Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinnelige pressefotografer i arbeiderpressen

Usynlige eller usynliggjorte?
Women photographers in the Norwegian Labour press
Invisible or overlooked?
Fotoarkivar og koordinator for fotogruppa ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kvinnelige pressefotografer har blitt oversett i ulike fremstillinger av norsk fotohistorie. Denne artikkelen viser at selv om kvinnene har vært delvis usynlige, har de allikevel satt sitt preg på arbeiderbevegelsens aviser og tidsskrifter og fortjener en synliggjøring. Artikkelen undersøker hvor mange kvinner som faktisk har vært i yrket og skisserer utviklingen av pressefotografenes kjønnssammensetning. Videre presenteres tre kvinner og deres arbeid som pressefotografer i ulike perioder. De tre fotografene som tjener som eksempler er Gerda Grepp som var avisen Arbeiderbladets korrespondent under den spanske borgerkrigen, Sølve Harm som arbeidet som pressefotograf på Arbeidernes pressekontor fra 1963 til 1981 og Mimsy Møller som har vært ansatt i Arbeiderbladet/Dagsavisen siden 1984. Basert på et sammensatt kildemateriale av avisartikler, tidsskrifter, brev og bilder samt intervju, tegnes et bilde av disse fotografenes virke.

Nøkkelord: Arbeiderpresse, pressefotografer, fotohistorie, kjønn, kvinnelige fotografer

Women photographers in the press have been overlooked in different works on Norwegian photo history. This article shows that although women have been partly invisible, they still made a mark in the newspapers and magazines of the labour movement, and they do deserve to be seen. The article looks into how many women have actually been involved in the occupation, and an outline of the profession’s evolving gender composition is drawn. Three women and their work as press photographers in different periods are presented. The three photographers that serve as examples are Gerda Grepp, who was a correspondent for the newspaper Arbeiderbladet during the Spanish Civil War; Sølve Harm, who worked as a press photographer in Arbeidernes pressekontor (The Labour Press Office) from 1963 to 1981; and Mimsy Møller, who has been employed at Arbeiderbladet/Dagsavisen since 1984. These photographers’ works are presented on the basis of a wide array of source material such as newspaper articles, magazines, letters, photographs and interviews.

Keywords: Labour press, press photography, photo history, gender, women photographers

Mimsy Møller dokumenterer Erna Solbergs ankomst til Høyres valgvake i september 2009. Foto: Bjørn Steinar Delebekk / VG (Bildet er beskåret)

Den stereotypiske pressefotografen var en mann. En mann med hatt og pressekort og kamera rundt halsen. Eller? Arbeiderbladet har brukt flere kvinnelige pressefotografer, og jeg vil i denne artikkelen presentere tre av dem. Artikkelen vil først og fremst rette søkelyset på hvordan kvinnelige fotografer har blitt usynliggjort i norsk fotohistorie, undersøke hvor mange kvinner som faktisk har vært pressefotografer og trekke frem de tre fotografene som eksempler på at kvinnene allikevel har satt sitt preg på aviser og tidsskrifter i arbeiderpressen. Jeg har valgt å undersøke arbeidssituasjonen og karrierene til disse tre kvinnene: Gerda Grepp som jobbet for Arbeiderbladet som korrespondent under den spanske borgerkrigen (1936–39), Sølve Harm som begynte å arbeide som pressefotograf på Arbeidernes pressekontor i 1963 og Mimsy Møller som har vært ansatt i Arbeiderbladet siden 1984 og fremdeles jobber i Dagsavisen som den eneste fotografen med fast ansettelse.

Jeg har valgt disse fotografene fordi de representerer hver sin periode. Grepp arbeidet i pionertiden for pressefotografene, og var den første norske, kvinnelige journalisten som reiste til Spania under borgerkrigen. Allikevel er fotografiene hennes ukjente, og selv om hun har blitt løftet frem som skrivende journalist i de senere år, har rollen hennes som fotograf blitt fullstendig glemt. Harm arbeidet i et mannsdominert avismiljø i en periode da pressefotografiet fikk større tyngde, men kvinner skulle helst være husmødre uten ambisjoner om egen karriere. Hun har blitt oversett, også på grunn av fornavnet sitt – lenge var hun registrert i Fotografregisteret som mann. Møller begynte som pressefotograf i likestillingens kamptid og var med å stifte kvinnebildearkivet «Hera» i 1988, som helt eksplisitt profilerte seg som et alternativ til det de så på som en mannsdominert presse. I denne perioden ble det flere og flere kvinnelige pressefotografer – men ble de også mer synlige?

Kvinnene har jevnt over blitt oversett i oversiktsverk over norsk foto- og pressehistorie, og jeg vil derfor fremheve dem i denne artikkelen. Jeg har undersøkt om bildene deres ble publisert i det hele tatt, og om fotografene selv bestemte hvilke oppdrag de tok. Til sammen vil presentasjonen av disse tre fotografenes virke være et nytt bidrag til norsk fotohistorie – en synliggjøring av tre kvinnelige pressefotografer med utgangspunkt i samtidige kilder i form av avisartikler, tidsskrifter, brev, bilder og intervju.

Kvinnelige fotografer i historieskrivingen

«Hensikten (med kvinnehistorie) er å belyse hva det ville si å være kvinne i fortiden, hvordan de levde sine liv og hvilke muligheter kvinner har hatt under skiftende omstendigheter.»1

Å skrive kvinnehistorie i dag kan kanskje oppfattes som noe gammeldags. Fagfeltet oppsto i 1970-årene, men det er fremdeles behov for å belyse kvinners plass i historien siden kvinners bidrag ofte blir glemt.

Man kan få inntrykk av at det nesten ikke fantes eller finnes noen gode, kvinnelige (presse)fotografer – de inkluderes ikke i den fotohistoriske «kanon». I norsk fotohistorie etter annen verdenskrig, og da særlig pressefotohistorie, har kvinnene flere ganger blitt oversett. Erling Sivertsens bok Norske pressefotos: en kort historikk fra 1995 nevner allikevel Rigmor Delphin som en av Norges første kvinnelige profesjonelle pressefotografer, og synligjør og kommenterer også fraværet av kvinnelige fotografer med flere bilder som viser mennene med sine kameraer rundt halsen.2

Reidun Kvaales bok Kvinner i norsk presse gjennom 150 år fra 1986 tar bare opp skrivende kvinner – her nevnes ikke pressefotografer i det hele tatt. Gerda Grepp er allikevel nevnt her, men kun som skrivende krigskorrespondent. Norsk presses historie i fire bind har et kapittel om «Kvinnenes langsomme inntog» i bind 3 (1945–2010), men også her er oppmerksomheten på de skrivende journalistene.3 I kapittelet om «Den visuelle ekspansjonen» nevnes Nina E. Rangøy i en bildetekst – som den første kvinnen som fikk utmerkelsen Årets bilde i 1988. Carina Segaard trekkes frem som en av tolv studenter som har kommet inn på den nyåpnede Norsk pressefotografskole i Fredrikstad i 1983, men kvinner i pressefotografyrket tematiseres ikke.

