This paper addresses problems prevailing for life insurance companies in their asset-liability management when there are heterogeneous levels of the minimum guaranteed rate of return to the policyholders. The problems are analysed in a setting with a «bearish stock market» where the buffer accounts are empty. Some life insurance companies say that they use their assets to hedge the aggregated guarantee to their customers. If an insurance company has two types of customers, one with a high minimum guaranteed rate of return and one with a low, we show that if the insurer hedges the aggregated guarantee, the customer with the low guarantee will always get a return that is above the minimum guaranteed rate of return. The reason that the authorities in Norway have reduced the minimum guaranteed rate of return from 4% to 3% is to reduce the probability of the life insurance companies defaulting on their liabilities. We argue that this reduction may in fact increase the probability of default.
Artikkelen presenterer en sammenligning av forretningsregnskap, fondsregnskap og kameralregnskap, ved å ta utgangspunkt i enkel og dobbel bokføring samt forskjellene mellom en privat bedrift og en offentlig organisasjon. Det argumenteres for at private og offentlige regnskap bør være forskjellige, henholdsvis forretningsregnskap (lønnsomhetsregnskap) og kameralregnskap (finansielt regnskap supplert med lønnsomhetsregnskap). Dessuten bør det utarbeides en kontantstrømoppstilling i tilknytning både til et forretningsregnskap og et offentlig regnskap, ved at man tar direkte utgangspunkt i de enkle bokføringene av inn- og utbetalingene.
Opplæringsprogram er viktige strukturelle føringer i organisasjoner som ofte blir oversett av organisasjonsteoretikere. Denne artikkelen viser hvordan opplæringsaktiviteter i kommunale organisasjoner bidrar både til strategisk utvikling og til utvikling av praksis. Opplæringsaktiviteter er ofte løst koplet slik at de i liten grad utgjør en samlende struktur. Opplæring blir fremmet mer gjennom den ansattes karriereplaner enn av kommunenes strategiske behov for ny kompetanse. Fra et strategisk planleggingssynspunkt, vil det være et ønske om å redusere ad hoc elementet som løs kobling utgjør, og styrke den strategiske kompetanseutvikling. Problemet er at en tett kobling er vanskelig å realisere uten å tape initiativ og engasjement på praksisnivået i organisasjonen. Det er en rekke argumenter for at opplæring må åpne for innspill fra flere nivåer i organisasjonen. Kunnskapsutvikling skjer i forhold til de ansattes kontakt med organisasjonen, omgivelser, profesjoner og andre praksisarenaer i organisasjonen. Det er også variasjoner i måter aktivitetene er koblet, fra å være tett koblet til at de helt løst koblete. Den kommunale organisasjon kan forstås som et møtepunkt for ulike kompetansebehov og arenaer for opplæringsaktiviteter.1
Artikkelen tar for seg ulik bruk av styringssystemer i franchisekjeder og foreslår bruk av bilaterale styringssystemer for å øke konkurranseevnen til franchisesystemet. Utgangspunktet er en norsk studie omkring franchisesamarbeid som suppleres med eksempler fra annen industri og henter synspunkt fra aktuell litteratur. Artikkelen sammenligner tradisjonelle unilaterale, mot bilaterale styringssystemer, og foreslår at forhandleropportunisme lettere kan unngås ved å lytte aktivt til franchisetakerene. For dagens franchisesystem gjelder den økte konkurransesituasjonen ikke bare sluttbrukere, men kanskje viktigst, om dyktige franchisetakere. Bilaterale styringssystemer øker franchisegivers evne til å ta hensyn til lokale behov og variasjoner, samtidig som konkurranseevnen styrkes ved å utnytte franchisetakerenes kompetanse. Ved å danne kongruens mellom forhandlerenes operasjonelle, kortsiktige behov og hovedkontorets strategiske mål om uniformitet over hele kjeden, vil franchisesystemet stå bedre rustet til å kjempe om markedsandelene.