Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Streiken på Holstad teglverk

Fra paternalisme til tariffavtale
The Strike at the Holstad Tileworks—from Paternalism to Collective Agreement
Leder, Oslo Bygningsarbeiderforening

Paternalismen var et dominerende trekk ved den første kapitalistiske utviklingen i Norge. Bedriftene ble eid av en bedriftsherre, patriark, som hadde et personlig forhold til bedriften sin, og også til arbeiderne. Patriarken tok hånd om sine undersåtter, men tålte ingen innblanding i styringsretten over sin eiendom. Hans Hoelstad var en slik patriark, som styrte et lite «bedriftsimperium» på Ås utenfor Oslo. Teglverket var juvelen i kronen. Teglverksarbeiderne i Norge var dårlig organisert og bransjen var prega av dårlige arbeidsforhold. På Holstad skal forholdene ha vært enda verre enn det som var vanlig. Bygningsarbeiderforbundet satte i 1920-åra inn store krefter for å organisere teglverksarbeiderne og lyktes bra med det, men arbeiderne på Holstad organiserte seg ikke før i mai 1929. Til gjengjeld brøt det ut streik nesten umiddelbart. Streikens formål var å oppnå tariffavtale ved teglverket. Streiken ble hard og uforsonlig. Holstad svarte på arbeidernes krav ved blant annet å kaste arbeidere ut fra bedriftsboligene. Teglverket holdt det gående ved bruk av streikebrytere. I 1931 – et år preget av store klassekonflikter – toppet det seg ved at det ble truet med sabotasje mot verket. Det ble også funnet dynamitt i elteverket, men ingen ble dømt i saken. Sankthansaften samme år mobiliserte unge fagorganiserte i Oslo til fest i Ås, noe som ble sett på som en trussel mot bedriften, og statspolitiet ble mobilisert, men til syvende og sist gikk det hele rolig for seg. Etter åtte år med konflikt, hvor fagbevegelsen gikk til blokade og boikottaksjoner, ble det skrevet tariffavtale med fagforeningen i 1937. Ikke lenge etter ble teglverket nedlagt.

Nøkkelord: Tariffavtale, streik, teglverk, blokade, statspoliti

Early capitalist development in Norway was dominated by paternalism. The companies were owned by masters—patriarchs—with a personal relationship to their company and to the workers. The patriarch took care of his workers, but did not accept any involvement in their right to govern the company. Hans Hoelstad was such a patriarch, ruling a small ʻempire’ in Ås, outside Oslo. The brickworks were the jewel in the crown. The workers in Norwegian brickworks were poorly organised, and the business was characterised by poor working conditions. The conditions were probably even worse at Holstad than elsewhere. In the 1920s the Building Workers Union successfully campaigned for an improvement in conditions at the brickworks, but the workers at Holstad didn’t unionise until May 1929. However, they then went on strike almost immediately, the goal of which was a collective agreement. The strike was tough and bitter. Holstad retaliated by expelling workers from the company’s houses. The brickworks kept going with the use of strikebreakers. It culminated with threats of sabotage towards the factory, in 1931, a year of great class conflict in Norway. Dynamite was actually found in the machinery, but nobody was prosecuted. At Midsummer of the same year young workers in Oslo gathered for a Midsummer party in Ås. This was considered a threat towards the brickworks, and the State Police were mobilised. However, events settled down without serious incident. In 1937, after eight years of conflict, with the unions blocking and boycotting the company for the duration, a collective agreement was signed. Shortly after, the brickworks were closed down.

Keywords: Collective agreement, industrial action, brickworks, blockade, state police

I midten av bildet ser vi Hans og Ragnhild Hoelstad, 1911. Utsnitt av bilde. Foto: Ukjent/ Akershusmuseet / Akershusbasen

De første kapitalistiske foretakene var organisert som paternalistiske bedrifter. Bedriftsherren hadde et personlig forhold til bedriften sin, og til arbeiderne sine. Han tok ansvaret for alle han hadde i sitt hus og i sitt brød, som var det en stor familie, og bedriftseieren var pater familias, familiefaren. Ideologien bak dette var selvsagt at arbeiderne, de fattige, ikke kunne ta vare på seg selv. Det var «de høyere klassers plikt å tenke for dem og ta ansvaret for deres skjebne, slik sjefen og offiserene i en armé tar ansvaret for soldatene […]. De rike skal være in loco parentis [i foreldres sted] for de fattige og lede dem og styre dem som barn […]. Til gjengjeld for arbeid og hengivenhet skal de rike gjøre alt som er nødvendig, for å sikre at de fattige får ordentlig mat, klær, hus, åndelig oppbyggelse og uskyldige fornøyelser», som John Stuart Mill formulerer det.

Alle de første store kapitalistene i Norge var patriarker, fra verkseierne Carsten Anker på Eidsvoll og Jacob Aall på Nes, til gründerne Knud Graah og Halvor Schou. Om alle går det gjetord om hvor godt de tok vare på arbeidsfolket sitt. Halvor Schou inviterte årlig til hagefest for alle arbeiderne på Hjula, og juletrefester, sankthansfeiringer og slike sosiale tilstelninger var en viktig del av limet i disse tette fabrikksamfunnene. Patriarken hjalp også til med det kulturelle. Enhver bedrift med respekt for seg selv – eller for bedriftsherren – hadde eget sangkor, musikkorps eller begge deler. Eierne kostet selvsagt instrumenter, dirigenter og instruktører. Hoffjegermester Gjerdrum ved Nydalens Compagnie fikk etter sigende satt opp en musikkpaviljong hvor han kunne sitte og høre på hornorkesteret.

Sånn oppstår altså det som blir kalt tette totalmiljøer hvor hele lokalmiljøet er avhengig av én arbeidsplass, og hvor ikke bare arbeidsforholdet, men også utdanning, hjem og familie er knyttet til denne bedriften. Det å bygge arbeiderboliger for de ansatte ble et kjennetegn ved de paternalistiske samfunnene. Det er ikke nødvendigvis noe filantropisk over dette. Å tilby arbeidsstokken et sted å bo er et utmerket middel til å rekruttere arbeidskraft – og til å holde på den. Og for å få en stabil arbeidsstokk måtte man sørge for trygghet. Det ble gjort ved å opprette sykekasser og kanskje til og med pensjonskasser – for de faste, sjølsagt.

Så patriarken så på seg selv som en velgjører som tok vare på sine, til forskjell fra føydalherren. Men samtidig var han jo naturlig autoritær. De underordnede – også egne barn – skulle lystre og ikke opptre med egne meninger eller hevde private interesser. Ved tukt skulle den naturlige balansen opprettholdes. Konflikter ble ikke tolerert og ble løst ved maktbruk. Da arbeiderne ved Feirings Verk protesterte i forbindelse med en liten lønnskonflikt, svarte Carsten Anker raskt: «Peder Norddalen, [arbeidernes leder] burde de ha prylt opp på stedet, og dessuten revet den såkalte ansøkning i stykker for arbeidernes øyne». Ved Eidsvold Verk nesten hundre år seinere skjedde det en lørdag at folkene fikk beskjed om lønnsnedslag på 25 prosent. De fikk betenkningstid til onsdagen. Tirsdag stengte fabrikken på ettermiddagen for at arbeiderne skulle delta i en festlighet arrangert av ledelsen. Onsdag morgen startet maskinene igjen, og lønnsnedslaget var gjennomført.

Motsvaret til paternalismen var selvsagt klasseorganisering, at arbeiderne kollektivt tok ansvaret for seg og sine gjennom kollektive handlinger, politisk og økonomisk, noe som i økende grad skjedde i de første tiåra på 1900-tallet. Teglverksindustrien var tilbakeliggende. Det tok mange år før klasseorganiseringen skjøt fart, men historien om Holstad teglverk er en kortversjon av kapitalismens første utvikling – fra paternalisme til tariffavtale. Det er et spennende drama, rene cowboyfilmen, med helter og skurker, med politi og røver, dynamitt og revolvere, og den lengste arbeidskonflikten i norsk historie. I 1931 spådde bladføyken i ukebladet Follo, Arbeiderpartiets organ i distriktet: «Om 50 eller 100 år kan en ny Ibsen eller Hamsun skrive en historisk roman eller drama med motiver hentet fra Holstad teglverk.» Dere får nøye dere med Petter Vellesen…

Hans Hoelstad og teglverket

Vår patriark het Hans Hoelstad (1856–1949). Han var gårdbruker og kjøpmann i Ås i Akershus. Hoelstadslekta var en kaksefamilie i Ås. Bestefaren var stortingsmann og faren, Baltzer Hoelstad, var blant annet styreformann i banken og naturligvis lokalpolitiker. Blant annet spilte han en aktiv rolle når det gjaldt å få den nye jernbanen, Smålensbanen, lagt gjennom Ås i stedet for langs Bundefjordslinjen, som skulle gå via Drøbak. Seinere fikk familien også lagt et stoppested til Holstad, noe som skulle bli avgjørende for drifta av teglverket. Banen åpnet i 1879.

Selv var Hans Hoelstad det vi ville kalle en gründer. Alt 1875 startet han sitt lille forretningsimperium ved å åpne landhandleri, det første i Ås, på gården, der bygdeveiene møttes. Landhandleriet gikk nok godt, men etter hvert ble det ikke nok for Hoelstad. I 1897 bygget han Holstad Teglværk. Det var kanskje en dristig investering, selv om det var byggeboom som aldri før i Kristiania. Arne Garborg i avisa Den 17de Mai var i alle fall skeptisk til alle disse nye teglverkene og sa det slik: «Mest som ein farang hev det gjenge over folk med alle desse teglverki. Dei hev haft gode tider – so lenge det ikkje var for mange av dei, og so lenge dei her i byen dreiv paa aa byggja som dei hev gjort. Men um det no vert ein stans i bygnaden, kva skal so alle desse nye mursteinverki finna paa? Me trur det er all grunn for folk til aa sjaa seg um no, iser for dei som ikkje hev meir penger enn dei veit raad med.» Og han fikk rett, i 1899 kom Kristiania-krakket, og nesten all byggevirksomhet stoppet opp. Men Holstad Teglværk klarte seg på mirakuløst vis. Kanskje var det på grunn av kvaliteten. Holstad leverte som et av få teglverk, glasert takstein, og disse steinene skulle være «pene, sterke og ha en vakker glans». Det var en hemmelig aura rundt denne glasuren. Hans Hoelstad påsto at han hadde lært teknikken av en kineser, og i alle tilfelle hadde han ingrediensene innelåst og blandet glasuren selv.

Sikkert er det i hvert fall at slektas fremsynthet med å få lagt jernbanen gjennom eiendommen bar frukter. Nærheten til jernbanen førte til at Holstad utkonkurrerte de andre teglverkene i distriktet. Så til tross for byggekrakket produserte teglverket takstein, rør og murstein i mange år framover. Dette var altså Hans Hoelstads lille imperium. De attributtene som tillegges paternalismen finner vi igjen på Hoelstad gård og teglverket. Allerede rundt 1900 satte han opp sine første arbeiderboliger. Det er delte meninger om kvaliteten på disse husene. Et sted heter det at de ikke var mye å skryte av som bolighus, mens andre mener at de var av det bedre slaget og at det var de heldige av teglverksarbeiderne som fikk lov å bo i de boligene. Uansett var det disse boligene Hoelstad brukte som pressmiddel omtrent i det samme konflikten brøt ut.

Selvsagt ble det arrangert dansemoro på Hoelstad både til 17. mai og St. Hans, og Hoelstadfamilien var store bidragsytere til kulturlivet i bygda. Og selvsagt holdt Hans Hoelstad seg med sitt eget lille hornorkester! De fleste musikantene arbeidet på teglverket, og orkesteret var finansiert av Hoelstad selv. Han står ikke tilbake for noen patriark!

Så er det selvsagt delte meninger om en slik type. Noen kaller ham en høvdingskikkelse og hevder at han er godt likt av alle, mens de karakteristikkene han får av fagforeningene og arbeiderpressen tyder på det stikk motsatte. «Kranglemester» og «gammalt inntørka hue» er blant de mildeste. Hoelstad var sikkert en driftig kar, det er som regel alle slike selfmade men, men det er jo ikke sikkert at alle tiltak han gjorde, som å få jernbanen til bygda, eller å ta initiativet til å opprette kraftselskapet, hadde altruistiske motiver… «Med den høie alder og de grå hår, burde Holstad ha krav på almindelig respekt og aktelse, men efter det vi har hatt anledning til å lære ham å kjenne som arbeidsgiver, må han gi avkall både på respekten og aktelsen fra vår side», skriver Bygningsarbeideren, som også mer enn antyder at denne samfunnsstøtten har litt tungt for å betale skatt til stat og kommune. Det er ingen tvil om at han var en egenrådig mann, som ville styre teglverket etter eget forgodtbefinnende, uten innblanding fra arbeidere eller fagforeninger. Samarbeidslinja hadde ikke gode kår på Holstad!

Opptakten

Arbeidsforholdene ved teglverkene blir beskrevet som elendige. Industrien var preget av sesongarbeid med tungt kroppsarbeid. Mesteparten av arbeidskrafta ble brukt til å grave ut og transportere leira. Det var få faglærte og høyt kvalifiserte. Ved teglverkene ved Glomma var det mange svensker som kom vandrende i sommersesongen. Om det var tilfelle ved Holstad er usikkert, men mye av arbeidskrafta ble i hvert fall rekruttert fra husmannsplassene i området.

Arbeidere ved Holstad Teglverk, før 1915. Foto: Ukjent / Akershusmuseet / Akershusbasen

Til langt ut på 1900-tallet var det vanlig å bruke unge gutter som arbeidskraft på teglverkene – barnearbeid, ville vi vel kalt det i dag. På bilder over arbeidsstokken på Holstad finner vi ingen barn, men på takstein produsert på verket finner man tydelige avtrykk av barnehender. Både lønns- og arbeidsforholdene ved Holstad blir karakterisert som verre enn andre steder.

Teglverksarbeiderne var svakt organisert, «et av forbundets svake punkter». I 1924 var fortsatt bare «nogen få hundre organisert» av omtrent 5–6000 mulige, som det anslås i Bygningsarbeideren. Det var 168, for å være helt korrekt, og det var egentlig bare i Fredrikstad-området de utgjorde noen styrke å snakke om. Men nettopp derfor satset Norsk Bygningsarbeiderforbund ekstra sterkt på denne gruppen. Teglverkene hadde høy prioritet, og det var egne agitatorer øremerket denne bransjen. I tillegg ba man de lokale samorganisasjonene om bistand. Det ble et gjennomslag etter at arbeiderne ved osloteglverkene organiserte seg i 1924, og mellom 1925 og 1931 ble det stiftet ytterligere 15 reine teglverksforeninger. Da hadde Bygningsarbeiderforbundet 1123 teglverksarbeidere som medlemmer. Det ble opprettet tariffavtale ved alle disse verkene, bortsett fra på Rakkestad og altså på Holstad. På Rakkestad kom man til «en ordning» etter 10 måneders kamp, men det er en annen historie. På Holstad var arbeidsforholdene enda dårligere enn det som var gjengs for bransjen, og det gjorde det nok ikke lettere at de hadde en «enevoldskonge» som Hans Hoelstad som bedriftsleder. Vi kan tenke oss hvilket langvarig agitasjonsarbeid som lå bak når forbundet endelig, 20. mai 1929, kunne innlemme Holstad teglverksarbeiderforening, med 50 medlemmer, som sin avdeling nr. 99.

Og nå skjøt sakene fart. Arbeiderne «forlangte medbestemmelsesrett til å fastsette sine arbeidsvilkår i likhet med sine klassefeller andre steder. De hadde intet annet å miste enn sine slavelenker som de hadde slepet på i alle disse 30 år», som det heter i Bygningsarbeiderens referat. Kort sagt: allerede 8. juni forlangte de tariffavtale. Dette kan neppe sies å være urimelig. Lønningene lå visstnok på halvparten av andre verker, det vil si 40–50 øre under, til tross for at «verket meget godt kan betale sine arbeidere mere enn andre verker». Men Hoelstad kunne selvsagt ikke gå med på noe slikt! Han «raste over slik en nesevishet fra arbeidernes side og vilde intet ha med organisasjonen å bestille». Og dermed var den «ondartede konflikt» løs! Konflikten var hard fra første stund. Holstad forsøkte først med både overtalelse og skremselstaktikk, og «den gode borger og samfunnsstøtte» ville ikke ha noe med «Folkets Hus» å gjøre, så han lot like godt være å møte til mekling.