Blant de 58 fotografene som presenteres i Norske pressefotografer fra 1986, er det bare én kvinne; Janne Møller-Hansen, som har vært fast ansatt i VG siden 1984.4 Larsen og Lien tar for seg pressefotografiets historie i Norsk fotohistorie: Frå daguerrotypi til digitalisering fra 2007, men nevner bare to kvinnelige pressefotografer: Rigmor Dahl Delphin og Marie Sjøvold (hun nevnes kun i en bildetekst).5 I boken 80 millioner bilder fra 2008 er det bare to kvinnelige fotografer som får bildene sine gjengitt; Hannchen Jacobsen og Rachel Johnsen, de var aktive sammen fra 1904 til 1908.6 Mangelen på kvinner er ikke tematisert i noen av disse utgivelsene, kvinnene er rett og slett skrevet ut av historien.

Også utenfor Norge er kvinnelige fotografer blitt oversett. Naomi Rosenblum stiller et enkelt spørsmål i introduksjonen til boken A History of Women Photographers (2010): «Why women?» Svaret hennes ligner det jeg nettopp har skissert – kvinnene er oversett i historiske oversiktsverk om fotografi og fortjener derfor sine egne verk. Boris Friedewald har fulgt opp dette og presenterer 55 kvinnelige fotografer fra USA og Europa i Women Photographers (2014). Kanskje det også er på tide å samle norske kvinnelige fotografer mellom to permer?

Kvinnelige pressefotografer i et mannsdominert yrke?

Pressefotografyrket har alltid vært et mannsdominert yrke, og ifølge den feministiske profesjonsforskeren Rosemary Crompton er profesjonenes lukningsmekanismer også kjønnet. Lukning er et begrep som opprinnelig ble brukt av Max Weber for å beskrive hvordan profesjoner monopoliserer ferdigheter for å stenge andre ute.7 Ifølge Crompton er rekrutteringen til yrket en slik lukningsmekanisme, og gjennom utdanningssystem, godkjenning og autorisasjon er også denne mekanismen mannsdominert. Hun hevder videre at når et yrke først har blitt karakterisert som et kjønnet yrke, endres sjelden verdsettingen av yrket selv om kjønnssammensetningen forandres.8 Pressefotografyrket blir fremdeles vurdert som et mannsdominert yrke, selv om det nå er en jevnere fordeling mellom kjønnene.

Pressefotografenes posisjon som profesjon ble etablert i 1930-årene, da avisene begynte å ta i bruk teknologi som gjorde det lettere å bruke bilder på trykk. Norsk Telegrambyrå (NTB) etablerte en egen bildeavdeling i 1932,9 og aviser ga ut helgebilag hvor det var plass til flere bilder.10 Pressefotografenes Klubb (PK) ble etablert i 1933, og første registrerte medlem var allerede nevnte Rigmor Delphin.

Etter krigen ble bildebladene Aktuell og opprettet, og flere magasiner som rettet seg mot kvinnelige lesere brukte bilder. Det er allikevel vanskelig å se om det var noen forskjell på fotografene som jobbet i avisene og magasinene. Før fotoloven i 1960 fastslo at fotografene skulle krediteres, var både mannlige og kvinnelige pressefotografer usynlige, men den store overvekten av menn i yrket gjorde nok at leserne antok at bildene i avisen var tatt av en mann. 1960-årene ble en viktig periode for profesjonen. I tillegg til at fotoloven kom, førte også etableringen av konkurransen «Årets bilde» i regi av PK i 1956 til en synliggjøring av pressefotografene. Prisen har blitt utdelt årlig siden 1965.

Arkivet etter PK er mangelfullt, men jeg har funnet medlemslister fra 1968, 1975 og 1990, i tillegg til at jeg har fått tall fra nyere tid.11 Tabellen under viser utviklingen:

Medlemmer i Pressefotografenes Klubb (PK)

ÅrAntall medlemmerMennKvinner
196874722 (2,7 %)
19751081044 (3,7 %)
199039335241 (10,4 %)
199948242260 (12,5 %)
201022519332 (14,2 %)
201822517649 (21,8 %)

I 1968 var det to kvinnelige medlemmer; Rigmor Delphin fra Alle Kvinners Blad og Alma Olsen fra Aftenposten. Dette utgjorde 2,7 prosent. På listen fra 1975 finner vi dobbelt så mange kvinner – nå har Sølve Harm fra Arbeidernes pressekontor og Joronn Sagen fra Fremtiden også kommet med. Det er allikevel kun 3,7 prosent kvinnelige medlemmer. I 1990 var det 41 kvinner som var medlemmer, og andelen kvinner var da oppe i 10,4 prosent. Den største økningen ser vi allikevel ikke før i 2018, da andelen kvinner var 21,8 prosent.

Ifølge Jenny Smets i artikkelen «Overshadowed or overlooked?» fra 2017, er 85 prosent av pressefotografene fremdeles menn. Hun sier at det ikke finnes nok forskning på dette, og baserer tallet på en undersøkelse av deltakerne i The World Press Photo Contest fra 2015, 2016 og 2017. Bare fem av 45 vinnere i 2017 var kvinner, det vil si 11,1 prosent.12 En gjennomgang jeg har gjort av vinnerne av «Årets bilde» til og med 2019, viser at av de 56 som har vunnet, er det bare seks kvinner – det vil si 10,7 prosent.13 Første gang en kvinne vant prisen var i 1988, da Nina Rangøy vant med serien «Det æ’kke no liv», en dokumentasjon av to uteliggere.14

Når det kommer til arbeiderpressen har jeg forsøkt å finne tall som viser ansatte fotografer i Arbeiderbladet etter 1945. Arkivet etter avisen er dessverre svært mangelfullt.15 Det ser ut til at den første fotografen som ansettes er Thor Wiborg i 1938/39.16 Før dette har avisen fått bilder fra mange ulike fotografer, men i en periode hvor fotografiet brukes mer og mer i pressen, er det ikke så rart at redaktør Hjalmar Waage skriver følgende i et budsjettforslag fra 1936: «En så stor avis som Arbeiderbladet burde minst ha et par faste fotografer.»17

Arbeiderbladets historie av Bjørn Bjørnsen, som kom ut i 1986, går ikke spesifikt inn på fotografene og deres virke, men de nevnes litt spredt. I perioden rett etter krigen, ser det ut til at Arbeiderbladet hadde to, så tre fotografer; Åge Antonsen kom til avisen i 1946 og Timmie Skotaam ble ansatt i 1947.18 I 1949 oppgis Odd Kjus som leder for fotograf- og salgsavdelingen.19 Den første kvinnelige fotografen som blir fast ansatt i Arbeiderbladet, er Joanna Butler som startet i avisen i 1978.20 Bjørnsen nevner henne så vidt, og sier: «Fotoavdelingen ble utvidet med Stein Marienborg, Terje Akerhaug og senere Joanna Butler.»21 Det er altså på tide å gi litt mer plass til de tre kvinnene jeg har valgt å undersøke.

Krigskorrespondent, journalist og pressefotograf i en radikal tid

Gerda Grepps medlemskort i Arbeidernes fotolag fra 1937. Foto: Arbark

Gerda Grepp (1907–1940) var på mange måter født rett inn i arbeiderbevegelsen. Hennes far var Kyrre Grepp – politiker og partiformann i Arbeiderpartiet, og hennes mor var Rachel Grepp – politiker og journalist i Arbeiderbladet og aktiv i kvinnebevegelsen. Gerda Grepp giftet seg med italienske Mario Mascarin i 1924 da hun bare var 17 år, og de fikk tre barn sammen før de ble skilt. Hun var mye på reise som journalist, selv om hun tidlig fikk diagnosen tuberkulose, som hun døde av i 1940.

Fotosamlingen etter Gerda Grepp er ikke så stor, den inneholder ca. 150 bilder.22 Ingen av motivene som ble publisert i Arbeiderbladet er blant bildene i samlingen, men den inneholder bilder av et utbombet Madrid og barna i Malaga og Albacete. De viser også Gerdas egen familie og venner, liv og sykdom. Det finnes dessverre svært få kilder rundt Grepps virke som fotograf. I avisene finnes artiklene hun skrev som ble fulgt av egne fotografier, i tillegg er det bevart noe korrespondanse. Hun var først og fremst skrivende journalist, foredragsholder og oversetter, men hun meldte seg inn i Arbeidernes fotolag i november 1937 og ble derigjennom del av et lite og engasjert miljø.23

Arbeidernes fotolag ble opprettet 12. mai 1936, og var ifølge vedtektene en sammenslutning av sosialistiske amatør- og fagfotografer som hadde som formål å drive fotografisk opplæring og fremme interessen for sosialistisk fotografering. Laget ville også «vekke interessen for å nytte amatørfotograferingen i klassekampen gjennom billedmateriell til arbeiderpressen og arbeiderorganisasjonene for deres propaganda».24 Fotolaget var sannsynligvis en mannsdominert arena, men bilder fra lagets aktiviteter viser at også kvinner var engasjerte amatørfotografer. Av de syv bildene som fikk hederlig omtale i julekonkurransen i 1936, var to tatt av kvinner.25 Kjell Grude Kviberg var lagets formann, og tok initiativ til møter med foredrag som «Fotografen som journalist» og «Filmsorter for sommerfotografering».26 Fotolaget arrangerte også konkurranser for å skape engasjement, og særlig den nevnte julekonkurransen som ble arrangert i samarbeid med Arbeiderbladet i 1936 viste hvor populært dette var – det kom inn mellom 3000 og 4000 bilder.27 Laget var del av Arbeidernes Fotoforbund som ble etablert 1. oktober 1937.28 Det ser ut til at virksomheten opphørte da krigen kom, og 8. mars 1940 arrangerte laget sitt siste møte i Folkets Hus.29

Som krigskorrespondent og amatørfotograf var Gerda Grepp relativt enestående som kvinne. Sammen med andre kvinner som Lise Lindbæk (skrivende journalist), Alma Braathen (journalist og fotograf) og fotografen Kari Berggrav, gjorde hun banebrytende arbeid for å dokumentere krig og følgene av krig. Kari Berggrav var også engasjert i Arbeidernes fotolag, hvor hun blant annet ledet et kurs i fotografering for 3-400 medlemmer ved Svartkulp i Oslo i mars 1938.30 Rosenblum mener at andre verdenskrig ga kvinnelige fotografer en umiddelbar mulighet til å gjøre seg gjeldende der mennene var i kamp, og derfor måtte kvinnene ta over noen av rollene deres. Hun nevner Kari Berggrav og skriver også om to andre kvinner som i likhet med Gerda Grepp dro til den spanske borgerkrigen med kamera; Kati Horna og Gerda Taro.31

Flere bøker har i de siste årene tematisert Gerda Grepp,32 men ingen av disse behandler Gerda Grepp som fotograf, og bildene hennes ble ikke løftet frem fra arkivets bokser før i 2019. Da var hun en av åtte kvinnelige fotografer som ble stilt ut på Preus museum i utstillingen «Krigstid» i samarbeid med Arbark og Oslo Museum.

Et søk i Nasjonalbibliotekets digitaliserte aviser gir en oversikt over hvilke bilder som ble publisert og om Grepp var kreditert som fotograf. Nasjonalbiblioteket har digitalisert Arbeiderbladet fra 1920 til 1997, men det finnes huller og flere årganger fra 1970-årene er mangelfulle. Søket «Foto: Gerda Grepp» i Arbeiderbladet gir 0 treff, mens søket «Gerda Grepp» gir 575 treff på alle aviser, 106 av disse i Arbeiderbladet, og det er disse jeg vil konsentrere meg om. Mange av artiklene og reportasjene som stod i Arbeiderbladet, kom også på trykk i de andre avisene i arbeiderpressen, og derfor er treffet såpass mye større når vi inkluderer alle aviser i Norge. Utfra dette søkeresultatet ser det ikke ut til at Gerda Grepp ble kreditert som fotograf en eneste gang, men i denne perioden var det heller ikke vanlig å kreditere fotografen.

Det første bildet som fulgte Gerda Grepps artikler, kom på trykk 20. februar 1932 i Arbeiderbladet. Fotografiet, som viser ansiktet til en jente, er altså ikke kreditert, men det er allikevel sannsynlig at Gerda Grepp har tatt det.33 Serien «En reise gjennem fascismens Italia» på seks deler stod på trykk i bilaget Lørdagskvelden fra april til juni 1936, og var illustrert med egne bilder som Gerda Grepp kommenterte i teksten:

Småpiker hentet vann i svære krukker som de bar på hodet. Jeg forsøkte å fotografere dem, men de løp forskrekket sin vei og drog tørklæet op over nesen. Guttene var modigere. Det lyktes mig å knipse noen av dem, men de minste løp sin vei med hendene for ansiktet og trodde jeg hadde en djevel i apparatet. Senere fikk jeg vite at en pike er ødelagt for livet om hun blir fotografert – hun er vanæret.34

Faksimile fra Arbeiderbladets Lørdagskvelden 24. juli 1937. Foto: Arbark

Gerda Grepp dro til Spania for å dekke borgerkrigen i 1936, og 29. oktober kom den første artikkelen, med bilder fra fronten, på trykk på forsiden av Arbeiderbladet. Grepp dekket ødeleggelsene i Madrid og Malaga, og hun reiste rundt og skrev mange artikler om krigen. Hun la spesielt vekt på å skrive om og fotografere mødre og barn dokumentarisk, og tekst og foto bygget opp om hverandre på en måte som likner dagens bruk av nyhetsfoto.35

I Lørdagskvelden 24. juli 1937 kunne for eksempel leserne bli med på «Flukten fra de baskiske redsler. Barna som blev reddet i siste liten.»36 Den relativt korte teksten var illustrert med fem fotografier, eller rettere sagt – fem fotografier var fulgt av en liten tekst. Endelig er fotografen tydelig kreditert: «Våre billeder er tatt av «Arbeiderbladet»s korrespondent, Gerda Grepp.» Bildene viser det store skipet Habana som evakuerte bortimot 4500 barn fra Bilbao til Frankrike, mange av dem foreldreløse. Tre av bildene går tett på barna og viser nesten bare ansiktene deres, og bildeteksten understreker alvoret: «Se på de magre fjesene.» Disse bildene ble muligens også brukt av et pressebyrå i Paris i en brosjyre; i arkivet etter Gerda Grepp finnes det telegrammer mellom Grepp og byrået hvor hun bekrefter å ha sendt sine bilder av kvinner og barn til dem.37

Gerda Grepp skrev og leverte også bilder til Arbeiderbladets «Kvinnesiden», som hennes mor Rachel Grepp redigerte. Her ble det skrevet om husmødrenes kår, om barnestell og om likestilling. Abortsaken ble også flittig debattert, lenge før saken virkelig kom på dagsorden. Ifølge Dagsavisen selv, var «Kvinnesiden» «først for kvinner og barn», og Rachel Grepps motto var «… med rom for alle og nød for ingen».38 I denne perioden var slike kvinnesider ganske vanlig i avisene, men arbeiderpressen var nok mer opptatt av også å engasjere kvinnene politisk. Gerda Grepp sendte flere intervjuer til «Kvinnesiden» da hun bodde i Paris i 1938 – intervjuer med sterke, kvinnelige politikere som hun håpet å få på trykk.39 Moren ba henne senere om å intervjue blant andre Nini Gleditsch om arbeidet hun utførte for de spanske barna og mødrene deres.40

Gerda Grepp døde av tuberkulose 29. august 1940 og ble lenge glemt, hun var usynlig både som journalist og fotograf, til tross for at hun altså var en av de første kvinnelige krigskorrespondentene i Norge. Hun stod fritt til å velge hva hun ville rapportere hjem om som korrespondent i Spania, hun kunne reise dit hun ville for å dokumentere ødeleggelsene og kampen mot fascismen, og hun dro til og med til fronten. Selv om hun var kvinne, var hun del av et radikalt miljø hvor saken kom foran alt. Hun valgte selv å reise fra barna sine hjemme i Norge, så rollen som mor begrenset henne heller ikke. Det var nok allikevel vanskelig for henne, mange brev ble sendt hjem og hun savnet barna da hun var borte fra dem.41

Grepp var kanskje mer preget av arbeiderbevegelsen enn av feminisme og kvinnebevegelse, men hennes interesse for kvinner og barn var allikevel påfallende. Grepp problematiserte kjønnsperspektiver og klasseperspektiver gjennom tekst og bilder, og hun stod tilsynelatende fritt til å velge saker og sende inn tekster. Det at hun ikke var fast ansatt bidro nok også til dette – hun måtte skape sin egen vei og sitt eget handlingsrom, både som journalist og fotograf. Bildene hennes kom på trykk i avisen, men ingen visste at hun var fotografen. Handlingsrommet hennes var større enn man skulle tro, og som del av et kulturradikalt og politisk miljø som engasjerte seg i kampen mot fascismen, fikk hun innpass på en arena som var preget av sterke personligheter, hvor kjønn kanskje ikke hadde så mye å si.

Sølve Harm i aksjon i mai 1970. Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Kontorsjef og pressefotograf

Sølve Harm (1911–1991), født Sølve Olsen-Hagen, vokste opp i et politisk miljø i Stavanger. Da faren, journalist og arbeiderpartipolitiker Børge Olsen-Hagen, ble stortingsmann i 1925, flyttet familien til Oslo. Her var hun aktiv i arbeiderbevegelsens organisasjoner; hun var med i Arbeidernes Ungdomsfylkings (AUFs) sentrumslag fra 1928 og stilte i alt fra skytter-konkurranser til skirenn.42 Hun var også involvert i Arbeidernes avholdslag (AAL) fra 1931 og i 1936 ble hun valgt inn i styret i AAL under ledelse av Martin Tranmæl, som da var redaktør i Arbeiderbladet.43

Hun begynte å arbeide som kontorassistent på Arbeidernes Pressekontor i 1926 eller 1927, da hun var om lag 16 år gammel.44 Etter hvert ble hun kontorsjef og hun var «virksom på praktisk talt alle områder av kontorets drift».45 I 1963 gikk hun over til å jobbe som fotograf på pressekontoret: «Helt siden ungdommen hadde hun hatt lyst til å lære å fotografere, men først i 1963 ble ønsket oppfylt. Siden var hun stadig å se ute på oppdrag med sitt fotoutstyr.»46 Hun var ansatt som fotograf i nesten 20 år, til hun gikk av med pensjon i 1981.47 På sin 70-årsdag fikk hun overrakt Kongens fortjenestemedalje i sølv under en tilstelning i Folkets Hus.48

Sølve Olsen-Hagen giftet seg med Alf Wik i 1938, og så med Henry Harm i 1952.49 Hun fikk ingen barn. Hun har et fornavn som lett kan tolkes som et guttenavn – hun var lenge registrert som mann i Fotografregisteret, og det er kanskje derfor hun ikke er så synlig i fotohistorien som hun kunne vært. Selv om hun ble kreditert etter fotoloven, var det bare de som kjente henne innad i arbeiderpressen som visste at hun ikke var en mann. Mangelen på kilder gjør seg gjeldende i dette tilfellet også, men i tillegg til de digitaliserte kildene på Nasjonalbibliotekets nettsider, er Sølve Harms fotoarkiv bevart hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Fotoarkivet etter henne er stort og relativt ordnet – det består av 53 arkivesker og er en blanding av papirkopier og negativer.50 Arkivet er ordnet av fotografen selv, i kategorier som personer, teater og reiser. Arkivet består av flest portretter, men hun var også aktiv fotograf på byens teaterscener for å dekke forestillingene som hennes andre ektemann, Henry Harm, anmeldte som journalist. I tillegg gjorde hun reportasjebilder for Arbeiderbladet og pressekontoret.

Noen av de tidligste bildene i dette arkivet er en serie negativer som er datert allerede 1. august 1961, to år før hun angivelig lærte seg å fotografere og to år tidligere enn hun selv oppgir som starten på pressefotografkarrieren.51 Bildeserien er tatt hjemme hos Henny Moan og André Bjerke og viser parets da to år gamle datter Vilde, alene og sammen med moren. Ingen av disse bildene ser ut til å ha havnet i noen av arbeiderpressens aviser, og det kan jo tenkes at de er tatt i en privat sammenheng.

En slektning av Sølve Harm fortalte at hun var ganske lav, og at hun hadde fortalt at som eneste kvinne lot de mannlige pressefotografene henne ofte stå foran dem når noe skulle dekkes.52 I denne perioden var det svært få kvinnelige pressefotografer – sammen med Rigmor Delphin var Harm et sjeldent innslag i et mannsdominert miljø. Den vanlige innsigelsen var at kamerautstyret var for tungt for kvinnene, og at noen situasjoner ikke passet seg. Rosenblum skriver at pressefotografiet forble en mannsbastion hvor kvinnene måtte jobbe dobbelt så hardt for å bli anerkjente, selv om antallet kvinnelige pressefotografer vokste i denne perioden i USA. Utover i 1970- og 1980-årene jevnet det seg imidlertid ut.53

I Grepps tilfelle førte manglende kreditering til at hun ble fullstendig glemt som fotograf – hvordan var situasjonen for Sølve Harm flere tiår senere? Et søk i Nasjonalbibliotekets digitaliserte aviser etter «Foto: Sølve Harm» i Arbeiderbladet gir 65 treff, og 1435 treff i alle aviser. Utvides søket til «Sølve Harm» i alle aviser, blir treffet hele 1778, 76 av disse er i Arbeiderbladet. Det første treffet er i avisen Nordlands Framtid 9. mai 1964, med seks bilder fra Eidsvollsbygningen som viser eksteriøret og noen interiører.54 De samme bildene finnes på trykk i Hamar Arbeiderblad, Glåmdalen, Rogalands Avis, Dagningen, Oppland Arbeiderblad, Rana Blad og Finnmarken i løpet av ti dager. Arbeidernes Pressekontor spredte bildene ut til arbeideraviser i hele landet, og Harm ble kreditert i hver eneste avis.

Første gang jeg finner Sølve Harm som fotograf i Arbeiderbladet, er derimot ikke før 25. oktober 1969, under et bilde av Unesco-direktør Tor Gjesdal og gratulanter på hans 60-årsdag.55 Pussig nok er det en fru Wold som er i sentrum av bildet, ikke Gjesdal selv. Alle bilder i denne utgaven av Arbeiderbladet er ikke kreditert, og det kan se ut til at det fremdeles er litt tilfeldig hvem som krediteres og hvem som ikke krediteres. Dette gir grunn til å tro at også Sølve Harms bilder kan ha blitt brukt oftere enn det treffene viser.

Sølve Harm reiste til Israel sammen med mannen sin i 1972 og fotograferte den norske ambassadøren med frue i Tel Aviv.56 Der møtte de også den norske veteranorganisasjonen «Den Gamle Garde», med Aksel Zachariassen i spissen og forfatteren Arne Paasche Aasen blant medlemmene som var på besøk. De ble alle foreviget i et gruppebilde som ble tatt utenfor biblioteket til det israelske arbeiderpartiets skole. Reisereportasjen kom på trykk i flere aviser gjennom pressekontoret; andre bilder fra Israel-turen ble trykket i Oppland Arbeiderblad, Dagningen og Nordlys.

Da Einar Gerhardsen og «De politiske fangers forening» reiste til Øst-Tyskland i forbindelse med 35-årsmarkeringen av frigjøringen i april 1980, var Sølve Harm med som fotograf.57 Bildene av de tidligere fangene som besøkte leirene i Sachsenhausen og Ravensbruck er nøkterne og rett på, og viser sterke opplevelser. Det er tydelig at denne reisen gjorde inntrykk på Harm – i arkivet ligger det også flere bilder fra denne turen.

Det første eksempelet som viser Harm-parets interesse for Oslos teaterscener, finner jeg i Tidens Krav i 1965.58 En helside med syv bilder tar leseren med «Bak teatrets kulisser», som artikkelen heter. Her finnes fine portretter av lysmesteren, systuens bestyrerinne, skreddermesteren, parykkmakeren, påklederen og scenemesteren som arbeider på Nationaltheatret. De samme bildene finnes senere også i Oppland Arbeiderblad, Rogalands Avis og Rana Blad.

Faksimile fra Tidens Krav 13. februar 1965. Foto: Nasjonalbiblioteket

Et nytt søk i Nasjonalbibliotekets digitaliserte materiale, viser at Sølve Harms bilder også ble brukt i tidsskriftet Aktuell. Aktuell kom ut ukentlig i perioden 1945–1974, og var eid av Arbeiderpartiet, LO og Kooperasjonen. Bladet var ett av de første ukebladene som satset på reportasjer og en ny type bildebruk, inspirert av magasinene Life i USA og Illustrated i England.59 Søket «Sølve Harm» gir 38 treff i tidsskriftet, og det første er fra oktober 1966.60 Harms bilder ble først og fremst brukt under vignetten «Glimt», som var et fast innslag med bilder fra kulturlivet på de første sidene. Her bidro hun stort sett med bilder fra teaterscenene i Oslo. Etter hvert ble «Glimt» erstattet av «Øyeblikket» og Harms bilder ble brukt her også. Bildene hennes ble også brukt i noen større reportasjer.61 Aktuell var dominert av fotografene Sverre Børretzen, Timmy Skaatam og Aage Storløkken, og kanskje var Harm den eneste kvinnelige fotografen som fikk bildene sine publisert der?

Jeg har også kommet over bildene til Harm i fagbevegelsens tidsskrifter, men det er tilfeldig og hun er sjelden kreditert. Allerede i januarnummeret av Arbeidsmanden (medlemsbladet for Norsk arbeidsmandsforbund) i 1962 er det brukt et bilde som Harm har tatt, men ingen av bildene i tidsskriftet er kreditert.62 Negativet til bildet befinner seg i arkivets samling, og ved å søke etter de avbildede personene, fant jeg bildet publisert. Harm har også hatt bilder publisert i bladene Fri fagbevegelse, Jern- og metallarbeideren og Bygningsarbeideren.

Selv om Harm var kvinne i en mannsdominert presse, var handlingsrommet hennes ganske stort. Hun dekket alt fra teater til politikk og fikk oppdrag som sendte henne ut i verden. I husmorens glanstid viser Harm at hun som kvinnelig pressefotograf kunne brukes til mye mer enn hva handlingsrommet skulle tilsi. Hun jobbet såpass lenge i arbeiderpressen (53 år, 18 av dem som fotograf) at hun også opplevde hvordan dette handlingsrommet forandret seg; de tidligste bildene hun tok på begynnelsen av 1960-årene ble tatt i en familiær sammenheng som kunne knyttes til amatørfotografens sfære, mens de siste bildene Harm hadde på trykk i arbeiderpressen på begynnelsen av 1980-årene viste portretter tatt av en kapabel pressefotograf. Hun var, som nevnt tidligere, på medlemslisten til Pressefotografenes Klubb i 1975, som en av fire kvinner.

Harm problematiserte kanskje ikke kjønn eller sak i sine bilder som fotograf. Jeg antar at hun som ansatt på pressekontoret fikk saker tildelt ettersom de dukket opp, men at hun ble mest brukt på kultursaker, skinner gjennom når jeg ser på hva samlingen etter henne inneholder. Ble kultursaker oppfattet som mer feminine i denne perioden? Det er sannsynlig at hun som kvinne opplevde en viss grad av diskriminering, men dette er det umulig å si noe om. Hun var genuint opptatt av teater og kultur, og trivdes godt i jobben sin. Bildene hennes kom på trykk, hun ble kreditert, men fornavnet og manglende kunnskap har gjort at hun ble registrert som mann, og derfor oversett som kvinnelig pressefotograf i en mannsdominert periode.

Som for Grepp, var handlingsrommet til Harm preget av at hun var del av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpressen var fremdeles rammen hun arbeidet innenfor, og bildene hennes ble brukt i arbeideravisene og fagbevegelsens tidsskrifter. I et intervju hun ga da hun ble 70 år i 1981, sa hun at forskjellen på miljøet hun begynte i og miljøet hun sluttet i, var nettopp at miljøet hun sluttet i var mindre preget av arbeiderbevegelsen. Om journalistene i avisene sa hun: «Det var politikk som førte dem til presseyrket. Nå er det oftest omvendt.»63 Senere skulle dette bli enda tydeligere.

