Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

De første tekstilarbeiderne i Salhus

The first textile workers of Salhus
Formidlingsleder, Norsk Trikotasjemuseum, Museumssenteret i Hordaland., Cand. Philol. Kulturvitenskap, UiB

Salhus Tricotagefabrik ble etablert i 1859 av de tyske gründerne Philip Christian Clausen og Ernst Johan Ramm. Fabrikken produserte arbeidstøy for strilen, undertøy i ull og bomull i tillegg til tykkere ullgensere og ullsokker og var i drift til 1989. Denne artikkelen undersøker livet til de første tekstilarbeiderne ved Salhus Tricotagefabrik, i perioden 1860–1900. Kilder for undersøkelsen er blant annet folketellinger, fabrikkreglement og en oppdragsrapport skrevet om den første arbeiderboligen bygget i 1860. I tillegg vil en gjennomgang av tidligere skrevet bedrifts- og lokalhistorie danne bakteppe for hva som er mulig å vite om perioden og levekår for trikotasjearbeiderne.

Nøkkelord: Trikotasje, levekår, industrihistorie, arbeidere

The knitwear factory in Salhus was established in 1859 by Philip Christian Clausen and Ernst Johan Ramm, originally from Germany. The factory’s main products were underwear in wool and cotton, Icelandic sweaters, and thick woollen socks. The factory shut down in 1989. This article focuses on the living conditions for the people living in Salhus and working at the textile mill. Main sources for this study are the national and digitalized censuses from 1865 and 1875. The existing written history will form a backdrop for what it is possible to learn about the living conditions of these people.

Keywords: Textile mill, industrial history, living conditions, workers

Strikker på strikkeloftet i Salhus Tricotagefabrik, 1900-1910.

Foto: Ukjent / Norsk Trikotasjemuseum

De første tekstilarbeiderne kom til Salhus i 1859 for å jobbe ved A/S Salhus Tricotagefabrik som ble etablert samme år av Ernst Johan Ramm og Philip Christian Clausen.1 Fabrikken var, ved siden av Devold fra 1853, en av de første mekaniske trikotasjefabrikkene i Norge som produserte klær fra stoff strikket på mekaniske strikkemaskiner. De første norske tekstilfabrikkene var Haldens bomullsspinneri (1813) og Solberg spinneri (1818). Etter at England hevet tollforbudet på eksport av industrimaskiner ble et knippe veverier anlagt som Nydalens Compagnie ved Akerselva i Kristiania (1846). På Vestlandet var Arne fabrikker i Ytre Arna først ute i 1846. Ytre Arna ligger ca. 10 km i luftlinje nordøst for Bergen og ble oppdaget og etablert som industristed av Peter Jebsen som kom fra Slesvig/Holstein som ung mann. Clausen og Ramm hadde gått i lære på Jebsens fabrikk i Arna før de etablerte sin trikotasjefabrikk i Salhus, ca. 13 km i luftlinje nord for Bergen. Plasseringen er midt i leia for et siste stoppested før ankomst Bergen om man kommer sjøveien nordfra. Før fabrikketableringen var Salhus et strandsted med et par gårdsbruk, et fargeri, en smie og et gjestgiveri.2 Etter at den første arbeiderboligen ble satt opp i 1860, vokste bygda fra et jordbrukssamfunn med 36 innbyggere til ei lita industribygd med om lag 250 innbyggere i 1875. I løpet av 1900-tallet ble Salhus kjent som en livskraftig industribygd med veveri og trikotasjefabrikk som produserte bomullsundertøyet Krone Maco. Det vokste også fram viktige småbyinstitusjoner som butikker, blomsterhandler, bank og skole. Fabrikken var i drift til 1989; etter 2001 har fabrikken vært hovedattraksjonen ved Norsk Trikotasjemuseum med søkelys på produksjonslinjen og arbeidslivet i nyere tid.

Målet med artikkelen er å komme tettere inn på de første tekstilindustriarbeiderne i Salhus. Hvem var de første arbeiderne? Hva kan man si om levekår og boforhold for fabrikkarbeiderfamiliene i Salhus i siste halvdel av 1800-tallet? Ved å se på data som folketellinger og holde disse opp mot det vi vet om den bevarte arbeiderboligen vil det være mulig å si noe om boforhold og levekår i Salhus. Hvor kom arbeiderne fra? Stemmer det at mange av de familiene som etablerte seg i Salhus tidlig i driftsperioden ble værende over flere generasjoner?

Undersøkelsesperioden er avgrenset fra 1865, med den første folketellingen etter fabrikkens oppstart, og fram til 1900. Enkelte arbeidere følges likevel sporadisk opp til 1910 og 1920. Kildetilfanget er dessverre magert. Basert på fragmenter er det likevel ønskelig å gi en beskrivelse av livet i den første industrialiseringsfasen, i ei lita industribygd på Vestlandet. I tillegg til materialet fra digitalarkivet kommer den første arbeiderboligen fra 1860 og Norsk institutt for kulturminneforsknings (NIKU) undersøkelse av denne boligen fra 2013.3

Metode, kilder og tidligere arbeider

Bedriftsarkivet etter A/S Salhus Tricotagefabrik ligger i Bergen Byarkiv.4 Den aktuelle perioden dekkes av en knapp halv hyllemeter med materiale og forteller svært lite om de første arbeidernes arbeidsliv og levekår. Svein Helge Teigland har en grundig gjennomgang av dette materialet i sin hovedoppgave Teknologi, ressurser og arbeidere i norsk trikotasjeindustri.5 I bedriftsarkivet finnes brann- og verditakster som i 2013 ble brukt som grunnlag for NIKUs undersøkelser av arbeiderboligen fra 1860. Denne bygningen står fortsatt og er i dag en del av museet. Rominndelingen er ikke endret nevneverdig siden 1860-tallet, og kan gi et inntrykk av hvor tett, eller romslig, arbeiderne og deres familier har bodd.

De fysiske omgivelsene i og rundt den gamle arbeiderboligen blir supplert av to fotografier som hver på sin måte kan fortelle noe om forholdene i Salhus. Det ene er et oversiktsbilde over nordre havn i Salhus som viser fabrikken med tilhørende boliger og hus. Fotografiet forteller om kort vei mellom bolig og arbeidssted. Det andre fotografiet viser fabrikkens ansatte og disponentens familie som er stilt opp i en skråning. Fotografiet er fra 1890-tallet, senest 1897, og gir et visuelt bilde av arbeidere og andre som på den tiden var tilknyttet fabrikken. Fotografiet viser 93 personer, 48 kvinner og 45 menn, til fotografiet hører en navneliste, flere av disse finnes igjen i digitalarkivet og gir opplysninger om familie, stilling og alder.

I folketellingene finnes lister over beboere i arbeiderboligene og på gårder i og rundt Salhus. Folketellingene er også grunnlag for Teiglands oppgave.6 Selv om detaljer kan variere mellom de ulike registreringene, gjør digitaliseringen det lettere å følge enkeltpersoner og familier som går igjen over flere folketellinger og oppføringer. De samme personene er gjerne oppført flere steder med ulike varianter av de samme navnene, i teksten nedenfor vil det derfor komme ulike skrivemåter for de navnene som antas å være knyttet til samme person. Ettersom målet var å komme tettere inn på de første arbeiderne, er enkeltpersoner og familier valgt og fulgt opp med en tettere beskrivelse av familiære forhold. Teiglands hovedoppgave er skrevet i etableringsperioden til Norsk Trikotasjemuseum og inneholder mye av grunnlaget for hva som i dag fortelles om den første driftsperioden i museets omvisninger. Oppgaven gir et unikt datagrunnlag for vurdering av utviklingen av befolkningen i Salhus og de ansatte ved fabrikken, men vurderer ikke levekårsforholdene verken for arbeiderne eller deres familier.

Siste kapittel i boka Salhus i gamal og ny tid fra 1945 er skrevet av Kåre Fasting.7 Fastings tekst forteller fra bedriftseiernes ståsted. Deler av teksten er trykket i jubileumsboken fra 1984, da fabrikken feiret 125 år med drift. Fasting forteller at fabrikkherrene i en periode bodde i fabrikken, men med innrykk av arbeidere til bygda ble alle ledige rom leid ut på kort tid og det ble nødvendig å få oppført egne arbeiderboliger for fabrikkens ansatte. Den første boligen stod ferdig i 1860, Clausen og Ramm innredet også her egne værelser for seg selv. Neste bolig ble oppført i 1865, samtidig som en ytterligere utvidelse av fabrikken.8 Fasting fortsetter med å beskrive påbygg og utvidelser av bygningsmassen ved fabrikken, men kommer ikke nærmere inn på de konkrete bo- og arbeidsforholdene for de ansatte.

Kulturhistoriker Sigurd Grieg har beskrevet arbeidsforhold og boforhold mer generelt i sitt storverk Norsk Tekstil II fra 1950. Grieg siterer i sitt verk en pioner for boligsaken, Christian Gierløff som i 1917 skrev:

Industriledere har ikke alltid vært saa gode psykologer som de kan ha været udmerkede teknikere og paagaaende forretningsmænd. De har ikke altid forstaat aa se mennesket i arbeideren og værdien av aa ha hans sympati og interesse.9

Grieg påstår at grunnleggerne av den norske tekstilindustrien generelt forsømte sine arbeidere i boligspørsmålet og at de ikke skal ha vært oppmerksomme på dette før på 1880-tallet.10

En kilde til sosialhistorie om industriarbeidere på Vestlandet er forfatter Ingeborg Fløystads bok Kvinnekår i endring fra 1986, om kvinnenes arbeid i Arna.11 Fløystad har undersøkt kvinners kår i bygda og i fabrikkene. Arna og Salhus har mange likhetstrekk knyttet til geografi og tidlig tekstilindustri. Clausen og Ramm som grunnla Salhus Tricotagefabrik hadde begge som nevnt en læreperiode hos Peter Jebsen i Arne fabrikker.12 Arne fabrikker var primært veverier og etablerte tidlig to ulike produksjonslinjer og bedrifter; ullvaren og bomullsveveriet. Gjennom undersøkelsesperioden hadde Arne fabrikker flere arbeidere, og bygda rundt ble totalt sett større enn Salhus. Forskjellen i størrelse på de to fabrikkbygdene kan ha påvirket både infrastruktur og den lokale kulturen ellers. Både arbeidere og fabrikkledelse ville i samtiden kunne pekt på forskjeller mellom Ytre Arna og Salhus. Det er likevel rimelig å anta at levemåten i Ytre Arna og Salhus den gang må ha hatt flere likhetstrekk med hverandre.

I 100 år for bedre arbeidsmiljø skriver historiker Øyvind Bjørnson om arbeidervernlovgivningens historie, eller som han selv skriver «historien om de farer som møter oss i arbeidslivet».13 Bjørnson skriver at grunnlaget for denne aller første offentlige reguleringen av forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker oppstod i et samspill mellom sunnhetsforkjempere som jobbet for en sterkere helse i befolkningen, skolefolk som mente at barn skal gå på skole i stedet for å arbeide i fabrikk og politiske grupper som arbeidet for generelt å bedre forholdene for arbeiderfamiliene, eller å unngå at de ble utnyttet så grovt at de ville ty til desperate handlinger.14 Det er ikke utenkelig at enkelte forhold som arbeiderlovgivningen skulle motvirke også eksisterte i Salhus, slik som barnearbeid og usunne fabrikklokaler.

Hvem var de?

I folketellingen fra 1865 ble 176 beboere registrert i Salhus, disse var fordelt på 32 husholdninger i 18 ulike bygg. Blant disse 176 personene er 73 personer født/døpt i Hammers prestegjeld, et område som i dag dekker en av Bergens største bydeler Åsane, Meland kommune og Alversund som ligger på øyene øst og nord for Salhus. Den neste store gruppen på 34 personer kommer fra Haus, hele 23 av disse kan regnes som nøkkelpersonell ved fabrikken som oppsynsmenn, strikkere og spinnere. Arne fabrikker lå i Haus prestegjeld og det er sannsynlig at Clausen og Ramm fikk med seg noen erfarne arbeidere herfra til å få i gang oppstarten av sin egen trikotasjefabrikk. Av 15 bosteder med navn knyttet til Salhus var seks navngitt som Salhuus, blant de øvrige var et navngitt som Salhus’s Mekaniske Spinderi, Væveri, Farveri og Tricotage Fabrik, åtte var navngitt som Salhuus Fabrik.15 Boligene som er definert under Salhuus Fabrik er av ulik størrelse. De større byggene fra 1860 og 1865 er to av disse, mens de øvrige seks kan være de mindre husene som vises på oversiktsbildet fra 1866.

Fra disse 15 bostedene var totalt 53 personer oppført med en stilling knyttet til fabrikken. Her fantes i tillegg til strikkere, syersker og styrer av kardemaskinen, skolelærer og disponent. Ellers i Salhus kunne man finne baker, smed med lærlinger, vertshusholder, snekker, fargere og et knippe husmenn uten jord som hadde arbeid som spinnere, garver og former ved fabrikken. Det fantes også to gårdbrukere i Salhus. Disse familiene hadde et varierende antall barn og tjenestefolk boende hos seg. Det kan være verdt å merke at det kun er gårdbrukere samt bedriftens ledelse som hadde tjenestefolk. Ingen av de ordinære arbeiderne hadde tilsatt egne tjenestefolk eller barnepiker.

I oppføringen under 38 Salhuus Fabrik var 30 personer registrert som én husholdning. Av disse var fire strikkere, syv spolere, en former, en innpakker og en farger, alle disse var menn. På samme sted var 15 sypiker innlosjert. Med unntak av strikker Knut Olsen (1844) og konen Dordi Johannesdatter (1817), var alle disse registrert som ugifte. Dersom man ser bort fra Dordi, var de øvrige 29 registrert som ansatte ved fabrikken med ulike arbeidsoppgaver. Kjønnsfordelingen er jevn, men kvinner og menn er knyttet til ulike operasjoner i fabrikken. Dordi og Knut hadde ingen barn registrert. Ifølge folketellingen var heller ingen barn under konfirmasjonsalder registrert som ansatte ved fabrikken. Fordi Dordi og Knut var oppført som ektepar i Salhus i 1865 er det lett å følge disse videre i de kommende folketellingene. I 1875 bodde Dordi og Knut på Hitland med egen gård og en pleiedatter boende hos seg, Dortha Maria Monsdatter Salhus, født i 1868, som forsørges fritt. Under samme oppføring er det oppført en tjenestedreng, en kårkone og kårkonas sønn. Da Dordi døde i 1899, bodde de på egen gård på Askøy. For Dordi og Knut ser det ut til at livet ved fabrikken var forbigående, og noe som ble valgt vekk da de fikk anledning til å brødfø seg ved å drive egen gård.

Oversiktsbilde fra Salhus, 1866. Foto: Knud Knudsen / Universitetsbiblioteket i Bergen

Under 33 Salhus’s mekaniske Spinderi, Væveri, Farver og Tricotage Fabrik ble det i 1865 registrert 46 hjemmehørende personer fordelt på to bygninger.16 Dette inkluderer arbeiderboligen fra 1860 i tillegg til et mindre bygg. De 46 personene var fordelt på 13 husholdninger, men kilden forteller ikke hvilke husholdninger som er knyttet til de ulike byggene. Den første registrerte husholdningen består av fire personer som var bosatt i egen bestyrerbolig: J. Ramm og L. Todsen er ført opp som eiere av Tricotage fabriken, med husjomfru L. Dreyer og tjenestepike Gurine Hansen.17 Deretter kommer husholdningene oppført som gifte par eller familier. Ni av familieenhetene var oppført med til sammen 17 barn i alderen 1–11 år. Hele ni av barna var ett år eller yngre på tidspunktet for tellingen. En kan se for seg at det har vært livlig i boligen på den tiden. Samtlige registrerte arbeidere i disse byggene var menn og hadde stillinger som strikkere og spinnere, i tillegg til to oppsynsmenn, en fyrbøter og en bergverksarbeider. De som ble registrert i boligen fra 1860 ser ut til å ha hatt en inntekt fra fabrikken som var god nok til å ikke bare overleve, men også brødfø en familie.

Fra 176 beboere i Salhus i 1865 steg folketallet til 255 personer fram til 1875. Personer med registrert arbeid i fabrikken økte fra 53 til 65. Gjennomsnittsalder blant de ansatte endret seg ikke stort, fra 33 til 34,5 på ti år. Elleve av personene registrert i boligene av folketellingen i 1865, fantes også i den første arbeiderboligen fra 1860 i folketellingen fra 1875.

Strikker Jakob Brynhildsen med familie var blant disse, han ble født i Salhus 28. januar 1842. Det er kurant å følge Jakob og familien noen år framover ettersom han er en av få som med nokså stor sikkerhet finnes igjen i de øvrige folketellingene. I folketellingen fra 1865 var Jakob oppført med hustru Kari Olsdatter fra Åsane (1836–1877). Jakob og Kari fikk barna Andreas Bertin Jakobsen (1866), Andrea Jakobsdatter Salhus (1867) og Ole Martin Jakobsen (1869). I 1875 bodde familien i samme bolig, utenom den yngste sønnen Ole Martin som falt i sjøen og druknet i 1873. Kari døde i 1877, to år senere i 1879 ble Jakob gift på nytt med Marthe Olsdatter (1842). Marthe kom opprinnelig fra Lindås og fikk etter hvert tre barn med Jakob; Karl Olai (1880), Ole (1882) og Eli Matilla (1884).

I folketellingen fra 1891 var Jakob og Marthe oppført i arbeiderbolig nr. 2 med barna Karl, Ole og «Eli Matilla»18 Andreas, den eldste sønnen fra Jakobs første ekteskap emigrerte til Amerika i 1887. «Jakob Brynhildsen»19 var i 1910 fortsatt oppført som fabrikkarbeider ved Salhus fabrik, gift med Martha Lødtvedt (1843). Denne gang i en mindre bolig med datteren Mathilde Jakobsen (også oppført som fabrikkarbeider). I samme hus bodde også Kristhi Johnsen (1827), oppført som enke med fattighjelp, i tillegg til Gjertine Martinussen (1883, Dale), ugift fabrikkarbeider. Siste gang man finner igjen «Jakob Brynhildsen»20 er i Klokkerbok for Åsane prestegjeld, begravet som enkemann 21. oktober 1920.

Berge Rasmussen (1820–1897) var oppført som fyrbøter ved begge folketellingene. Berge er en annen representant for en stabil arbeider, som er lett å finne igjen over flere folketellinger og oppføringer i kirkebøkene. Både Berge og konen Martha Knudsdatter (1826–1916) kom opprinnelig fra Hosanger. De fikk seks barn: Knud (1850), Ingeborg (1854), Andreas (1858), Johannes (1862), Martinus (1865) og Johanna (1868). Førstefødte Knud ble født i Strusshamn, mens de øvrige barna ble født i Hamre. Ifølge folketellingene var Berge fyrbøter ved fabrikken, det kan bety at han startet ved fabrikken da de investerte i dampmaskin tidlig på 1860-tallet.

I folketellingene fra 1865 og 1875 stod Martha oppført som Berges kone, mens i folketellingen fra 1891 var hun også registrert som spolerske ved fabrikken, mens Berge på samme tidspunkt hadde «forskjellig slags arbeide» ved fabrikken. I 1900 var Martha oppført som enke og forhenværende arbeiderske ved fabrikken. Rundt 1900 kunne tidligere arbeidere fortsette å bo i fabrikkens boliger etter lang og tro tjeneste. På fotografiet over de ansatte sitter Berge som nr. 2 fra venstre helt foran, sønnen Johannes Bergesen sitter som nr. 4 to rader bakenfor, datter Johanna Bergesen er nr. 3 fra høyre på nest bakerste rad, konen Martha er nr. 15 på samme rad.

Når man ser på hvem som er registrert som bosatt i Salhus og tilknyttet fabrikken over flere tiår, ser det ut til at befolkningen i gjennomsnitt blir litt eldre. Samtidig trakk Salhus og fabrikken hele tiden til seg nye unge mennesker, noe som gjør at gjennomsnittsalderen ikke stiger veldig raskt. Noen flyttet videre, men flere ble altså værende i Salhus.

Et annet inntak til å vurdere levekår er å se på barnearbeid. Ifølge folketellingene er ingen under konfirmasjonsalder registrert med tilknytning til fabrikken. Fotografiet av de ansatte tatt en gang mellom 1890 og 1896 viser 12 personer som ser svært unge ut. Ved å sammenligne navnelisten mot digitalarkivet viser det seg at den yngste er Emilie Clausen, datter av disponent Clausen. To jenter ser unge ut, men i 1890 ville Mathilde Mjelde vært 15 og Asseline Larsen vært 20 år. Brita Kolstad og Kristian Matre har jeg ikke klart å finne noen oppføring på, dermed er alderen også usikker på disse. Olina Hitlant, Inga Vedå og Sivert Blomdal skal ha vært 13 år i 1890, mens Karl Jacobsen, Ingolf Rieck og Sofie Steffensen var ti år og Harald Vedå var elleve på samme tidspunkt. Hvis fotografiet er fra 1890 sitter vi igjen med syv barn av totalt 90 personer som jobber på fabrikken, dersom fotografiet er tatt nærmere 1896, var ingen ansatte under konfirmasjonsalder. Ingolf Rieck var sønn av lagerforstander Max Martin Rieck, opprinnelig fra Slesvig. Ingolf var antakeligvis ikke tvunget til å jobbe på grunn av familiens økonomi, men gikk i en form for lære ved fabrikken.

Folketellingene viser at strikkere og spinnere er menn, syerskene er kvinner (sypiker eller sykoner). I den første folketellingen var menn registrert som spolere, mens kvinner var i 1865 og 1875 registrert som styrer av spolemaskin og styrer av kardemaskin. Menn ble registrert som arbeidere både med og uten kone og barn. De fleste kvinnelige arbeiderne var ifølge de første folketellingene ugifte, enkelte var enker eller enslige forsørgere med større barn, mens kun et par var registrert både som gift kone og med ansattforhold til fabrikken. Dette utelukker ikke at barn eller gifte koner i perioder kunne få lønnet arbeid ved fabrikken, men utstrakt bruk av barnearbeid eller det at alle gifte kvinner måtte jobbe for at familien skulle overleve er vanskelig å påvise. Fra 1891 var flere gifte kvinner registrert med en rolle knyttet til fabrikken.

Boligen

Arbeiderboligen fra 1860 er en tømmerbygning i to etasjer, med innredet loft. I folketellingene omtales denne som henholdsvis nordre arbeiderbolig eller bolig nr. 1. Boligen er i dag inndelt i seks små leiligheter, og har blitt modernisert flere ganger siden oppføringen i 1860. Ifølge en takstforretning fra 1860 og en branntakst fra 1864 bestod huset opprinnelig av ni rom i første etasje; en gang/forstue, tre stuer, to sengekamre og tre kjøkken. På hvert kjøkken førte til sammen tre trapper opp til andre etasje. Flatemålet på hver av de to hovedetasjene er på ca. 91 m2.

Andre etasje bestod opprinnelig av fire store saler, som snart ble delt opp til mindre rom. Ved NIKUs fargeundersøkelse ble det funnet tapet på tømmervegger og panelte delvegger som kan dateres til 1860-tallet. Rominndelingen har ikke endret seg nevneverdig fra 1860-tallet til i dag.

Ifølge branntaksten fra 1864 var flere av rommene i begge etasjer malt eller tapetsert. Det fantes også ti ovner i bygget. Dermed må det ha vært mulig å varme opp så å si alle rom i huset, kanskje også å drive med enkel matlaging. Folketellingen fra 1865 har registrert 46 personer fordelt på to bygninger. Oversiktsbildet fra ca. 1866 viser to større bygg, arbeiderboligene fra 1860 og 1865, i tillegg kommer fabrikken og syv andre hus, antakeligvis boliger. I 1875 var 42 personer registrert i arbeiderboligen fra 1860. Om en regner et totalt areal på omtrent 182 m2, vil dette gi gjennomsnittlig 4,3 m2 per beboer. Det ble trangere i arbeiderboligen fra 1865 til 1875. NIKU-rapporten fra 2013 forteller at to rom på loftet kan ha blitt tatt i bruk til beboelsesrom etter hvert som tallet på beboere steg. NIKU fant også her tapetrester fra 1880-tallet.21 Med loftet vil antall m2 per beboer stige til drøye 5 m2.

De fleste rom ble tapetsert flere ganger, og viser endringer i moteretning og stil. Fra å være dekor i bedrestilte hjem, var papirtapetene i siste halvdel av 1800-tallet i større grad allemannseie, og selv enkle arbeiderboliger kunne tapetserers med fargerike mønstre og motiver. Rom to i leilighet A ble tapetsert ni ganger i perioden 1860–1905.22 I folketellingen fra 1865 er bedriftseierne Ramm og Todsen selv registrert i en større arbeiderbolig, andre kilder forteller som nevnt at Clausen og Ramm skal ha hatt et innredet rom i arbeiderboligen de første årene.23 Det er sannsynlig at bedriftseierne ville ha anstendig tapet på veggene, perioden de bodde i huset er likevel mye kortere enn bruksperioden for mange av de ulike tapetlagene. Hyppige tapetseringer kan tolkes som et bevis for stor utskifting av leietakere og stor slitasje.24 Vi kan konkludere med at arbeiderne kunne bo tett, men de hadde i det minste noe pent på veggene, et lite, men viktig tegn på at levekårene kan ha vært bedre i Salhus enn for tekstilarbeidere andre steder.

Denne påstanden blir underbygget av det Grieg gjengir fra Eilert Sundts store sosiale undersøkelse «Om Piperviken og Ruseløkkbakken» fra Kristiania i 1858. Det bodde gjennomsnittlig fem personer i hvert rom. Ofte holdt de også gris som hadde tilhold under bordet eller under sengen. Grunnet press på boligmarkedet i byene, oppstod gjerne et gap mellom husleieprisene og den kvaliteten som ble tilbudt. Flere av de som etablerte tekstilindustri i hovedstaden bygde eller kjøpte inn boliger med tanke på å leie ut til sine arbeidere. Knud Graah ved Vøyen Bomuldsspinderi bygget i 1856 arbeiderboliger for om lag halvparten av sine arbeidere. I 1890 hadde fabrikken blant annet 12 leiligheter med ett rom og kjøkken.25 Om forholdene i Ytre Arna forteller en arbeider at i 1863 kunne 12 gutter bo sammen i ett rom, guttene delte i dette tilfellet på syv senger. Gifte folk fikk tildelt ett rom, hvis det var et bakværelse fikk de lov til å ha det alene, men om det var framrom måtte en eller to fremmede jenter bo i samme rom. Grieg skriver videre at det oftest var tre familier som delte kjøkken, og at det i kjøkkenet var en grue med flere skjerdinger (krok for å henge gryta over ildstedet). Grieg forteller om boligforholdene ved flere fabrikksteder. Her beskrives boligforholdene på Dale som langt verre enn i Arna, med bolignød og det at flere familier måtte dele kjøkken. Ved å holde folketellingen fra 1875 opp mot de fysiske forholdene i arbeiderboligen på samme tid, er det sannsynlig at flere familier måtte dele kjøkken også i Salhus.

De fysiske forholdene som vi kjenner fra bolig nr. 1 og NIKUs undersøkelse av denne, framstår bedre og romsligere enn det Grieg beskriver i Norsk Tekstil. Det kunne være trangt i boligene i Salhus, men ikke fullt så kummerlig som beskrivelsene fra de tetteste arbeiderstrøkene i Kristiania. Tilgang til rent drikkevann og frisk luft må også ha vært bedre på et mindre sted som Salhus enn i storbyen. Når vi ser på omgivelsene rundt boligene og fabrikken, virker det sannsynlig at arbeiderne hadde tilgang til å dyrke små jordlapper. Det er imidlertid ikke registrert verken dyrehold eller tegn til jordbruk blant de bosatte i arbeiderboligene i folketellingene.

Arbeidsforhold og levekår

Ulike forhold ved forskjellige fabrikker kan forklares ved geografiske og sosiale forskjeller. I 1892 ble den første fabrikktilsynsloven vedtatt.26 Loven representerte noe nytt når det gjaldt statens sosiale engasjement som for første gang kunne gripe inn i forhold ved den enkelte arbeidsplass. Myndighetene hadde tidligere hovedsakelig vært opptatt av å opprette ro og orden, og av å skjerme det øvrige samfunnet mot folk som falt utenfor. På arbeidsmarkedet ga prinsippet om kontraktsfrihet en ideologisk begrunnelse for ikke å gripe inn. En arbeidsavtale var inngått mellom frie parter, staten hadde bare rett til å garantere at kontrakten ble overholdt. På samme tid var det utbredt motstand mot økonomisk omfordeling. Et forhold som ikke ble markant endret før nærmere århundreskiftet.

Fabriktilsynslovgivingen Øiemed er i sin Almindelighed at formindske de af den udviklede moderne Industridrift følgende Farer for de arbeidende Klassers legemlige og aandelige Velvære ved i visse Retninger at unddrage Forholdet mellem Arbeidsgivere og Arbeidereden fulde Kontraktsfrihet og til Fordel for Arbeiderne undergive det indskrænkede og regulerede Bestemmelser.27

Rundt 1860 påpekte tilhengerne av en sunnhetslovgivning de hygieniske og helsemessige problemene knyttet til fabrikkdrift. Skolepolitikerne begynte å få øynene opp for barnearbeidet i fabrikkene, og hvilke konsekvenser dette fikk for de arbeidende barnas skolegang og utvikling.

En undersøkelse for Statistisk sentralbyrå av Jacob Neumann Mohn i 1874 viste at ca. 8 prosent av arbeidskraften i industrien var barn under 15 år. Prosentene fordelte seg svært ujevnt mellom forskjellige produksjonstyper. Særlig tobakk og fyrstikkindustrien sysselsatte mange barn: henholdsvis 45 og 30 prosent. Tallet for barn i arbeid sank raskt de følgende tiårene. Mohn pekte på at for mye arbeid i barneårene svekket de unges helse, dannet grunnlag for framtidige sykdommer og hemmet utviklingen av kroppen. Dette er kjent for dagens foreldre, leger og arbeidsgivere, men var på 1880 og 1890-tallet fersk kunnskap blant leger og de som var opptatt av bedre sosial trygghet blant den voksende arbeiderbefolkningen.

I tråd med fabrikktilsynsloven fra 1892 ble det skrevet et reglement for Salhus Tricotagefabrik. Fabrikktilsynsloven ble skrevet for å beskytte arbeiderne mot unødig helsefare i forbindelse med fabrikkarbeid, og reglementet for Salhus Tricotagefabrik inneholdt følgelig regulering av arbeidstid og bruk av barnearbeid. I tillegg kom en rekke forbud og påbud for arbeiderne. Blant annet for å sikre fabrikkens eiendom og arbeidernes effektive arbeidstid.

Enhver Arbeider har at indfinde sig i Arbeide senest 5 minutter efter det fastsatte Klokkeslæt og forudgaaende Signal med Fabrikfløiten. Gjentagne Forsømmelser i saa henseende straffes, hvis ikke særlig Grund foreligger, med Bøder fra 10 til 25 øre for hver Gang. Bøderne skal efter Loven tilfalde Fabrikkens Sygekasse.28

Her ser vi at arbeiderne kunne straffes for å komme for sent, og at pengene skulle gå til en sykekasse. Bøter fra de som kom for sent, ville i neste omgang komme syke eller skadede arbeidere til gode.

Det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet utgjør en viktig faktor for folks levekår. Det er vanskelig å si noe konkret om det psykiske arbeidsmiljøet, men arbeidet i de første tekstilfabrikkene må ha vært svært annerledes enn arbeidet med hushold og gårdsstell som mange av de første arbeiderne kom fra. I fabrikken ble de satt til ulike oppgaver som å strikke på en mekanisk strikkemaskin, tre opp og følge opp spinnemaskinen eller spole garnet fra spinnepiper over på mer hensiktsmessige spoler tilpasset strikkemaskinene. Alt arbeidet foregikk under tak, og var ikke avhengig av vær og årstider. Arbeidsoppgavene var mer ensformige enn arbeidet ved en gård. Alle arbeidere ble utsatt for et høyt støynivå fra maskinene, hørselvern kom ikke i bruk før på 1960-tallet. De fleste prosessene i tekstilproduksjon genererer også mye støv. Fillesjuka er en samlediagnose som er brukt om tekstilarbeidere som hoster etter en lang arbeidsdag i støvete lokaler. Maskinene i alle rom var åpne, og fiber og støv virvlet rundt i luften. Dette ga ofte alvorlige lungeproblemer for de fabrikkansatte.

Åpne maskiner med fri tilgang til tannhjul, kjeder og reimdrift gir stor risiko for skader. I Bergen Byarkiv ligger arkivet etter det stedlige fabrikktilsyn, hvis oppgave var å følge med på arbeidsmiljøet ved fabrikkene i og rundt Bergen fra 1895. Fabrikktilsynets protokoller viser to skader som er ført opp under Salhus Tricotagefabrik rundt århundreskiftet: – «Anders […] Kalleklev fikk høire hand to fingre mellem snoren og snor […] på spindemaskinen. Kvestelse»; og «En kone kom for nær to kardehjul, de drog hennes arm etter trøie[…] saaledes ind at hun fik et […] tykt sår på venstre kin.»29 Disse skadene kan høres uskyldige ut og var av en slik art at det kan tenkes at det kan ha vært flere liknende tilfeller også før noen fikk i oppdrag å lage noen statistikk over skader og helseplager som følge av fabrikkarbeid.

Fløystad skriver om arbeidsoppgaver og arbeidsmiljø sett fra et kvinneperspektiv i Arna. Hun viser at det primært var kvinnene som ble satt til å jobbe på akkord i Ytre Arna. Intervjuer fra nyere tid forteller at dette var tilfellet også i Salhus. Akkorden medførte at lønnsnivået kvinner imellom kunne variere stort. Fløystad peker på at eldre menn gjennomsnittlig var høyere lønnet enn yngre menn. Noe som ikke gjaldt blant de kvinnelige arbeiderne. Kvinner fikk ikke mulighet til å stige i gradene, og med alderen ble det gjerne vanskeligere å ha syn og kropp som greide de kjappe vendingene som en god fortjeneste krever. Dette førte gjerne til at en ung fabrikkarbeiderske på for eksempel 19 år kunne få høyere lønn enn en eldre kvinne på rundt 60 år. Det, og at kvinnene fikk jevnt over dårligere betalt enn mennene, kan en tenke seg var likt både i Salhus og Arna.30

Fløystad forteller videre at den utbetalte lønna var gjennomsnittlig lavere på Vestlandet enn på Østlandet. I siste halvdel av 1800-tallet ble denne ulikheten utjevnet av at det var vanligere med fri eller rimelig bolig i fabrikkens leiligheter ved de ulike fabrikkbygdene på Vestlandet.31 Dette påvirket den totale levekostnaden til arbeiderne, og en større del av lønna kunne gå til mat og klær. Retten til å bo i fabrikkens boliger var knyttet til arbeidsforholdet ved fabrikken, slik var det også i Salhus. Både Fløystad og andre forteller at lønnsnivå og levekår generelt skal ha vært noe dårligere i Ytre Arna enn i Salhus. Samfunn og fabrikker i Arna huset flere folk, det ble dermed trangere om plassen.

I Norsk Trikotasjemuseums intervjuarkiv finnes også et vitnesbyrd som påstår at det var bedre leve- og arbeidskår i Salhus enn i den større industribygda Ytre Arna. En av informantene var født i Ytre Arna i 1932 og forteller om morens tante som måtte arbeide for å forsørge seg selv og et lite barn mens mannen, barnets far, reiste til Amerika for å finne bedre arbeide. «Så då sat ho igjen med eit lite barn, og måtte begynne i arbeid når han var åtte-ni månader. Då måtte ho bitte han i senga, og så måtte ho gå på arbeid, og så måtte ho få lov til å gå heimatt å amma. Og så måtte ho springa.»32 Dessverre er det få informanter som forteller noe som ligger så langt tilbake i tid som dette. Hendelsen skal ha funnet sted i Ytre Arna rundt 1900.

En annen muntlig overlevering som finnes i Salhus, handler om en kvinne som fikk lov å ta arbeide i fabrikken i Salhus etter at hun selv ble enke. Forutsetningen for at hun fikk arbeide som syerske er at hun stilte med egen symaskin. Enkens to små barn ble sendt vekk til slektninger på henholdsvis Osterøy og Manger. Disse enkeltfortellingene utbroderer skjebner som ikke kommer fram i folketellingene. Typisk for slike fortellinger som huskes og fortelles over flere generasjoner er at de representerer noe spesielt. Dette var neppe hverdagen for de fleste, men viser eksempler på hvordan man kunne løse problemer som oppstod ved ulike hendelser som sykdom eller at man ble sittende som alenemor i et samfunn uten dagens sikkerhetsnett.

Ansatte og direktørfamilien, fotografert på 1890-tallet. Foto: Ukjent / Norsk Trikotasjemuseum

Med større forhold og flere arbeidstakere kan det også tenkes at det oppstår motsetninger mellom bedriftsleder og arbeidere. Historien viser at Ytre Arna ble mer politisert enn Salhus. Dersom vi går ut over undersøkelsesperioden og opp til 1920-tallet ser vi at Ytre Arna fikk en operativ fagforening allerede i 1919.33 I Salhus var det også forsøk på fagorganisering og krav om tariff samme år, men dette ble stanset og lagt dødt etter en arbeidskonflikt med streik og lockout i 1920.34 En levedyktig tekstilarbeiderforening ble ikke stiftet igjen før i oktober 1945.35 Salhus, som flere andre tekstilindustribygder, manglet et mellomsjikt av funksjonærer eller mellomledere som ble betraktet som en egen gruppe. En gjennomgang intervjumaterialet fra Salhus sier lite eller ingenting om et klasseskille utover skillet mellom direktøren med familie og de øvrige ansatte. Disse kildene er nyere enn undersøkelsesperioden for artikkelen, men en slik holdningskultur bruker ofte å være stabil over flere generasjoner, så lenge det ikke er stor utskifting i befolkning og ansatte.

Philip Christian Clausen tok over som disponent da fabrikken ble nyetablert etter en konkurs i 1888. Clausen ble da representant for A/S Salhus Tricotagefabrik og fungerte i praksis som fabrikkeier, eier av boligene og ansvarlig for alle utgiftene knyttet til fabrikkskolen. Man kan si at fabrikken ble drevet etter visse paternalistiske prinsipper.36 Han anså fabrikkarbeiderne som sine barn, som han hadde ansvar for og makt over. Grieg nevner dette om forholdet mellom Peter Jebsen og hans arbeidere i Ytre Arna, og at dette var vanlig på de små tette fabrikkstedene på Vestlandet.37

Oppsummering

En gjennomgang av folketellingene viser at både folketallet i Salhus generelt, og tallet på arbeidere ved Salhus Tricotagefabrik spesielt, steg i undersøkelsesperioden. Flere av de første arbeiderfamiliene fra 1865, med barn og etter hvert barnebarn, finnes igjen i Salhus ved ulike former for søk i Digitalarkivet. Stabiliteten kan tyde på at forholdene har vært til å leve med, og definitivt ikke verre i Salhus enn andre steder. De korte enkeltfortellingene som finnes i intervjuarkivet, viser at livet kunne være stritt dersom man for eksempel ble sittende som enke med små barn, men at bedriftseierne kunne legge til rette for at både arbeiderens enke og barn skulle kunne overleve. Ved århundreskiftet fikk eldre arbeidere med lang fartstid lov til å fortsette å bo i fabrikkens boliger. Dette passer godt inn i et bilde av Clausen som en paternalistisk bedriftsleder som viser omsorg for sine ansatte.

En paternalistisk bedriftsleder skal vise omsorg, men har også en stor påvirkningskraft på sine ansatte. Dette kom særlig fram i reglementet for Salhus Tricotagefabrik fra 1894. Kravet om retningslinjer for arbeidslivet var i utgangspunktet tenkt som et vern for at arbeidere ikke skulle bli urettmessig utnyttet av en sterkere arbeidsgiver. Reglementet fra 1894 inneholdt riktignok alle obligatoriske punkter fra fabrikktilsynsloven. I tillegg la den et stort ansvar for både egen helse og for bedriftens videre framgang over på arbeiderne. På den andre siden kan vi si at ifølge en paternalistisk tankegang, hvor en bedriftseier så på sine ansatte som sine umyndige barn, var det bedriftseierens ansvar å sørge for god oppdragelse av arbeiderne/barna. Strenge retningslinjer for forventet oppførsel i fabrikken passer godt inn under et slikt bilde.

Det er viktig å merke seg at både fabrikktilsynsloven og de øvrige reglene kom over 30 år etter at fabrikken først ble startet opp. I hoveddelen av den perioden jeg dekker i artikkelen fantes det ingen former for regelverk for arbeidslivet eller kontrakter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Når en ser på graden av utskifting av arbeidere, eller bosatte arbeidere i Salhus over samme periode, ser det ut til at noen arbeidere, enten med eller uten familier, reiste videre etter kun få år, mens flere familier finnes igjen i Salhus over flere generasjoner. Gjennom hele undersøkelsesperioden var det også rikelig med barnefamilier i Salhus, mange av disse barna valgte å fortsette i foreldrenes fotspor. Det er naturlig å konkludere med at livet i Salhus må ha artet seg som ganske greit med utgangspunkt i de alternativene som arbeiderne og deres familier så for seg.

Litteratur

Arkivverket. (2019, 9. desember). Jakob Brynjulvsen. Hentet fra https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036698003150

Arkivverket. (2019, 9. desember). Jakob Brynjulvson Salhus. Hentet fra https://www.digitalarkivet.no/view/267/pg00000000791393

Arkivverket. (2019, 9. desember). Mathille Jakobsdatter Salhus. Hentet fra https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052987003315

Bjørnson, Ø. (1993). 100 år for bedre arbeidsmiljø: 1893–1993: Arbeidstilsynet 100 år. Oslo: Tiden.

Fabrikktilsynsloven. (1892). Lov om tilsyn med Arbeide i Fabriker 27de Juni 1892. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1892&paid=8&wid=a&psid=DIVL670&pgid=a_1111

Fasting, K. (1984). A/S Salhus Tricotagefabrik 1859-1944. I: E. L. Karl B. Karlsen, Historik over Salhus Tricotagefabriks 125 års virksomhet, (s. 11-49). Åsane: Salhus Tricotagefabrik.

Fløystad, I. (1986). Kvinnekår i endring. Bergen: Universitetsforlaget.

Fotland, N. (1945). Salhus i gamal og ny tid. Bergen: AS John Griegs boktrykkeri.

Forrás, P. (2009). «Vi behøver ikke at passe paa arbeideren, vi passer kun paa arbeidet»: Arbeid og rasjonalisering i Salhus Tricotagefabrik 1920-1967. Bergen: John Grieg AS.

Grieg, S. (1946). Arne Fabrikker 1846-1946. Bergen: AS John Griegs boktrykkeri.

Grieg, S. (Red.) (1948). Norsk tekstil: 1. Oslo: Tanum.

Grieg, S. (Red.) (1950). Norsk tekstil: 2. Oslo: Tanum.

Heggenhougen, B. (2013). Salhus arbeiderbolig, B-268 Salhus. Fargeundersøkelse av interiør. Oslo: NIKU.

Teigland, S. H. (1994). Teknologi, ressurser og arbeidere i norsk trikotasjeindustri: «Firma J. Ramm & Clausen» og «Salhus tricotagefarbik AS 1859-1900» (Hovedoppgave). Universitetet i Bergen og Høyskolen i Bergen, Bergen.

1Grieg 1948: 421.
2Fotland 1945.
3Heggenhougen 2013.
4Bergen Byarkiv (BBA): A-1619 Bedriftsarkiv etter Salhus Tricotagefabrik AS.
5Teigland 1994.
6Teigland 1994: 9.
7Fotland 1945: 133ff.
8Fasting 1984: 21.
9Grieg 1950: 1.
10Ibid.
11Fløystad 1986.
12Fasting 1984: 13.
13Bjørnson 1993: 11.
14Ibid:15–40.
15Digitalarkivet: Folketelling 1865 for 1254P Hamre prestegjeld, tellingskrets 017 Mjølkraaen og Salhus. Hentet fra https://www.digitalarkivet.no/census/district/tf01038244006560
16Digitalarkivet: Folketelling 1865 for 1254P Hamre prestegjeld, bosted land 0033 Salhus’s mekaniske Spinderi, Væveri, farveri og Tricotage Fabrik. Hentet fra https://www.digitalarkivet.no/census/rural-residence/bf01038244006837
17Teigland 1994: 59.
18Mathille: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052987003315
19Jakob Brynjulfsen: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036698003150
20Jakob Brynjulfson Salhus: https://www.digitalarkivet.no/view/267/pg00000000791393
21Heggenhougen 2013: 85.
22Heggenhougen 2013: 21.
23Digitalarkivet: Folketelling 1865 for 1301 Bergen kjøpstad, bosted by: 1279 11-256. Hentet fra https://www.digitalarkivet.no/census/urban-residence/gf01038249014206
24Heggenhougen 2013: 93.
25Grieg 1946: 4.
26Fabrikktilsynsloven 1892.
27Bjørnson 1993: 22.
28Norsk trikotasjemuseum: Reglement Salhus Tricotagefabrik 1894.
29BBA: A-0277 Bergen stedlige fabrikktilsyn, A L0001 Inspeksjonsprotokoll.
30Fløystad 1986: 113.
31Fløystad 1986: 125.
32Norsk Trikotasjemuseum: Arbeidslivsintervju i forbindelse med Kari Aslaug Hasles hovedoppgave fra 1998, Frå tale til tekst: om kjønn i arbeid og familie.
33Fløystad 1986: 121.
34Fasting 1984: 37.
35Fasting 1984: 55.
36Forrás 2009: 56f.
37Grieg 1948: 582.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon