Barnelitteraturens rolle som bidragsyter i et kulturelt sammensatt samfunn har vært diskutert i noen tiår (Kulbrandstad, 1997; Strand, 2010; Naveen, 2011). Nesten like lenge har en etterlyst de flerkulturelle stemmene i det som ble oppfattet som et Blenda-hvitt bokmarked.1 Samtidig stilles det spørsmål om i hvilken grad barnelitterære klassikere fastholder stereotype forestillinger om fremmede kulturer. I 2006 ble det i Norge bestemt at sangen om Vesle Hoa skulle fjernes fra nye opplag av Thorbjørn Egners visebok Kaptein Sorte Bill og 40 andre Egnerviser fordi den ble oppfattet som rasistisk (Bjørkøy, 2011). Samme år ble Pippis pappa, negerkongen, omdøpt til sydhavskonge. Noen år seinere skapte den svenske illustratøren og barnebokforfatteren Stina Wirsén rabalder med pekebokserien De babyfargerike (Kalleklev, 2013). Etter anklage om rasisme trakk hun serien fra markedet, også i Norge ble salget stoppet. Slike hendelser vekker forskerinteresse. Noen av resultatene fra den svenske forskningen på området finner vi i artikkelsamlingen Mångkulturell barn- och ungdomslitteratur, redigert av Maria Andersson og Elina Druker. Redaktørene for boka tilhører begge det produktive barnelitteraturmiljøet ved Universitetet i Stockholm, hele seks bidrag kommer derfra, de øvrige kommer fra forskere i Gøteborg, Karlstad, Malmø, Växjö og Åbo. I 14 engasjerende analyser drøfter de hvordan litteraturen reflekterer og forstår det flerkulturelle samfunnet.

I Norge har tyngdepunktet i studiet av denne typen litteratur ligget i resepsjonsforskningen (Skaret, 2011) og på de didaktiske utfordringene knyttet til formidling og bruk i klasserommet (Strand, 2009; Vold, 2015). En har vært opptatt av at barnebøker med et flerkulturelt perspektiv ofte har et problemfokus, og at litterære figurer med minoritetsbakgrunn gjennomgående blir oppfattet som representanter for en gruppe, mer enn som enkeltindivider. Andersson og Drukers artikkelsamling representerer et verdifullt tilskudd til forskningen, først og fremst fordi den opererer med et videre tekstbegrep enn det som vanligvis knyttes til begrepet flerkulturell litteratur.

Flerkulturell litteratur—et begrep med mange ansikter

Foreløpig er det ingen enighet innenfor forskningsfeltet om hvilke typer tekster begrepet skal omfatte (Skaret, 2006; 2011). Det er heller ikke denne antologiens anliggende å etablere en kanon av «godkjente» verk. Med en grundig drøfting av begrepet i bokas innledning presenterer redaktørene likevel teoretiske rammer som gjør det mulig for leseren å orientere seg innenfor feltet. En av referansene er Mingshui Cai, som i Multicultural Litterature for Children and Young Adults (2002) opererer med to kategorier av begrepsdefinisjoner, litterære og pedagogiske. Et eksempel på den første kategorien er litteraturforskeren Reed Way Dasenbrocks tekstorienterte terminologi. Dasenbrock bruker begrepet multikulturell litteratur for å inkludere verk som er «explicitly about multicultural societies» og de som er «implicitly multicultural in the sense of inscribing readers from other cultures inside their own cultural dynamics” (10). Mens litterære definisjoner som denne, orienterer seg mot tekstens innhold og litterære utforming, vektlegger pedagogiske definisjoner møtet mellom leseren og tekstens kulturelle kontekst. Mot en så romslig oppfatning av begrepet har det blitt reist innvendinger. Uten å knytte innvendingene til navngitte forskere, trekker redaktørene fram to kritiske resonnementer. For det første kan ønsket om å formidle et positivt bilde av underrepresenterte kulturer lett føre til at en overser sosiale problemer eller urettferdige forhold innenfor minoritetskulturen. For det andre kan ukritisk bruk av begrepet føre til at eksisterende maktforhold mellom majoritets- og minoritetskulturen blir reprodusert. «Den mångkulturella barn- och ungdomslitteraturen utformas i dessa fall som litteraturen av och om «de andra», de som är annorlunda eller avviker från normen» (11).

Slike resonnementer er kjent gjennom to av de mest profilerte frontfigurene innenfor postkolonialistisk litteraturteori, Edvard Said (2001 [1978]) og Gayatri C. Spivak (1988). De reflekterer begge over de sterke forbindelsene mellom rase, språk, makt og litterær representasjon. Hos Said er forestillingen om Orienten som et omvendt og negativt speilbilde av Vesten sentral. Det ikke-vestlige blir noe fremmed og annerledes. Med en slik tenkemåte følger en inndeling i «oss» og «de andre». Spivak følger opp tankegangen. «Can the Subaltern speak?», spør hun i tittelen på sin mest kjente artikkel fra 1988. Selv svarer hun med et nei. Asymmetrien i (makt)forholdet mellom majoritets- og minoritetskulturen fører til at minoritetskulturen gjøres til objekt for majoritetskulturen. Forestillingen om «de andre» inngår i konstruksjonen av vår egen identitet og selvforståelse, og i måten vi omtaler de andre på, risikerer vi å konstruere stereotype gruppeidentiteter ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Slik blir vi blinde for at de kulturer vi marginaliserer eller eksotiserer, er like sammensatte som vår egen kultur. For den som skriver, er snublesteinene mange, ikke minst for den forfatteren som ikke selv er hjemme i den kulturen som blir beskrevet i teksten, men som skriver på vegne av minoritetskulturen. Det undrer denne leseren at ingen av disse to er eksplisitt nevnt i innledningen, og Said bare av én artikkelforfatter, Piia K. Posti. Når jeg mener tankegodset fra Said og Spivak ville ha styrket innledningens teoriramme, er det fordi mange av artiklene tematiserer det flerkulturelle feltet som en maktarena. For studenter som skal orientere seg i fagfeltet, er de to kulturforskerne viktige referanser.

I grenseoppgangen mellom de ulike forskningstradisjonene og deres oppfatning av begrepet, inntar Andersson og Druker en mellomposisjon som inkluderer både litterære og pedagogiske kriterier: «Mångkulturell barn- och ungdomslitteratur åsyftar här altså litterära texter som skildrar kulturmöten, men också berättelser som kan tänkas åstadkomma ett kulturmöte när de läses eller utges i Sverige» (11). Med en så åpen holdning til begrepet gis det rom for nysgjerrig navigering. Utfordringen blir å finne en måte å ordne teksttilfanget på som kan bidra til kunnskap om og innsikt i feltet.

Artikkelsamlingens ordensmåte

Andersson og Druker organiserer stoffet tematisk i tre bolker: 1) Svenskheter, 2) Kultur möter kultur og 3) Främlingskap och främmandegöring. Skottene mellom de tre bolkene er ikke vanntette, overskriftene antyder først og fremst gjennom hvilken optikk de ulike forfatterne nærmer seg det flerkulturelle, altså fra hvilken posisjon det fortelles fra. Med et slikt grep sprenger de oppfatningen av det flerkulturelle som noe som i første rekke har med etnisitet og global migrasjon å gjøre, og åpner for andre måter å forstå begrepet på.

Svenskheter

Perspektivutvidelsen kommer tydelig til uttrykk i de fem artiklene som er plassert under overskriften «Svenskheter». Her blir det flerkulturelle Sverige, samt forestillinger om svenskhet og nasjonal identitet problematisert. Redaktørene peker på hvordan forskningen skiller mellom to typer nasjonalitet: den som inkluderer alle borgere i en stat uavhengig av hvor borgeren kommer fra, og den som baserer seg på forestillinger om etnisk eller kulturelt fellesskap. Disse to oppfatningene kommer ofte på kollisjonskurs; svensk statsborgerskap betyr ikke nødvendigvis at personen kjenner seg svensk ut fra kulturtilhørighet. Spenningsforholdet reflekteres i litteraturen, som veksler mellom å befeste og problematisere nasjonen. Mest eksplisitt blir dette eksemplifisert i de to artiklene som drøfter barnelitteraturens skildring av Sveriges nasjonale minoriteter, samer og romani-folket.

Selv om samenes muntlige tradisjon lenge har vært vitenskapelig dokumentert, har samisk barnebokutgiving vært svært beskjeden. Først da samenes kultur på 1960-og 70-tallet ble koblet på det internasjonale arbeidet for å styrke rettighetene til verdens urbefolkning, ble samisk litteratur et satsingsområde.2 Barnebøker om samer av ikke-samer preger barnelitteraturens historie, skriver Widhe, og setter med dette ord på en dominerende tendens også i framstillingen av andre kulturelle minoriteter. Og minoritetene blir ofte framstilt i objektposisjon, mens fortelleren går inn i rollen som allvitende observatør. I barnebokklassikeren Sampo Lappelill fra 1860 av finlandssvenske Zacharias Topelius, utgitt i flere utgaver, handler det om en liten samegutt som følger reinflokken fra beiteplass til beiteplass. Et viktig poeng i Widhes analyse er hvordan bokas fortellende observatør etter hvert trekker seg tilbake og gir Sampo synsvinkelen på det som skjer. På den måten vekker han leserens sympati for samegutten. «Han är en hjälte och man vill at hjältar ska lyckas» (27). Widhe påpeker dobbeltblikket på samefolkets livsform og kultur ved å vise hvordan teksten beveger seg i spenningsfeltet mellom «det fremmede» og «det kjente», mellom «de» og «vi». Romantiseringen av samekulturen blir en del av marginaliseringen. Denne ambivalensen oppfatter han som et tidstypisk trekk ved teksten.3 I det har nok Widhe rett. I dag er romantiseringen av minoriteter og deres kultur erstattet av et problemfokus. Marginaliseringen er likevel langt på vei den samme.

Kristin Hallbergs artikkel om Katarina Taikons 14 bind lange serie om romani-jenta Katitzi, utgitt i Sverige 1963–1980 (også oversatt til norsk), har en lignende tilnærming til det flerkulturelle som Widhe. Historisk sett har samene og romfolket hatt svært begrensa rettigheter i samfunnet. I analysen av Katitzi-bøkene vektlegger Hallberg spørsmål knyttet til etnisitet, identitet og utenforskap. Hun ser bøkenes selvbiografiske og didaktiske karakter i sammenheng med Taikons politiske engasjement for romanifolkets rettigheter, og at hun med sin skriveposisjon innenfor kulturen gir tekstene troverdighet og autoritet.

Overraskende - og interessante - er de oppfatninger av det flerkulturelle som kommer til uttrykk i de øvrige tre artiklene under paraplyoverskriften svenskheter. Maria Nilsson setter søkelyset på forestillinger om nasjonal identitet i jentebøker utgitt mellom 1940 og 1960. Med den populære serien om Kulla-Gulla av Martha Sandwall-Bergström og andre jentebok-favoritter som eksempelmateriale diskuterer hun hvordan etnisitet brukes for å opprettholde motsetningen mellom et «vi» og et «de», og hvordan denne motsetningen gis ulik betydning alt etter hvor bokas handling er lagt til utlandet eller til Sverige. Ute i verden blir det fremmede og ikke-svenske noe eksotisk og forlokkende, mens det på hjemmeplan oppfattes som usivilisert og skremmende. Artikkelforfatteren åpner for at klassetilhørighet kan ha en lignende kulturpolariserende funksjon. Denne tråden blir tatt opp og videreutviklet av Magnus Nilsson i en artikkel der han argumenterer for at klasseskildrende arbeiderlitteratur kan gi verdifulle bidrag til forståelsen av det flerkulturelle samfunnet. Eksempelteksten er Trälarnas frykt (1983), den sjuende boka i Sven Wernströms åttebinds-serie, der Sveriges historie skildres fra synsvinkelen til de undertrykte klassene. «Att interessera sig för det mångkulturella innebär att man forsöker synliggöra den mångfald som skyms av homogeniserande föreställningar om exempelvis nationer», sier Nilsson og forklarer: «En flykting från Syrien är aldri bara en flyktinginvandrare. Hen kan också vara exempelvis kristen, kvinna och kurd» (73). Når Trälarnas frykt tematiserer hvordan tilsynelatende monokulturelle kategorier preges av klasseskiller og klassekonflikter, utfordres forestillinger om nasjonal homogenitet. Men Nilsson peker også på hvordan Wernström ved å framstille arbeiderklassen som «ett folk», risikerer å tilsløre at arbeiderne kan tilhøre ulike nasjonale eller religiøse grupperinger. Å overse slike ulikheter bidrar til å skape falsk homogenitet.

For meg er denne artikkelen tankevekkende. Ved å understreke klasseperspektivet som et viktig aspekt ved kulturen, åpner Nilsson for en mer nyansert oppfatning av hvilke motsetninger som kan settes i spill innenfor en flerkulturell litteratur. Litteraturreferansene forteller at dette er problemstillinger han har arbeidet med i flere sammenhenger. Jeg merker meg særlig tittelen Den föreställda mångkulturen: Klass och etnisitet i svensk samtidsprosa fra 2010.

Marginalisering, diskriminering og utenforskap er en del av innvandrings-Sverige (og -Norge). I artikkelen «En sång om Trojas murar» undersøker Lydia Wistisen relasjonen mellom drabantbymiljø og maskulin identitet i tre svenske tekster fra 2000-tallet, diktsamlingen Det är bara gudarna som är nya av Johannes Anyurus, og to romaner, Sex liter luft av Andrzej Tichýs og Still av Hassan Loo Sattarvandis.4 Følelsen av sinne, avmakt og utenforskap er framtredende i de unge guttenes jakt på en identitet utenfor omgivelsenes fordommer. I Wistisens topologisk orienterte studie blir drabantbyen etablert som litterær topos, og spørsmålene hun stiller, går rett inn i brennpunktet for aktuell samfunnsdebatt i mange europeiske land: Hvordan konstrueres maskulinitet i en posisjon av geografisk og sosial hjemløshet? Hvordan tar man makten over et miljø som i seg selv er et symbol for maktesløshet? Og hvordan etablerer man en autonom identitet når de eneste forbildene er stereotypier skapt av andre?

Wistisens lesing knytter kulturell identitet til drabantbyen. Med støtte i etnografisk forskning viser hun hvordan drabantbyen fra 1980-tallet i stadig høyere grad blir definert ut fra forestillinger om «etnisk annerledeshet». Disse forestillingene reflekteres i tekstene hun skriver om. «Från att ha varit osynligt fick de unga arga männens utanförskap såväl en symbolisk som en geografisk plats» (92). Sovebyen mytologiseres og forvandles til betongjungel, grå, traurig og eksotisk på en og samme tid, kilde til så vel positive som negative oppveksterfaringer. Tekstene viser fram både avmakten og solidariteten som preger det flerkulturelle miljøet, både i de dystopipregede romanene til Tichý og Sattarvandi, og i den litt mer optimistiske diktsamlingen til Anyuru, som utnytter handlingsrommet i det poetiske språket til å sette ord på og erobre forstadsmiljøet til «ett pleis för såna som oss» (92). Wistisen går tett på tekstene, og kombinerer faglige referanser fra kjønnsteori og etnografi som gir interessante perspektiver på «svenskhet». Slik løfter hun taket over den flerkulturelle litteraturen.

Spørsmålet som henger igjen etter lesingen av den første bolken i samlingen, er hvorvidt de kulturelle minoritetene som beskrives, er blitt en del av «det svenske».

Kultur møter kultur

Under denne overskriften setter fem artikler søkelyset på litteraturens rolle som kulturformidler. Alle gir kunnskap om kulturer som ligger fjernt fra den svenske. Helena Bodin skriver om svensk-russiske kulturmøter i to selvbiografiske fortellinger, den ene skrevet midt på 1900-tallet, den andre i begynnelsen av 1800-tallet. Stephan Larsen skriver om den nigerianske barne- og ungdomsbokforfatteren Chinua Achebe, og Ulla Rhedins artikkel om indiske bildebøker representerer en sterk argumentasjon for at også den estetiske siden av kulturmøtene fortjener et analytisk blikk. Artiklene åpner vinduet mot deler av verden som sjelden er representert i oversettelser på det skandinaviske bokmarkedet, og inneholder interessante refleksjoner knyttet til monokulturelle tendenser i rådende utgivelsespolitikk og forleggerpraksis.

Den fjerde og femte artikkelen inneholder postkoloniale perspektiver. Margareta Wallin Wictorin skriver innsiktsfullt om hvordan Afrika er framstilt i tegneserier, i europeisk produserte så vel som i postkoloniale serier tegnet i Senegal. Tilnærmingen er komparativ: Fra hvilket perspektiv blir det fortalt, hvilke sider ved den koloniale arven blir omtalt, og hvordan blir afrikanere framstilt i ord og bilder?

At flere av tekstene det skrives om kombinerer reiseskildringen og eventyrets fortellestruktur, er ikke overraskende. Sjanger-kombinasjonen har slitesterke røtter i europeisk ekspansjon og kolonialisme, fascinasjonen for det eksotiske og fremmede har vært et av sjangerens kjennetegn. I en dyptgravende analyse av to samtidstekster for barn viser Pia K. Posti hvordan eventyrfortelling, reiseskildring og dyrefortelling også kan brukes til å utfordre stereotypier om annerledeshet. Med utgangspunkt i postkolonial teori leser hun Legenden om Sally Jones av Jakob Wegelius som en pastisj over en sjanger der helten nesten uten unntak var mann. Ved å la en stum hunape fra den afrikanske jungelen erobre den tradisjonelle heltens rolle, snur forfatteren sjangerens innebygde maktforhold effektivt på hodet, men innenfor en kontekst der koloniale markører er gjenkjennelige. Posti får fram hvor krevende det er å skrive om fremmede kulturer uten å reprodusere fordommer. Artikkelen kan leses som en argumentasjon for dyrefortellingens mulighet til å vekke leserens empati for det som er annerledes. Med sin underliggjørende distanse, blir den også en interessant inngangsport til forståelse av Morderens ape, den frittstående og langt mer komplekse oppfølgeren til Legenden av Sally Jones som gav Wegelius Nordisk litteraturpris i 2015.

Utenforskap og fremmedgjøring

En av Postis faglige referanser er den postkoloniale teoretikeren Homi K. Bhabha som i hele sitt faglige virke har vært opptatt av grenseerfaringene som blir beskrevet i litterære kulturmøter. I bokas tredje og siste bolk blir slike grenseerfaringer drøftet, og da knyttet til utenforskap, fremmedgjøring og skillet mellom «vi» og «de». Det skjer i fire artikler som, hver på sin måte, representerer litterære og didaktiske strategier for å «möjliggöra identifikation och kommunikation över såväl kulturella som geografiska gränser» (16). Igjen slår det denne leseren hvor friskt og overraskende artiklene i antologien går i dialog med bokas tittel.

Elina Druker har lenge vært opptatt av barnelitteraturens miniatyrfigurer som inngangsport til å utforske relasjoner og maktforhold mellom barn og voksne. I denne bokas sammenheng diskuterer hun hvordan leketøy og miniatyrfigurer blir brukt for å skildre sosialt utenforskap i barnebøker der flukt og hjemløshet er et sentralt motiv. Et av eksemplene hennes er Nalleresan med tekst av finlandssvenske Solveig von Schoultz og tegninger av Tove Jansson. Her lar Schoultz fortellingens dokker og kosedyr iscenesette følelsen av forvirring og avmakt hos finske krigsbarn evakuert til Sverige under andre verdenskrig. Med referanse til The Poetics of Space av Gaston Bachelard, hevder Druker at bruken av miniatyrer skaper distanse til tematikken samtidig som den forsterker det emosjonelle innholdet i fortellingen. En lignende funksjon har miniatyren i Mary Nortons Lånerne, der forfølgelse og fare for tilintetgjørelse er skremmende undertekst, og i Russel Hobans dyredystopi, The Mouse and his Child. Disse tekstene ble alle utgitt mellom 1944 og 1967. Det siste eksemplet i Drukers analyse er bildeboka Warum wir vor der Stadt wohnen av Peter Stamm og Jutta Bauer, fra 2005. Også den tematiserer hjemløshet blant de som er på flukt og lever i samfunnets utkanter, men på en mer surrealistisk måte enn i de foregående. Her sover miniatyrfamilien under en ny bro hver kveld. I analysen av bokas ikonotekst går det fram hvordan tekst og bilder beveger seg mellom det drømmeaktig lekne og poetiske på den ene siden og det realistiske og håpløse på den andre. Druker ser de fire fortellingene om hjemløshet som moderne tolkninger av miniatyrmotivet. Indirekte peiler de samtidens sosiale, økonomiske og politiske endringer (215).

Maria Andersson skriver om barnelitteratur og sensur, et emne denne leseren i utgangspunktet oppfattet som forholdsvis fjernt fra samlingens overordna tittel. Men der tok jeg feil. Fire bøker er sentrale i Anderssons argumentasjon. De er skrevet av tre forfattere som alle har vært utsatt for sensur, norske Frithjof Sælen, brasilianske Lygia Bojunga Nunes og indiske Salman Rushdie. Det bøkene har til felles, er at de i en allegorisk form kommenterer politiske konflikter. Snorre Sel, utgitt i Norge under andre verdenskrig, ble av barn lest som en harmløs dyrefabel, mens voksne leste den som uttrykk for motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. I Alexander og påfuglen og Den gule vesken retter Bojunga Nunes kritikken mot militærdiktaturet i Brasil mellom 1964 og 1985, mens Rushdies Haroun and the Sea of Stories anskueliggjør konflikten mellom tale og taushet, og diskuterer sensur og ytringsfrihet på en måte som er forståelig for barn. Andersson viser hvordan bøkene bruker allegorien som verktøy for å forklare abstrakte begreper som demokrati, menneskerettigheter, sensur og trykkefrihet, og som strategi for å kamuflere et kontroversielt innhold. For Haroun and the Sea of Stories strekker sensuren seg ut over nasjonsgrensene, fordi Rushdies bøker er forbudte i store deler av den muslimske verden. Med denne artikkelens overordna perspektiv blir forestillinger om nasjonal enhet og kulturell renhet brakt inn i den faglige diskursen knyttet til flerkulturell litteratur.

Camilla Brudin Borg skriver om japanske Hayao Miyazakis animasjonsfilm og apokalyptiske framtidsfabel Nausikaä från Vindaranas dal. Filmen forteller om hva som skjer etter at en økologisk katastrofe har rammet jorda. De overlevende tilhører ulike stammer, nasjoner og folkeslag som kriger om ressursene i utkanten av et voksende jungellandskap der kjempeinsekter og giftig sopp truer med å legge menneskelivet øde. Filmens helt er den unge prinsessen og krigeren Nausikaä. Hun har evne til å snakke med dyr, og er den som i siste liten får mennesker og dyr til å slutte fred med hverandre. Brudin Borg viser hvordan filmen i sin tematisering av ulike grupper i konflikt formidler tydelige forestillinger om den andre, et begrep hun bruker for å navngi det som fra et etnosentrisk eller biologisk perspektiv framstår som fremmed eller avvikende. Og i denne fortellingen er det det vestlige mennesket som framstilles som «den andre». Artikkelforfatteren påviser hvordan den vestlige dikotomien mellom godt og ondt, helt og skurk som strukturerer mye av vestens barnekultur, i japansk manga og fortelletradisjon er erstattet av forhandlinger mellom plikt og følelse. Her bygger hun videre på resonnementer hentet fra Susan Napiers komparative studier av hvordan Disney og det japanske Ghibli studio, som står bak Miyzakis film, bruker stoff fra andre kulturer. Mens Disney i filmer som Pochahontas, Mulan og Alladins lampe lar hovedpersonene oppføre seg i tråd med amerikanske idealer og verdier, er Miyazaki opptatt av å etablere en åpen og inkluderende holdning til det fremmede.

I samlingens siste artikkel diskuterer Maria Lassén-Seger hvordan australske Shaun Tan i sine ordløse bildebøker bygger broer over kultur- og språkgrenser. Det gjelder særlig The lost Thing, The Arrival og The Tales from Outer Suburbia som alle iscenesetter møter med det fremmede. Med avspark i teoretiske verk om taushetens uttrykksmuligheter og betydninger, viser artikkelforfatteren i en glitrende analyse hvordan tausheten i Tans ordløse The Arrival ikke bare er en del av bokas innhold og tematikk, men også av bokas uttrykk og estetikk. Hun viser til Clare Bradfords karakteristikk av boka som en transnasjonal grafisk roman som kommuniserer ladede møter over kultur- og språkgrenser. Her handler det om å vekke leserens empati for immigranten som har måttet forlate alt han er glad i for å bygge seg et nytt liv i et fremmed land. Mannens fremmedgjøring forsterkes av at han ikke mestrer språket. I sine bilder, mange sterkt symbolladet, får Tan fram det språket ikke greier å sette ord på. Også immigranten hans tegner for å bli forstått.

Selv om det er mye savn og melankoli i The Arrival, er Lassén-Seger opptatt av hvordan verket tegner fram en optimistsik visjon av «en multietnisk, icke-diskriminerande och kosmopolitisk kultur där olikheter tillåts och respekteras» (257). I framstillingen av denne visjonen åpner tausheten for refleksjon og tolkningsmuligheter.

Til slutt

Artikkelen om Shaun Tans flerkulturelle visjoner er forbilledlig på flere måter. Den henter tilfang til analysen i hjemlige og internasjonale forskningstekster om forfatterskapet, støper det sammen til interessante analyser og formidler det med et klart blikk for antologiens overordna perspektiv. Dette er iøynefallende kvaliteter for flere artikler i Mångkulturell barnlitteratur. Bokas primære målgruppe er studenter med faglig interesse for barnelitteratur, men boka vil være en viktig og inspirerende kunnskapskilde også for forskere, lærere og bibliotekarer. Med sin åpne og uortodokse inngang til feltet, utfordrer den leserens stereotypier om hva flerkulturell litteratur måtte romme. Slik argumenterer den også for en mer kompleks forståelse av begrepet. Tidsspennet i tekstutvalget er stort, eldre litteratur med klassikerstatus stilles opp ved siden av det aller nyeste innenfor samtidslitteraturen. Med sine tekstnære og skarpe analyser av romaner, dikt, bildebøker, grafiske romaner, tegneserier og film setter samlingen søkelys på et stort sjangerregister. Bare sakprosaen for barn er utelatt. Redaktørene har sitt på det tørre, i forordet avgrenser de seg til skjønnlitteraturen. Men i barnelitteraturen er ikke skillet mellom fag og fiksjon alltid like tydelig, hybridene er mange. Denne leseren skulle gjerne sett at samlingen hadde gitt plass til en artikkel om hvordan det flerkulturelle tematiseres i fagbøker for barn. Noen lesere vil kanskje også savne en nærmere drøfting av de teoretiske perspektivene som har vært styrende for analysene, for eksempel en avklarende grenseoppgang mellom postkoloniale og postnasjonale perspektiver, som begge reflekterer kulturelle endringer. Selv er jeg av den oppfatning at teori er lettest å få mening i når den bringes i dialog med konkrete tekster. Det gjør den i Mångkulturell barnlitteratur. Et velbygget noteapparat og fyldige litteraturlister der litteraturforskningen ofte går i dialog med kunst- og kulturvitenskapene, gir den interesserte leseren mye å gå videre på.

Litteraturliste

Bjørkøy, A. M. B. “Da Hoa og negermann forsvant. Om revisjon av Egner og neger.” Nytt norsk tidsskrift, (2011) nr. 4: s. 359-368.

Kalleklev, K.: Litt for fargerike pekebøker. Publisert på www.barnebokkritikk 30.01.2013

Kulbrandstad, L. I. “Hvilket bilde gir norsk barne- og ungdoms-litteratur av innvandrere?” i Norsklæreren, Tidsskrift for språk og litteratur. Bergen: Fagbokforlaget 21 (1997) nr. 2.

Naveen, N. «Fjellene møtes ikke, men mennesker kan»: En analyse av møtet mellom globalisering og norsk barnelitteratur. Bø: Høgskolen i Telemark, 2011.

Said, E. Orientalismen. Vestlige oppfatninger av Orienten. Oslo: Cappelen, 2001 [1978].

Skaret, A. “Flerkulturell Barne- Og ungdomslitteratur i Norge.” In Årboka Litteratur for barn og unge, edited by P. O. Kaldestad and K. B. Vold. Oslo: Det norske Samlaget, 2006.

Skaret, A. Litterære kulturmøter. en studie av bildebøker og barns resepsjon. Phd.-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2011

Spivak, G. C. “Kan de underordnede tale?” Agora 1/2009 (1988): s. 40–103.

Strand, T. Litteratur i det flerkulturelle klasserommet. Mangfold, migrasjon og muligheter. Oslo: Universitetsforlaget, 2009.

Strand, T. “Innvandrere i litteraturen - individer eller grupperepresentanter?” In Årboka Litteratur for barn og unge, edited by P. O. Kaldestad and K. B. Vold. Oslo: Det norske Samlaget, 2010.

Vold, T. “Barnelitteratur og formidling i en postnasjonal situasjon.” In Litteratur- og kulturformidling, edited by H. Ridderstrøm and T. Vold. Oslo: Pax forlag, 2015.