Pressefotograf og kunstner

Margaret Irene «Mimsy» Møller (1955–) ble ansatt som kopist og etter hvert fotograf i Arbeiderbladet i 1984 og jobber fremdeles for Dagsavisen.64 Hun er registrert partner med en kvinne og de har ingen barn. Negativarkivet etter henne består av 76 arkivesker og dekker perioden 1986–2000, og er det største arkivet som er knyttet til én fotograf i avisens fotoarkiv.65

Møller dro til Vermont i USA i 1975 for å ta Bachelor of Arts på Bennington College,66 og det var der hun fikk sine første erfaringer som pressefotograf og journalist for lokalavisen The Bennington Banner etter endt utdannelse i 1979. Som halvt amerikansk var det naturlig for henne å reise til USA.67 Da hun kom hjem til Norge, fikk hun et engasjement som kopist i Arbeiderbladet, men fikk snart fotografere selv. Kopisten fremkalte negativene for fotografene, og kopierte opp de bildene fotografene ville bruke i avisen. Etter 10 år som freelancefotograf for avisen, fikk hun fast ansettelse i 1995, og er i dag den eneste fotografen i Dagsavisen.

Sammen med Anne Britt Kilvik, Grete Kvaal, Kari Gorwitz og Anette Faltin var hun med å etablere «Hera» kvinnebildearkiv i 1988, som det første kvinnebildearkivet i Norden.68 De ville dekke et behov de mente var der – «bilete frå livet til kvinner, tatt av kvinner».69 «De fleste fotografer er menn, og bildene deres speiler både menns og kvinners verden sett med manneøyne.»70 I tillegg handlet det om å synliggjøre kvinner, også de kvinnelige fotografene. Daglig leder Faltin, som også arbeidet som pressefotograf, mente at kvinnelige fotografer tok seg mer tid enn mannlige fotografer, og derfor «kjem vi meir under overflata, ser fleire nyanser, kjenner forholda vi fotograferer betre».71

Når Møller ser tilbake på denne tiden i dag, minnes hun en tid preget av ambisjoner og mye aktivitet. Fotografene i «Hera» startet å samarbeide allerede i 1986 gjennom et prosjekt som Statens informasjonstjeneste og Likestillingsrådet tok initiativ til. Hver fotograf leverte 60 bilder til dette prosjektet, og denne samlingen ble grunnlaget for arkivet «Hera». Fotografene opplevde at det var et behov for kvinnebilder og kvinners bilder, og de ville stå på egne bein, som et alternativ til de større, mannsdominerte bildebyråene.72 Også i England fant flere kvinnelige fotografer sammen i feministiske grupper, og fotografiene fikk en mer politisk betydning.73

Samtidig som Møller var engasjert i «Hera», hadde hun bilder med på vandreutstillingen «Kvinnelige fotografer i Norden stiller ut» på Fotogalleriet i 1988, og i 1989 var hun med i prosjektet «Kvinner om Kvinner» på Henie Onstad Kunstsenter.74 Arbeidet med arkivet tok etter hvert for mye tid, og fire av de fem fotografene i «Hera» gikk derfor inn i Samfoto i 1989 for å få hjelp til distribusjon og salg av bildene. Samfoto ble opprettet i 1976 og styrt av fotografene selv.75 I Samfoto inngikk Møller i et helt miljø av ca. 100 fotografer som hadde flere samlinger i året hvor de viste hverandre bilder og diskuterte fotografi, og hun sier selv at hun muligens ikke hadde kommet inn i Samfoto uten å være en del av «Hera».76

I den perioden Mimsy Møller har vært fotograf – altså fra 1984 til i dag – har utviklingen innen pressefotografiet gått i bølger. I 1983 ble Norsk pressefotografskole åpnet i Fredrikstad, og i det første kullet var seks av 15 studenter kvinner.77 Skolen ble nedlagt i 1995, og utdanningen flyttet til Høgskolen i Oslo, da under navnet fotojournalistikk. Bachelorprogrammet eksisterer fremdeles på Oslomet – storbyuniversitetet, med fokus på «verbal journalistikk, både i skrift og lyd» i tillegg til foto og video.78 At det ble opprettet en egen utdanning for pressefotografer i Norge hadde mye å si for yrket, og rekrutteringen bar preg av at flere kvinner tok utdannelsen. Etter det digitale skiftet i 1990-årene, gjorde kanskje teknologien også at det ble lettere å være kvinnelig pressefotograf – utstyret veide mindre og alle pressefotografene stilte likt i den grad de fikk opplæring i det digitale.79

Et søk i Nasjonalbibliotekets digitaliserte aviser på «Foto: Mimsy Møller» i Arbeiderbladet gir 1902 treff i perioden 1984 til 1997. Det samme søket i Dagsavisen gir 4088 treff i perioden fra 1998 til 2020, og utvider vi søket til å gjelde alle aviser siden 1984, blir treffet 11619.80 Med et så stort søkeresultat sier det seg selv at jeg ikke har gått igjennom alle treffene, men jeg har plukket ut noen eksempler.

Det første bildet Mimsy Møller hadde på trykk i Arbeiderbladet ble publisert 29. mars 1984. Det var et bilde fra scenen som viste Tom Tellefsen, Ragnhild Hilt og Jack Fjeldstad i stykket «Katastrofe».81 Bilder fra norsk kulturliv skulle etter hvert dominere arbeidet hennes i avisen, selv om hun også har portrettert politikere og gjort andre reportasjer for avisen. I oktober 1984, samme år som Møller ble ansatt, ble hele avisens redaksjon presentert. I foto-avdelingen var det da ansatt seks personer; tre menn og tre kvinner. De to andre var Joanna Butler og Randi Ekeberg, som hadde jobbet i avisen siden henholdsvis 1978 og 1947.82 I en lang periode i 1980-årene var det seks fotografer i Arbeiderbladet, to kvinner og fire menn.83 Fordelingen av jobbene mellom fotografene var helt tilfeldig – hadde du vakt, var oppdraget ditt. En stund kastet de kron og mynt hvis det var flere fotografer på vakt samtidig.

Møller mener at det er lettere for mannlige fotografer å ta feminine bilder i dag, og at det er lettere for kvinnelige fotografer å ta maskuline bilder.84 Allikevel vil det være noen situasjoner eller miljøer hvor det faktisk er en fordel at fotografen er en kvinne, men det er de eneste gangene kjønn ble eller blir problematisert i redaksjonen eller mellom fotografene i avisen.85 Møller husker ett oppdrag hun ganske sikkert fikk fordi hun var kvinne, og det var en featureartikkel fra Bredtveit kvinnefengsel som stod på trykk i mars 1996.86 Reportasjen handlet om at de innsatte fikk besøk av en frisør en gang i måneden, og Møller portretterte fire av de innsatte og frisøren. De innsatte er portrettert med solbriller eller sittende med ryggen til for å bevare anonymiteten deres, og disse bildene var det nok lettere for en kvinnelig fotograf å ta enn det hadde vært for en mannlig.

Faksimile fra Arbeiderbladet 2. mars 1996. Foto: Nasjonalbiblioteket

Møllers handlingsrom har ikke vært begrenset av at hun er kvinne – kanskje snarere tvert imot? Bildene hennes har blitt og blir fremdeles publisert, og hun er kreditert. Hun står på medlemslisten til PK fra 1990, som en av 41 kvinner. Som kvinnelig fotograf med et ønske om å samle og fremheve kvinners bilder i kvinnebildearkivet «Hera», er Møller et godt eksempel på hvordan kvinner selv utvidet handlingsrommet sitt i denne perioden. Initiativet «Hera» har allikevel blitt usynliggjort og litt glemt i dag.

Kvinnelige pressefotografers synlighet – en konklusjon

De tre kvinnelige pressefotografene, deres produksjon og deres historier er eksempler på ulike tider og ulike praksiser. Gerda Grepp virket i en tid hvor det å kreditere fotografen ikke var vanlig – bruken av fotografier i avisene var relativt ny, og man hadde ingen regler for kreditering. I hennes tilfelle har dette ført til at hun ble fullstendig glemt som fotograf, selv om hun var den første kvinnen med kamera som reiste som korrespondent til Spania under den spanske borgerkrigen. Hun døde i tillegg ung, og historien hennes var lenge lite kjent.

Sølve Harm ble kreditert som fotograf, men ikke gjennomgående, og selv om hun var en kjent skikkelse i arbeiderpressens miljø i samtiden, er hun lite kjent utover dette. Harm har stått registrert som mann i Fotografregisteret, og gått under radaren som kvinnelig pressefotograf. Med denne artikkelen håper jeg hun har fått sitt eget kjønn tilbake, og at hun kan være utgangspunkt for grundigere studier i fremtiden.

Mimsy Møller var aktiv mens kvinner jobbet for synliggjøring på flere felt i samfunnet som følge av 1970-årenes kamp for likestilling. Hun har blitt kreditert som fotograf hele tiden, hun har jobbet med kunstneriske prosjekter og hun har vært opptatt av at bilder av og med kvinner kanskje er annerledes enn bilder av og med menn. Kjønn virket å være viktigere når det kom til motivvalgene, og dette var altså noe fotografene i «Hera» var svært opptatte av. Det kunne vært interessant å undersøke hvorvidt bildene i Arbeiderbladet i 1980-årene gjenspeilet oppfatningen «Hera»-fotografene hadde av at det manglet bilder av kvinner i offentligheten – dette får bli materiale for en annen artikkel.

Artikkelserien «Kvinner i fotojournalistikken» på journalisten.no i november 2019 problematiserte kjønnssammensetningen i yrket, og pekte på at det fremdeles er en ubalanse her.87 Det finnes også mange internasjonale initiativ for å gjøre noe med denne ubalansen.88 Det har allikevel aldri vært så mange kvinnelige fotografer som nå – men ser vi dem? Synliggjøringen av de kvinnelige fotografene er fremdeles både aktuell og viktig, og selv om forutsetningene for en jevnere fordeling mellom kjønnene er der, er det altså fortsatt en vei å gå for å sørge for at kvinnelige fotografer får den oppmerksomheten de fortjener.

Litteratur

Aktuell.

Arbeiderbladet.

Arbeidsmanden.

Bergens Arbeiderblad.

Bjørnsen, B. (1986). Arbeiderbladet 100 år: B. II. Har du frihet og sommersol kjær? 1918–1984. Oslo: Tiden.

Dag og tid.

Dagbladet.

Dagsavisen.

Dahl, H. F., Hagtvet, B. & Werenskjold, R. (2019). Ekko fra Spania: Den spanske borgerkrigen i norsk offentlighet. Oslo: Dreyer.

Dietrichson, S. (2019, 28. august). Kvinners historiske bidrag blir fortsatt glemt. Hentet 14.9.2020 fra http://kjonnsforskning.no/nb/2019/08/kvinners-historiske-bidrag-blir-fortsatt-glemt

Ekeberg, J. & Lund, H. Ø. (Red.). (2008). 80 millioner bilder: Norsk kulturhistorisk fotografi 1855–2005. Oslo: Forlaget Press.

Friedewald, B. (2014). Women Photographers. Munich / London / New York: Prestel.

Giverholt, H. (1967). Nyhetsformidling i Norge: NTB Norsk Telegrambyrå 1967–1967. Oslo: s.n.

Gjestvang, A. (2017, 24. november). At det er flere kvinnelige fotojournalister enn noensinne, gjenspeiles ikke i eksponeringen. Hentet 2.6.2020 fra https://journalisten.no/arets-bilde-trondheim-dokumentarfestival-therese-alice-sanne/at-det-er-flere-kvinnelige-fotojournalister-enn-noensinne-gjenspeiles-ikke-i-eksponeringen/275380

Hjeltnes, G. (Red.). (2010). Norsk presses historie 1660–2010: B. III. Imperiet vakler 1945–2010. Oslo: Universitetsforlaget.

Kokkvoll, A. (1981). Av og for det arbeidende folk: Streif i arbeiderbevegelsens historie. Oslo: Tiden.

Kvaale, R. (1986). Kvinner i norsk presse gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal.

Kvinnejournalen.

Larsen, P. & Lien, S. (2007). Norsk fotohistorie: Frå daguerreotypi til digitalisering. Oslo: Samlaget.

Moen, J. S. & Sæther, R. (2009). Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936–1939. Oslo: Gyldendal.

Molander, A. & Terum, L. I. (2008). Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget.

Nordlands Framtid.

Osloavisen.

Rosenblum, N. (2010). A History of Women Photographers (3. utg.). New York / London: Abbeville Press Publishers.

Sivertsen, E. (1995). Norske pressefotos: En kort historikk. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Sivertsen, E. (2002). Medierte argumenter. Volda: Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda.

Skau, E. & Aagaard, R. M. (Red.). (1986). Norske pressefotografer. Oslo: J. M. Stenersens Forlag A.S.

Smets, J. (2017, 24. mai). Overshadowed or overlooked?: Support for women photographers in an industry with telling gender disparities. Hentet 14.9.2020 fra https://witness.worldpressphoto.org/overshadowed-or-overlooked-1d78187fe881

Tidens krav.

Valaker, T. (2018). Røde hjerter: Grepp – makt, kjærlighet og død. Nesttun: Forlaget Vestavind.

Vislie, E. (2016). Ved fronten: Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen. Oslo: Pax.

1Sitat Eirinn Larsen i Dietrichson 2019.
2Sivertsen 1995: 17. Bilder på s. 18, 26 og 27.
3Hjeltnes 2010.
4Skau & Aagaard 1986: 214–215. Ifølge den ene forfatteren skyldes dette at de inviterte fotografer til å komme med bidrag, og det var bare den ene kvinnen som sendte inn noe.
5Larsen & Lien 2007: 268.
6Ekeberg & Lund 2008: 188–191.
7Molander & Terum 2008: 120.
8Ibid.: 126.
9Giverholt 1967: 125.
10Sivertsen 2002: 6.
11Riksarkivet (RA): PA-1307 Pressefotografenes Klubb: Fa/L0096/0002, Årsberetning for PK 1999; tall fra Per-Anders Rosenkvist, kasserer i PK 2016–2018, på e-post 11.12.2020.
12Smets 2017.
13http://xn–retsbilde-42a.no/om-arets-bilde/, lest 14.9.2020.
14Dagbladet 2.2.1989: 28.
15Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (AAB): ARK-1560 Arbeiderbladet.
16AAB: ARK-2062 Arbeiderbladets redaksjonsgruppe: Lønningsliste datert 1. januar 1939.
17AAB: ARK-2062 Arbeiderbladets redaksjonsgruppe: Kommentarer til Arbeiderbladets budgettforslag 1936.
18Bjørnsen 1986: 253, 263.
19AAB: ARK-2062 Arbeiderbladets redaksjonsgruppe: Brev fra Einar Linderud til Arbeiderbladets redaksjonsgruppe, datert 19. oktober 1949.
20Arbeiderbladet 20.10.1984, 4–5.
21Bjørnsen 1986: 330.
22AAB: ARK-1166 Grepp, Gerda.
23AAB: ARK-1166 Grepp, Gerda: Innmeldt 10. november 1937.
24Arbeiderbladet 18.5.1936: 13; Kokkvoll 1981: 303.
25Arbeiderbladet 28.12.1936: 12.
26Kokkvold 1981: 303; Arbeiderbladet 15.6.1936: 10.
27Arbeiderbladet 9.1.1937: 5.
28Arbeiderbladet 30.11.1937: 13.
29Arbeiderbladet 6.3.1940: 11.
30Arbeiderbladet 28.3.1938.
31Rosenblum 2010: 182.
32Moen & Sæther 2009; Vislie 2016; Valaker 2018.
33Arbeiderbladet 20.2.1932: 7.
34Arbeiderbladet 20.6.1936: 17.
35Dahl, Hagtvet & Werenskjold 2019: 114.
36Arbeiderbladet, bilag Lørdagskvelden 24.7.1937: 8.
37AAB: ARK-1166 Grepp, Gerda: F/L0002, mappe 2, Udaterte telegrammer mellom Gerda Grepp i Bilbao og Press Espagnagence i Paris.
38Dagsavisen 12.5.2014: 48.
39AAB: ARK-1166 Grepp, Gerda: F/L0001, mappe 2, Brev fra Gerda Grepp til Ragna Hagen i Arbeiderbladet, datert 9. juli 1938. Her nevner hun intervjuer med Magdelaine Paz, Suzanne Buisson og Suzanne Lacore.
40AAB: ARK-1166 Grepp, Gerda: F/L0002, mappe 4, Brev fra Gerda Grepp til Nini Gleditch, datert 14. februar 1939.
41AAB: ARK-1166 Grepp, Gerda: Korrespondanse mellom Gerda Grepp og familien.
42Arbeiderbladet 24.5.1928: 8; Arbeiderbladet 30.5.1928: 7.
43Arbeiderbladet 16.4.1931: 4; Arbeiderbladet 17.11.1936: 9.
44Arbeiderbladet 29.1.1971: 4.
45Arbeiderbladet 4.6.1962: 5.
46Arbeiderbladet 30.1.1981: 21. Ifølge nekrologen i Stavanger Aftenblad 30.7.1991: 15, arbeidet hun som pressefotograf fra 1962. Se note 51.
47Arbeiderbladet 4. september 1980, s. 33.
48Arbeiderbladet 31. januar 1981, s. 29.
49Arbeiderbladet 29.8.1938: 5; Arbeiderbladet 23.7.1952: 7; Arbeiderbladet 22.8.1952: 9.
50AAB: ARK-1187 Harm, Sølve.
51Hun oppgir selv 1963 som året da hun begynte som fotograf i skjema for biografiske opplysninger, Arbeiderbladet, biografisk arkiv. Arkivet etter Arbeidernes Pressekontor, AAB: ARK-2714 Arbeidernes Pressekontor, inneholder dessverre lite eller ingen informasjon om de ansatte.
52Christin Berg i samtale, 31. mai 2019.
53Rosenblum 2010: 207.
54Nordlands Framtid 9.5.1964: 3.
55Arbeiderbladet 25.10.1969: 32.
56Arbeiderbladet, bilag Lørdagskvelden 29.4.1972: 19.
57Arbeiderbladet 8.5.1980: 16; Bergens Arbeiderblad 16.6.1980: 14.
58Tidens Krav 13.2.1965: 7.
59Aktuell nr. 1, 16. juni 1945: 1. Redaktør Per Bratland skriver «Vi har allerede sikret oss retten til alt stoff i det kjente engelske bildeblad «Illustrated».»
60Aktuell nr. 42, 15. oktober 1966: 5.
61Aktuell nr. 18, 1. mai 1971: 27–29, nr. 40, 2. oktober 1971: 32–33, nr. 4, 22. januar 1972: 24–25 og nr. 34, 24. august 1974: 46–47.
62Arbeidsmanden nr. 1 1962: 4.
63Arbeiderbladet 30.1.1981: 21.
64https://no.wikipedia.org/wiki/Mimsy_M%C3%B8ller lest 2.6. 2020. Arbeiderbladet skiftet navn til Dagsavisen i 1997.
65AAB: ARK-1560 Arbeiderbladet: U/Ua25. Arkivet dekker perioden 1980–2000 og her finner vi negativer fra i alt 35 navngitte fotografer, og 14 av disse er kvinner, dvs. ca. 40 %.
66Kvinnejournalen nr. 5-6 1988: 15.
67Møller i intervju 24. august 2020.
68Osloavisen 21.6.1988.
69Dag og tid 22.11.1988.
70Arbeiderbladet 30.7.1988: 15.
71Ibid.
72Møller i intervju 24. august 2020.
73Rosenblum 2010: 244.
74Arbeiderbladet 14.3.1989: 14.
75https://no.wikipedia.org/wiki/Samfoto, lest 26.8.2020.
76Møller i intervju 24. august 2020.
77Basert på et foto av det første kullet, finnes på Preus museum.
78https://www.oslomet.no/studier/sam/fotojournalistikk, lest 24.11.2020.
79Bernt Eide om pressefotografen på webinar arrangert av Nasjonalbiblioteket, 19. november 2020.
80Søk utført 31. august 2020. Møller publiseres og krediteres fortløpende.
81Arbeiderbladet 29.3.1984: 20.
82Arbeiderbladet 20.10.1984: 4–5. Ekeberg jobbet kun som kopist, ikke fotograf.
83Mimsy Møller, Joanna Butler, Gustav Jensen, Stein Marienborg, Arne Ove Bergo og Terje Akerhaug.
84Møller i intervju 24. august 2020.
85Ibid.
86Arbeiderbladet 2.3.1996: 1–3, lørdagsbilaget.
87Gjestvang 2017.
88Women photograph fra 2017 er ett av disse initiativene, med egen Instagramkonto og egne arrangementer for kvinnelige fotografer https://www.womenphotograph.com, lest 2.6.2020.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon