Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Norges socialdemokratiske arbeiderparti (NSA) 1921–1927

The Norwegian Social Democratic Labor Party (NSA) 1921–1927
Pensjonist, tidligere spesialrådgiver, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Norges socialdemokratiske arbeiderparti (NSA) ble stiftet i januar 1921 av utbrytere fra Det norske arbeiderparti og sluttet seg i januar 1927 igjen sammen med Arbeiderpartiet. Kjernen i partiet var Arbeiderpartiets gamle ledelse som ble kastet av den såkalte «nye retning» på landsmøtet i 1918. Det nye flertallet forfektet revolusjonær masseaksjon, arbeiderråd og arbeiderklassens diktatur. Den gamle ledelsen holdt fast på en parlamentarisk vei til det sosialistiske samfunnet. NSA er blitt karakterisert som en høyrefløy i arbeiderbevegelsen, men de fleste av medlemmene som bare var interessert i praktiske reformer forble i Arbeiderpartiet. NSA ble aldri noen politisk suksess og er stort sett blitt ignorert av historikere som først og fremst har interessert seg for de radikale strømningene i norsk arbeiderbevegelse. Partiet kan likevel ha hatt en betydning for å holde tradisjonelle sosialistiske idealer levende og dermed bidratt til at Arbeiderpartiet kanskje ble noe mer idealistisk enn sine skandinaviske søsterpartier på 1930-tallet. Artikkelen diskuterer selve splittelsen og NSAs sosialdemokratiske tenkemåte samt partiets oppslutning over hele landet.

Nøkkelord: Sosialisme, Sosialdemokratisk ideologi, Norsk arbeiderbevegelse 1918–1940

Norges socialdemokratiske arbeiderparti (NSA) was founded in January 1921 by a faction from the Norwegian Labour Party (Arbeiderpartiet). NSA rejoined the main party in 1927. The core of the NSA was made up of the old leadership of the Labour Party, who were abandoned during the so called «new turn» at the 1918 party congress. The NSA promoted a parliamentary road to socialism, while the new leadership advocated mass action, workers councils and proletarian dictatorship. NSA has been characterised as the right wing of the Norwegian labour movement, yet those who were only interested in practical reforms remained in Arbeiderpartiet. NSA was never a political success and has largely been ignored by historians, whose primary interest has been the radical forces in the Norwegian labour movement. Nevertheless, the NSA could have had some significance in keeping traditional socialist ideals alive, and as such contributed to a more idealistic Arbeiderpartiet in the 1930s compared to its Scandinavian sister parties. The article discusses the split between the parties, and NSA’s social democratic ideology and its membership and support across the country.

Keywords: Socialism, Social democratic ideology, Norwegian labor movement 1918–1940

Martin Tranmæl har gått til en spåkone for å få stilt sitt horoskop for 1921, året for dannelsen av Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA). Spåkonen: «Der hender nok meget i 1921. Jeg ser en stor mand med lang næse.» Tranmæl: «Bare en..?» Tegning i vittighetsbladet Hvepsen Nr. 1. 1921. © Jens R. Nilssen / BONO 2021. Foto: Arbark 

Norges socialdemokratiske arbeiderparti ble stiftet i januar 1921 av utbrytere fra Det norske arbeiderparti og sluttet seg i januar 1927 igjen sammen med Arbeiderpartiet. Kjernen i partiet var Arbeiderpartiets gamle ledelse som ble kastet av den såkalte «nye retning» på landsmøtet i 1918. Det nye flertallet forfektet revolusjonær masseaksjon, arbeiderråd og arbeiderklassens diktatur. Den gamle ledelsen holdt fast på en parlamentarisk vei til det sosialistiske samfunnet. NSA er blitt karakterisert som en høyrefløy i arbeiderbevegelsen, men de fleste av medlemmene som bare var interessert praktiske reformer forble i Arbeiderpartiet. NSA ble aldri noen politisk suksess og er stort sett blitt ignorert av historikere som først og fremst har interessert seg for de radikale strømningene i norsk arbeiderbevegelse. Partiet kan likevel ha hatt en betydning for å holde tradisjonelle sosialistiske idealer levende og dermed bidratt til at Arbeiderpartiet kanskje ble noe mer idealistisk enn sine skandinaviske søsterpartier på 1930-tallet. Artikkelen skisserer først utviklingen fram til stiftelsen av NSA i 1921. Andre del ser på ulike politiske retninger i Arbeiderpartiet. Tredje del ser på NSAs geografiske oppslutning. Fjerde og femte del tar for seg sosialdemokratenes politiske forståelse. Til slutt ser jeg på internasjonalismens betydning og på utviklingen fram mot sammenslutningen i 1927.1

Fra opposisjon til parti

I månedsskiftet mars-april 1918 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte en taktikkuttalelse som tok til orde for «revolusjonær masseaksjon» og dannelse av arbeiderråd. Den radikale opposisjonen overtok samtidig ledelsen i partiet. Den gamle partiledelsen, som forfektet en parlamentarisk taktikk der noen hadde vært med siden begynnelsen av 1890-årene, befant seg nå i mindretall. Bakgrunnen for nederlaget var en langvarig maktkamp som ble aktualisert av den ustabile økonomiske og politiske situasjonen mot slutten av verdenskrigen og oppgangskonjunkturen fram til sommeren 1920. Klassekampen ble radikalisert og arbeiderklassen var en kort stund på offensiven. Ikke minst ga revolusjonen i Russland inspirasjon og håp.2

På landsmøtet uttrykte mindretallet sin misnøye med den nye partiledelsen og nektet å motta sentrale verv. Det førte til «sterk bitterhet» fra flertallets side,3 og tonen i partistriden var satt. Landsorganisasjonens formann, Ole O. Lian, som hadde vært den gamle partiledelsens talsmann på landsmøtet, ble gjenvalgt som nestformann, men frasa seg vervet. Alt i april ble Den socialdemokratiske opposition i Det norske arbeiderparti lansert.4

Begrepet sosialdemokrati ble nå brukt som betegnelse på en politisk forståelse som anså parlamentarisk flertall som eneste farbare vei til et sosialistisk samfunn. Det var også blitt vanlig internasjonalt. Splittelse i den internasjonale arbeiderbevegelsen før og under verdenskrigen, førte til at begrepet sosialdemokrati fikk et ideologisk innhold. Tidligere ble begrepet brukt organisatorisk, som en fellesbetegnelse på medlemspartiene i Den andre internasjonale. Den gang betegnet sosialisme ideologien, sosialdemokrati organisasjonen. Den gang var alle sosialdemokrater, også Lenin.

Uenigheten gjaldt ikke det strategiske målet: det sosialistiske samfunnet. Selv om begrepet sjelden eller aldri ble presisert (eller nettopp derfor), hevdet både flertallet og opposisjonen at sosialismen var strategien for å oppnå det gode samfunn og et felles mål.

Uenigheten gjaldt taktikken som skulle føre dit. Den såkalte nye retning,5 med Martin Tranmæl, Olav Scheflo og Eugène Olaussen i spissen, så for seg en maktovertagelse basert på arbeiderråd utgått av masseaksjon i arbeiderklassen og som ikke nødvendigvis hadde støtte fra flertall i folket. Arbeiderklassens diktatur var for dem en positiv betegnelse. For den gamle partiledelsen ville et mindretallsdiktatur aldri kunne føre til sosialismen, men med nødvendighet forbli et varig diktatur. Den forfektet en taktikk hvor den sosialistiske revolusjonen måtte gjennomføres ved et flertall på Stortinget. Dette hadde vært Arbeiderpartiets taktikk helt siden stiftelsen. For partene var ikke dette en intellektuell eller teoretisk uenighet, men et følelsesmessig spørsmål av stor praktisk og moralsk betydning. For mange i arbeiderbevegelsen var sosialismen nå en aktuell mulighet, og valg av taktikk ble et spørsmål om liv eller død for bevegelsen. Det var sterke følelser i sving på begge sider, og derfor ble konflikten bitter, personlig og til slutt uforsonlig.

Stortingsvalgkampen høsten 1918 bidro likevel til å tone ned motsetningene i partiet. Det var ingen uenighet om valgprogrammet. Også det såkalte novembermanifestet som var utgitt av Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet i fellesskap bidro til forsoning. Manifestet tok utgangspunkt i partiets prinsipprogram, som ikke var blitt endret på landsmøtet, og presenterte en rekke konkrete krav alle var enige om.6 I realiteten ble manifestet utarbeidet av Lian som erstatning for et offensivt opprop om arbeiderråd Arbeiderpartiet var i ferd med å sende ut. Partiledelsen led nederlag og trakk oppropet tilbake.7 Opposisjonen mente de hadde fått gjennomslag for sitt standpunkt og reagerte positivt. I ettertid hevdet NSA at manifestet bidro til at opposisjonen la ned sin virksomhet.8 I en tidligere versjon het det at opposisjonen aldri hadde hatt noen virksomhet i 1918.9 Jeg skal komme tilbake til den positive reaksjonen og manifestets innhold nedenfor.

I begynnelsen av mars 1919 deltok Arbeiderpartiet på Den kommunistiske internasjonales (Kominterns) stiftelseskongress, og motsetningene ble igjen aktuelle. Senere samme vår forårsaket landsstyrets taktikkforslag til det kommende ekstraordinære landsmøtet kraftig kritikk fra en rekke tillitsmenn som truet med utmeldelse.10 Forslaget slo blant annet fast at «arbeider-, bonde- og fiskerråd» nå måtte utgjøre sentrale politiske maktorgan, noe som var helt forkastelig for opposisjonen.11 Avisen Fremtiden kunne formidle et rykte om at stortingsgruppen, unntatt Hornsrud, Lian og Nygaardsvold, planla å forlate Arbeiderpartiet for å danne et nytt politisk parti.12 I Stavanger stiftet opposisjonen den lokale gruppen Internationale socialdemokraters fraktion.13

I januar 1919 døde Landsorganisasjonens representant i Arbeiderpartiets landsstyre, Aksel Knudsen. Han hadde undertegnet opposisjonens opprop etter landsmøtet i 1918. Lian overtok vervet. Det var ikke urimelig, og hans gjeninntreden i partiledelsen kan derfor ikke begrunnes med at han nå hadde brutt med opposisjonen.14 Under landsstyrets behandling av taktikkforslaget var han fraværende, men dissenterte i etterkant. På selve landsmøtet i juni 1919 skilte han imidlertid lag med opposisjonen og inngikk et kompromiss med partiledelsen. Nå ble rådene ikke fremmet som «aktuelle maktorgan», men som en mulighet som måtte utredes. For andre sosialdemokrater gikk ikke kompromisset langt nok, og allerede på selve møtet ble Den socialdemokratiske opposisjonsgruppe etablert på nytt. Det er umulig å si hvor mange som på grunn av manøveren fulgte Lian over til flertallet.15

I en redegjørelse etter landsmøtet hevdet Lian at partiledelsen alene hadde ansvar for å framprovosere motsetningene. I stedet for å legge vekt på enigheten som var framkommet gjennom novembermanifestet, ble fellesplattformen «revet i stykker» ved at «partiets sekretær», Martin Tranmæl, fremmet retningslinjer som omfattet støtte til arbeiderråd og deretter reiste rundt i landet og fikk retningslinjene vedtatt på en rekke distriktsmøter.16 Gunnar Ousland hadde tidligere avvist punktet som «et rent splittelsesforslag».17 For å dempe skadene og bidra til samhold i bevegelsen valgte derfor Lian å inngå kompromiss selv om han mer enn antydet at han i hovedsak var enig med opposisjonen. P. Moe-Johansen, redaktør av Smaalenenes social-demokrat, stilte seg da også forståelsesfull til Lians handlemåte.18 Fredrikstad-avisen var opposisjonens og senere NSAs fremste lokale støttespiller.19

Jeg skal komme tilbake til innholdet i striden nedenfor, bare påpeke at når alt kom til alt var ikke innholdet i de ulike forslagene det viktigste. Sosialdemokratene reagerte først og fremst på det de oppfattet som en dobbeltkommunikasjon fra partiledelsen ved at den både støttet masseaksjon og etablering av arbeiderråd på den ene siden og parlamentarisk deltagelse på den andre, og at den i ly av kompromisset fremmet revolusjonære intensjoner. Tonen i debatten var dessuten blitt betydelig mindre kameratslig og mer splittende. Uttalte og uuttalte forutsetninger var viktigere enn selve vedtaket. Detaljerte tekstanalyser har derfor begrenset betydning for å forstå dybden i konflikten.

Opposisjonen var ikke samstemt, og trolig var det få som ønsket å bryte med partiet. Den oppfattet flertallsvedtaket som sprikende og selvmotsigende og lite levedyktig over tid. Vi kan like gjerne hevde at det var enkelte i flertallet som forsøkte å provosere fram et brudd. Den fremste av sosialdemokratene som ønsket brudd var antagelig advokat Michael Puntervold, mens Gunnar Ousland, P. Moe-Johansen og Oscar Pedersen, sosialdemokratenes viktigste teoretiker og senere redaktør av Arbeider-politikken, var mer avventende. Ingen av dem hadde undertegnet opposisjonens opprop i forkant av landsmøtet, men det kan ha vært tilfeldig. Heller ikke utgivelsen av opposisjonens landsavis Arbeider-politikken fra januar 1920 var i seg selv tegn på at sosialdemokratene ønsket å danne et selvstendig parti. (Avisen endret i 1923 navn til Den nye social-demokraten.)

Det ser ut som sosialdemokratene ga opp å vinne flertallet tilbake. Tilsynelatende nedprioriterte de partiets landsmøte i mai 1920 og holdt sin andre landskonferanse mens landsmøtet pågikk. Den første ble avholdt i november 1919. På landsmøtet støttet Moe-Johansen flertallets vedtak om arbeiderråd fordi han uansett kom til å arbeide videre for partiet.20 Som vi skal se, var det enighet i sosialiseringsspørsmålet, og det nye prinsipprogrammet ble enstemmig vedtatt. Men, i realiteten var det en skinnenighet. Sosialdemokratene beklaget igjen at partiledelsen hadde fremmet uklare og selvmotsigende vedtaksforslag. «Det faar engang komme til en ærlig votering, hvor folk vet, hva der er de stemmer over,» skrev Puntervold i forkant av landsmøtet og indikerte at det nå var nok.21 Man søkte «samling om ting, som vi inderst inde er uenige om; den gang [på novembermanifestets grunn] samledes vi om det som vi alle faktisk er enige om», skrev Arbeider-politikken.22 «Enslags fatalisme» hadde grepet landsmøtet, konstaterte avisen i etterkant.23 Mange fryktet «at det hele holdt paa at gli sammen igjen,» het det i NSAs første årsberetning.24 Heller ikke på dette landsmøtet var selve vedtakene det viktigste, men herredømmet over agitasjonen og tolkningen av dem, slik redaktør i Arbeidet Sverre Krogh minnet om i sin åpenhjertige oppsummering.25

Ønsket om å fortsette som organisert opposisjon i partiet fikk en avgjørende knekk da Kominterns opptaksbetingelser, de såkalte Moskva-tesene, ble kjent i september 1920. Tesene var vedtatt på Kominterns 2. kongress i juli-august og påla medlemspartiene å underlegge seg Internasjonalens ledelse og å organisere partiene etter mønster av det russiske bolsjevikpartiet. Ifølge tesene befant Europa seg i en revolusjonær «tilspidsede borgerkrigs epoke», noe som krevde «jernhaard disciplin» og enhet i rekkene. Som en punch line slo tese 21, den siste, entydig fast at «De partimedlemmer, som principielt forkaster de av den kommunistiske Internationale opstillede betingelser og retningslinjer, blir at utelukke av partiet».26

Tesene hadde et organisatorisk siktemål. Hensikten var ikke å stadfeste en allerede kjent revolusjonær taktikk, men å sementere politikken i kommunistiske partier og å institusjonalisere bolsjevikenes lederrolle. Det var også slik sosialdemokratene i Norge forsto tesene.27 For dem var likevel ikke det verste at opposisjonen nå måtte forlate partiet, men at Arbeiderpartiet måtte forplikte seg til å følge det de mente var bolsjevikenes destruktive politikk som innebar mindretallsdiktatur og bruk av vold.

Trolig var likevel de fleste i opposisjonen fremdeles avventende.28 De kunne i det lengste ikke tro at Tranmæl ville godta tesene. Avklaringen kom i slutten av oktober da partiets landsstyre i sin innstilling til landsmøtet våren 1921, med noen forbehold, aksepterte Kominterns politiske linje og gjorde det klart at opposisjonen ikke var ønsket i partiet.29 «Mot tre stemmer indbyr Det norske arbeiderpartis landsstyre partiet til at begaa politisk selvmord», oppsummerte Arbeider-politikken.30 Moskva-tesene tvang fram splittelsen, men det er grunn til å anta at mange innen flertallsretningen på selvstendig grunnlag ønsket å kvitte seg med opposisjonen og at enkelte i opposisjonen uansett ønsket et brudd. Bruddet var i stor grad et resultat av mistillit som hadde bygd seg opp siden landsmøtet i 1918.

Som en konsekvens vedtok opposisjonens tredje landskonferanse 15.–16. januar 1921 å opprette Norges socialdemokratiske arbeiderparti (NSA) som selvstendig politisk parti og besluttet med knapt flertall å regne 1. mars som stiftelsesdato.31 Enkelte ønsket av taktiske grunner å stå som medlem av Arbeiderpartiet til etter landsmøtet senere i mars. Konferansen valgte Magnus Nilssen, Arbeiderpartiets sekretær 1901–1918, til NSAs formann. De fleste hadde nok ønsket Carl Jeppesen som frontfigur, men på grunn av helsetilstanden og høy alder skal han ha vært uvillig. Ved bruddet gikk ti av Arbeiderpartiets 18 stortingsrepresentanter inn i det nye partiet mens to ble partiløse,32 og i løpet av året fikk partiet 270 foreninger og 17 aviser.33 Ved inngangen til 1926 hadde partiet noe over 300 foreninger og 10 200 medlemmer.34 Norges socialdemokratiske ungdomsforbund ble stiftet 8. januar 1922 og Socialdemokratisk kvinneforbund 25. mai samme år. Første nummer av partiets teoretiske tidsskrift, Tidens Tanker, utkom tidlig i 1921 med Olav Kringen som redaktør. Tidsskriftet gikk inn alt året etter. Utvider vi partiparaplyen, kan vi også innregne vittighetsbladet Hvepsen, som var partiuavhengig, men hadde sosialdemokraten Hans Østerholt som utgiver og redaktør. Ut fra sin størrelse hadde partiet i tillegg betydelig oppslutning i fagbevegelsen. På LO-kongressen i 1923 hadde partiet riktignok bare to av tolv sekretariatsmedlemmer, men 13 av 32 forbundsformenn.35

Hvem var de?

For å forstå opposisjonen kan det være like interessant å spørre hvem som ikke sluttet seg til den som å se på hvem som gjorde det. Ut fra deres holdning til de nye retningslinjene kan vi dele Arbeiderpartiets medlemmer inn i tre grupper: For det første de som helhjertet gikk inn for den nye taktikken, for det andre de som betraktet den som et mer eller mindre forbigående onde eller overhode ikke brydde seg om teoretiske diskusjoner og for det tredje sosialdemokratene som eksplisitt tok avstand fra de nye retningslinjene og polemiserte mot dem. Inndelingen bygger på politiske og ideologiske holdninger og politiske utsagn. Det var ingen entydige sosiale skillelinjer mellom gruppene. For den første og siste gruppen er det først og fremst aktivistene jeg er interessert i.

Sosialdemokratene hevdet at den sosialistiske revolusjonen måtte gjennomføres ved parlamentarisk flertall. Det hadde vært en del av den norske sosialistiske arbeiderbevegelsens grunnsyn helt siden stiftelsen av Den socialdemokratiske forening i 1885. Sosialdemokratene mente de forvaltet partiets sosialistiske tradisjon med dens idealer og moralske holdninger. For de fleste av dem fantes ikke rom for ideologisk kompromiss.

Partiveteranen Magnus Nilssen var sentral i opposisjonen mot Tranmæl-fløyen i Arbeiderpartiet. I 1921 skulle han bli sosialdemokratenes første – og eneste formann. Foto: Ukjent / Arbark

Opposisjonens første opprop fra landsmøtet i 1918 var undertegnet Christian. H. Knudsen, Ole O. Lian, Magnus Nilssen og Jacob Vidnes.36 De var ingen hvem som helst. Knudsen var partiveteranen framfor noen, og Lian var formann i Landsorganisasjonen. Nilssen var partiets sekretær fra 1901 fram til landsmøtet, og Vidnes hadde vært redaktør av Social-demokraten fra 1912. I det neste oppropet sluttet flere kjente partimedlemmer seg til, blant andre stortingsmann Anders Buen, partiveteran og ordfører i Kristiania Carl Jeppesen, formann i Arbeidsmandsforbundet Richard Hansen, formann i Norsk jern- og metallarbeiderforbund Aksel Knudsen, advokat Michael Puntervold og kvinnebevegelsens representant i Arbeiderpartiets sentralstyre Martha Thynæs.37 Alle bortsett fra Lian, Chr. Knudsen, Aksel Knudsen og Vidnes ble i 1921 med over i det nye partiet. Aksel Knudsen døde i januar 1919. Lian og Chr. Knudsen forlot opposisjonen på landsmøtet i 1919, mens Vidnes tok farvel med Arbeiderpartiet i forkant av landsmøtet og trakk seg antagelig fra all partipolitisk virksomhet.38

Den andre politiske retningen i Arbeiderpartiet besto av de som aktivt støttet den nye taktikken og Moskva-tesene. Den såkalte nye retning hadde vokst fram etter århundreskiftet og styrket sin stilling i løpet av verdenskrigen. For de fleste var revolusjonsoptimismen klar og ekte. Retningen besto av minst to grupper, Fagopposisjonen rundt Martin Tranmæl og kretsen rundt Olav Scheflo og Eugène Olaussen. Gruppene hadde vært kritiske til det daværende flertallet siden før verdenskrigen. Uenigheten mellom dem interesserer oss ikke her. Motsetningene endte i november 1923 med en ny partisplittelse og opprettelsen av Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Den tredje retningen var større og mer sammensatt enn de to første. På grunn av oppsving i klassekampen og misnøye med en valgordning som ikke ga Arbeiderpartiet rettmessig uttelling, støttet mange en radikal taktikk uten nødvendigvis å ta standpunkt i striden om veien til framtidsmålet. Etter hvert som arbeiderbevegelsen etter sommeren 1920 ikke lenger var på offensiven, var taktikken ikke like attraktiv, men det var nå vanskelig å bryte med partiet. Som mange sosialdemokrater, mente flere at de nye retningslinjene ikke var bærekraftige i praktisk politikk og snart ville bli forlatt. Andre prioriterte politiske reformer og brydde seg lite om ideologi eller framtidsmål. For mange var det dessuten lettere å slutte opp om Arbeiderpartiet fordi partiledelsen ved valgene tonet ned den revolusjonære profilen og gikk inn for en praktisk politikk som ikke avvek fra sosialdemokratenes.39

Mange var blitt medlemmer av Arbeiderpartiet før den radikale retningen vokste fram. Rundt århundreskiftet fantes en betydelig gruppe i partiet som var mer politisk moderat enn sosialister som Knudsen og Jeppesen. I perioder utgjorde de kanskje flertallet i partiet. Mange var kollektivt innmeldt gjennom sitt medlemskap i fagbevegelsen, og en ikke ubetydelig andel hadde kommet fra Venstre og den liberale arbeiderbevegelsen. Det var disse medlemmene som på landsmøtet i 1903 kastet flere av de gamle sosialistene og valgte Christopher Hornsrud til partiformann. Mange av dem hadde neppe endret sin grunnholdning i 1918. Sosialistene kom tilbake i 1906, med støtte fra den da nye radikale opposisjonen (som kastet dem igjen i 1918).

Når det er sagt, må vi ikke undervurdere partimedlemmenes eller arbeidernes, håp, lengsler og visjoner. De hadde idealer og forståelse av maktforholdene i samfunnet. Poenget er at disse medlemmene ikke var så teoretisk engasjerte at de ønsket å bryte med Arbeiderpartiet, selv om noen kanskje ideologisk sto nærmere sosialdemokratene enn partiledelsen. De ønsket først og fremst et stort og levedyktig arbeiderparti.40

Når alt kom til alt, var enhet det viktigste. Styrke gjennom solidaritet og felles handling var avgjørende, det være seg på arbeidsplassene eller gjennom stemmeseddelen. Sterke fellesskap og organisasjoner var det eneste maktmidlet arbeiderne hadde,41 og det var noe Arbeiderpartiet stadig søkte å utnytte ved å snakke om splittelsesmakerne i NSA. Poenget ble desto mer virkningsfullt siden det var liten forskjell mellom de to partiene når det gjaldt praktisk politikk. For mange ble nok sosialdemokratene stående som sta, rettroende idealistiske sosialister. Det er derfor vanskelig å betrakte dem som en høyrefløy i arbeiderbevegelsen. Antagelig forble de fleste av de moderate medlemmene i Arbeiderpartiet.

Hans Stokland har argumentert for at det i virkeligheten dreide seg om to sosialdemokratiske opposisjoner, den ene etablert etter landsmøtet i april 1918 og den andre, mer konsoliderte opposisjonen ble etablert etter landsmøtet i juni 1919.42 Hans fremste argument er at to sentrale personer, Lian og Chr. H. Knudsen, forlot opposisjonen på det siste landsmøtet. Lian inngikk som nevnt et kompromiss med partiledelsen og Knudsen unnlot å stemme for opposisjonens taktikkforslag. I tillegg ble han valgt inn i partiets sentralstyre.

Det er alminnelig akseptert at Lians handlemåte først og fremst kan forklares ut fra ønsket om å bevare enheten i arbeiderbevegelsen, men det er uenighet om han også sluttet seg til flertallets standpunkter. Vi kan ikke gå nærmere inn på dette her.43 Når det gjelder Knudsen, ble han valgt inn i sentralstyret mot sin vilje og møtte aldri.44 Han hadde undertegnet sosialdemokratenes opprop i forkant av landsmøtet og skal ha blitt valgt som representant både av flertallet og opposisjonen.45 Etter møtet skyldte han på avstemningsrekkefølgen, men ga til kjenne at han støttet opposisjonens standpunkt. Han ønsket likevel å stå fritt for å bevare partiets enhet.46 På landsmøtet i 1920 ga han imidlertid sin støtte til den nye retning. Bortsett fra disse to (samt Vidnes og A. Knudsen) sluttet, så vidt jeg vet, alle kjente personer fra det opprinnelige mindretallet i 1918 seg til NSA i 1921. Selv om sosialdemokratene selv, som vi har sett, hevdet at det var et brudd i virksomheten, er det derfor neppe fruktbart å snakke om to ulike opposisjoner, men heller om en gradvis og ubevisst konsolidering på vei mot et nytt parti.

En som aldri var i nærheten av opposisjonen var Christopher Hornsrud. Han hadde vært Arbeiderpartiets formann (1903–1906) og var en av partiets fremste stortingsrepresentanter (1912–1936). Han hadde sin politiske erfaring fra taktiske kompromisser i Stortinget og i arbeidet med å løsrive arbeiderbevegelsen i Buskerud fra Venstre. Blant annet erklærte han seg i 1918 som ministersosialist. Det var en taktikk NSA tok avstand fra selv om enkelte tok til orde for at det var mye å lære av sosialdemokratenes mindretallsregjeringer i Danmark og Sverige. Trolig brydde Hornsrud seg lite om teoretiske debatter, bare om praktiske resultater. I et intervju i Dagbladet etter det avgjørende landsstyremøtet høsten 1920 kritiserte han både partiledelsen og opposisjonen for deres krasse og personlige retorikk og antydet at dersom det kom til splittelse, kunne det like gjerne ende i en tredeling som en todeling av partiet.47

Hvor fantes medlemmene?

Oppslutningen om NSA var ujevnt fordelt ut over landet. I noen få kjerneområder hadde partiet betydelig større oppslutning enn Arbeiderpartiet, ellers var oppslutningen stort sett beskjeden. Det er vanskelig å finne sosiale og økonomiske fellestrekk som kan forklare forskjellen i valgresultatet mellom arbeiderpartiene i ulike deler av landet.48 Ved stortingsvalget i 1921 var dominansen størst i Østfold og deler av Møre og Romsdal, men oppslutningen var også betydelig i noen kommuner på Romerike og i byene Hønefoss, Horten, Flekkefjord og Haugesund. I alle fylker fantes enkeltkommuner hvor NSA hadde større oppslutning enn Arbeiderpartiet. Ved valget i 1924 styrket partiet grovt sett sin stilling der det sto sterkt fra før, men tapte der det sto svakest.49 Skuffelsen var spesielt stor over resultatene i Kristiania. Den lave oppslutningen i hovedstaden kan sikkert delvis forklares som et resultat av Martin Tranmæls bevisste innsats gjennom utstrakt personlig kontakt med partimedlemmene.50

I alt oppnådde NSA i 1921 åtte stortingsmandater (Landdistriktene: 2 fra Østfold, 1 fra Akershus, 1 fra Troms; Byene: 2 fra Østfold, 1 fra byene i Agder og Rogaland og 1 fra Møre og Romsdal). Også i 1924 fikk partiet åtte representanter (de samme som i 1921, bortsett fra at partiet mistet sitt mandat fra Troms og vant ett fra byene i Vestfold). Generelt kan vi si at lokale forhold var avgjørende for oppslutningen og at ønsket om en sterk arbeiderbevegelse overalt begunstiget det arbeiderpartiet som i utgangspunktet var størst.

Østfold var fylket hvor NSA sto sterkest, halvparten av partiets stortingsrepresentanter kom derfra. Både i 1921 og 1924 hadde partiet betydelig større oppslutning enn Arbeiderpartiet i hver av byene og i landkommunene sett under ett. Ved kommunevalget i 1922 fikk partiet i alt 112 representanter i landkommunene, mot Arbeiderpartiets 69. I Fredrikstad oppnådde NSA 16 bystyrerepresentanter, Arbeiderpartiet 4, i Sarpsborg henholdsvis 21 og 7 representanter. I Sarpsborg utgjorde NSA den største partigruppen i bystyret,51 selv om Arbeiderpartiet hadde den dominerende partiorganisasjonen.52 Dette var Oscar Torps, Arbeiderpartiets formann fra 1923, hjemmebane.

Så vidt jeg kan se, er årsaken til NSAs store oppslutning i Østfold lite diskutert. Ifølge Lafferty hadde Østfold det mest industrialiserte området i Norge med den mest moderate arbeiderbevegelsen, og fylket hadde vært gjennom en periode med økonomisk stagnasjon.53 Sten Sparre Nilson legger vekt på en langsom industrialisering som foregikk over lang tid, og mener tilsynelatende at dette med nødvendighet førte til en moderat arbeiderbevegelse.54

Også Åsmund Svendsen legger hovedvekten på tidlig industrialisering, men begrunner det ikke nærmere.55 Fylket hadde dessuten byer som var store nok til å ha varierte håndverksmiljøer. Knut Heidar har karakterisert Fredrikstad som en relativt stor by med bred industriell basis, stort sett etablert før århundreskiftet, men ingen dominerende bedrifter. Dessuten hadde Fredrikstad et etablert borgerskap og en arbeiderklasse som i stor grad var født i byen.56 Den første foreningen tilknyttet Arbeiderpartiet var en håndverksarbeiderforening som ble stiftet allerede i 1893, og byen må ha vært viktig for partiet som holdt sitt landsmøte der i 1898. Alt før 1900 fantes altså i Fredrikstad et selvstendig sosialistisk miljø uten kjente organisatoriske røtter i den liberale arbeiderbevegelsen.

Det er uklart hvor langt disse observasjonene rekker for å forklare oppslutningen om NSA 20 år senere. Det som imidlertid er sikkert, er at NSA i Østfold hadde en solid støttespiller i avisen Smaalenenes social-demokrat som dekket storparten av fylket. Men hva som var virkning og hva som var årsak er usikkert. Den moderate arbeiderbevegelsen vernet om Moe-Johansen som avisens redaktør, samtidig som han utvilsomt bidro til å styrke den moderate linjen.

Sten Sparre Nilson sammenligner Østfold med Buskerud, men da for å diskutere Arbeiderpartiets nærmest totale dominans i Buskerud. Han finner ingen sosiale og økonomiske trekk som kan forklare forskjellen mellom fylkene, men viser i stedet til den dominerende stillingen som Christopher Hornsrud og Torgeir Vraa hadde i Buskerud.57 Begge hadde vært aktive siden før århundreskiftet og tilhørte den moderate retningen i partiet.58 Begge hadde røtter i den liberale arbeiderbevegelsen. Vraa hadde vært en av de skarpeste kritikerne av Moskva-tesene, men forble sammen med Hornsrud lojal mot partiet. Han ønsket trolig å sikre sin posisjon som redaktør av avisen Fremtiden og dermed hindre at den falt i hendene på Eugène Olaussen som var de radikales fremste representant i fylket. En noe annen forklaring på Arbeiderpartiets store oppslutning kan være at fagbevegelsen i Buskerud langt på vei var et resultat av en politisk agitasjon i 1906, regissert nettopp av Hornsrud og Vraa.59 Det kan ha bidratt til sterke bånd både til dem og til Arbeiderpartiet. Partiet i Buskerud kom dermed i stor grad til å stå for en politisk linje som ikke avvek vesentlig fra sosialdemokratenes, men altså innenfor Arbeiderpartiets organisasjon.60

Unntaket var Hønefoss og et par nabokommuner.61 Det var et av NSAs kjerneområder. Alt rundt 1890 eksisterte det et lite, men aktivt sosialistisk miljø i byen. I 1903 ble den sosialistiske arbeiderbevegelsen for alvor etablert med C. S. Bentzen og Jørgen Thon i ledelsen. Begge ble sentrale i den sosialdemokratiske opposisjonen, Bentzen som stortingsmann. Begge deltok i stiftelsen av NSA. Anders Ropeid knytter partiets suksess til disse personene og en særegen «radikal demokratisk politikk» basert på sosialisme, religiøse impulser og avholdsbevegelsen.62 Viktig var også avisen Hønefoss og Oplands socialdemokrat som støttet opposisjonen og NSA.

Ved siden av Østfold var Møre og Romsdal det fylket hvor NSA hadde størst oppslutning. Men fylket var delt. Sunnmøre og Romsdal, med Ålesund og Molde, fulgte NSA mens Nordmøre med Kristiansund fulgte Arbeiderpartiet. Frode Nordal Vegsund forklarer forskjellen først og fremst ut fra sterkere polarisering mellom klassene i Kristiansund enn i Ålesund.63 I tillegg hadde Kristiansund og Nordmøre en relativt tett kontakt med Trøndelag, hvor Fagopposisjonen sto sterkt. Vi kan også legge til at fylkets eneste arbeideravis gjennom hele perioden, Tidens krav, kom ut i Kristiansund og støttet Arbeiderpartiet. En annen forklaring på den delte oppslutningen, er at det eksisterte betydelige kulturforskjeller mellom den sørlige og nordre delen av fylket. NSAs mest sentrale personer, Anton Alvestad og Olav Oksvik, skal ha representert en lokal særegen individualistisk og nasjonaldemokratisk kultur som preget dem også lenge etter at de var kommet tilbake til Arbeiderpartiet.64 Alvestad og Oksvik var dominerende personligheter i arbeiderbevegelsen på Sunnmøre hvor de hadde bidratt til stiftelsen av en rekke arbeiderpartilag før fagbevegelsen var etablert.65

Romerike i Akershus var også et område hvor NSA sto sterkt. Det var store forskjeller mellom kommunene, men flere steder fikk partiet over 90 prosent av arbeiderstemmene.66 Leif Thingsrud har undersøkt tre partiforeninger som gikk inn i NSA. De var alle stiftet før fagforeningene på stedet, og ingen av dem hadde kollektivt tilmeldte fagforeninger.67 Han forklarer NSAs store oppslutning i Fetsund-området med at arbeiderne etter lensekonflikten i 1908 ikke våget å danne fagforening. Generelt hevder Thingsrud at NSA fikk størst oppslutning utenom tettsteder med etablerte industrimiljøer. På Romerike var «NSA nettopp et landsbygdsfenomen».68

Demokrati eller diktatur

Opposisjonens og senere NSAs taktikk er kanskje mest presist formulert i sosialdemokratenes forslag til vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte i 1919:

I erkjendelse av, at tilslutning fra folkeflertallets side, grundet paa socialistisk overbevisning, er nødvendig for at sikre en konsekvent gjennemførelse av socialismens økonomiske program, erklærer Det norske arbeiderparti, at det fremdeles i første række tilsigter paa overbevisningens vei at vinde flertal inden folket til gjennemførelse av sit program ved parlamentariske midler uten noget mindretalsdiktatur.69

For opposisjonen kunne kampen for sosialismen bare lykkes dersom den hadde støtte fra et flertall i folket, i Norge først og fremst målt som flertall på Stortinget. Partiledelsen hevdet på sin side at et mindretall kunne gripe makten gjennom arbeiderråd og etablere arbeiderklassens diktatur. Ifølge opposisjonen måtte en slik taktikk uvegerlig føre til mindretallsdiktatur, voldelige maktmidler og borgerkrig. «Demokrati eller diktatur – det er hovedstridsspørsmaalet i revolutions-diskussionen», skrev Oscar Pedersen allerede i 1918.70 Det var først og fremst dette som begrunnet NSAs eksistens, og det er i vår sammenheng uinteressant om kritikken av flertallet var treffende eller ikke.

Det som virkelig opprørte sosialdemokratene, var Kominterns krav om å gjennomføre revolusjonen «med alle midler, ogsaa med vaaben i haand […]».71 Selv om formuleringen ikke stammet fra Moskva-tesene, var den like bindende for medlemspartiene. For opposisjonen var dette tragisk og katastrofalt, men egentlig bare en nødvendig konsekvens av ideen om mindretallsrevolusjon. Moskva hadde erklært «at veien til oppnaalse av det socialistiske maal gaar gjennem borgerkrigen. Med vaaben i haand maa borgerskapets magt erobres», konstaterte Arbeider-politikken allerede før retningslinjene var alminnelig kjent i Norge.72 Det var en kamp arbeiderne umulig kunne vinne. Arbeiderpartiet måtte derfor innse at det ikke bare var «russisk guld, den norske delegation har bragt med sig hjem. Den har ogsaa bragt med sig den silkesnor, som skal benyttes ved arbeiderklassens politiske selvmord her i landet», skrev avisen noen dager senere.73

«Med vaaben i haand» ble en av NSAs mest brukte beskyldninger mot Arbeiderpartiet, og Tranmæl spesielt. Poenget er ikke at sosialdemokratene nødvendigvis trodde at Tranmæl ønsket å ty til vold, men at han, ved ikke å ta åpent og tydelig avstand fra tesene, forpliktet seg til å gjøre det, uavhengig av hva han personlig måtte mene om bruk av væpnet makt. Ironien, som neppe unngikk noen av partene, var at den konsekvente antimilitarismen var kommet inn i partiprogrammet i 1906 ved Tranmæls hjelp, og at det nå var han som måtte forsvare bruk av væpnet makt. Sosialdemokratene forsvarte nå en konsekvent antimilitarisme, mens de fra 1891 til 1906 hadde hatt folkevæpning som punkt på partiprogrammet. Den antimilitaristiske kritikken fortsatte også etter at Arbeiderpartiet hadde brutt med Komintern på grunn av blant annet forslaget om å etablere kommunale ordensvern med politimyndighet74 (som følgelig måtte kunne bære våpen) og interessen for skytterlagsbevegelsen. Arbeiderpartiet ønsket offentlig støtte til arbeidernes skytterlag på lik linje med støtten til de borgerlige lagene og protesterte mot at partimedlemmer var blitt ekskludert fra borgerlige lag. Ifølge NSA kunne en slik interesse for våpenbruk bare gi ammunisjon til borgerskapets agitasjon og styrke fascismen i Norge.75

Sosialdemokratene var ikke pasifister, og i gitte situasjoner kunne de også akseptere arbeiderråd. De mente bare at dette både var uaktuelt og uakseptabelt i Norge. Dersom arbeiderbevegelsen oppnådde flertall og mot formodning likevel ble truet med væpnet makt av borgerskapet, hadde imidlertid flertallet en selvsagt rett til å forvare seg med alle midler. Sosialdemokratene kunne dessuten akseptere mindretallsrevolusjon i land og situasjoner der dette var eneste utvei, men de var overbevist om at taktikken aldri ville føre til sosialismen. Arbeiderråd og maktbruk kunne vise seg nødvendig, men var aldri ønskelig. Etter landsmøtet i 1920 strakte Arbeider-politikken seg så langt som til å hevde at proletariatets diktatur kunne forsvares i selve «revolutionsøyeblikket», men måtte aldri bli en permanent løsning.76 Sosialdemokratene kunne godta programformuleringer om arbeiderråd og vold, bare det ikke ble presentert som foretrukket taktikk, men som nødløsninger.

Når alt kom til alt, var det ikke opp til partiets landsmøter å bestemme taktikken. Situasjonen i verden etter krigen var kaotisk og uforutsigbar, og hvordan den skulle møtes ble bestemt av den politiske og sosiale utviklingen. «Og den har ingen av os herredømme over.»77 Her lå kanskje den største forskjellen mellom opposisjonens og Lians taktikkforståelse. Til tross for en triviell forståelse av at framtiden var uforutsigbar, tvilte aldri sosialdemokratene på at den parlamentariske veien til sosialismen ville vise seg å være det eneste rette i Norge. Lian derimot, synes å ha vært mer åpen for at alternativer kunne vise seg nødvendig, selv om også han foretrakk den parlamentariske veien.

Det er ut fra dette vi må forstå sosialdemokratenes entusiasme for novembermanifestet fra 1918. Formuleringen i ettertid om at «arbeiderbevægelsen i Norge aldrig, verken før eller siden, har staatt saa sterkt og sikker» var betydelig overdreven og sikkert taktisk motivert. Men ifølge NSA var manifestets styrke at partiledelsen der krevde en rettferdig valgordning uten samtidig å kreve opprettelse av arbeiderråd. Derved oppga ledelsen sin «principielle antiparlamentarisme og anerkjendte demokratiets princip».78 Manifestet tok eksplisitt utgangspunkt i partiets prinsipielle program fra 1911. Selv om forberedelser til oppretting av arbeider- og soldatråd var et sentralt tema i manifestet, var det for sosialdemokratene bare ord av liten betydning så lenge rådene ikke ble fremmet som aktuelle alternative maktorgan.

Til stor irritasjon for sosialdemokratene, propaganderte Arbeiderpartiet gjennom hele partistriden både for arbeiderråd og parlamentarisk deltagelse, ofte samtidig. I så måte var novembermanifestet for dem et lysende klart unntak som NSA mente et framtidig samarbeid mellom partiene måtte bygge på. Det er derfor i vår sammenheng mindre interessant om manifestet var en manøver fra Lians side for å tøyle partiledelsen,79 eller en felles manøver fra partiledelsen og en radikalisert Lian for å uskadeliggjøre opposisjonen.80 Jeg hevder at det første alternativet er det mest riktige. Min viktigste begrunnelse er Lians oppsummering etter landsmøtet i 1919 som jeg har nevnt ovenfor.

Bedriftsråd – demokrati og økt produktivitet

Opposisjonens taktikkforslag og NSAs program kan utvilsomt tolkes i reformistisk retning, men de argumenterte aldri for en slik taktikk. De hevdet aldri at sosialismen kunne gjennomføres ved skrittvise reformer. Retorikken var situasjonsbestemt og upresis og ble mer moderat og uklar over tid, men sosialdemokratene tvilte aldri på at sosialismen innebar et brudd og at maktforholdene i samfunnet måtte endres fundamentalt. «Den offentlige magt maa faa herredømme over de uskrevne økonomiske love, som behersker samfundet»,81 skrev Oscar Pedersen og argumenterte for at dette måtte komme som et resultat av en, riktignok langsom, revolusjon som innebar mer enn parlamentariske reformer. Hverken sosialistene før 1914 eller sosialdemokratene var statssosialister. Statlig styring representerte i seg selv ingen form for sosialisme. Programposten som tok avstand fra statssosialismen var riktignok blitt fjernet i 1901, men det var angivelig først og fremst fordi den var hentet fra Tyskland og hørte hjemme i en annen historisk sammenheng.82 Statssosialisme «rokker ikke ved samfundsgrundlaget, saaledes som socialismen kræver», påpekte Chr. H. Knudsen i 1907.83 Både Arbeiderpartiet og senere NSA opererte med et skille mellom stat og samfunn. Vi må ikke glemme «at statsmagt og samfundsmagt ikke er et og det samme», skrev Pedersen.84 Klasseherredømmet ville forsvinne ved at «den kapitalistiske stat avløses av et socialistisk samfund», konstaterte NSAs valgprogram fra 1921.85 Statlige og kommunale reformer kunne fremme sosialismen, men måtte aldri bli avgjørende. Hva alt dette betydde i praktisk politikk er likevel uklart.

Dette var tradisjonelle synsmåter som kan føres helt tilbake til 1880-årene. Det nye var at sosialdemokratene ikke lenger betraktet politisk flertallsmakt som eneste forutsetning for sosialismen, men la nå også vekt på direkte makt og innflytelse i arbeidslivet. Radikaliseringen i arbeiderklassen og Fagopposisjonens agitasjon hadde ført til at sosialdemokratene måtte tenke nytt og ta direkte arbeidermakt alvorlig. Dette var ikke utelukkende taktisk motivert, men innebar også en ny forståelse av veien til sosialismen.

Til Arbeiderpartiets landsmøte i 1920 forelå to innstillinger, en om arbeiderråd og en om sosialisering. Både partiledelsen og opposisjonen var representert i komiteen. Innstillingen om arbeiderråd var som ventet delt, mens den om sosialisering var enstemmig. Her var både demokratisering og økonomisk vekst viktige elementer. Produksjon, omsetning og fordeling måtte organiseres «efter samfundets behov» samtidig som de «produktive krefter må økes», het det i landsmøtets enstemmige vedtak.86 For å oppnå dette skulle bedriftsråd organiseres. «Det der vedtagne socialiseringsprogram var i alt væsentlig socialdemokratisk […]», hevdet Moe-Johansen i ettertid.87 Sosialisering ble en av NSAs viktigste programsaker. Her var partiet fullt ut enig med Arbeiderpartiet.88

Bedriftsrådene ble viktige organ for sosialdemokratene. De skulle gi arbeiderbevegelsen muligheter, men også ansvar. «Hel socialisering kan ikke gjennomføres ad parlamentarisk vei alene», hevdet NSA89 og krevde at folk «med socialdemokratisk tankegang [måtte] sættes ind overalt hvor der træffes avgjørelser som har betydning for retningen i den økonomiske utvikling».90 Dette skulle bidra til å gjøre bedriftene mer effektive og moderne, og dermed modne for sosialismen, men skulle også bidra til økt samfunnsmessig produksjon og mer rettferdig fordeling. Det ville på sikt gi arbeiderne mer makt og dermed styrke demokratiet i bedriftene og samfunnet. Arbeidernes innflytelse ville øke «efterhvert baade direkte paa arbeidsbetingelserne og indirekte paa lovgivningsarbeidet, og litt efter litt utjevnedes den politiske, sociale og kulturelle forskjel mer og mer. Alt arbeide – skjønt i revisjonistisk form – drev mot det socialistiske ideal», skrev Jeppesen entusiastisk.91 Det var en videreføring av 1890-årenes dannelses- og kunnskapsideal på en ny arena. I retorikken skjedde imidlertid etter hvert en glidning bort fra sosialismen. I 1921 hevdet NSA at sosialiseringens mål ikke var staten, men en «planmæssig samfundsøkonomi, d.v.s. socialisme».92 I 1924 var ordet sosialisme utelatt, selv om innholdet i prinsippet var det samme.93

Det er Torbjørn Hanssens fortjeneste å ha påvist hvordan orienteringen mot arbeidsliv og bedriftsråd var noe nytt og viktig i sosialdemokratenes tankegang, selv om det ikke representerte et brudd med en angivelig tidligere statssosialistisk oppfatning, slik han hevder.94 Det er mer snakk om en ny dimensjon i arbeidet for sosialismen, så å si påtvunget av den historiske utviklingen. Hanssen hevder da også at det er rimelig å anta at sosialdemokratene mente «det politiske demokratiet skulle ha mest makt».95 «I erkjendelse av, at maalet naaes og bevares ved et utstrakt folkestyre vil partiet delta i stortings- og kommunevalg for at fremme sine programmæssige krav og socialismens gjennemførelse», het det i beretningen for 1921.96 «Statens rolle i produktionen […] kan og skal være den ordnende, regulerende faktor», skrev Oscar Pedersen.97

Også Christine Myrvang har analysert sosialiseringsdiskusjonen, blant annet med utgangspunkt i innstillingen til landsmøtet i 1920.98 Hun interesserer seg først og fremst for det vi kan kalle en teknokratisk argumentasjon for verdien av økt produktivitet og effektiv produksjon, både innen det kapitalistiske og det kommende sosialistiske samfunnet. Talsmann for en slik holdning var Arbeiderpartiets Alfred Madsen, men hun hevder at også Oscar Pedersen delte slike synspunkter. Ifølge Myrvang var poenget for begge at den sosialistiske økonomien måtte være minst like produktiv og effektiv som den kapitalistiske.99 Myrvang diskuterer ikke spesielt sosialiseringens demokratiske dimensjon. Jeg vil hevde at dette var NSAs hovedanliggende: «Partiet ser det som en hovedoppgave at arbeide for at forene arbeide og produktionsmidler, saaledes at produktionen og omsætningen ledes med det for øie at tilfredsstille samfundets behov paa bedste maate og med det mest fuldkomne industrielle demokrati», slik det het i partiets program for stortingsvalget 1921.100 Så vidt jeg kan se, argumenterte Pedersen ofte for den demokratiske dimensjonen og sjelden for økt produksjon og produktivitet. I den grad Madsens synspunkter var representative for Arbeiderpartiet, noe som på begynnelsen av 1920-tallet er usikkert, kan vi hevde at Arbeiderpartiet inntok en mer teknokratisk holdning til sosialisering enn NSA gjorde. Uansett, var den nye interessen for produktivitet og effektivisering, som absolutt var til stede i begge partier, et viktig skritt på veien mot 1930-tallets krisepolitikk.

Dersom det er riktig at det innen Arbeiderpartiet fantes en sterkere teknokratisk tankegang enn innen NSA, og at NSA i større grad representerte en idealistisk og demokratisk strømning innen sosialismen, kan det være et poeng at disse to retningene fikk utvikle seg i to organisatorisk adskilte miljøer. Vi kan også hevde at splittelsen bidro til svekket praktisk politisk makt, og at det derfor i begge arbeiderpartiene var lite behov for å reflektere over forholdet mellom idealer og endelige mål på den ene siden og praktiske resultater på den andre. I andre land ble idealismen holdt ved like i kommunistpartiene. Uansett kan splittelsen ha bidratt til at den idealistiske dimensjonen sto sterkere i Arbeiderpartiet etter gjenforeningen i 1927 enn den sto i for eksempel det svenske sosialdemokratiet. Vi vet ikke i hvilken grad dette var tilfelle, men det svenske sosialdemokratiet var trolig mer teknokratisk og moderniseringsorientert enn det norske.101 Dette må likevel ikke gjøres til en absolutt motsetning. Begge tankestrømningene fantes både innen Arbeiderpartiet og NSA og også innen det svenske sosialdemokratiske partiet.102 Det er likevel tidstypisk at det eneste foredraget på partienes samlingskongress i januar 1927 ble holdt av Alfred Madsen som agiterte for betydningen av å effektivisere industrien innen det kapitalistiske samfunnet.103

Internasjonalisme

Som kjent førte utbruddet av første verdenskrig til Den andre internasjonales sammenbrudd.104 De gamle sosialdemokratiske partienes støtte til sine nasjonale regjeringer ble oppfattet som forræderi mot arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritet. Nye radikale og revolusjonære grupper og partier vokste fram. I tillegg til selve krigen utfordret den russiske revolusjonen enheten i arbeiderbevegelsen. Den internasjonale sosialistiske arbeiderbevegelsen ble delt i tre.

De fleste gamle sosialdemokratiske partier var absolutte i sin kritikk av revolusjonen og ønsket å gjenreise den gamle internasjonalen på en parlamentarisk plattform. De danske og svenske sosialdemokratene hørte til denne gruppen. En annen gruppe partier støttet på sin side bolsjevikene fullt ut, og sluttet opp om Komintern. I denne gruppen finner vi Arbeiderpartiet. En tredje gruppe partier, noen gamle og noen nye, støttet revolusjonen, men mente erfaringene derfra ikke kunne overføres til Vest-Europa. Denne mellomgruppen opprettet sin egen sammenslutning: Wien-internasjonalen eller 2½ -internasjonalen, som den noe foraktelig også ble kalt. Per Maurseth hevder at sosialdemokratene i Norge sympatiserte med denne gruppen og at de dermed var mer radikale enn de danske og svenske sosialdemokratene.105 Etter flere mislykkete forsøk på å forene alle tre retningene, sluttet Den andre internasjonale og Wien-internasjonalen seg sammen i mai 1923 og dannet den Sosialistiske arbeiderinternasjonale (SAI) med østerrikeren Friedrich Adler som sekretær. I motsetning til Komintern var SAI løst sammensatt og uten felles program.

Så lenge opposisjonen var medlem av Arbeiderpartiet var det ikke aktuelt å inngå noen formelle internasjonale forbindelser, og selv etter partistiftelsen unnlot NSA å ta endelig stilling. På landsmøtet i mai 1922 fastslo partiet at det «endnu ikke [hadde] fundet tiden inde» til å velge mellom Den andre internasjonale eller Wien-internasjonalen.106 Partiet ønsket åpenbart at de to internasjonalene sluttet seg sammen. NSA var sterkt representert på SAIs stiftelseskongress og meldte seg umiddelbar inn i organisasjon. Partiet kom dermed til å stå i samme internasjonale sammenslutning som de danske og svenske sosialdemokratene. Det hadde antagelig vært en forutsetning hele tiden. Magnus Nilssen kom med i eksekutivkomiteen, men møtte aldri.107 Det skyltes trolig først og fremst NSAs svært dårlige økonomi.

Allerede i 1918 brøt Arbeiderpartiets nye ledelse de formelle forbindelsene til de sosialdemokratiske partiene i Danmark og Sverige. I stedet overtok NSA rollen som søsterparti selv om de svært ulike styrkeforholdene vanskeliggjorde et formelt samarbeid. Kontakten var for det meste uformell og gikk gjennom personlig brevveksling. Helt siden 1880-årene hadde det eksistert et nært samarbeid mellom arbeiderpartiene og flere i den gamle partiledelsen hadde opparbeidet personlige bekjentskaper i Danmark og Sverige.

Både av prinsipielle og praktiske grunner var fellesskapet med sosialdemokratene i Danmark og Sverige viktig for opposisjonen og senere NSA. Solidaritet over landegrensene satt i ryggmargen på mange av veteranene. Allerede i 1918 ble uformelle kontakter etablert,108 og det svenske partiet var representert på NSAs stiftelsesmøte. Danskene var også invitert, men var forhindret fra å komme på så kort varsel. De følgende årene vedvarte de uformelle kontaktene, blant annet i form av betydelig pengestøtte til avisarbeidet. Det var også samarbeid om å forhindre at LO forlot den sosialdemokratiske Amsterdam-internasjonalen, og da dette ikke lykkes, å hindre innmeldelse i Kominterns røde faglige internasjonale.109

Før SAI ble etablert i mai 1923 var spørsmålet om positiv internasjonal tilknytting rimeligvis lite framme i NSAs retorikk. Den internasjonale argumentasjonen var i all hovedsak negativ, rettet mot Arbeiderpartiets kominternmedlemskap. Da NSA kom med i SAI, og spesielt etter at Arbeiderpartiet i november brøt med Komintern, ble situasjonen en annen. Nå var det NSA som kunne skilte med internasjonal solidaritet og internasjonalt samarbeid. «Et arbeiderparti er bare sosialistisk i den forstand som det er internasjonalt», het det nå.110 Argumentet ble forsterket ved Arbeiderpartiets uvilje mot å nærme seg SAI. Partiet betraktet seg fortsatt som kommunistisk og revolusjonært og motsatte seg samrøre med de gamle sosialdemokratiske partiene i Skandinavia og resten av Europa. Internasjonal solidaritet og internasjonale forbindelser ble derfor det store stridsspørsmålet i NSAs polemikk mot Arbeiderpartiet. Vi kan kanskje si at NSA framhevet betydningen av det internasjonale sosialistiske fellesskapet for å kompensere for sin manglende styrke i Norge.

Medlemskap i SAI var da også NSAs absolutte krav til Arbeiderpartiet i forsøkene på å samle de to partiene. Kravet var desto viktigere fordi de danske og svenske sosialdemokratene satte medlemskap i SAI som en forutsetning for å samarbeide med et eventuelt nytt parti. Forutsetningen ble presisert i den skandinaviske samarbeidskomiteen 14. februar 1926,111 og så sent som 11. november het det at selv om man ville åpne for diskusjoner, var det mange i Danmark og Sverige som ikke ønsket å samarbeide med et parti som sto utenfor Internasjonalen.112 Etter samlingen ble ikke det skandinaviske samarbeidet gjenopprettet før i 1936.

SAIs sekretær Friedrich Adler mente på sin side at det var viktigere å få i stand nasjonal enhet enn å sikre medlemskap i SAI. Ifølge han ville medlemskapet uansett komme før eller siden. For å overbevise partiledelsen og medlemmene deltok han på NSAs landsstyremøte i slutten av november. Han holdt samtidig et offentlig foredrag som ble godt mottatt i Arbeiderbladet. Vi vet ikke om han hadde uformelle samtaler med noen i Arbeiderpartiets ledelse. Det er uansett all grunn til å tro at Adlers entusiasme for sammenslutning spilte en viktig rolle for NSAs endelige aksept, men at han trolig hadde liten eller ingen betydning for Arbeiderpartiets stillingtagen.113 Det nye sammensluttete partiet ble da heller ikke medlem av SAI før i 1938.

Valgplakat fra kommunevalget i Oslo 1925 med portretter av de sosialdemokratiske kandidatene Carl Jeppesen, Sverre Iversen, Randolf Arnesen, Per Kviberg, K. F. Dahl og Ludvig Hansen.

Foto: Arbark

Samling

Det er ikke plass til å diskutere utviklingen av NSA fra stiftelsen i 1921 fram til sammenslutningen med Arbeiderpartiet i 1927. Den var da heller ikke spesielt begivenhetsrik. Så vidt jeg kan se kom partiet ikke med noen initiativ av betydning. Vi kan si at partiet aldri kom ut over de rammene som eksisterte da det ble stiftet. En årsak var nok at det, med unntak av militærspørsmålet, i praktisk politikk var liten uenighet mellom NSA og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet var dessuten det desidert største partiet. Stortingsvalget 1924 og kommunevalget 1925 demonstrerte at NSA aldri ville kunne bli en politisk kraft. I tillegg, som en konsekvens av den lave oppslutningen, var økonomien elendig.

Det var den ideologiske uenigheten med Arbeiderpartiet, først og fremst Tranmæl, som holdt liv i NSA. Gjennom hele partiets eksistens var det nesten flere ganger ukentlig polemiske ledere i Arbeider-politikken/Den nye sosial-demokraten rettet mot han. Polemikken var gjensidig, men betydde nok mer for NSA enn for Arbeiderpartiet.114 Brodden i polemikken ble etter hvert likevel mer avdempet.

Spørsmålet om samling mellom NSA og Arbeiderpartiet kom opp flere ganger. Alt før stiftelsen av NKP kom Tranmæl med en samlingsinvitt i forbindelse med Arbeiderpartiets jubileum i august 1922. Forutsetningene var neppe de beste. Mens Arbeiderpartiet feiret 35-årsdagen, markerte sosialdemokratene partiets første 30 år! Det hjalp heller ikke at Tranmæl inviterte til samling på grunnlag av «masseaktionen, raadssystemet og diktaturet».115

Det er uklart hva Tranmæl ønsket med invitasjonen, han må på forhånd ha visst at den ville bli avvist. Det var kanskje også hensikten. Uansett inviterte han helt fram til våren 1926 til samling på samme grunnlag. NSA avventet på sin side en holdningsendring. På NSAs landsmøte i 1924 fremmet Sverre Iversen, som hadde hatt betenkeligheter ved partidannelsen i 1921, forslag om å søke samling på grunnlag av manifestet fra november 1918, men fikk ingen tilslutning.116 Landsmøtet påpekte at Tranmæl allerede hadde avvist et slikt grunnlag. NSA satte dessuten som absolutt krav at et eventuelt samlet parti måtte opprettholde sosialdemokratenes internasjonale forbindelser. Sosialismen var, og måtte være, internasjonal.

Etter Landsorganisasjonens mislykkete forsøk på forene alle de tre arbeiderpartiene,117 var krefter både i NSA og Arbeiderpartiet i januar 1926 modne for å slutte partiene sammen. NSA oppfattet likevel fortsatt Arbeiderpartiet som tvetydig. Mens enkelte tilsynelatende inviterte til samarbeid på et grunnlag NSA kunne forhandle om, presiserte fortsatt Tranmæl at det var en «vilfarelse» å tro at Arbeiderpartiet var blitt sosialdemokratisk. Partiet sto fortsatt på «den revolusjonære sosialismens eller kommunismens grunn», hevdet Arbeiderbladet.118 I mai inviterte likevel NSAs landsstyre til samling på fritt grunnlag.119 Samtaler kom i gang utpå høsten, og etter Adlers avklaring i november, var alt klart for å forene kreftene. Samlingskongressen fant sted i slutten av januar 1927. Arbeiderpartiet måtte gi avkall på masseaksjon og diktatur som politisk grunnlag, mens NSA måtte gå med på å utsette spørsmålet om de internasjonale forbindelsene til et senere landsmøte. Det skulle ta over ti år.

NSAs siste landsmøte fant sted i forkant av samlingskongressen. Det artet seg som en hyllest til samlingen og en hyllest til de sosialdemokratiske veteranene, spesielt Carl Jeppesen som var til stede. Landsmøtet ble avsluttet med «Gryr i Norden», skrevet av Jeppesen og var en av sosialdemokratenes mest brukte sanger. Det kan oppfattes som en hilsen til veteranen og en innsikt i at en epoke i arbeiderbevegelsens historie i Norge var avsluttet.

Det nye partiet

Til slutt en observasjon. Med tydelig sympati definerer Sheri Berman sosialdemokrati på 1930-tallet som en ideologi basert på en fundamental overbevisning om politikkens muligheter til å regulere den kapitalistiske økonomien i hele folkets interesse gjennom fellesløsninger på tvers av klassegrensene.120 Sosialismen var ikke lenger en konkret samfunnsformasjon som man forventet å nå, men et ideal. For Berman var dette en særegen ideologi i forhold til både marxisme og liberalisme som begge forfektet økonomiens primat. Med henvisning til Karl Polanyi121 argumenterer hun for at sosialdemokratiet med sin politiske styringsambisjon hadde et fundamentalt fellestrekk, alt annet ulikt, med fascismen, nazismen og New Deal i USA. Alle forfektet politisk styring av økonomien innenfor kapitalismens rammer som løsning på krisen i 1930-årene. Berman bruker Sverige som eksempel, men analysen er også treffende for Arbeiderpartiets historiske rolle, om enn ikke nødvendigvis intensjon, på 1930-tallet.

Berman fører ideologien tilbake til sosialdemokratiet før første verdenskrig. Jeg har imidlertid i denne artikkelen argumentert for at sosialismen var et høyst levende og relevant mål for NSA. Slik var det også for Arbeiderpartiet. I stedet for å snakke om en ideologisk kontinuitet bakover i tid eller et bevisst brudd med en tidligere marxistisk ideologi, er det rimeligere å hevde at ideologien endret seg glidende etter hvert som arbeiderpartiene havnet i posisjoner og situasjoner hvor de måtte velge, ikke nødvendigvis eksplisitt eller bevisst, mellom økt oppslutning ved valg eller å holde fast på målsettingen om en sosialistisk samfunnsendring. I det lange løp var begge strategier umulig å følge samtidig.122 Målet ble endret fra sosialisme til parlamentarisk suksess og politisk makt i praktisk økonomisk politikk, selv om sosialismen fortsatt var et ideal.123 Forholdet mellom strategi og taktikk var dermed blitt annerledes enn det tidligere hadde vært. Hovedpoenget i vår sammenheng er at krisepolitikken på 1930-tallet var et resultat av en ny forståelse av politikkens muligheter innen det kapitalistiske samfunnet. Slik sett er den sosialdemokratiske selvforståelsen i dag en helt annen enn NSAs selvforståelse. Dersom NSA har hatt noen betydning i norsk politikk, er det nettopp som en forsvarer av de klassiske sosialistiske idealene slik at de kunne komme til uttrykk i 1930-årene og også i etterkrigstiden. Jeg vet ikke i hvilken grad dette var tilfelle. Uansett var sosialdemokratene i NSA sosialister. Dersom det er rimelig å snakke om en «reformistisk høyreside» i norsk arbeiderbevegelse, befant den seg i Arbeiderpartiet under hele partistriden.

Litteratur

1ste mai.

Arbeider-politikken.

Arbeidet.

Berman, S. (2006). The primacy of politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Berman, S. (2009). The primacy of economics versus the primacy of politics: Understanding the ideological dynamics of the twentieth century. Perspectives of politics, 7(3), 561–578.

Berntsen, H. (2007). Tilbake til start? Oslo: Aschehoug.

Bjørgum, J. (2004). Hvorfor ble Arbeiderpartiet splittet i 1923?: En kommentar til Åsmund Egge. Historisk tidsskrift, 83(2), 279–306.

Bjørnson, Ø. (1990). På klassekampens grunn (1900–1920). Oslo: Tiden.

Braunthal, J. (1978). Geschichte der internationaale: Band 2. Berlin-Bonn: Dietz Nachf.

Dagbladet.

Dehli, M. (1987). Fredrikstad bys historie: Bd.4. Fredrikstad i krigstid og krisetid 1914–1940. Fredrikstad kommune.

Den nye Social-demokraten.

Fostervoll, K. (1969). Norges sosialdemokratiske arbeiderparti 1921–1927. Oslo: Samlaget.

Fremtiden.

Fure, O.-B. (1983). Mellom reformisme og bolsjevisme (Doktorgradsavhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.

Götz, N. (2002). Att lägga historien til rätta. Tvärsnitt, 24(1), 28–43.

Hallingsby, E. G. (1971). De tre arbeiderpartiene ved stortingsvalget i Buskerud i 1924 (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Oslo.

Hanssen, T. (1983). Den sosialdemokratiske opposisjon 1918–1921. En ideologianalyse (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Oslo, Oslo.

Heidar, K.M. (1980). The deradicalisation of working class parties: A study of three labour party branches in Norway (Doktorgradsavhandling). London School of Economics, London.

Hønefoss og Oplands socialdemokrat.

Kokkvoll, A. (1984). Stillingskrigen mellom skandinaviske sosialdemokrater og det norske arbeiderparti i 1920-og 1930-åra. I P. Fuglum & J. Simensen (Red.), Historie nedenfra: Festskrift til Edvard Bull på 70-årsdagen (s. 113–121). Oslo: Universitetsforlaget.

Lafferty, W. M. (1971). Economic development and the response of labor in Scandinavia. Oslo: Universitetsforlaget.

Lafferty, W. M. (1974). Industrialization, community structure, and socialism. Oslo: Universitetsforlaget.

Langfeldt, K. (1961). Moskva-tesene i norsk politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Langfeldt, K. (1962-63). «Den socialdemokratiske oppositionsgruppe» – Et politisk intermesso 1918–1921. Historisk tidsskrift, 42, 243–277.

Langfeldt, K. (1964). Fraksjonell virksomhet innenfor Det norske arbeiderparti, 1918–1921: Replikk. Historisk Tidsskrift, 43(1), 64–66.

Lian, O. O. (1919). Stillingen efter arbeiderpartiets landsmøte. Meddelelsesblad, (14), 113–119.

Lie, H. (1988). Martin Tranmæl: Et bål av vilje. Oslo: Tiden.

Luebbert, G. M. (1991). Liberalism, Fascism, or Social Democracy. Oxford: Oxford University Press.

Maurseth. P. (1987). Arbeiderbevegelsens historie i Norge: Bd. 3. Gjennom kriser til makt (1920–1935). Oslo: Tiden.

Melle, O. (1997). Arbeiderpartistaten – sunnmørsk utakt. Nytt norsk tidsskrift, (3), 228–253.

Meyer, H. (1934). Det norske arbeiderpartis landsmøter 1912–1933. Oslo: Det norske arbeiderpartis forlag.

Meyer, H. (1939). Arbeiderpartiet 1914–1923. I H. Koht (Red.), Det norske arbeiderpartis historie 1887–1937: B. 2 (s. 115–370). Oslo: Det norske arbeiderpartis forlag.

Moen, E. (1991). Praktisk politikk og politisk taktikk. Arbeiderhistorie, 206–224.

Moulson, C. B. (2017). «Stem op mod bolsjevik flommen!» (Masteroppgave i historie). Universitetet i Oslo, Oslo.

Myrvang, C. (1995). Sosialistiske produksjonsidealer – «dagen derpaa»: storskala og teknokrati i norsk sosialiseringsdebatt og -teori 1917–1924 (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Oslo, Oslo.

Nilson, S. S. (1980). Landemerker i en partihistorie: Om metoders styrke og svakhet. Statsvitenskaplig tidskrift, (2), 99–119.

Nilson, S. S. (1981). Factional Strife in the Norwegian Labour Party 1918–1924. Journal of Contemporary History, 16, 691–704.

Nilson, S. S. (1988). A labor movement in the communist international: Norway 1918–1923. I H. A. Schmitt (Red.), Neutral Europe between war and revolution 1917–1923 (s. 133–175). Charlottesville: University Press.

[NSA]. (1921a). Norges socialdemokratiske arbeiderparti. Hvad vil socialdemokratene? Kristiania: s.n..

[NSA]. (1921b). Norges socialdemokratiske arbeiderparti. [Kringen, O.]. Socialismen kommunismen og arbeiderne. Kristiania: s.n..

[NSA]. (1922). Norges socialdemokratiske arbeiderparti. Beretning om partiets virksomhet 1921. Kristiania: s.n..

[NSA]. (1923). Norges socialdemokratiske arbeiderparti. Fem aars strid i norsk arbeiderbevegelse. Kristiania: Norges socialdemokratiske arbeiderpartis forlag.

[NSA]. (1924). Norges socialdemokratiske arbeiderparti. Hvad vil socialdemokratene? Kristiania: s.n..

Olstad, F. (1990). Jern og metall 100 år: Bd 1. 1891–1940. Oslo: Tiden.

Olstad, F. (2009). LOs historie: B. 1. Med knyttet neve: 1899–1935. Oslo: Pax.

[Opposisjonen]. (1918). Det norske arbeiderpartis program og taktikk. Fra minoriteten paa arbeiderpartiets landsmøte. Kristiania: s.n..

[Opposisjonen]. (1919). Den Socialdemokratiske oppositionsgruppe. Til Det norske arbeiderpartis medlemmer! Kristiania: s.n..

Pedersen, O. (1918a). Demokratiet og revolutionen. Kristiania: Det norske arbeiderpartis forlag.

Pedersen, O. (1918b). Kløften i socialdemokratiet. Det tyvende aarhundre, 111.

Polanyi, K. (1957). [1947]. The great transformation. Boston: Beacon Press.

Przeworski, A. (1985). Capitalism and social democracy. Cambridge: Cambridge University Press.

Ropeid, A. (1968). Hønefoss: Tredje bind. Kirke og skole – sentrum og service: 1800–1963. Hønefoss: Hønefoss kommune.

Sejersted, F. (2011). The age of social democracy. Princeton: Princeton University Press.

Smaalenenes social-demokrat.

Social-demokraten.

[Sosialistiske arbeiderinternasjonale]. [1925]. Zweiter Kongress der Sozialistischen Arbeiter-Internationale in Marseille 22. bis 27. August 1925. Berlin: Vorwärts-Buchdruckerei.

Statistisk centralbyrå. (1923). Kommunevalgene 1922. Kristiania: Aschehoug.

Steinmo, S. (1988). Social democracy vs. Socialism: Goal adaption in social democratic Sweden. Politics & society, 16(4), 403–446.

Stokland, H. (1963). Fraksjonell virksomhet innenfor Det norske arbeiderparti, 1918–1921. Historisk tidsskrift, 42, 334–339.

Sundvall, E. W. (2020). Arbeiderpartiet og austromarxismen. Historisk tidsskrift, 99(2), 112–127. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2020-02-03

Svendsen, Å. (2004). Østfolds historie: Bd. 4. Fylke i grenseland. Sarpsborg: Østfold fylkeskommune.

Thingsrud, L. S. (1984). Organisering og splittelse: Organisering av og rekruttering til de tre arbeiderpartiene i 1920-årene i fire kommuner på nedre Romerike (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Oslo, Oslo.

Træen, J. (1982). Splittelsen innen arbeiderbevegelsen i Buskerud: Diskusjon, kamp og partisplittelse i 20-åra (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Oslo, Oslo.

Vegsund, F. N. (1986). Fra splittelse til samling: Arbeiderbevegelsen i Møre fylke 1918–1927 (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Bergen, Bergen.

Wilhelmsen, M. (2019). Tre partiers kamp om arbeiderne. Det norske arbeiderpartis, Norges kommunistiske partis og Norges socialdemokratiske arbeiderpartis valgkamp ved stortingsvalget i 1924 (Masteroppgave i historie). Universitetet i Oslo, Oslo.

Ølberg, P. M. (1957). Samlingsbestrebelser i norsk arbeiderbevegelse fra november 1923 til januar 1927 (Magistergrad i statsvitenskap). Universitetet i Oslo, Oslo.

Årdal, O. (1989). Makt og avmakt: Den første arbeiderorganiseringa på Sunnmøre. Arbeiderhistorie, 151–169.

1Artikkelen er en oversiktsartikkel. Den bygger ikke på systematisk forskning, men på eksisterende litteratur. Enkelte aviser er usystematisk gjennomgått, basert på Nasjonalbibliotekets avisdatabase. Søkemotoren er ikke perfekt, den gir mangelfull treff i avisoverskrifter. Avisseriene er ikke alltid digitalisert i sin helhet. Måneder og år mangler. Dessuten mangler enkeltnummer, uten at det er angitt i basen. En del referanser er hentet fra litteraturen, uten at det er kreditert. Koronakrisen har vanskeliggjort arkivbesøk.
2Generelt for arbeiderbevegelsen gjennom hele perioden 1918–1927, se Bjørnson 1990 og Maurseth 1987. Fostervoll 1969 er den eneste samlede framstillingen av NSAs historie.
3Pedersen 1918b: 111.
4[Opposisjonen] 1918. Den videre kronologiske framstillingen tar utgangspunkt i Langfeldt 1962-63. En del sentrale kilder er publisert som bilag til artikkelen, blant annet protokoll fra NSAs stiftelsesmøte.
5Benevnelsen ble så langt jeg vet første gang brukt av Alfred Eriksen etter Arbeiderpartiets landsmøte i 1912. «Dr. Eriksens foredrag», Social-demokraten 18.4.1912.
6«Til landets arbeiderorganisasjoner», Social-demokraten 30.11.1918.
7Olstad 2009: 264–267. Se også Fure 1983: 72.
8[NSA] 1923: 6.
9[Opposisjonen] 1919: 7.
10«Til Det norske arbeiderpartis medlemmer!», Social-demokraten 5.6.1919.
11Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (AAB): Det norske arbeiderparti landsmøte 1919. Dagsorden: 16.
12«Vil stortingsgruppen sprænge partiet?», Fremtiden 28.5.1919.
13«Fraktionsmøtet igaar», 1ste mai 2.6.1919.
14Slik Fure hevder (1983: 97).
15Jf. [Opposisjonen] 1919: 6.
16Lian 1919: 113–119.
17«Fagkonferansen uttaler sig for ny valgordning og nye valg», Social-demokraten 3.3.1919.
18«Dagens tekst», Smaalenenes social-demokrat 14.6.1919.
19Om Moe-Johansen, se Dehli 1987: 129–146.
20Etter «Hvad andre aviser skriver», Arbeider-politikken 5.6.1920.
21Uthevet i originalen. Puntervold, «Skillelinjen paa landsmøtet», Arbeider-politikken 15.5.1920.
22«Arbeiderpartiets landsmøte», Arbeider-politikken 22.5.1920.
23«Omkring partilandsmøtet», Arbeider-politikken 29.5.1920.
24[NSA] 1922: 1.
25«Omkring landsmøtet», Arbeidet 3.6.1920.
26Trykt i Social-demokraten 2.9.1920.
27Tesene var først og fremst myntet på situasjonen i Tyskland. Jorunn Bjørgum hevder at Komintern ikke hadde spesiell interesse av å få sosialdemokratene ekskludert fra Arbeiderpartiet, men det har liten betydning for hvordan opposisjonen og andre i partiet tolket tesene (2004: 283 n 20).
28Langfeldt 1961: 41.
29«Det norske arbeiderparti og Internationalen», Social-Demokraten 1.11.1920.
30«Landsstyrets indstilling», Arbeider-politikken 6.11.1920.
31Protokoll fra Den socialdemokratiske Oppositions 3. landskonferanse. Bilag 2 til Langfeldt 1962–63.
32Maurseth 1987: 173.
33Meyer 1939: 258.
34«Norges socialdemokratiske arbeiderparti», Den nye social-demokraten 11.5.1926.
35Maurseth 1987: 392.
36«En underretning fra landsmøtets mindretal», Social-demokraten 2.4.1918.
37Her sitert etter «Partiet: Fra minoriteten paa arbeiderpartiets landsmøte», Hønefoss og oplands socialdemokrat 24.4.1918. A. Knudsen i oppropet er ganske sikkert identisk med Aksel Knudsen.
38Vidnes, «Arbeiderpartiet gaar helt til bolsjevismen». Artikkelen ble refusert i Social-demokraten, men ble publisert i en rekke arbeiderpartiaviser og borgerlige aviser. Her: Hønefoss og oplands sosialdemokrat 17.5.1919.
39Se for eksempel Moulson 2017.
40Nilson 1981: 702.
41Jf. Luebbert 1991: 187.
42Stokland 1963. Se også Langfeldt 1964.
43AAB: Ark-1341 Meyer, Håkon: F/L0001/0001 Ole O. Lian, manus til biografi (maskinskrevet). Både Meyer og Fure (1983: 103) mener at Lian endret holdning. Se også Hanssen 1983: 151–154. For Lians egen framstilling av sitt standpunkt etter landsmøtet i 1919, se note 16.
44AAB: Arbeiderpartiets landsmøteprotokoll 1919: 79 og beretning 1919: 3.
45«Også du – min søn Brutus!», Smaalenenes social-demokrat 3.6.1919.
46Trykt i Social-demokraten, her etter «Chr. H. Knudsen tar avstand fra partiledelsen», Smaalenenes social-demokrat 26.6.1919.
47«Stortingsmann Hornsrud uttaler sig», Dagbladet 1.11.1920.
48Lafferty 1971; Lafferty 1974.
49Maurseth 1987: 318–319.
50Lie 1988: 277.
51Statistisk centralbyrå 1923: 36–37, 40–41.
52Svendsen 2004: 224.
53Lafferty 1974: 308.
54Nilson 1980: 105; Nilson 1988: 161.
55Svendsen 2004: 226.
56Heidar 1980: 191–192.
57Nilson 1980; Nilson 1988.
58Se også Træen 1982.
59Moen 1991: 223.
60Hallingsby 1971.
61Nilson 1980: 107.
62Ropeid 1968: 66–144.
63Vegsund 1986: 124.
64Melle 1997: 228–253.
65Årdal 1989.
66Maurseth 1987: 318.
67Thingsrud 1984: 180.
68Thingsrud 1984: 193.
69Her etter [Opposisjonen] 1919: 3.
70Pedersen 1918a: 17.
71«Statuter for den kommunistiske internationale», Social-demokraten 4.9.1920.
72Uthevet i originalen, «Med vaaben i haand…», Arbeider-politikken 28.8.1920.
73«Partiet efter Moskva-kongressen», Arbeider-politikken 4.9.1920.
74Vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte 1925 etter Meyer 1934: 96.
75«Arbeidermilits?», Den nye social-demokraten 23.7.1925.
76«Klare linjer eller ingen linjer», Arbeider-politikken 22.5.1920.
77«Dagens tekst», Smaalenenes social-demokrat 11.6.1919.
78Kursiv i originalen. [NSA] 1923: 5.
79Olstad 1990: 306.
80Fure 1983: 77–78; AAB: Ark-1341 Meyer, Håkon: F/L0001/0001 Ole O. Lian, manus til biografi (maskinskrevet); Meyer 1939: 206–207 og Lie 1988: 282 tolker manifestet i samme retning. Meyer og Lie observerte partistriden i samtiden, og det er derfor interessant at deres vurdering og forståelse av sosialdemokratene nærmest er motsatt av det jeg hevder er den riktige. Uenigheten bunner trolig i at de tolker sosialdemokratens ideologi for firkantet og ut fra datidens retorikk.
81Pedersen 1918a: 5.
82«Statssocialisme», Social-demokraten 21.3.1900.
83«Det røde spøgelse: Tobaksmonopolet», Social-demokraten 1.6.1907.
84Uthevet i originalen. Pedersen 1918a: 4.
85Her etter: «Vort program», Hønefoss og oplands socialdemokrat 28.6.1921.
86Meyer 1934: 43.
87«Dagens tekst», Smaalenenes social-demokrat 19.01.1921; jf. Hanssen 1983: 60.
88[NSA] 1922: 4.
89[NSA] 1921a: 14.
90[NSA] 1921b: 22.
91Jeppesen, «Litt historie», Social-demokraten 5.10.1920.
92Uthevet i originalen. [NSA] 1921a: 13.
93[NSA] 1924: 11.
94Hanssen 1983: 70, 167.
95Hanssen 1983: 77.
96[NSA] 1922: 6.
97Pedersen, «Proletarisk diktatur, statsgrep og partiprogram», Arbeider-politikken 24.4.1920. Jf. Hanssen 1983: 118.
98Myrvang 1995.
99Myrvang 1995: 145.
100Her etter: «Vort program», Hønefoss og Oplands socialdemokrat 28.6.1921.
101Sejersted 2011: 48–49.
102Götz 2002: 28–43.
103Jf. Berntsen 2007: 69.
104Framstillingen av de internasjonale organisasjonene bygger på Braunthal 1978.
105Maurseth 1987: 411–412; Jf. «Eksempelet Tyskland», Arbeider-politikken 23.9.1922.
106«Internasjonal arbeiderpolitikk», Arbeider-politikken 22.5.1922.
107Sosialistiske arbeiderinternasjonale 1925: 89.
108Kokkvoll 1984: 117.
109Kokkvoll 1984: 116.
110Referert etter Smaalenenes social-demokrat. «Partipressen om enhetsfront og samling», Den nye social-demokraten 12.4.1924.
111AAB: Ark-1111 Norges socialdemokratiske arbeiderparti: D-L0002/Protokoll 1926: 10–11.
112AAB: Ark-1111 Norges socialdemokratiske arbeiderparti: D-L0005.
113Jf. Sundvall 2020: 120.
114Jf. Wilhelmsen 2019: 62.
115«Klarhet», Social-demokraten 12.9.1922.
116«Vaart landsmøte», Den nye social-demokraten 27.5.1924.
117Se Ølberg 1957 og Maurseth 1987.
118«Grunnlaget for samling», Arbeiderbladet 8.3.1926.
119«Norges socialdemokratiske arbeiderparti», Den nye social-demokraten 11.5.1926.
120Berman 2006; Berman 2009.
121Polanyi 1957.
122Przeworski 1985.
123Jf. Steinmo 1988.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon