framtid, eller kanskje en drøm, lykkes. Bildet mange framstår med, som folk har lekt med i apper, kan også bli definert som en avatar. De presenterer et bilde – en representasjon – som kan være vidt forskjellig fra hvordan de ser ut på et fotografi. Og om ikke en avatar, så en semiavatar eller kanskje en personlig emoji.

Men verden er kompleks og mangfoldig. For det fins også en rekke apper som dyrker det motsatte, og som i den digitale, visuelle tidsalderen søker til tiden som en gang var gjennom en rekke filtre som forsterker nostalgien knyttet til det analoge fotografiet ved å rette oppmerksomheten mot det uperfekte fotografiet. Repertoaret er her atskillig breiere enn selfien. Begge reflekterer appifisering av fotografier. Kjendisfamilien Kardashians bilder er forbilder for hvordan millioner av unge ønsker bilder skal være, og som samler flest mulig likes. Få oppnår en opptur, mange kan daglig komme til kort i sammenligningen med forbildene. Når et stigende antall fotografier gjennomløper en kardashianeringsprosess før de publiseres i sosiale medier, kan avstanden mellom hvordan et virkelig ansikt eller kropp ser ut, og bildet bli stadig lengre. En «forstyrret» virkelighet preger fotografiene til skjønnhetsappene. Diskrepansen mellom fotografiet av en person og det fysiske ansiktet kan bli så stor at det skaper et forklaringsproblem. En løsning vil da være å vise til at det kardashianerte fotoet er en avatar. Kanskje blir det åpenbart og lettere å erkjenne at et fotografi som representasjon først og fremst er en konstruksjon, men også en refleksjon. For hvis fotografiet ikke reflekterer, hvorfor fotograferer vi da milliarder av fotografier av oss selv og andre, og av kulturen og naturen?

Oppsummering

I denne artikkelen har jeg trukket fram og diskutert fenomen som er blitt forsterket hver for seg, og som har gjensidig forsterket hverandre i en tiårsperiode. For det første er fotografiet i seg selv diskutert som en form for representasjon, og at denne kan defineres som en refleksjon eller som en konstruksjon. Fotografiet er ikke enten en refleksjon eller en konstruksjon, men er som følge av fotografiets karakter begge deler. Bruken av fotografiet er i konstant endring, men de siste ti årene er denne blitt vesentlig påvirket og endret av at smartmobilen og sosiale medier har entret scenen. Smartmobilens fotografier er i økende grad prisgitt algoritmer som ordinære kamera styrer unna. Det nye fotografiet, slik det fungerer i sosiale medier, handler i synkende grad om «den-gang-da» og i stigende grad om «her-og-nå». For et fotografi blir brukt nå, og så går det i glemmeboka. Dermed er handlingen der et fotografi blir knipset, blitt viktigere enn selve fotografiet. Det er blitt byggesteiner i og en del av praten som apper og sosiale medier legger opp til. For det andre spiller smartmobilen en nøkkelrolle siden den nå håndterer en rekke tidligere atskilte prosesser knyttet til fotografiet og er blitt en plattform for sirkulasjon og bruk av fotografier i sosiale medier. For det tredje har artikkelen presentert og diskutert framveksten av apper generelt og spesielt fokusert på framveksten av tre apper knyttet til retusjering og forskjønning av og lek med fotografi i kjølvannet av selfiegenren. Gjennom selfiene som representasjon kommer folk nærmere seg selv enn de kanskje noen gang har vært tidligere. Men gjennom skjønnhetsappenes representasjoner er folk fjernere fra seg selv enn de kanskje noen gang har vært tidligere i historien. Endelig har jeg i artikkelen argumentert for at disse fenomenene kan knyttes til Kardashian-familiens imperium, som i samme periode er blitt bygget opp rundt reality-tv, kropp og fotografier samt en rekke andre innbringende aktiviteter. Publikum kjøper varer som kan retusjere og sminke bilder slik at de ligner sine forbilder. At Kardashian-familien framstår som forbilder, har satt sitt tydelige avtrykk på redigerings- og retusjeringsmulighetene til en rekke apper brukt til retusjering og sminking av fotografier som blir forskjønnet og så delt i sosiale medier. Det har skapt kroppspress og en uro blant unge som er til å ta og føle på. Fotografiene har gjennomgått det jeg har definert som en karadashianeringsprosess, og resultatet av denne prosessen er en konstruksjon av et output-bilde som er vidt forskjellig fra input-fotografiet. Resultatet fortjener en annen betegnelse, for dette reflekterer i liten grad den som har fotografert en selfie av seg selv. Dette er hyperfoto hjulpet fram av algoritmer som har mistet de fleste av kjennetegnene til det dokumentarfotografiet vi som journalister fortsetter å hegne om, til tross for presset det har vært utsatt for de siste årene. Appene jeg har undersøkt, har alle en fotografisk dimensjon, men de har også en demokratiserende dimensjon, en pedagogisk dimensjon og ikke minst en sosialiserende dimensjon som utfordrer fotografiet slik vi har kjent det, og bruken av det. Derfor krever appene en større oppmerksomhet fra medieforskerne i framtida.

Litteratur

Ajana, B. (red.). (2018). Self-Tracking: Empirical and Philosophical Investigations. London: Palgrave Pivot.

Barthes, R. (2000). [1981] Camera lucida: reflections on photography. London: Vintage Book.

Baym, N. K. (2015). Personal Connections in the Digital Age. 2. edition. London: Polity.

Bazin, A. (2004). [1945]. «The Ontology of the Photographic Image.» i Braudy, Leo, Cohen, Marshall (red.) 2004: Film theory and criticism: introductory readings. NY: Oxford University Press.

Bas, B. (2016). The construction of beauty by mobile applications. Master thesis. Department of Management. University Ankara. Hentet fra http://repository.bilkent.edu.tr/bitstream/handle/11693/32311/10125855.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Bucher, T. (2018). If…Then: Algorithmic Power and Politics. New York: Oxford University Press.

Casey, H.T. (2018). «What's a Deepfake? The Scariest Fake News Explained» Tom’s Guide. https://www.tomsguide.com/us/deepfake-faq-fake-video-fakeapp,news-27003.html

Chesher, C. (2012). «Between image and information: the iPhone camera in the history of photography.» in Hjorth, Larissa, Jean Burgess, Ingrid Richardson (Eds) (2012): Studying Mobile Media: Cultural Technologies, Mobile Communication, and the iPhone. London: Routledge.

Dini, D. J. (2017). Integrating Gamification Principles into Photography Skill Learning: The Influence of Games on Student Motivation. Dr Thesis. University of Nevada, Reno. Hentet fra https://scholarworks.unr.edu/bitstream/handle/11714/1964/Dini_unr_0139D_12267.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Eckel, J., Ruchatz, J., Wirth, S. (eds.) (2018). Exploring the selfie: historical, theoretical, and analytical approaches to digital self-photography. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Edgar, J. (2018). Silicone Injections Are Deadlier Than Ever. Bazar 30.1. https://www.harpersbazaar.com/beauty/health/a14478122/silicone-injection-danger/

Eler, A. (2017). The Selfie Generation: How Our Self-Images Are Changing Our Notions of Privacy, Sex, Consent, and Culture. New York: Skyhorse.

Elias, A. S. & Gill, R. (2018). «Beauty surveillance: The digital self-monitoring cultures of neoliberalism.» European Journal of Cultural Studies 2018, Vol. 21(1) 59–77.

Erdal, I. J., Øie, K.V, Oppegaard, B., Westlund, O. (2019). «Invisible Locative Media: Key Considerations at the Nexus of Place and Digital Journalism» Media and Communication (ISSN: 2183–2439) 2019, Volume 7, Issue 1, Pages X–X (in press)

Fagerjord, A. (2011). Between Place and Interface: Designing Situated Sound for the iPhone. Computers and Composition, 28(3), 255–263. Hentet fra http://dx.doi.org/10.1016/j.compcom.2011.07.001

Fagerjord, A. (2012). Toward App Studies. Internet Research 13.0, University of Salford, 21 October.

Fagerjord, A. (2017). «Toward a Rhetoric of the Place: Creating Locative Experiences.» I L. Potts & M. J. Salvo (Red.), From Rhetoric and Experience Architecture (s. 225–240): Anderson: Parlor Press.

Fausing, B. (2015). «Self-media. The self. the face, the media and the selfies.» Triade. Communicao, cultura e media, vol 3, no. 1 https://www.academia.edu/13785723/Self-media._The_self._the_face_the_media_and_the_selfies._Extended_and_revised_version_2015_

Faucher, K. (2018). Alienation 2.0 – Symptoms of Narcissism and Aggression. In Social Capital Online: Alienation and Accumulation (pp. 87–108). London: University of Westminster Press. Hentet fra http://www.jstor.org/stable/j.ctv5vddrd.8

Fetveit, A. (2013). The Ubiquity of Photography. In U. Ekman (Ed.), Throughout: Art and Culture Emerging with Ubiquitous Computing (pp. 89–102). Cambridge, MA: MIT Press.

Flückiger, B. (2012). «The iPhone Apps. A Digital Culture of Interactivity». i: Snickars, P., Vonderau, P. Moving Data: The iPhone and the Future of Media. New York: Columbia University Press, 171–183.

Frith, K., Shaw, P., and Cheng, H. (2005). «The Construction of Beauty: A Cross-Cultural Analysis of Women’s Magazine Advertising» Journal of Communication, Volume 55, Issue 1; 56–70. Hentet fra https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.2005.tb02658.x

Fuglehaug, R. (2019). «Skjønnhetsoppropet.» Dagens Næringsliv D2 15.3

Gardner, H. & Davis, K. (2013). The app generation: How today’s youth navigate identity, intimacy, and imagination in a digital world. New Haven: Yale University Press.

Gharbi, M., Chen, J., Barron, J.T., Hasinoff, S. W., and Durand, F. (2017). «Deep Bilateral Learning for Real-Time Image Enhancement.» ACM Trans. Graph. 36, 4, Article 118 (July 2017), 12 pages. Hentet fra DOI: http://dx.doi.org/10.1145/3072959.3073592 http://groups.csail.mit.edu/graphics/hdrnet/data/hdrnet.pdf

Gjellan, M. Midbøe, O., Aardal, E. og Vigsnæs, M. K. (2015). En av ti unge vil endre på utseendet. NRK nett 10.6.

Gómez C. E. & Meyer, E. T. (2012). «Creation and Control in the Photographic Process: iPhones and the emerging fifth moment of photography.» Photographies, 5:2, 203–221. Hentet fra https://doi.org/10.1080/17540763.2012.702123

Goodfellow, I. J., Pouget-Abadie, J., Mirza, M., Xu, B., Warde-Farley, D., Ozair, S.l., Courville, A., Bengio, Y. (2014). «Generative Adversarial Nets.» Departement d’informatique et de recherche operationnelle. Universite de Montreal. Hentet fra https://arxiv.org/pdf/1406.2661v1.pdf

Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig: en studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo: Pax.

Goodfellow, I., Bengio, Y. and Courville, A. (2016). Deep learning. Cambridge, Mass.: MIT Press.

Gould, W. (2016). «Nearly 8 Million Digital Makeovers Are Done on this App Daily» InStyle 23.6 Hentet fra https://www.instyle.com/beauty/products-tools/perfect365-most-popular-makeover-app 23.3.2019

Gundersen, M. (2019). «Erna Solberg og andre politikere er brukt til å lage falske profilbilder.» NRK: NRKBeta 7.3. Hentet fra https://nrkbeta.no/2019/03/07/erna-solberg-og-andre-politikere-er-brukt-til-a-lage-falske-profilbilder/

Gunning, T. (2004). «What’s the Point of an Index? or, Faking Photographs.» Gøteborg: Nordicom Review. Vol 25, No 1–2, p. 39–50.

Hall, S. (1997). «The Work of Representation.» In Representation: Cultural Representations and Signifying Practices, by Hall, Stuart. Milton Keynes: The Open University.

Hand, M. (2017). «Visuality in Social Media: researching images, circulations and practices.» In Sloan, L. Quan-Haase, A. (eds.) (2017). The Sage Handbook of Social Media Research Methods, London: Sage.

Haywood, S. & Higgins, E. (2018). «These are the terrifying plastic surgery apps aimed at young girls.» Independent 24.3 https://www.independent.co.uk/voices/plastic-surgery-girls-children-liposuction-nose-job-lip-filler-double-eyelid-surgery-body-image-a8270041.html

Hilmarsen, H.V., Arnseth, H. C. (2017). Livet på Instagram: Ungdoms digitale forlengelser av sosiale relasjoner og vennskap. Tidsskrift for ungdomsforskning. Vol 17(1):3–23. Oslo: Oslo Met.

Hoem, J. Ø. & Nyre, L. (2018). «Tilhører. En prototype på̊ fremtidens omsluttende radio». Norsk medietidsskrift, 25(1), 1−19.

Iqbal, M. (2019). App Download and Usage Statistics. London: Business of Apps. Hentet fra https://www.businessofapps.com/data/app-statistics/ 29.8.2019

Iversen, M. (2016). Skjønnhets-app verdt 45 milliarder. Dagens Næringsliv nett. 8.12 https://www.dn.no/utenriks/asia-i-dag/meitu/alibaba/skjonnhets-app-verdt-45-milliarder/2-1-16588

Jerslev, A. and Mortensen. M. (2016). «What is the Self in the Celebrity Selfie? Celebrification, Phatic Communication and Performativity.» Celebrity Studies 7 (2): 249–263. doi: 10.1080/19392397.2015.1095644

Jones, J. (2015). «Kim Kardashian’s Selfish: a nail in the coffin for artistic photography?» The Guardian 5.5. https://www.theguardian.com/lifeandstyle/shortcuts/2015/may/05/kim-kardashian-selfish-book-photography-selfies

Karras, T., Laine, S., Aila, T. (2019). «A Style-Based Generator Architecture for Generative Adversarial Networks.» Nvidia. https://arxiv.org/pdf/1812.04948.pdf

Karlsen, F. (2018). «Exploited or Engaged? Dark Game Design Patterns in Clicker Heroes, FarmVille 2, and World of Warcraft» i Jørgensen, K. & Karlsen, F. (red.): Transgression in Games and Play. Cambridge, MA: MIT Press.

Krauss, R. (1977a). «Notes on the Index: Seventies Art in America» October 3(Spring): p. 68–81.

Krauss, R. (1977b). «Notes on the Index: Seventies Art in America. Part 2» October 4 (Autumn): p. 58–77.

Larsson, V. (2004). Girl Power, reveal the retouch. V3ktor.se Hentet fra http://v3ktor.se/girlpower_reveal_the_retouch.php

Levoy, M. (2017). Portrait mode on the Pixel 2 and Pixel 2 XL smartphones. Google AI blog. 17.10 Hentet fra https://ai.googleblog.com/2017/10/portrait-mode-on-pixel-2-and-pixel-2-xl.html

Lomborg, S., Mortensen, M. (2018). «A mobile archive of the self: selfies, self-tracking and the metric/aesthetic interface», ICA, the 68th Annual Conference Prag, Czech Republic, 24/05/2018–28/05/2018.

Liestøl, G. (2018). Storytelling with Mobile Augmented Reality On Omaha Beach. Paper at Museums and the Web, Vancouver, Canada – April 18−21 2018. <https://mw18.mwconf.org/paper/storytelling-with-mobile-augmented-reality-on-omaha-beach-design-considerations-when-reconstructing-an-historical-event-in-situ/>

Light, B.A., Burgess, JE and Duguay, S (2018). «The walkthrough method: an approach to the study of apps», New Media and Society, 20 (3), pp. 881–900.

Lupton, D. & Thomas, G. M. (2015). «Playing Pregnancy: The Ludification and Gamification of Expectant Motherhood in Smartphone Apps» Journal of Media and Culture. Vol 18, No 5.

Manovich, L. (2016). Subjects and Styles in Instagram Photography (Part 1). New York: Manovich Net. Hentet fra http://manovich.net/index.php/projects/tag:Article

Martin, C. (2016). «Instagram Face»: Is it the End of Good Makeup? New York Times 30.11

McCosker, A. og Wilken, R. (2020). Automating Vision. The social impact of the new camera consciousness. London: Routledge

Miller, J. (2014). «The fourth screen: Mediatization and the Smartphone» Mobile Media & Communication Vol. 2(2) 209–226.

Morris, J. W. & Murray, S. (ed.). (2018). Appified. Culture in the Age of Apps. Ann Arbor: University of Michigan Press.

Mortensen, M. (2015). Journalism and Eyewitness Images: Digital Media, Participation and Conflict. London: Routledge.

Nield, D. (2018). All the ways Smartphone Cameras Have Improved over the Years. Gizmodo. Hentet fra https://gizmodo.com/all-the-ways-smartphone-cameras-have-improved-over-the-1823831802 Nedlastet 23.3.2019

Nyre, L., Bjørnestad, S., Tessem, B.& Øie, K. V. (2012). Locative journalism: Designing a location-dependent news medium for smartphones. Convergence,18(3), 297−314.

Nyre, L. og Liestøl, G. (2018). Folkeopplysning på stranda med mobilen i handa. Norsk medietidsskrift. Vol 25 Nr. 4: 1-10. https://www.idunn.no/nmt/2018/04/folkeopplysning_paa_stranda_med_mobilen_i_handa

Prøitz, L. & Eliassen, K. (2016). Selvbilde: Fra selvportrett til #selfie. E-bok. Oslo: Universitetsforlaget.

Rettberg, J. W. (2014). Seeing Ourselves Through Technology: How We Use Selfies, Blogs and Wearable Devices to See and Shape Ourselves. London: Palgrave MacMillan.

Rettberg, J.W. (2018a). «Self-Representation in Social Media» i Burgess, J., Marvick, A. & Poell, T. (red.): SAGE Handbook of Social media. London: Sage, p. 429–443.

Rettberg, J.W. (2018b). «Digital skjønnhetsmal: Når algoritmene bestemmer hva som er vakkert, kan alt bli likt.» Morgenbladet. 14.12.

Ritchie, R. (2018). #BeautyGate Explained: What iPhone XS is and isn't doing to your selfies. Imore 23.10 Hentet fra https://www.imore.com/beautygate

Ritchin, F. (1990). In our own image. The coming revolution in photography: how computer technology is changing our view of the world. New York: Aperture.

Robins, A. (2014). «Peirce and Photography: Art, Semiotics, and Science». The Journal of Speculative Philosophy. New Series, Vol 28; No1, pp. 1–16.

Rubinstein, D. (2005). «Cameraphone photography: the death of the camera and the arrival of visual speech». The Issues in Contemporary Cultures and Aesthetics 1:113–118.

Sandbye, M. (2012). «It has not been—it is. The signaletic transformation of photography». Journal of Aesthetics & Culture, 4:1:1-10, DOI: 10.3402/jac.v4i0.18159

Sastre, A. (2014). «Hottentot in the age of reality TV: sexuality, race, and Kim Kardashian’s visible body» Celebrity Studies, 2014 Vol. 5, Nos. 1–2, 123–137.

Sekula, A. (2016) [1984]. Photography Against the Grain: Essays and Photo Works 1973–1983. 2. ed. London: Mack.

Shamsian, J. (2018). «18 celebrities who posted Photoshopped pictures of themselves on Instagram» Insider 25.7 Hentet fra https://www.thisisinsider.com/celebrity-photoshop-fail-instagram-social-media-2017-5

Sheehan, T. (2014). «Retouch Yourself: The pleasures and Politics of Digital Cosmetic Surgery» i Larsen, Jonas & Sandbye, Mette (eds.). 2014. Digital snaps. The new face of photography. London: I. B. Tauris. p 180–203.

Sivertsen, E. (1993). Fra Khrusjtsjovs sko til Märtha Louises hatter. Foto, pressefoto, hyperfoto og indeksikalitet. Paper til Den XI Nordiske konferanse i massekommunikasjonsforskning, Trondheim 8.–11. august.

Sivertsen, E. (1994). «Tidsskriftet Hyperfoto.» Norsk medietidsskrift. Vol 1: 2:165–167.

Sivertsen, E. (2005). Den fjerde skjermen: journalistikk om og med kameramobiler. Arbeidsrapport 182. Volda: Høgskulen i Volda og Møreforsking Volda. https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/153972

Statista. 2018. Number of apps available in leading app stores as of 3rd quarter 2018. Hentet fra https://www.statista.com/statistics/276623/number-of-apps-available-in-leading-app-stores/

Steinnes, K.K., Teigen, H. F., Bugge, A.B. (2019). Photoshop, fillers og falske glansbilder? En studie blant ungdom om kjønn, kropp og markedsføring i sosiale medier. Rapport; 3-2019 Forbruksforskningsinstituttet SIFO, OsloMet.

Storr, W. (2017). Selfie: how we became so self-obsessed and what it’s doing to us. London: Picador.

Sykes, P. (2013). Plastic surgery apps: design your own face. The Times 16.12. https://www.thetimes.co.uk/article/plastic-surgery-apps-design-your-own-face-980wt22pk2w

Tagg, J. (1993). Burden of Representation: Essays on Photographies and Histories. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Tandoc, C.E Jr, Wei, Z.L. & Ling, R. (2018). Defining «Fake News», Digital Journalism, 6:2, 137–153.

Tessem, B., Karlsen, S.S. & Nyre, L. (2016). «Mobilen som distribusjonskanal for hyperlokal journalistikk». NOKOBIT – Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi. Bergen, 28.–30.nov. 2016. NOKOBIT, vol. 24, nr. 1, Bibsys Open Journal Systems. https://ojs.bibsys.no/index.php/Nokobit/article/view/313/277

Tiidenberg, K. (2018). Selfies: Why We Love (and Hate) Them. Society Now. Bingley: Emerald Publishing Limited.

van Dijck, J. (2008). Digital photography: Communication, identity, memory. Visual Communication 7(1), 57–76.

Vazzana, C. (2015). «I tried out Kim Kardashian`s Favourite Selfie Editing App» InStyle 18.8. Hentet fra https://www.instyle.com/news/best-selfie-editing-apps-kim-kardashian-favorite

Wendt, B. (2014). The Allure of the Selfie. Instagram and the New Self-Portrait. Network Notebook #08. Amsterdam: Institute of Network Studies. Hentet fra http://networkcultures.org/wp-content/uploads/2014/10/The_Allure_ot_Selfie_los.pdf

West Kardashian, K. (2015). Selfish. Universe. New York: Rizzoli

West Kardashian, K. (2016). Selfish. More Me! With selfies from 2015–2016. Universe. New York: Rizzoli.

Wilson, E. (2009). »Smile and Say «No Photoshop»». New York Times 27.5. Hentet fra https://www.nytimes.com/2009/05/28/fashion/28RETOUCH.html

Øie, K.V., Erdal, I. J. & Oppegaard, B. (2018). «Towards a Typology of Locative Media» ICA – International Communication Association Conference. 24–28.5 Prague.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon