Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Innledning
Artikler
Åpen tilgang
A/S Sagenes Arbeiderboliger
En reaksjon mot arbeiderbevegelsens krav om offentlige arbeiderboliger i Kristiania?
Vitenskapelig publikasjon
(side 9-25)
av Henrik Askjer
SammendragEngelsk sammendrag

Sagenes Arbeiderboliger ble etablert i 1887 som Kristianias andre arbeiderboligselskap. Det var, i likhet med det første selskapet av 1851, et halvfilantropisk aksjeselskap som satte begrensninger på aksjonærenes utbytte, og det hadde som formål å gi arbeiderklassen et sunt og rimelig boligtilbud. Ut ifra avisdebattene vinteren 1886-87, og ved å trekke linjer tilbake til det første arbeiderboligselskapet, danner artikkelen et bilde av bakgrunnen for at borgermester Evald Rygh tok initiativ til å opprette det nye selskapet i 1887. Kort tid i forveien hadde Den socialdemokratiske Forening rettet krav til borgermesteren om tiltak mot bolignød og arbeidsløshet. Artikkelens hovedtese er at Sagenes Arbeiderboliger ikke bare var et humanitært tiltak, men også et forsøk på å vise at bolignøden kunne løses uten bidrag fra det offentlige.

Sagenes Arbeiderboliger was founded in 1887 as the second Model Dwellings Company (MDC) in Oslo. By limiting their dividend to four or five per cent (“Five Per Cent Philanthropy»), MDCs sought to offer affordable housing and improve the living conditions of the growing labouring class. Like the older MDC, established in 1851, Sagenes Arbeiderboliger was founded as a private initiative by prominent city officials. In the years between 1851 and 1887, neither the MDC nor other philanthropic initiatives had provided a lasting solution to the housing issue. The burgomaster of Oslo founded the second MDC shortly after receiving an appeal for public housing from Den socialdemokratiske Forening – a key player in the formation of the Norwegian Labour Party later that year. Based primarily on newspaper sources, the article argues that the MDC was intended to ease tensions by providing an alternative to public housing.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 27-39)
av Ingrid Haugrønning
SammendragEngelsk sammendrag

Salhus Tricotagefabrik ble etablert i 1859 av de tyske gründerne Philip Christian Clausen og Ernst Johan Ramm. Fabrikken produserte arbeidstøy for strilen, undertøy i ull og bomull i tillegg til tykkere ullgensere og ullsokker og var i drift til 1989. Denne artikkelen undersøker livet til de første tekstilarbeiderne ved Salhus Tricotagefabrik, i perioden 1860–1900. Kilder for undersøkelsen er blant annet folketellinger, fabrikkreglement og en oppdragsrapport skrevet om den første arbeiderboligen bygget i 1860. I tillegg vil en gjennomgang av tidligere skrevet bedrifts- og lokalhistorie danne bakteppe for hva som er mulig å vite om perioden og levekår for trikotasjearbeiderne.

The knitwear factory in Salhus was established in 1859 by Philip Christian Clausen and Ernst Johan Ramm, originally from Germany. The factory’s main products were underwear in wool and cotton, Icelandic sweaters, and thick woollen socks. The factory shut down in 1989. This article focuses on the living conditions for the people living in Salhus and working at the textile mill. Main sources for this study are the national and digitalized censuses from 1865 and 1875. The existing written history will form a backdrop for what it is possible to learn about the living conditions of these people.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 41-59)
av Harald Espeli
SammendragEngelsk sammendrag

I 1950 vedtok Stortinget loven om pensjonstrygd for statens arbeidere med virkning fra 1951. Dermed fikk statens time- eller akkordlønte arbeidere – som ikke arbeidet i militærbedriftene, Sølvverket på Kongsberg eller i NSBs verksteddrift – for første gang en rettighetsbasert tjenestepensjon. Pensjonstrygden omfattet først og fremst bygg- og anleggsarbeidere i samferdselsetatene, men også rengjøringspersonalet i NSB og snart også arbeiderne i militærbedriftene. Statsarbeidere eller deres etterlatte behøvde ikke lenger søke Stortinget om en slags individuell gavepensjon. Arbeidsmandsforbundet, som fra 1930-tallet organiserte flesteparten av statens time- eller akkordlønnede arbeidere utenom militærbedriftene, var den fremste pådriveren bak det som ble pensjonstrygden. Omkring 1920 hadde det da politisk langt mer radikale Arbeidsmandsforbundet avvist å forhandle om en tjenestepensjonsordning for anleggsarbeiderne fordi ordningen ville kreve tre måneders oppsigelse. Det var i strid med fagopposisjonens ønske om å kunne aksjonere på kort varsel om man fant det nødvendig. Denne artikkelen ser nærmere på bakgrunnen for etableringen av denne særskilte pensjonsordningen for statens time- eller akkordlønte arbeidere. Pensjonstrygden skilte seg på viktige punkter vesentlig fra pensjonsordningen for statens tjenestemenn fra 1917. Ytelsene var lavere og rettighetene dårligere.

In 1950, the Storting passed the Act on pension benefits for state workers with effect from 1951. Thus, the state’s workers who were paid hourly or by piecework and who did not work in the military companies, the Silver Works at Kongsberg or in the state railways’ workshops received a rights-based occupational pension for the first time. The pension scheme primarily included construction workers in the transport agencies, but also the cleaning staff in the state railways and soon also the workers in the military companies. Government workers or their surviving relatives no longer needed to apply to the Stortinget for a kind of individual gift pension. The Norwegian Union of General Workers, which from the 1930s organized most of the state’s hourly or piecework wage workers outside the military companies, was the foremost driver of what became the pension scheme. Around 1920, the politically far more radical Union of General Workers had refused to negotiate an occupational pension scheme for construction workers because it would require three months’ notice. This was contrary to the aim of the Fagopposisjonen to be able to go on strike at short notice if it was deemed necessary. This article looks more closely at the background for the establishment of this special pension scheme for state workers. The pension benefits were significantly different from the pension scheme for state civil servants from 1917 on important points. The benefits were lower and the pensions entitlements poorer.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 61-83)
av Gunnar D. Hatlehol
SammendragEngelsk sammendrag

Til tross for at det norske bokmarkedet vitnet om en konstant sterk interesse for temaet Norge under den andre verdenskrig, var faghistorikeres bidrag til historiografien heller fåtallige. Og slik fortsatte det til inn på 1970-tallet. Okkupasjonstidens fangehistorie var nærmest utelukkende et domene for populærhistoriske tilnærminger, der mange av utgivelsene var erindringsbaserte, gjerne også skrevet av menn som hadde vært fanger selv. Da var det norske fangers historier som ble skildret. Det store mindretallet fanger fra utlandet, hentet til Norge for å arbeide for den tyske okkupasjonsmakten, ble bare gjenstand for sporadisk interesse og da ikke fra faghistorikerne, et forhold som dels knytter seg til et vanskelig tilgjengelig kildetilfang. Oversiktsverkene om Norges krigsår gjenspeilte marginaliseringen av dem. Først på 1980-tallet begynte de første større arbeidene om sovjetiske krigsfanger og jugoslaviske fanger å materialisere seg, men disse var signert utenlandske historikere. I det påfølgende tiåret, på en tid da en rekke marginaliserte grupper i det tyskokkuperte Norge ble løftet frem i lyset, kunne bare en beskjeden interesse blant historikere for å studere de utenlandske fangene spores. Heller ikke et par tyngre studier av jugoslaviske fanger og polske tvangsarbeidere ble oversatt til norsk. Det store gjennombruddet fant først sted på 2000-tallet, i etterkant av en forsterket internasjonal forskningsinteresse for Nazi-Tysklands tvangsarbeidshistorie. På 2010-tallet fulgte norske universiteter opp med større forskningsprosjekter der okkupasjonsmaktens forhold til fanger og tvangsarbeidere ble belyst. Flere faghistoriske bøker som tar for seg norske fanger i Norge har de to siste tiårene sett dagens lys, selv om et samlende oversiktsverk om denne gruppen stadig mangler.

Despite the fact that the Norwegian book market might bear testament to a strong popular interest in the subject of Norway during the Second War, the contributions from scholarly historians were rather few, and it would continue that way well into the 1970s. The prisoner history of the occupation years was almost exclusively a field for non-historians, with memoir literature constituting a significant portion of the total number of publications, often authored by former prisoners. The various accounts focused on the Norwegian prisoners. The large minority of foreign prisoners, brought to occupied Norway to work for the German occupying power, were the subject only of sporadic interest, though not from academic historians – a circumstance that is partly due to the challenging primary source situation. The general histories of the war reflected the marginalization of this group. It was not until the 1980s that the first larger works on the Soviet prisoners of war and Yugoslav prisoners emerged. These were the works of foreign historians, though. In the decade that followed, as a number of marginalized groups in wartime Norway began to receive more attention, a slightly stronger interest in studying the experiences of the foreign prisoners could be perceived. However, a few ambitious studies on the Yugoslav prisoners and Polish forced labourers were not translated to Norwegian. The great scholarly breakthrough occurred in the 2000s in the aftermath of a reinforced international research interest in Nazi Germany’s forced labour history. Then, in the 2010s, a few Norwegian universities followed suit and embarked on major research ventures investigating the German occupying power and the forced labourers. Several monographies and other books addressing Norwegian prisoners in Norway have also surfaced in the last two decades, though a comprehensive history of this group is still lacking.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 85-96)
av Thea Eriksen
SammendragEngelsk sammendrag

I løpet av andre verdenskrig mellom 1939 og 1945 mistet mange sjøfolk livet i møtet med fienden. Handelsskipene var essensielle i de alliertes krigføring og mannskapene om bord uvurderlige. Under krigsårene ble det gjort flere endringer om bord på norske skip for å bedre sjøfolkenes utsikter til å overleve et krigsforlis. Redningsmateriellet, med redningsdrakter av gummi og nytt innhold i livbåtene, gjorde at flere enn før hadde muligheten til å klare seg selv etter brutale forlis. Men utstyret var ikke alt, og flere tiltak ble satt i gang for å bedre sjøfolkenes sikkerhetskompetanse. Dette skjedde både gjennom utdeling av håndbøker og større fokus på viktigheten av livbåtøvelser. Ansvarsfordelingen for sjøfolkenes sikkerhet ble også omformet i krigsårene. Tre ulike nivåer av ansvar ble etablert. Myndighetene på det øverste nivået, med Nortraship og Handelsdepartementet i Londons Sjøfartsavdeling, skulle se til at regelverket ble endret samt iverksatt. På neste nivå skulle egne tilsynsmenn i sentrale havner etterse sikkerheten om bord. Siste nivå i denne organiseringen fant sted på hvert enkelt skip gjennom egne livbåtmenn. Til tross for forsøk på å forbedre sjøfolkenes muligheter til å overleve, var det i flere tilfeller langt mellom teori og praksis.

During the Second World War 1939–1945, many merchant seamen died at sea. Merchant ships were crucial to the allies’ warfare and every merchant ship’s crew were unmistakably priceless. During the wartime years several different changes were made to improve merchant seamen’s chances of surviving an enemy attack. Safety equipment, lifesaving suits made of rubber, and new supplies in lifeboats made it easier for the seamen to survive. But safety equipment alone was never enough to keep the men alive after a shipwreck. They needed to know a lot more than simply how to use the equipment. During the war, many measures were implemented to enhance the merchant seamen’s competence concerning safety. Handbooks were given to every ship, and the importance of safety training in lowering the lifeboats was boosted. During the war there was also a new arrangement concerning the responsibility for the seamen’s safety. This new organization can be divided into three levels, the highest level being the officials, Nortraship and the Department of Commerce in London, who were responsible for changing the laws and implementing the new measures. The second level were employees who were stationed in all the central harbours to check on every ship’s safety equipment. The lowest level was aboard every ship, where one man was appointed the role of chief of the safety equipment. However, even though all of this was fulfilled, many times the reality was far from ideal.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 99-121)
av Tor Gunnar Tollaksen
SammendragEngelsk sammendrag

123 mennesker døde i «Alexander L. Kielland»-ulykken som er den verste industriulykken i Norge noensinne. 89 overlevde. Etter ulykken i Nordsjøen var en rekke dykkere involvert i arbeidet med å lete etter omkomne, rydde havaristedet, undersøke plattformen og arbeide under de to snuforsøkene i henholdsvis 1980 og i 1983. En granskingskommisjon ble nedsatt etter ulykken. Allerede 31. mars 1980, få dager etter ulykken, slo den fast at ulykken med stor sannsynlighet skyldtes tretthetsbrudd i staget D-6. Granskingskommisjonen intervjuet ingen dykkere, og dykkernes historier og observasjoner kom ikke fram i offentligheten. Dykkerne var oppdratt i en taushetskultur hvor det å snakke for mye om ting de hadde sett, kunne få direkte betydning for videre arbeid som nordsjødykker. Dette kan ha hatt betydning for at opplysninger ikke kom fram. Dykkerne ble i liten grad involvert. Mange dykkere satt på relevante og interessante opplysninger. Myndighetene, granskingskommisjonen og politi dro lite veksler på deres observasjoner og kompetanse. Dykkerne selv var heller ikke særlig opptatt av å få fram opplysninger de bar på. Hva så dykkerne under vann og hva kunne de ha bidratt med av interessante observasjoner etter ulykken som granskingskommisjonen kunne hatt nytte av?

123 people died in the «Alexander L. Kielland»-accident. This is the worst accident in Norwegian industrial history. There were 89 survivors. Many divers were involved in the aftermath. They searched for deceased, cleared the area and examined the platform. They were also involved during the two attempts to turn the platform around in 1980 and 1983. A commission to investigate the accident was established as early as the 31st of March, just a few days after the capsizing. The commission concluded that the accident with great probability was caused by fatigue in the D-6 supportive brace. The commission did not interview any of the divers and their stories were not known to the public at the time. The divers followed a code of silence, where speaking about things they observed could have direct consequences for their work situation. The divers’ silence could have meant that crucial information was kept secret. Only to a small degree did Norwegian authorities, the police and the investigative commission use the divers’ observations and competence about the platform. Also, the divers were not too keen to share information. So, what could the divers see underwater? How could they have contributed in the investigation?

Åpen tilgang
Programmatisk historie
Historiens rolle i Arbeiderpartiets arbeidsprogram for 1945 og partiprogram for 2001–2005
Vitenskapelig publikasjon
(side 123-134)
av Christian Florelius
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen er et resultat av en undersøkelse av historiens rolle i to av Arbeiderpartiets programmer: Arbeidsprogrammet for 1945 og Partiprogrammet for perioden 2001–2005. Historiens rolle i Arbeidsprogrammet for 1945 var i form av en fortelling om fem års krig og okkupasjon under andre verdenskrig, og med funksjon som et argument for hvorfor det var viktig å gjennomføre et politisk program med det mål å bygge landet etter disse fem år. Programmet argumenterte også for at den unike situasjonen etter frigjøringen gjorde det mulig å oppnå sosialisme på en fredelig måte innenfor demokratiets rammer. Historiens rolle i programmet for 2001–2005 var i form av en fortelling hvor utviklingen presser på flere av samfunnets institusjoner, og at det derfor er nødvending å reformere disse slik at de er i samsvar med utviklingens krav. Historiens rolle i programmet for 1945 tar form av et radikalt argument, så langt det argumenterer for muligheten for en ny sosial orden på grunn av den nære fortiden. Historiens rolle i programmet for 2001–2005 på sin side tar form av et konservativt argument, hvor kravet om forandring ikke er for forandringens skyld, men heller for å bevare viktige samfunnsinstitusjoner.

The topic of this article is the role of history in two of the Norwegian Labour Party’s manifestos: The manifestos of 1945 and of 2001–2005. In short, the findings for the manifesto of 1945 were in the form of a historical narrative about five years of war and occupation during the Second World War, and with the function as an argument for the implementation of a set of policies that would rebuild Norway after these five years. The manifesto of 1945 also argued that the unique situation after the liberation from fascist rule made it possible to set out on a peaceful path to Socialism within the framework of Liberal Democracy. In the 2001–2005 manifesto, the role of history was in the form of a narrative about the changing times and how these changing circumstances made it necessary to reform several societal institutions so they would be able to catch up with the times and survive into the future. The historical narrative in the manifesto of 1945 takes the character of a radical argument insofar as it argues for the possibility of a new social order due to the recent past. The narrative found in the 2001–2005 manifesto, on the other hand, takes the form of a conservative argument, where the emphasis on change is not for change itself, but rather the preservation of societal institutions.

Åpen tilgang
Skiferdriften i Alta
Håndverket som ikke kunne industrialiseres
Vitenskapelig publikasjon
(side 137-152)
av Merete Camilla Ødegaard
SammendragEngelsk sammendrag

Skiferdriften i Alta har historie tilbake til 1850-tallet, de første hundre årene i hovedsak som en sidenæring til jordbruk. Utover 1900-tallet ble markedet for produkter av altaskifer stadig større, og skiferdriften vokste til å bli en viktig næring. Andelslaget Alta Skiferbrudd ble stiftet i 1933. Alle skiferdrivere var og er selvstendig næringsdrivende, men medlemskap i andelslaget har alltid vært en forutsetning for å delta i skiferdriften. Skiferforekomstene i Alta ligger på statlig grunn, og Alta Skiferbrudd forpakter rettighetene til å drive steinbrudd på vegne av medlemmene. Skiferdrift er et håndverk som krever mye kunnskap og erfaring, men lite investeringer for å gi et godt økonomisk utbytte. Etterkrigstidens industri- og distriktspolitikk nådde også skifernæringen i Alta, og i perioden fra 1950 til 1980 ble det startet flere bedrifter som hadde som formål å modernisere og effektivisere skiferdriften. Dette skjedde med liten forankring i skiferdrivernes organisasjon, og uten å ta hensyn til drivernes opparbeidede kunnskap om skifer og skiferarbeid. Det var Utbyggingsfondet for Nord-Norge, Distriktenes utbyggingsfond og Industridepartementet som i stor grad styrte planlegging og gjennomføring og som støttet prosjektene økonomisk. Det var store forventninger til resultatene, men de uteble. Artikkelen diskuterer noen forklaringer til hvorfor de store statlige prosjektene slo feil gang på gang, og årsakene til at den «tradisjonelle skiferdriften» – som den ble kalt i de statlige utredningene, fremdeles er en av Altas viktigste næringer.

Quartzite mining in Alta date back to the 1850s, at first mainly as a subsidiary income to farming. From 1900 onwards, the demand for quartzite products increased and the mining business grew to be a vital trade. The co-operative society of Alta Skiferbrudd was founded in 1933. All quartzite miners are self-employed, but membership in the co-op has always been a condition for taking part in the trade. The quartzite deposits in Alta are located on state-owned ground and Alta Skiferbrudd leases the rights to mine quartzite on behalf of its members. Quartzite mining is a craft that demands vast knowledge and good skills but little financial investment to be a prosperous trade. The official politics concerning both development of rural districts and industry of the post-war era also affected the quartzite trade in Alta. Between 1950 and 1980 a number of companies aiming to modernize and improve the quartzite trade were founded. The companies had very little foundation in the miner’s co-op, they were often in conflict with the miner’s interests, and were run with no regard to the miners accumulated knowledge of the stone and the craft. The companies were funded by Utbyggingsfondet for Nord-Norge (Development Fund for Northern Norway), Distriktenes Utbyggingsfond (District Development Fund) and the Ministry of Industry, which also mainly led the planning and implementation. There were great expectations for the projects, but the results failed to materialize. This article discusses some of the possible explanations as to why the big governmental projects failed time and again and the reasons why «traditional quartzite mining» – as it was called in the governmental accounts – is still one of Alta’s most important trades.

Åpen tilgang
Hvem skal forhandle lønn med lærerne?
Kommunale lærere på statens lønnsregulativ 1948–2004
Vitenskapelig publikasjon
(side 155-169)
av Åsmund Arup Seip
SammendragEngelsk sammendrag

Fra 1948 til 2004 ble lærernes lønn fastsatt gjennom forhandlinger med staten, selv om mange lærere hadde en kommune eller fylkeskommune som arbeidsgiver. Ingen annen yrkesgruppe har hatt en slik særstilling. Denne artikkelen forsøker å svare på hvorfor staten i en periode hadde forhandlingsansvaret for lærerne og hvorfor forhandlingsansvaret igjen ble overført fra staten til kommunene. Artikkelen berører utviklingen av forhandlingssystemet i stat og kommune og samlingen av lærerorganisasjonene. Byggingen av enhetsskolen etter andre verdenskrig og endringene i skolepolitikken på 1980-tallet hadde hver på sin måte betydning for politikernes holdning til lærernes forhandlingsrett i staten. Lokalt selvstyre og målstyring ble fra 1980-tallet nye styringsidealer. Kommunene fikk i 1986 et nytt inntektssystem med større finansielt ansvar for å avveie nytte og kostnader for de enkelte tjenestene. Endringen av styringssystemet i kommunesektoren var en vesentlig faktor som lå til grunn for beslutningen om å overføre forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene og fylkeskommunene i 2003. Den særskilte organiseringen av skolesektoren, med skolestyre og skolesjef, ble avviklet. Artikkelen argumenterer for at svaret på hvorfor forhandlingsansvaret for lærerne først ble overført til staten for deretter å bli ført tilbake til kommunene, ligger både i de skolepolitiske målene og synet på skolens rolle i samfunnet og i den tenkningen som preget det politiske styringssystemet ved årtusenskiftet.

From 1948 to 2004, teachers’ salaries were determined through negotiations between the teachers’ organisations and the state, although many teachers had a municipality or a county municipality as their employer. This was a unique position and one that was offered to no other occupational group. This article investigates why the state took the responsibility to bargain wages with the teachers in this period and why the government decided to transfer this part of the employer’s responsibility to the municipalities in 2004. The development of the bargaining system in the state sector and the municipality sector is examined together with the merger of the teachers’ organisations. School policy shifted in the 1980s, emphasising greater local autonomy for the individual school. This influenced politicians’ views on teachers’ special bargaining position in the state sector. In 1986, the municipalities were given a new revenue system with greater financial responsibility. Management by objectives became the new ideal. The parliament amended the school legislation, and the special system regarding the independent school board and chief education officer was abolished. This change in municipal governance underpinned the government’s 2003 decision to transfer the employer’s responsibility for wage bargaining with the teachers’ organisations to the municipalities and county municipalities. The article argues that the reason why the bargaining responsibility for teachers was first transferred to the state and then returned to the municipalities can be found both in the shifting school policy goals and the view of the school’s role in society, and in the new ideological approach that characterised the political governance system at the turn of the millennium.

Åpen tilgang
Aleksandra Kollontaj og Marcel Body
Sjelefrender i en vanskelig tid
Vitenskapelig publikasjon
(side 171-179)
av Åsmund Egge
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen redegjør for forholdet mellom Aleksandra Kollontaj (1872–1952), kjent som revolusjonær agitator, kvinnesaksforkjemper, forfatter og diplomat, og franskmannen Marcel Body (1894–1984), aktiv deltaker i bolsjevikenes revolusjonære prosjekt i Russland, men som senere brøt med den stalinistiske utviklingen i Sovjetunionen. Kollontaj og Body møttes i Kristiania i 1922, der Body var personlig sekretær for lederen av den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen. Kollontaj ble høsten 1922 utnevnt til rådgiver ved handelsrepresentasjonen og ble senere representasjonens leder. I de følgende tre årene samarbeidet Kollontaj og Body tett både i det diplomatiske arbeidet og når det gjaldt Det norske Arbeiderparti som på denne tiden sto midt oppe i en politisk fraksjonskamp som endte med en splittelse av partiet og opprettelsen av Norges Kommunistiske Parti. Kollontaj og Body utviklet et nært vennskap som fortsatte også etter at Body forlot den diplomatiske representasjonen i Kristiania. Kollontajs brev til Body og Bodys minner om Kollontaj er viktige kilder til Kollontajs ideer og overveielser under hennes tilværelse som diplomat i Skandinavia, ikke minst fordi hun i sine diplomatiske nedtegnelser har redigert bort mange av sine innerste tanker.

This article deals with the relationship between Alexandra Kollontai (1872–1952), known as a revolutionary agitator, feminist, author, and diplomat, and the Frenchman Marcel Body (1894–1984), an active participant in the Bolsheviks’ revolutionary project in Russia, who, however, later broke with the communists because of the progress of Stalinism in the Soviet Union. Kollontai and Body met in Kristiania (Oslo) in 1922, where Body was the personal secretary of the leader of the Soviet Russian trade representation in Norway. In the autumn of 1922, Kollontai was appointed counselor at the trade representation, later to be appointed as its leader. Over the following three years, Kollontai and Body cooperated closely both with regard to the diplomatic work and concerning the Norwegian Labour Party, which at this time was involved in a factional struggle that resulted in a party split and the establishment of the Communist Party of Norway. Kollontai and Body developed a close friendship that continued even after Body left the diplomatic representation in Kristiania. Kollontai’s letters to Body and Body’s memoirs of Kollontai are important sources of Kollontai’s ideas and considerations during her life as a diplomat in Scandinavia, not least because she has edited out many of her innermost thoughts in her own memoirs from this time.

Arbeiderhistorie

1–2020, årgang 34

www.idunn.no/arbeiderhistorie

Arbeiderhistorie, årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, er det sentrale tidsskriftet i Norge for forskning i arbeiderbevegelsens og arbeiderklassens historie i en lokal, nasjonal og internasjonal sammenheng. Arbeiderhistorie utgis med åpen tilgang (open access). Tidsskriftet inneholder vitenskapelige artikler og populærhistoriske tekster og er rikelig illustrert. Arbeiderhistorie henvender seg til folk i arbeiderbevegelsen, forskere, studenter og alle som er interessert i venstresidens historie i vid forstand. Arbeiderhistorie har utkommet med en utgave i året siden 1987. Arbeiderhistorie utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, i samarbeid med Universitetsforlaget.

 

Ansvarlig redaktør

Ole Martin Rønning

 

Redaksjon

Stian Bones

Tor Are Johansen

Jan Messel

Trine Rogg Korsvik

Marie Smith-Solbakken

 

Redaksjonssekretær

Hilde Aase

 

Bilderedaksjon

Stig A. Hansen

Miriam Idehen-Ohrvik

Sølvi Bennett Moen

 

Redaksjonsråd

Jorunn Bjørgum

Knut Einar Eriksen

Knut Grove

Gro Hagemann

Terje Halvorsen

Trine S. Jansen

Knut Kjeldstadli

Finn Olstad

Ellen Stensrud

Hallvard Tjelmeland

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Omslagsdesign: KORD

ISSN online: 2387-5879

ISSN print: 0801-7778

DOI: 10.18261/issn.2387-5879

© Universitetsforlaget 2020

Omslagsfoto: Det Filantropiske Selskabet til Opførelse af Arbeiderboliger ble opprettet i 1851 på initiativ av politimester Morgenstierne. Allerede året etter stod den første av boligene ferdig i Nedre Hammersborggate 11, tegnet av arkitekt P. H. Holtermann. Arbeiderboligen ble revet to år etter at dette bildet ble tatt i 1960. Foto: Leif Ørnelund / Arbark (beskåret)

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon