Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Innledning
Artikler
Åpen tilgang
«Saa dependerer det blot af Naadige Herre, med hvad Barmhiertighed hand maae andsees»
Pensjonsordninger og andre støttetiltak ved Fritzøe jernverk på 1700-tallet
Vitenskapelig publikasjon
(side 9-27)
av Anita Wiklund Norli
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen behandler hvilke utsikter 1700-tallets arbeidere hadde til å nyte godt av støtteordninger når de mistet arbeidsevnen. Gjennom lover og kongelige forordninger var enkelte ordninger pålagt av myndighetene, noe som kan gi inntrykk av at de trengende i samfunnet ble tatt hånd om. Et rikt kildemateriale etter Fritzøe verk, Norges største jernverk på 1700-tallet, inneholder blant annet dokumenter som kontrakter, brev og supplikker (bønneskrift) fra jernverksarbeiderne. Dette materialet belyser hvordan ordningene fungerte i praksis og gir et ganske annet bilde av forholdene enn det vi kan få inntrykk av gjennom de normative kildene. Artikkelforfatteren viser hvordan paternalistisk og pietistisk mentalitet var avgjørende for i hvilken grad gamle og syke arbeideres og arbeiderenkers behov for støtte til livsopphold ble ivaretatt av øvrigheten.

This article addresses the 18th-century workers’ prospects of benefitting from support schemes if or when they lost their ability to work. The central authorities imposed quite a few aid schemes through laws and royal regulations, which might give the impression that society’s poor and needy were taken care of. A rich source of records from Fritzøe ironworks, the largest ironworks in Norway at this time, contains documents such as contracts, letters and petitions. This material illustrates how the authorities interpreted the regulations and put the system into practice. This gives us a different picture than that shown in normative sources. The article sheds light on how a paternalistic and pietistic mentality was decisive for the extent to which the old and weak labourers’ or the widows’ needs for a reasonable subsistence level were taken care of by the employer and local authority.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 29-47)
av Harald Espeli
SammendragEngelsk sammendrag

Tjenestepensjonsordningene for statens arbeidere mellom 1814 og 1917 er lite undersøkt. Her behandles alders-, uføre- og enkepensjoner. Det var fire hovedgrupper arbeidere i staten; for det første arbeiderne på Sølvverket på Kongsberg, der pensjonsordningen fra eneveldet ble videreutviklet til en rettighetsbasert pensjonsordning. For det andre arbeiderne ved statlige militærbedrifter som i hovedsak kopierte pensjonsordningen fra Sølvverket. På Kongsberg Våpenfabrikk gikk arbeiderne sammen om å kreve en slik pensjonsordning omkring 1860 – en tidlig form for kollektiv handling. For det tredje arbeiderne ved statens bygge- og anleggsvirksomhet som ofte var sesongarbeidere. Da disse organiserte seg på 1890-tallet, stod krav om en rettighetsbasert pensjon sentralt. For det fjerde statsbanenes fast ansatte og fastlønnede tjenestemenn, som også inkluderte noen grupper arbeidere, som fyrbøtere og verkstedarbeidere. Denne gruppen fikk rettighetsbaserte pensjoner fra 1870-årene. Sammenlignet med private arbeidsgivere var staten en tjenestepensjonspolitisk pioner ved at mange av statens arbeidere fikk rettighetsbaserte ordninger som ikke kunne endres til arbeidernes ugunst med tilbakevirkende kraft. Statens anleggsarbeidere oppnådde derimot ingen rettigheter og forble henvist til ydmykt å søke sin arbeidsgiver om pensjon på samme måte som i private bedrifter. Slike søknader ble behandlet av vedkommende departement og i siste instans avgjort av Stortinget. Listen for å innvilge slike søknader lå høyt. Først fra 1890-årene innledet Stortinget en praksis med å innvilge slike understøttelser, som reelt sett var pensjonsytelser for arbeidere og enker som ellers var henvist til fattigkassen.

Occupational pensions for state workers between 1814 and 1917 have not been much examined. Age, disability and widow’ pensions are considered in this paper. There were four main groups of state workers; firstly, the workers at the Sølvverket (Silverworks) at Kongsberg, where the pension scheme from the previous period of absolute monarchy was developed further into rights-based pensions. Secondly, the workers of state military companies which mainly copied the pension scheme from the Sølvverket. At the Kongsberg Weapons Factory, the workers agreed to demand such a pension scheme around 1860 – an early form of collective action. Thirdly, the often seasonal, state workers on building and construction sites. When these workers established unions in the 1890s, pension entitlements were an important demand. Fourth, permanent employees in the state railways and paid-up officials, who also included some groups of workers, as stokers and workshop workers, with fixed salaries. These group received rights-based pensions from the 1870s. In comparison with private employers, the state was a pioneer in occupational pension. Many government workers got occupational pension entitlements that could not be changed to the workers’ disadvantage with retroactive effect. However, state workers on building and construction sites did not receive any pension entitlements. They had to apply in humble way for a retirement pension in the same way as workers in private companies. Such individual applications were considered by the relevant ministry and ultimately decided by Stortinget (the parliament). Many conditions had to be fulfilled before such applications were granted. Only since the 1890s did Stortinget begin to grant support, which was in fact pension benefits, to workers and widows who would otherwise be left to the contributions from the local poor relief funds.

Åpen tilgang
Christiania Tivoli i klasseklem
Spranget mellom idealistisk og reell klassesamhandling på Tivoli
Vitenskapelig publikasjon
(side 49-63)
av Ida Pernille Christensen
SammendragEngelsk sammendrag

Parallelt med den store befolkningsveksten i Christiania på 1800-tallet, ble det vanligere å bruke fritiden til sosiale og kulturelle aktiviteter. Forlystelsesstedet Christiania Tivoli så dagens lys i 1877, inspirert av europeiske tivolier hvor høykultur møtte populærkultur. Tivoliene ble sett på som ideelle steder å arrangere klassetreff under kontrollerte forhold. I rollen som publikum ville det være enklere for de såkalt ukultiverte arbeiderne å observere og etterlikne elitens formelle dannelse og omgangsform, mente man. Det ble ofte snakket om allmuens «raahed». Blant samfunnets øverste lag eksisterte det en tro på at man kunne få bukt med denne råheten ved å la arbeiderne delta på sosiale og kulturelle treff med samfunnets elite. Artikkelen undersøker spranget mellom den idealistiske forventningen om harmonisk samhandling og de reelle forholdene som ofte var preget av fordommer og nedlatenhet.

With the great population expansion in Christiania in the 1800s, people started using their leisure time for social and cultural activities. The amusement place Christiania Tivoli was established in 1877, inspired by European Tivoli parks where high culture met popular culture. The Tivoli parks were seen as ideal places to arrange mixed class gatherings in controlled surroundings. It was believed by some that in the form of an audience, it would be easier for the uncultivated worker to observe and copy the elite’s formal manners and interaction. People often spoke of the workers «rawness». People amongst the upper class believed that one way to decrease the level of rawness amongst the workers, was by letting them participate at social and cultural events with the elite. This article will examine the difference between the expectation of harmonic social interaction and the real coexistence which was often characterized by prejudices and condescension.

Åpen tilgang
«En idealistisk socialist»
Andreas Johnsson (1835−1914)
Vitenskapelig publikasjon
(side 65-81)
av Anders Aschim
SammendragEngelsk sammendrag

Andreas Johnsson (1835−1914) var son til ein nordlandsk fiskarbonde og blei utdanna som lærar ved Tromsø seminar. Som mange andre med same bakgrunn kom han til Kristiania som lærar på 1860-talet. Dei fleste nordlandslærarane i Kristiania slutta seg til Venstre i dei politisk turbulente åra sist på 1800-talet, men Johnsson gjekk vidare og blei ein frontfigur i det nystarta Arbeidarpartiet i hovudstaden. Gjennom samanlikning med desse medelevane frå seminaret diskuterer artikkelen moglege grunnar til Johnssons radikalisering. Viktige faktorar er truleg Johnssons mangeårige erfaring med vilkåra til arbeidarklassa i hovudstaden, først som lærar på austkanten, seinare som fattigforstandar, og det omfattande engasjementet og personlege nettverket hans i Kristiania Arbeidersamfund, der han spelte ei sentral rolle gjennom skiftande politiske konjunkturar.

Andreas Johnsson (1835 –1914) came from a coastal peasant background in Northern Norway and received his teacher education in the Northern city of Tromsø. Like several of his fellow students from Tromsø Normal School, he became a teacher in the Norwegian capital Kristiania. Unlike most of his peers, who joined the national democratic party Venstre during the politically turbulent period of the late 19th century, Johnsson became a leading figure in the young Labour Party. Comparing Johnsson to this peer group, the author discusses possible reasons for his political radicalization. He suggests that they may be found partly in his professional experiences with working-class conditions as a teacher and later as a social service official in the East End of Kristiania, and partly in his engagement in Kristiania Arbeidersamfund, an organization which was originally philanthropic, but later became an important political institution in the Norwegian capital.

Åpen tilgang
«Deres stemmeret vil bli suspendert»
Seks fattige kvinners kamp for allmenn stemmerett
Vitenskapelig publikasjon
(side 83-99)
av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen
SammendragEngelsk sammendrag

Fattige fikk suspendert sin stemmerett fram til 1919. Grunnlovsbestemmelsen ble innført da menn fikk allmenn stemmerett i 1898, og skapte et vondt skille i arbeiderklassen. Ved kommunevalget i Kristiania i 1916 klaget Arbeiderpartiet på vegne av flere som var fratatt stemmeretten. Valgstyret i Kristiania avviste klagen for seks av kvinnene, og saken ble anket til Stortinget hvor den også ble avvist. Klagesaken var likevel viktig fordi gjennom den mobiliserte de fattige selv politiske krefter, og urettferdighet ved bestemmelsen ble synliggjort gjennom enkeltmenneskers sak. De seks kvinnene representerte de fattiges stemme i Arbeiderbevegelsen, og deres klage fikk derfor en viktig rolle i den siste delen av kampen for den allmenne stemmeretten ettersom den kom fra de som selv var frarøvet stemmeretten. Først da bestemmelsen ble opphevet i 1919, og fattigdom ikke lenger ble regnet som grunnlag for å suspendere borgeres stemmerett, ble allmenn stemmerett innført i Norge.

Those who received poor relief had their voting rights suspended until 1919. This constitutional amendment was introduced at the time political franchise for men in general was made constitutional in 1898, thus creating a painful divide within the working class. At the municipal election in Kristiania in 1916, the Labour party complained on behalf of several people who had had their right to vote suspended due to receiving poor relief. The election commission of Kristiania rejected the complaint of six of the women, which then was appealed to the Parliament, where it was also rejected. Still the complaint is of significance, representing the political mobilization of the poor themselves highlighting the injustice of the electoral system through their personal cases. The six women represented the voice of the poor in the Labour movement, and their complaint therefore played an important role of the last struggle for universal suffrage as it came directly from those deprived of their right to vote. Only with the constitutional amendment in 1919, where poverty no longer caused disenfranchisement, the universal suffrage was introduced in Norway.

Åpen tilgang
«En kraftig agitasjon og en mer radikal fremmarsj»
Ungsosialismen i Østfolds stenhoggerdistrikter
Vitenskapelig publikasjon
(side 101-123)
av Kathrine Lorentzen Sandstrøm
SammendragEngelsk sammendrag

Stenhoggerdistriktene sør i Østfold kjennetegnes av en radikal arbeiderbevegelse, der ungsosialismen og syndikalismen fikk et godt fotfeste. Artikkelen tar for seg stenindustrien på begynnelsen av 1900-tallet og undersøker hvorfor et slikt radikalt tankegods fikk så stor utbredelse i nettopp dette miljøet. Ungsosialismen oppstod som en opposisjonell bevegelse rettet mot sosialdemokratene og den reformistiske retningen de representerte. Ungsosialismen omfavnet den antiparlamentariske aksjonslinjen og fokuserte på den faglig-økonomiske kampen. Det var derfor fagforeningene og ikke de politiske partiene som utgjorde scenen for deres kamp. Ungsosialistene beveget seg stadig mer i syndikalistisk retning, og dette gjenspeiler seg i foreningsdannelsene i Østfold. Mens de eldste foreningene ble dannet som ungsosialistiske foreninger, slik som Spjærøy og Torsnes, var de senere etableringene knyttet til fagforeninger som gikk over til Lokale Samorganisasjoner organisert i den svenske syndikalistiske arbeiderorganisasjonen SAC, for eksempel Tofteberg LS og Klabaugen LS. Det kom etter hvert et norsk alternativ til SAC gjennom Norsk Syndikalistisk Federation, blant annet stiftet av foreninger fra Østfold.

Stone mason districts in the southern Østfold region are characterized by a radical labour movement, where young socialism and syndicalism gained a good foothold. This article addresses the stone mason industry in the early 1900’s and investigates why such radical thinking gained so much publicity in this particular environment. Young socialism arose as an opposition movement aimed at the social democrats and the reformist direction they represented. Young socialism embraced the anti-parliamentary movement and focused on the professional-economic struggle. It was therefore the unions and not the political parties that formed the basis for their struggle. This was in line with syndicalist ideology and in this the young socialists found their strategy. The socialists increasingly moved in a syndical direction, which is reflected in the establishment of unions in Østfold. Where the oldest associations were formed as youth societies, such as Spjærøy and Torsnes, the later associations were linked to trade unions that became Local Societies organized by the Swedish Syndicalist Workers’ Organization SAC, for example Tofteberg LS and Klabaugen LS. One eventually established a Norwegian alternative to the SAC through the Norwegian Syndicate Federation, where among other things associations from Østfold actively participated.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 125-145)
av Marta Gjernes
SammendragEngelsk sammendrag

I 1885 starta Langaard Tobakksfabrikk i Kristiania, som den fyrste i landet, opp med sigarettproduksjon. Produksjonen var basert på handkraft, og både meisteren, tobakksblandaren og sigarettrullarane var jødiske. Både Langaard og dei andre fabrikantane kom til å henta inn jødiske sigarettspesialistar frå sigarettindustrien i Aust-Europa. Til dei ufaglærte arbeidsprosessane tilsette dei norske kvinner, og dei etniske skiljelinene på arbeidsplassane kom langt på veg til å bli samanfallande med kjønnsdelinga. Jødane fekk stillingane på grunn av sin spesielle kompetanse, men den stadige tilsettinga av jødar heldt òg fram fordi rekrutteringa gjekk gjennom etniske nettverk. I dei fyrste to tiåra var om lag halvparten av arbeidsstokken jødiske. Etterkvart tok fabrikkane til med å læra opp norske kvinner i sigarettrullinga, og frå kring 1910 sette mekaniseringa inn for fullt med sigarettmaskiner. Lojalitetsband mellom dei jødiske overordna og dei jødiske arbeidarane motverka klassemedvit, noko som kan vera med å forklara at sigarettarbeidarane var seint ute med å organisera seg. Samtidig såg me at liknande paternalistiske trekk var framtredande over alt i tobakksindustrien. Dei jødiske arbeidarane kom uansett etter kvart i eit klart mindretal, og me kan ikkje snakka om ein etnisk delt arbeidsmarknad på same måten som me såg i ei rekke andre europeiske byar.

In 1885 Langaards Tobakksfabrikk in Kristiania started the production of cigarettes as the first factory in Norway. From the beginning, the production was based on manual work. The Norwegian manufacturers had no experience with cigarettes, and therefore requited their masters and skilled workers among the Jews working in the cigarette industry in Eastern Europe. Native women were employed to perform the unskilled work, and the ethnic divisions in the workplaces therefore coincided with the gender divisions. Jews were first appointed due to their special skills, and later the recruitment continued through ethnic networks. In the first two decades of cigarette production, about half of the workforce was Jewish immigrants. Afterwards, the manufactures trained native women in the process of rolling cigarettes, but from around 1910, the cigarette rollers were replaced with cigarette machines. The Jewish workers felt loyalty towards their Jewish superiors who had helped them to get out of poverty and hopelessness in their homeland. The cigarette workers did not organize in trade unions until 1908, and the ethnic vertically ties can be part of the explanation. On the other hand, paternalism was generally prominent throughout the tobacco industry, and not only among the Jews. In Kristiania there was not a clearly ethnic divided labour marked like in a number of other European cities.

Åpen tilgang
Stereotypier, diskriminering og slåssing
Italiensk innvandring til Norge
Vitenskapelig publikasjon
(side 147-165)
av Monica Miscali
SammendragEngelsk sammendrag

Italienerne var blant de første innvandrerne til Norge på 1950-tallet. Årsakene til at italienerne flyttet til denne avsidesliggende delen av Europa skilte seg ut fra de som drev den italienske migrasjonen rettet mot andre europeiske land i samme periode. Migrasjonsstrømmene ble kanalisert langs ruter som ofte ble forbundet med en lang felles historie: den sirkulære mobiliteten til oldtidens regimer (ancien régime). Til tross for at antallet italienske innvandrere skulle vise seg aldri å bli særlig stort, utgjorde de likevel den største gruppen av sydeuropeiske innbyggere i Norge. Nordmennene for sin del var ikke vant til disse nye utlendingene, og det tok ikke lang tid før mistilliten mellom de to gruppene kom til uttrykk. På 1960-tallet var flere anti-italienske fordommer utbredt. I denne perioden var det – for å bruke ordene til flere norske aviser – snakk om ekte «rasediskriminering» rettet mot italienske innvandrere.

Italians were among the first immigrants to Norway in the 1950’s. The causes that prompted Italians to move to this remote part of Europe stood out and differed from migration of Italians directed towards other European countries in the same period. Migration flows were channeled along routes that were often united by a long common history: the circular mobility of ancien régime. Despite the fact that the number of Italian immigrants never was to become very large, they nevertheless constituted the largest group among the southern European residents in Norway. The Norwegians on their part were not used to these new foreigners and the distrust between the two groups was not slow to make itself felt, and in the 1960’s some anti-Italian prejudices were widespread. In this period there was in fact, to use the words of the Norwegian newspapers, a real «rasediskriminering», that is «racial discrimination» against Italian immigrants.

Åpen tilgang
«I dag, i fredstid, kreves det atter offervilje fra våre flygere»
Norske militærflyulykker under den kalde krigen
Vitenskapelig publikasjon
(side 167-187)
av Sondre B. Hvam
Sammendrag

På 1950-tallet forberedte Luftforsvaret seg på en krig som kunne komme når som helst. Øvelser og beredskap førte til en meget hektisk aktivitet ved de norske skvadronene. De norske militærflygerne var innforstått med at de når som helst risikerte å måtte ofre alt – hvilket mange av dem også gjorde. Fra 1950 til 1959 fant det sted 95 fatale flyulykker i det norske forsvaret, inkludert fly ført av nordmenn under utdanning i USA og Canada. Disse ulykkene kostet til sammen 116 militærflygere livet. Om vi ser på perioden vi betrakter som den kalde krigen under ett kommer vi opp i 161 fatale flyulykker, hvor tilsammen 199 militærflygere mistet livet. Samlet utgjør dette kanskje den største arbeidsulykken i moderne norsk historie. Likevel fremstår ulykkene som en lite kjent del av norsk forsvars- og arbeidshistorie. Gjennom en systematisk gjennomgang av Stavanger Aftenblads arkiv for perioden 1950–1989 viser artikkelen at de fatale militærflyulykkene fikk stor samtidig pressedekning for deretter å bli glemt. Til tross for at ulykkene enkeltvis skapte avisoverskrifter, gikk de raskt ut av folks bevissthet og har aldri blitt en del av vårt kollektive minne.

Åpen tilgang
Alexander L. Kielland-ulykken 1980
Fortielsen og forbitrelsen
Vitenskapelig publikasjon
(side 189-213)
av Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe
SammendragEngelsk sammendrag

Kielland-ulykken i Nordsjøen var den første av de tre store ulykkene som rammet internasjonal oljevirksomhet på 1980-tallet. Det døde 123 mann i ulykken. Etter ulykken ble det nedsatt en offentlig undersøkelseskommisjon som undersøkte årsaken og kom med forslag til tiltak for å bedre sikkerheten og tekniske standarder. Kommisjonen konkluderte med at ulykken skyldtes en dårlig sveis gjort av det franske verftet som hadde bygget plattformen. Kommisjonsarbeidet ble utført med liten involvering fra de som var berørt av ulykken, og arkivene fra granskingskommisjonen ble lukket for innsyn. Den lukkede prosessen og granskingskommisjonens fokus på én årsak til ulykken undertrykket en demokratisk diskusjon av ulykkens årsaker. Blant de berørte ble det opplevd at man sto overfor et maktapparat som dekket over og ikke ville ha frem ulykkens sammensatthet.

The Kielland disaster in the North- Sea was the first of three large disasters in the international oil production in the 1980s. One hundred twenty-three men died in this disaster. After the disaster, a Public Inquiry Commission investigated the disaster as well as gave advice for improvement in security and technical standards. The commission concluded that a faulty welding at the French shipyard that built the platform caused the disaster. The inquiry was with limited involvement of those influenced by the disaster. Thus, a democratic discussion of the disaster suppressed and those affected by the disaster experienced that those in power covered-up and did not want to expose the multi-factors of the disaster.

Arbeiderhistorie

1–2019, årgang 33

www.idunn.no/arbeiderhistorie

Arbeiderhistorie, årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, er det sentrale tidsskriftet i Norge for forskning i arbeiderbevegelsens og arbeiderklassens historie i en lokal, nasjonal og internasjonal sammenheng. Arbeiderhistorie utgis med åpen tilgang (open access). Tidsskriftet inneholder vitenskapelige artikler og popularhistoriske tekster og er rikelig illustrert. Arbeiderhistorie henvender seg til folk i arbeiderbevegelsen, forskere, studenter og alle som er interessert i venstresidens historie i vid forstand. Arbeiderhistorie har utkommet med en utgave i året siden 1987. Arbeiderhistorie utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, i samarbeid med Universitetsforlaget.

ANSVARLIG REDAKTØR

Ole Martin Rønning

REDAKSJON

Stian Bones

Tor Are Johansen

Jan Messel

Trine Rogg Korsvik

Marie Smith-Solbakken

REDAKSJONSSEKRETÆR

Hilde Aase

BILDEREDAKSJON

Sølvi Bennett Moen

Pernille Elida Fjoran

REDAKSJONSRÅD

Jorunn Bjørgum

Knut Einar Eriksen

Knut Grove

Gro Hagemann

Terje Halvorsen

Trine S. Jansen

Knut Kjeldstadli

Finn Olstad

Ellen Stensrud

Hallvard Tjelmeland

 

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Omslagsdesign: KORD

ISSN online: 2387-5879

ISSN print: 0801-7778

DOI: 10.18261/issn.2387-5879

© Universitetsforlaget 2019

 

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) der ikke annet er nevnt.

Omslagsfoto: Plattformen Alexander Kielland ble snudd og tauet i land i september 1983. Foto: Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon