-EN RAPPORT FRA ARNES MILJØ

NILS FAARLUND, Nå MANGEåRIG LEDER av Norges høgfjellsskole, og jeg var medelever ved Eidsvoll landsgymnas 1952-55, og delte en fascinasjon for både vill natur og jazz: Gradvis hadde kollektiv improvisasjon blitt et mønsterbilde for naturen; naturen er kompleks i kontrast til maskinstrukturene, som er kompliserte. Dette essayet gir glimt av det komplekse møtet med Arne og innvevninger i hans mangslungne trådverk. Trådene har vært både komplementære og kontrasterende.

Arne ble et med-formende element i min improviserende livsstrøm fra høsten 1958. På den tiden var han Norges eneste filosofiprofessor. Jeg kom til instituttet på Halling skole som en flyktning fra Det kongelige norske flyvåpen, hvor jeg hadde vedlikeholdt det elektriske systemet i et amerikansk jagerfly, komplisert til siste "inch", til fortrengsel for det komplekse, dvs. det menneskelige. Jeg snakker om hele organisasjonen: en pyramide forlangte av oss "på hangargolvet" å fungere som innkoblede mikropyramider; dermed forsto jeg og noen av mine flymekanikerkamerater hvorfor USA måtte bite i jungelen for de improviserende vietnameserne; komplekse aktører, om noen.

Inspirasjonen til endelig å bryte ut av pyramiden kom, merkelig nok, fra militærbiblioteket: "Gandhi" sto rett foran "Garrand Rifle", "Kafka" foran "Krag Jørgensen". Dessuten fant jeg Lao Tses Tao Te King og Sartres "Eksistens forutgår essens". Den satt: US Air Force (som jeg i praksis var underlagt) og pyramidesystemet forutsatte det motsatte. Biblioteket vitnet om den norske forvirringen midt i en overgangsperiode. Arnes debattinnlegg (den gang ytret han seg i aviser) om Gandhi og et radikalt annerledes forsvar avgjorde saken. Neste stopp: Halling skole, altså den gang tilholdssted for Filosofisk institutt.

Arnes institutt var enestående i EuroAmerika (antagelig innen de andre akademiske kulturene også) ved at det lot enhver filosofi blomstre, så sant den var åpen for rasjonell diskusjon. De klassiske tirsdagsseminarene tok opp hva som helst; herlig for en unsluppet pyramideslave. Arne Næss fram-

sto som noe helt annet enn det jeg hadde forestilt meg som professoralt, - og alt jeg til da hadde erfart av lærere. Stod vi overfor et total-engasjement eller en flerdelt personlighet? - fikk jeg en spesielt nær kontakt fordi jeg var interessert i fjellklatring?

Halling skole var kondemnert for riving. Vi var i øverste etasje, og måtte flytte bøkene når det regnet gjenom taket. Dermed gjorde det ikke noe om vi - Arne-inspirert - drev bolteklatring inne i bygget. I ett tilfelle boltet vi oss opp via dørsprekken til biblioteket (sikret av Sverre Sløgedal, senere mangeårig førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Trondheim) med videre rute oppunder taket og over øvre dørkarm til det indre kontoret (hvor Egil Wyller satt og skrev Tidspro­blemet hos Olaf Bull - senere sterk inspirasjon til økofilosofisk prosesstenkning). Viggo Rossvær (senere professor ved Universitetet i Tromsø) våget seg lenger enn de andre; under observasjon fra Audun Øfsti og Dag Østerberg (de ble også professorer) ålet han seg fram til nord-vinduet oppå en vaklevoren hylle - balanserende oppå Kant versus Hegel; ville det holde? - Nei, dialektikken når plutselig vendepunktet og 2500 års filosofihistorie rauser ut med Viggo på toppen. Braket vekker Arne - lenger nede i korridoren - fra fordypelse i Spinozas symmetriske verdensbilde - til en nyoppdukket asymmetri. Løpende ned korridoren møter han en stengt dør, blokkert via klatrebolter i dørsprekken.

Litt senere var vi en gjeng som etablerte "Norsk gruppe for elektronisk musikk" på Filosofisk lesesal - under varm tilslutning fra Bach-elskeren Arne. Jeg oppfattet det som en påskjønnelse for originalt initiativ idet jeg fikk to laboratorierotter i gave fra professoren.

Jeg hadde kommet til instituttet som en overbevist eksistensialist, men fikk straks problemer med å forstå hva husets eksistensfilosofer snakket om. Da var det greiere med Arnes empiriske semantikk, og spesielt hans saklighets- og debattlære. Interesseretningen endret seg ikke minst fordi jeg her fikk i hendene redskaper jeg trengte i diskusjonene om naturvern versus industri. Koblingen mellom saklighetslæren og Gandhis ikkevoldelige direkte-aksjoner kom etter hvert og ble senere en hovedinspirasjon for Mardølaaksjonen (1970), Alta, Innderdalen, osv. Mot slutten av essayet vil jeg ta opp hvordan sentrale elementer i Arnes debatt og saklighetslære kan ha hentet direkte inspirasjon fra Gandhi. En annen interessant kobling av Arne-element var den mellom semantikk og klatring: hvordan kan klatrere kommunisere effektivt seg i mellom uten at noe blir ytret? Dette gir en Næssiansk innfallsport til økosystemforståelse. Økosystemets formidlingsnettverk er en mangfoldig "S".

Framfor mye ble jeg betatt av Arnes klatrefilosofi og dens omsetting til praksis: Dette at det rike klatrelivet leves i fjellveggen og at dette ødelegges av streben mot toppen. Jeg hadde blitt forberedt for dette via musikalsk klatresamvær med Nils. Med det som nå begynte å komme ihop var den verdibærende nettverksmodellen som senere skulle utvikles til både "økosofi" og "økofilosofi". Mer om dette nedenfor.

I det hele tatt: Arnes mangfold av interesser framsto som sterkt tiltrekkende for en som hadde avlagt ed på aldri å bli fanget i noen spesialistnisje. I 1961 dro jeg sammen med Arne til Berkeley som en altmulig-assistent på symbolsk logikk, gandhistisk konflikt-etikk og klatring i Yosemite.

Tilbake i Oslo (med brukken ankel) begynte Peter Wessel Zapffe å tre inn i vevs-utviklingen. Jeg oppdaget at han allerede i 1929 hadde skrevet et "øko-eksistensialistisk" dikt. Gjennom sitt videre arbeid framsto han som en "buddhist minus Nirvana" - et uttrykk jeg foreslo overfor ham selv uten

at det ble direkte avvist. Zapffes tenkning var en slags metafysisk økologi: "biosofi" kalte han det selv. Hans beskrivelse av møtet med Stedtind er av en "ambolt (sted) hvorpå gudene kan hamre", for å sitere Peter; men det han nok mener er en ambolt hvorpå selv gudene hamrer forgjeves. Det er den intense konfrontasjonen med "mineralets evige suverænitet" i kontrast til liv. På Stedtinds vegger "forutgår eksistens essens". Heller Sartre enn Spinoza!

Men jeg dro dit sammen med Arne, og deretter til Himalaya, 1969. Dette første av mange besøk kom i stand som et ekstra i etterkant av et månedlangt forskningsopphold ved Gandhiinstituttet i Varanasi - der hvor Buddha ga sin første preken. Dette er ett punkt hvor Arne og jeg er enige: Gandhis ikkevoldsfilosofi er inspirert av en buddhistlignende prosessverden: - Unngå binding til et forut-tenkt, spesifikt mål; verden, inkludert deg selv, er en så kompleks prosess at ditt opprinnelige mål har endret seg idet du når endepunktet av din planlagte rute! Derfor må veien være målet, en vei av intens oppmerksomhet, full av forhold en ikke kunne tenkt seg på forhånd, en trening i helhetsgrep og evne til identifikasjon med medmennesker i deres grenseløse mangfold og dessuten med alt som lever (Gandhis "Sannhet", som ikke er målet men noe en når ned til, dybdenivået under alt). Denne innsikten former den søkendes handling.

Men dette viste seg å være et balansepunkt hvor den inspirerte kan gå videre i ulike retninger, hvilket Arne og jeg gjorde. Arnes tendens er å "bli holdt på plass" av Spinoza, mens jeg ble "revet med" av strømmen i retning av en Bergson-aktig "marxo-buddhisme", for å bruke Nils Faarlunds uttrykk.

Noen ord om hvordan Arne og jeg kom oss til India våren 1969. Reisen var såpass ekstraordinær at den kunne fortjene en hel bok: Vi kjørte bil hele vegen, 18 døgn og 10 000 kilometer, med Johan Galtung (dog sløyfet Arne et par av etappene). Jeg var avløsningssjåfør og bilmekaniker. Vi satt fast i snø i 3000 meters høyde, traff afghanske ulver, plasket oss gjennom jordskjelvforkastninger, krasjet to ganger, ble arrestert, forfulgt av tyrkiske militære, osv. - men ferden ble framfor alt rik via de mange innfall og utfall de to (kanskje tre) skruene var kilde til. Jeg fristes, men det får være til en senere, mer romslig anledning. La meg nevne en begivenhet, nemlig i Khyberpasset (mellom Afghanistan og Pakistan), hvor Arne kom i diskusjon med en pataner - medlem av en folkegruppe Pakistan hadde gitt opp å få styring med. I det Arne kom til, hadde jeg blitt venn med familien etter å ha doktorert et tilfelle av kraftig ringorm hos husets sønn. Som påskjønnelse var jeg blitt tatt med inn i et bakrom og forevist den mest langløpede og grovkalibrede børse jeg noen gang har sett i mitt liv. Pataneren, som drev et landeveis bevertningssted, hadde forklart meg at den børsa skulle han bruke til å drepe en person som hadde grepet blodig inn i slekten. Han ville drive stedet bare inntil han hadde tjent nok penger - 3000 rupier - til å kunne betale boten til regjeringen for motpartens avlivelse. Så kom Arne, som etter en rask innføring i problematikken, så seg kallet til en leksjon i ikkevold. Jeg merket at det begynte å gnistre i patanerens øyne, og dro Arne i anorakken. Her sto vi, Arne og jeg, alene gandhister i nattemørket i et patanersamfunn midt i Khyberpasset, passasjen for utallige konflikter opp igjennom århundrene og stadig tilholdssted for røvere. Arnes mot var upåklagelig, men hva med den empiriske semantikkens advarsler? Joda, jeg framholdt Arne som en mullah - hevet over all verdslig strid, og det hele endte med smil og håndtrykk - og to pakker hashish som avskjedsgave.

Med Arne på Five Spot Cafe

Etter Varanasi dro Arne og jeg til Nepal. Vi hadde bare fem dager og tilbragte dem sittende på en topp (Nagarkot) nord i Kathmandudalen, beskuende Himalayakjeden, hvor ett fjell framsto som særlig dominerende og fagert: Tseringma - "Det varige livs moder"; sherpaenes helligste fjell. 40 bestigningssøknader - fra Amerika, Europa og Japan, lå inne hos den nepalesiske regjeringen, mens lokalbefolkningen oppfattet en bestigning som blasfemisk og en katastrofe for deres fortsatte liv ved fjellets fot. Arne og jeg besluttet å prøve å hjelpe dem i sin motstand. Dermed dro vi, sammen med Nils, tilbake i 1971, støttet pengemessig av Arnes skipsrederbror Erling. Det ble verdens første proklamerte "antiekspedisjon", dvs. en ekspedisjon hvor en hjelper lokalsamfunnet i å beskytte deres hellige fjell mot klatrere.

Jeg må nevne et mellomspill før denne økofilosofiske praksisekspedisjonen: I 1967 mottok jeg et stipendium til Columbia-universitetet i New York. Emnet var å studere "den elektroniske og datagenererte musikkens estetikk og formidlingsproblemer". Jeg dro, men en dag kom Arne innom: "Du burde ikke gjennomføre dette, Sigmund, - å bli fanget av akademisk platthet og attpåtil av karrierehvirvelen!" "Jada, men dette stedet har andre ting: bli med meg i kveld og lytt til den revolusjonerende jazzpianisten Thelonious Monk!" Og Arne kom. Vi deler en entusiasme for Bachs fuger, men dette var noe helt annet, - "Spinoza på hjul", sa jeg, - et forsøk på en passasjeåpning mellom ulike system. Arne nikket, men var neppe med.

Uansett det: musikken den kvelden i Five Spot Café ga styrke til Arnes advarsel mot "platthet". Og Monk-gruppens kollektive improvisasjon slo til som en brå påminnelse om tidligere samtaler med Nils om musikk og natur. I sammenligning med Monk ble Columbias elektroniske musikk-synthesizer avslørt som et ikke-svingende, kjedelig, konstruksjonistisk system, uten liv: musikk produsert istedenfor levet. - Puffet også av erfaringen av forurensning, slum og fremmedgjøring, ga jeg tilbake stipendet og dro hjem, bestemt på å utfordre de kreftene som syntes å arbeide for å forvandle Norge til enda et New York.

Dermed fulgte flere møter, bl.a. ved Nils' Høgfjellsskole, hvor det til slutt ble bestemt våren 1969 - etter at Arne og jeg hadde vendt tilbake fra India og Nepal - at Arne og jeg skulle starte et "Natur og Menneske" - seminar ved Universitetet i Oslo den følgende høsten.

Men kampen for å beskytte de siste norske elvene mot hydroelektrifisering bygget seg opp til et avgjørelsespunkt samme våren. Temaet framsto som "nå eller aldri", og 24.juni 1969 samlet 30 aktivister seg på Filosofisk institutt og grunnla Samarbeids­gruppene for Natur-­ og miljøvern (snm).Den sentrale gruppen var den "ikkevoldelige direkte-aksjonsgruppa". Desverre hadde Arne et engasjement i utlandet, og gikk dermed glipp av en god del av moroa.

Uansett finner Arne seg uvel og uten effektivitet i organisasjonsmøter - og slike sammenkomster hadde vi to ganger hver uke høsten og vinteren 1969-70. Vi var ekte "68-ere", og diskusjonene var endeløse: - Nei til enhver pyramide!

I tillegg misliker Arne personlig deltakelse i direkte konfrontasjonskonflikter, nettopp det gruppen stevnet mot: vi planla og trente oss for en sivil ulydighets lenkegjeng-aksjon mot borttunelliseringen av Mardalsfossen - Norges vakreste og den høyeste i Europa. Imidlertid: Arnes åndelige tilstedeværelse var avgjørende: Det var han som hadde framhevet Gandhis sentrale poeng at deltagelse midt i samfunnskonflikt er menneskets viktigste erkjennelseskilde. Erfaringen med Mardølaaksjonen og dens ettervirkninger styrker Gandhis påstand.

Men før dette, altså før Mardøla, kom høstsemesteret 1969, og Arne var stadig opphengt i utlandet. Jeg var satt til å bestyre hans kontor og en bunke av instituttes brevark med Arnes signatur - midt på, lenger nede og nederst. Det var opp til meg å fylle ut. Har noen hørt om andre professorer for ikke å snakke om instituttledere som har slik tillit til sine studenter? Det er klart at det formet oss, ga egenstyrke.

Men, Arne og jeg skulle altså, sammen ha startet "Menneske og Natur"-seminaret. Fra utlandet kom imidlertid Arnes meddelelse: "Sigmund, - du kan gjøre dette uten meg, sett i gang!" - Virkelig en generøs utfordring. - Dette er, rett og slett, hvordan en rekke av Arnes elever har opplevd at vaklende ben ble støe, støe til å bære i mange ulike retninger. Jo mangfoldigere, dess mere kunne de snu seg og se en glad Arne vinke farvel. En glede dog blandet med undring, av og til.

Så jeg heiv meg uti det, høsten 1969, avspillende jazzplater, siterende Buddha og Marx, analyserende den landskapsvennlige strukturen til Akershus slott, utviklende begrepsapparatet kompleks/komplisert. Seminaret besøkte Christiania Spikerverk på nattskiftet. Dette var selvfølgelig den perioden hvor "68-erne" hadde okkupert filosofisk institutt. Jeg syntes godt om deres konkrete handlingsorientering og var til en viss grad fanget av deres optimisme på vegne av historien som en skapende, frigjørende prosess. Natur og menneskeseminaret ble påvirket av dette og utviklet et aktivist-orientert begrep "økofilosofi". Sammen med snm brukte vi vinteren til å "spre budskapet" gjennom alle tilgjengelige media. Akkurat da hadde verden oppdaget "økokrisen" og det var stor interesse for analyser og forslag i forhold til den. Den første rapporten fra gruppens arbeid, Økokrise, natur og men­neske, ble skrevet (stadig utvidet de følgende årene).

Arne kom til skjærs igjen om våren og uttrykte glede over at gruppen hadde utviklet ideer og angrepsmåter forskjellig fra hans. Vi fikk straks en fruktbar diskusjon om hva som kunne kalles "økologisk", og Arne satte seg ned og begynte på den første versjonen av det som skulle bli en klassiker, Økologi, samfunn og livsstil. Etter en stund kontaktet han gruppen og foreslo at vi burde skifte ut vår term "økofilosofi" med "økosofi". - Men, Arne, vi har brukt vinteren til å spre "økofilosofi" som et signalord for et vendepunkt, og dessuten er dette det ordet vi må okkupere før det akademiske etablissement tar det opp og ganske sikkert definerer det som navn på et nøytralt, verdifritt studiefelt - slik det ble gjort tidligere med "sosiologi" og "psykologi": Og ikke bare det, men vi ønsker å beholde "philo"-delen for her bør kjærlighet proklameres, i betydningen totalt engasjement. Dessuten vil "økosofi" lett kunne bli assosiert med noe esoterisk - som antroposofi og teosofi.

Men til en forandring var Arne sta: - Skulle vi ikke tillate universtitetsstudenter å studere økofilosofi uten aktivt engasjement? - Uten å bli politiske aktører? - Svaret vårt var nei: - for vi står overfor en global øko-sosial krise! - For å gjøre en lang historie kort: Dette er en del av forklaringen på hvordan vi i Norge fikk to retninger, økofilosofi og økosofi. Med det er en del mere å si:

Forskjellen var delvis en forskjell mellom hva som ble oppfattet som viktig å få til og hva som burde prioriteres langs en tidsskala. Arne ønsket dybde, vi bevegelse, på en måte det vertikale versus det horisontale. Slik gruppen oppfattet det, burde hovedspørsmålet være: Hvordan kan det ha seg at vi her ser et samfunn, avansert i organisasjon og teknologi, som tydeligvis bruker sine avanserte redskaper til å underminere sin egen eksistens? En analyse av dette samfunnets struktur og karakteristiske dynamikk syntes

å kreve første prioritet. Vi kan umulig finne en vei ut av krisesituasjonen uten å forstå hvordan vi har blitt fanget inn i dette som til og med ser ut som en selvforsterkende spiral. Verken Spinoza eller en hierarkisk ordning av normer syntes å tilby hjelp overfor en slik oppgave (Dette var før Arnes vending mot ontologi). For gruppen så det ut for at alle eller de fleste samfunnene faktisk hevder de samme etiske hovedprinsippene. - Så hvorfor handler de forskjellig? - Fordi deres verdensbilder er ulike. Og disse er ulike på grunn av deres ulike materio-økologiske forhold.

Arne ytret seg stadig positivt om våre forsøk, og det var ikke ofte vi var uenige. Arne er en helt uvanlig åpen og lyttende motpart i diskusjon. Stort sett må en si at vi komplementerte hverandre ved å forfølge forskjellige problemstillinger. Resultatet av gruppens tenkearbeid - også med bidrag fra Arne - var modellen "industrivekstsamfunnet", senere kalt "Det avanserte konkurranse-industrielle systemet" (på engelsk "The Advanced Competitive-Industrial Dominion", - til alles glede ble forkortelsen ACID!). Med utgangspunkt i denne modellen formulerte vi en forutsigelse om hvordan det europeiske fellesmarkedet ville utvikle seg til en spesiell type union. Sju av oss skrev boka Økopoli­tikk eller EU? (1972). Innholdet var til dels filosofi, til dels økologi og til dels politisk analyse. Altså en slik fritt-tenkende kombinasjon som Arne favoriserte (han var selv med og skrev 1994-fortsettelsen). Ved utgivelse ble boka latterliggjort av dominerende autoriteter og media, men senere fikk den vist en heller sjelden prediktiv styrke. Modellens tverrfaglige mangfold hjalp.

En del av modellen, slik den etter hvert ble utviklet, innarbeidet begrepsparet "(organisk) kompleksitet" og "(mekanistisk) komplikasjon" (de opprinnelige ideene er nevnt i essayets første avsnitt). Den alvorlig konsekvensrike sammenblandingen av forestillingene kompleks og komplisert tilsvarer delvis Alfred North Whiteheads Fallacy of mispla­ced concreteness (feiltagelsen å misoppfatte det konkretes plassering). Enkelt sagt: Naturen (og samfunnet) misoppfattes som en maskin (dvs. en abstraksjon). Det konkurranse-industrielle systemet er avgjørende bygd på denne misoppfatningen, i dag kraftig styrket via den eksponensiellt økende datamaskineringen av samfunnet. I en prosess hvor økonomisk konkurranse er blitt den allestedsnærværende drivmotoren, hvor teknokrati (komplikasjon) setter strømlinjer på endringene og hvor nasjonene og deres parlamenter utviskes, synes et globalt ordensgivende datamaskinsystem å framstå som endepunktet. Økofilosofigruppen kalte dette systemet SERVOGLOBUS.1 Flere datasystemeksperter mener at noe slikt til slutt vil ta over, mens distinksjonenen mellom kompleks og komplisert (etter hvert gitt en finmasket definisjon via Næssiansk fremgangsmåte!) har vist seg fruktbar i en argumentasjon for at en Servoglobus aldri kan nå virkeliggjøring.

En av diskusjonene med Arne forløp som følger: - Mens kompleksitet er prosessdialektisk og ment å være direkte aksjonsinspirerende (ett element var Bergsons analyse av forbindelsen tid og frihet), synes økosofi Ts Selvrealisering å være individorientert og angi en statisk verden, - i det minste vil den lett oppfattes i den retningen. Arnes "dypøkologi", som kom senere, synes på en lignende måte å være uttrykk for en romlig struktur, kontrasterende prosess, - igjen det vertikale versus det horisontale (notabene: "horisontal" er her ment ikke-romlig men som prosess). Hva angår Arnes "Selvrealisering": Ideen er god, syntes vi, idet vi forsto Arnes distinksjon mellom "selv" og "Selv" (lilleselv og storeselv), men hinduistisk filosofi og Spinoza er altfor fjerne fra vårt sam-

funns begrepsverden. Innenfor det konkurranse-industrielle Vesten er sjangsen stor for å bli misforstått her. Og i aktuell kommunikasjonspraksis framsto Arnes begrepslansering og ordbruk som bortimot uforenlig med den måten økofilosofigruppen snakket på, strebende mot kollektivitet og med ivrig øksebruk mot røttene til vestlig (konkurransedrevet) selvrealisering.

Arne og gruppen var enige om at oppgaven ikke primært angikk akademisk filosofi, men å utvikle begreper og gripemåter som kan hjelpe folk til bevissthet om deres aktuelle situasjon og hvordan det kunne initiere endring. Arnes svar var at det gir pedagogisk mening å begynne med menneskenes "lilleselv", - "hvor de er nå", og så "argumentlede" dem, trinn for trinn, til selv-utvidelse. Vårt svar - svært kortfattet - var at det er lite som kan skje med det lille start-selvet om det ikke rystes av sosio-materielle krefter utenfra. Dersom du ønsker å lære å svømme - i forberedelse for storflommen - må du erfare å miste fotfeste via en uventet sterk strøm. - Og det, sa vi senere, var akkurat det som hendte i det vi "falt uti" de konfliktene som oppsto via våre elve-vernaksjoner.

Uansett alt ovenfor, og kanskje ved første øyensyn merkelig, men det var Arnes (og Johan Galtungs)2 konflikt-orienterte fortolkning av Gandhi som fungerte som sentral inspirasjonskilde for Mardøla-aksjonen sommeren 1970. Sammen med bønder i Eikesdal og Eresfjord boltet vi oss fast til fjellet, og - til vår forundring - greide å stoppe gravemaskinene i tre uker. Vi hadde slett ikke ventet den sensasjonen som fulgte - med rapporter i Der Spiegel og New York Times. - Og heller ikke at aksjonen ble startsignalet for den norske økopolitiske bevegelsen, bl.a. med en ekstrainspirasjon til kampanjen mot Norges innmeldelse i Det europeiske fellesmarkedet.

Lenkegjengen i Mardølafjellet måtte til slutt vike og vi innså at vi ville miste Mardalsfossen. Men et par uker senere fikk vi i stand en kortvarig, siste bulldozer-konfrontasjon. Sammen med Eikesdalingene ville vi, en liten gjenværende gjeng, markere en protest mot statens avvisning av lokalbygdenes krav om en rettssak. Via mobilradio ringte vi Oslo: - Arne, kom igjen, vi trenger deg! - Og Arne kom, øyeblikkelig, sammen med kona Siri og dattera Lotte. Denne gangen var vi ikke boltet til berg, og politiet fjernet oss kvikt. Men Arne bidro likevel med publisitet til aksjonen og en utvidet diskusjon om samfunnets kurs.

Hva slags samfunn er dette? Hva slags system er det som synes å ha tatt over, hva slags selvødeleggende kultur? Senere så vi ett element av dette nye samfunnet illustrert og direkte relatert til Mardølaaksjonen: Den sterke tendensen hos maktesløse borgere til å søke lederskap fra enestående individer, tendensen til mytebygging rundt slike personligheter. I dette tilfellet, Mardøla, altså, ble Arne offer for en slik dynamikk: En ekstraordinær versjon av Mardølaaksjonen er gjengitt i Dolores La Chapelles bok Earth Wisdom, 1978 (gjentatt i hennes Sacred Land, 1988). Boken (bøkene) gir for øvrig en framifrå vidtrekkende introduksjon til økofilosofien. Jeg siterer: "En av Arne Næss' enestående ikkevoldelige protester, og som faktisk fikk et vellykket resultat, stanset et prosjekt som skulle demme en fjord i Norge. Lokalbefolkningen hadde protestert og kjempet i mot, men nytteløst. Arne er en fremragende klatrer med erfaring fra Himalaya. Så en dag gikk han rolig bort og boltet seg opp det loddrette stupet ved kanten av fjorden, forankret seg til klippen og festet en hengekøye der. Deretter slapp han ned et brev der han skrev at han ville forbli i fjellveggen slik at hvis de bygde demningen ville de drukne ham. Men etter som han var en høyt respektert filosofiprofessor - og Norge er et lite land hvor slike ting teller - ble ut-

byggingen stanset." (s. 154) Det eneste jeg kan tenke meg som et fjernt opphav til La Chapelles eventyr er en aksjonside snm diskuterte i 1969 om å lenke fast folk i et neddemningsområde i Trøndelag for så å melde fra at dersom vannet steg ville folk drukne.

Men eksemplet er spesielt slående i tilfellet LaChapelle, siden styringsprinsippet for Mardølaaksjonen var kollektiv, demokratisk ledelse (endeløse diskusjoner!): Våre metoder skulle være i tråd med målet, må vite. Eksemplet viser hvor liten sjangse slike metoder har til å bli formidlet, særlig når selve aksjonen framstår som sensasjonell. Men Amerika er nok verre enn Europa i så måte. - Et annet amerikansk eksempel: I det jeg entrer et auditorium i Cambridge, Massachusetts, annonserer den forelesende professor meg på følgende måte: - Dette er Sigmund Kvaløy, den mannen som fløy et fly framfor en foss og hoppet ut i fallskjerm, og dermed ble planen om å legge fossen i rør skrinlagt! - Opprinnelsen til denne historien kan være den at noen flygere hjalp oss under Mardølaaksjonen; de landet på et vann like ved leiren og formidlet brød, kaffe og gratulasjonstelegrammer.

La meg avslutte med å nevne litt mer om Arnes kobling av Gandhi og debatt og saklighetslæren. Gandhis ikkevoldsmetoder er ikke moraliserende; siktepunktet er formidling - og en formidling vil alltid være mulig fordi alle mennesker har i seg en kjerne av medmenneskelig identifikasjonstrang. Den kan være godt gjemt og det kan kreve lang og mangfoldig trening hos ikkevoldskjemperen å nå denne kjernen hos motparten. Den treningen gis særlig ved deltagelse i konfliktens sentrum, - en deltagelse hvor den kjempende aldri angriper motparten som person, bare den rollen han spiller. Det er om å gjøre å vise at vi kan havne i roller av destruktiv art, men at vi som destruktive aktører ikke er oss selv.

Kontrasten mellom denne menneskeoppfatningen og det "standard-europeiske" har Arne framstilt spesielt klart i boka Gandhi og atomalderen, kapittelet om Gandhi og Luther.

En av de konsekvensene av denne læren som er nedfelt i Arnes formidlingslogikk er følgende: I debatt skal du alltid gjengi motpartens standpunkt slik han selv ville formulere det, - og ikke bare det: dersom motpartens formulering er uklar skal du bistå ham med en formulering som gir hans argument maksimal styrke! Ved å følge en slik norm elimineres motparten som debattemne - dvs. han opphører som motpart og sakens opp­klaring blir et felles anliggende.

Denne koblingen er vel det som har inspirert meg mest blant alt det jeg har lært av Arne.

Noter

1 Se Sigmund Kvaløy Setreng: "Gaia versus Servoglobe" i I et filosofisk terreng. Festskrift til Sverre Sløgedal. Filosofisk institutt, NTNU, Trondheim, zooo

2 A. Næss og J. Galtung: Gandhis politiske etikk.

Litteratur

NÆSS, ARNE: Økologi, samfunn og livsstil. Oslo: Universitetsforlaget, 1974.

Kvaløy, Sigmund: Økokrise, natur og menneske. 4. utg. Trondheim: Tapir forlag, 1976.

(SNM): Økopolitikk eller EF? Oslo: Pax, 1972.

NORTH ØØITEHEAD: Science and the Modern World. Lowell Lectures 1925. New York, 1949.

GALTUNG, JOHAN OG ARNE NÆSS: Gandhis politiske etikk. Oslo: Tanum, 1955.

NÆSS, ARNE: Gandhi og atomalderen. Oslo-Bergen: Universitetsforlaget, 1960.

KVALØY SETRENG, SIGMUND: "Gaia versus Servoglobe" i: Festskrift til Sverre Sløgedal. Trondheim: NTNU, Filosofisk institutt, 2000.

Se også:

KVALØY, SIGMUND: "Økokrisefilosofi - glimt fra det norske økofilosofiske forsøket", i: Gjerdåker, Gule og Hagtvedt (red.): Den uoverstigelige gren­se - tanke og handling i miljøkampen. Oslo: Cappelen, 1991.

Jeg har mer detaljert tatt stanpunkt til Arnes spinozisme i:

KVALØY SETRENG, SIGMUND: Mangfold og tid. Trondheim: NTNU, Skrifter fra musikkvitenskapelig institutt, zoo, , Trondheim: Tapir akademisk forlag 2002. (Boka er en innføring i prosessfilosofi)

Sigmund K. Setreng7387 Singsås