I denne fasen hevdet Hoelstad at han ville legge ned hele teglverket. Det er nok rein løgn, for samtidig gikk han hardt inn for å verve streikebrytere, uten å lykkes særlig i første omgang. Men nå viser patriarken seg fra sin sanne side. Han hadde jo i all sin godhet latt oppføre egne boliger til sine arbeidere. Nå kastet han dem ut igjen. Det vil si, til tross for at han fikk lensmannen med seg på dette første utkastelsesforsøket, tuklet det seg til, og arbeiderne ble boende. Da fant «den gamle fortørkede mørkeloftshjerne» fram et nytt våpen: Han tok lyset! Utkastelsene ventet han like godt med til vinteren kom.

Noen løsning på konflikten var ikke i sikte. Hoelstad holdt det gående på et vis, med sine «arbeidsvillige», mens forbundet var fast bestemt på å føre konflikten videre «inntil det foreligger en tilfredsstillende løsning». Taktikken var å blokkere produktene fra Holstad. «Bygningsarbeiderne vil sikkert sørge for at mursten, taksten og rør fra Holstad Teglverk ikke blir benyttet på byggene før den gamle mann enten ordner seg med organisasjonen eller overlater verket til andre som har evne og vilje til å ta samfundsmessige hensyn», mente Bygningsarbeideren. Hver lørdag sto denne annonsen i Arbeiderbladet: «Blokade! Ved Holstad teglverk har konflikt pågått siden juni 1929 på grunn av at bedriften nekter arbeiderne retten til å være organisert. Bedriften og dens produkter er derfor blokert. Blokaden omfatter også all transport av verkets produkter samt transport av brensel til teglverket. Norsk bygningsarbeiderforbund.» Det er mulig at blokaden sågar gikk litt lenger. Jernbanevogner med bedriftens produkter ble gjerne merket «blokert», og i en seinere rettssak ble det hevdet at enkelte arbeidssteder fikk besøk av «forskjellige personer, som har stillet mer eller mindre rettsstridige forføininger i utsikt». På den måten mistet Hoelstad, i hvert fall etter eget utsagn, alle sine større forbindelser i Oslo. Men dette var uansett ikke nok til å få Hoelstad til forhandlingsbordet. Det virket som om forbundet ville sette inn hardere lut, og i mai 1931 skrev de tydeligvis til fagforeningen med oppfordring om «å gjøre sitt til at konflikten blir mest mulig skjerpet». Det er mulig det brevet var unødvendig, for det kan virke som om arbeiderne selv var på offensiven. I april begynte streikevaktene å patruljere igjen, etter en vinterpause. Mens det året før hadde gått et 1.-maitog forbi Holstad som skal ha vært så lite at Hans Hoelstad hadde fotografert toget «som en raritet» omfattet toget i 1931 «250 deltagere under røde faner og klingende spill». Og et par uker seinere topper det seg!

Fredagen før pinse, som dette året var midt i mai, ble det funnet dynamitt i elteverket på Holstad! Dette var en ganske alvorlig affære. Borgerpressa, altså Aftenposten, Østlandets Blad og Akershus Amtstidende, kappes i å beskrive alvorsgraden i hendelsen. At det kunne skjedd en skrekkelig ulykke med tap av menneskeliv, er de enige i, om det var to eller fire dynamittpatroner er mer uklart. Men ikke nok med dynamittattentatet. Avisene, antakelig med Holstad som kilde, drar nå fram flere episoder som skal ha skjedd ved teglverket i disse maidagene. Først skal noen ha hatt jernfilsspon eller karborundum i maskineriet til teglverket. Dette kunne vel ført til materielle skader og driftsstans om enn ikke til skader på mennesker, men verre var det at noen hadde filt over kroken til heisen, slik at den styrtet «ned i sjakten og blev knust i småstykker». Tre kvinnelige ansatte slapp med skrekken.

Det er nok ingen tvil om at gemyttene sto i kok i Ås disse maidagene. Om ikke Hoelstad hadde full drift ved teglverket, hadde han økt kapasiteten i forhold til året før, og han hadde ingen planer om å gi etter for de streikendes krav. Han har 52 mann i arbeid og kan få tak i så mange han vil, skryter han i et intervju med Østlandets Blad. «Arbeidet går sin vante gang» sier han og avslutter provoserende nok med at han «intet har med organisasjonen å gjøre.» De streikende har ikke tenkt å gi seg de heller. Ingen av de opprinnelige fagforeningsmedlemmene har meldt seg ut, tydeligvis, og tonen er nok atskillig skarpere. «Nå får du passe dig, for om et par dager sprenger vi hele greia i luften» skal en streikevakt ha ropt til en «arbeidsvillig», eller det vi på godt norsk kaller streikebryter.

Bladet Follo inntar selvsagt en helt annen holdning til saken. De forklarer sakens fastlåste stilling med Hoelstads alder («etter vanlige menneskelige beregninger har han ikke mange aar igjen aa leve») og formue. Han kan «leve uten inntekter fra teglverket […]. Men hvad betyr det […] hvis han i sin tid kan vise verden at man kan rusle litt med et teglverk uten aa ha noen befatning med organiserte arbeidere». Bladet gjør også sitt beste for å avdramatisere hendingene rundt dynamittattentatet og går langt i å peke på at det ble brukt dynamitt i forbindelse med at Hoelstads sønn Baltzer bygde nytt fjøs på gården. «Er der non mulighet for at dynamitten ved gaardsbruket paa en eller annen mystisk maate har funnet veien ner i teglverket?» spør avisen, uten å nevne ordet provokatør.

Sikkert er det i hvert fall at saken ble grundig etterforsket og at ingen ble straffet selv om man hadde sine mistenkte. Og dette er dessverre det nærmeste vi kommer heltene i denne historien, hvis dynamittattentat i det hele tatt kan kalles en heltegjerning. I arkivene finner vi navnet på mannen som ble mistenkt og avhørt for disse gjerningene. Han heter Trygve Nikolai Gustavsen, og her kommer historien om klassemotsetningene i Ås fram i lyset! Gustavsen ble født i 1903 som sønn av en svensk gartner eller hagearbeider. Da bodde familien på husmannsplassen Flyinn. Tidligere hadde de holdt til på en annen plass, Baltserstua. Dette forteller oss noe. På begge disse plassene hadde det holdt til aktive thranittere. Thranebevegelsen sto sterkt i Ås, og disse plassene må ha vært et kjernepunkt for rørsla i bygda, vi kan antakelig snakke om et «thranitter-reir». Mange år seinere spør bygdebokforfatteren seg om hvorfor oppslutningen om Thrane er så sterk i Åsbygda, om det skyldtes gode agitatorer eller om det var spesielt dårlige forhold der. «Levekårene var ingensteds gode for ʻden lavere Stand’», og vi må nok ta hva lensmann Nordbye skriver til futen med en klype salt: «Arbeiderklassens kaar her i Districtet maa antages at være ret god.»

De som var aktive under Thraneopprøret var selvsagt døde eller svært gamle da Trygve Gustavsen ble født, men vi kan ane et radikalt miljø av arbeidsfolk rundt hjemstedet hans. Trygve Nicolai Gustavsen kan ha vært en del av dette miljøet, som sto i skarp motsetning til kaksen på Holstad og alt han sto for.

En midtsommernattsdrøm

For å forstå hvorfor frontene var så steile og at det spisset seg til akkurat i vårmånedene, må vi se på situasjonen i Norge akkurat på denne tida. Våren 1931 var het, brennhet. Hele landet var prega av arbeidskonflikter, noen små, men også den største konflikten vi har sett her i landet målt i tapte arbeidstimer – storlockouten. Konfliktene var tilspissa og flere steder var det sammenstøt mellom politiet og de streikende. 8. juni raste Menstadslaget. Skogsarbeiderkonflikten i Ådalen var på sitt høyeste, og politiet hadde marsjert opp her også, med over femti mann.

Inne i Oslo vi må regne med at stemningen var opphisset og avventende, for ikke å snakke om forventningsfull. Særlig ungdommen var vel utålmodige. Men det skjedde jo ikke noe, det store slaget kom ikke. Det var på landsbygda det skjedde, på Jevnaker, i Grenland og på Finnskogen. Og altså i Ås. Det er nok sånn vi må tenke oss bakgrunnen når Oslo Samorg tok initiativet til St. Hans-fest i Ås og fylte opp lastebiler med ungdom som ville være med på moroa.

Hvor godt det hele var planlagt vet vi lite om, men en plan var det, og den gikk ut på at de streikende på Holstad og aktive arbeiderjenter og -gutter fra Oslo skulle feire St. Hans sammen på danseplassen i Kråkstad. Av praktiske grunner skulle de møtes i Nygårds-krysset. Men dette visste også lensmann Westgaard i Ski, for han hadde en avtale med postkontoret i Ski, som utleverte mistenkelig post til ham. Vi kan tenke oss at alarmklokkene gikk i Follo! Alt som kunne krype og gå av lensmenn og betjenter i Follo ble sendt til Ås «med beundringsverdig hurtighet», som den lokale borgerpressa uttrykker det. Det var imidlertid ikke rare styrken, 12–14 mann, så man ba statspolitiet om forsterkninger. Under «særlige omstendigheter» – for eksempel ved arbeidskonflikter – kunne staten rekvirere mannskaper fra de kommunale kamrene, under justisdepartementets kommando. Det var dette som på folkemunne ble kalt «statspolitiet». Inntil 1932 var altså statspolitiet ad hoc-grupper av utkommanderte, vanlige betjenter. I løpet av St. Hans-dagen var det ytterligere 20 mann på vei fra Hønefoss, Fredrikstad og Drammen. Alle statspolitifolka var utstyrt med revolvere og køller, og de fra Hønefoss hadde i tillegg stålhjelmer. Ryktene gikk om at det i tillegg skulle ligge klar en mindre militærstyrke på Oscarsborg.

Artikkel fra Arbeiderbladet 24. juni 1931, som omhandler den planlagte St. Hans feiringen ved Holstad Teglverk. Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Ungdommene fra Oslo reiste fra byen i halvtolvtida på formiddagen, så de hadde nok tenkt at de skulle ha god tid på seg før dansemoroa begynte. De dro i tre lastebiler, omtrent 60 stykker. På Holstad skulle de egentlig jobbe til tolv den dagen, men siden Hans Hoelstad hadde fått nyss om at noe var i gjære, hadde han likegodt gitt dem fri hele dagen. Demonstrantene, la oss kalle dem det, kom i hvert fall fram til teglverket før politiet og avla et lite besøk på området. «Demonstrantenes hensikt var aa hilse på de arbeidsvillige og fremholde for dem det usolidariske i deres optreden» som arbeideravisa Follo uttrykker det. I alle fall rekker en av demonstrantene å klyve opp på et gjerde og holde en liten tale før Follos politistyrke ankom.

Så forløp det meste rolig. Demonstrantene fjernet seg på politiets ordre og trakk seg tilbake til et skogholt i nærheten. Utover dagen ankom statspolitistyrkene og bevoktet teglverket, men utpå ettermiddagen returnerte visstnok samorgungdommen til hovedstaden. Om det ble noe dansemoro er usikkert, men noe demonstrasjonstog fra St. Hans-festen til Holstad ble det i hvert fall ikke noe av. Statspolitiet dro også hjem i løpet av kvelden, men follobetjentene holdt en relativt sterk politivakt på plassen også dagen etter, «som et utslag av nervøsitet» som Arbeiderbladet sier.

Sånn endte revolusjonen i Ås. Et tankekors er det at den ene parten møtte opp med trekkspill og den andre med køller, revolvere og stålhjelmer. Men nå var streiken blitt politisert. Nå var det ramme alvor.

Konflikten går videre

Konflikten på Holstad fortsatte, og som nevnt var det blokade som var kampvåpenet og hovedtaktikken. Det vil si, egentlig snakker vi om boikott. Med blokade menes opprinnelig «en advarsel mot å søke plass ved bedriften fordi denne var i konflikt med fagorganisasjonen», mens en boikott i vår forstand er «en efter organisasjonens initiativ gjennemført avsperring av en bedrift for varer, forsendelser eller kunder».

I følge LOs jurist Viggo Hansteen var blokade nærmest en selvfølgelighet i det en streik oppsto, og på Holstad ble selvsagt arbeidsplassene blokkert umiddelbart. Justisen og selvjustisen var hard, og streikebryteri ble ikke tolerert. «Arbeidsvillige» som hadde arbeidet under konflikten fikk problemer med å få annet arbeid, først og fremst fordi ingen ville jobbe sammen med dem, og de fikk selvsagt heller ikke bli medlem av noen fagorganisasjon – og noen steder var det en forutsetning for å få arbeid. En måte å komme seg ut av en slik situasjon på var å gjøre offentlig «avbikt». Alle gjorde det ikke så lett for seg. En viss Samuel Syversen hadde vært arbeidsformann på Holstad Teglverk og hadde fortsatt å arbeide etter at konflikten brøyt ut. Noen år seinere tok han seg jobb som forskalingssnekker på et bygg i Sandakerveien. Han søkte selvsagt opptak i fagforeningen, Stein og Jord, og som kutymen var måtte han ikke bare fylle ut et ansøkningsskjema, han måtte også gjennom en muntlig eksaminasjon. «Tilfeldigvis» glemte han å nevne at han hadde jobbet på Holstad under konflikten, men når det allikevel kom ut blant arbeidskameratene, ble han umiddelbart strøket som medlem. Det innebar at han også ble bedt om å holde seg borte fra bygget i Sandakerveien. Ifølge foreningen ville det være en passende straff å være utenfor foreningen like lenge som han hadde arbeidet på teglverket under konflikten. Det hører med til historien at denne Syversen måtte søke seg jobb på et bilverksted i Ås, til en atskillig dårligere betaling, men at verkstedet raskt ble truet med boikott av de organiserte arbeiderne i Ås.

Det var allikevel den såkalte «tredjemannsboikott» som ble det mest effektive middelet for holstadarbeiderne. I et forarbeid til det vi i dag ville kalt nye arbeidslivslover blir saken framstilt så presist at man skulle tro forfatteren hadde konflikten på Holstad som forelegg:

«En fabrikkeier, som er i konflikt med sine tidligere arbeidere, fortsetter virksomheten med uorganiserte. Skal de gamle arbeidere da nå sitt mål: bøie ham til å akseptere de opstilte arbeidsvilkår, må de avskjære ham hans tilførsler eller hans avsetning. Og da en direkte opfordring til leverandørene eller til avtagerne som regel ikke vil bli fulgt, retter de streikende eller lockoutede arbeidere (gjennem sin forening) boikottopfordringen til leverandørens eller kjøpernes arbeidere, f.eks til murerne, at de ikke skal bygge med sten, som er fremstillet ved det teglverk, som har konflikt.»

Som vi har hørt tidligere, var boikotten effektiv, og Holstad mistet kunder i Oslo som Bygningsartikel-Kompaniet og Thiis & Co. Det rammet selvsagt på pungen, men ikke nok til å få Holstad til å gi seg.

I 1929, da streiken brøt ut, var blokade og boikott fremdeles tillatte kampmidler, men i virkeligheten var nok det en sannhet med modifikasjoner. Det var kanskje heller sånn at arbeiderne kunne gå til blokade eller boikott så lenge dette ikke var ettertrykkelig forbudt ved lov. Ikke desto mindre var det fra 1920 og fram til 1931 over 100 dommer i saker vedrørende tvangsmidler ved arbeidskonflikter. De fleste falt i arbeidernes disfavør, men for borgerskapet var ikke lovgivningen streng nok. I 1933 fikk Norge en Venstre-regjering, og samme år ble den såkalte boikottloven vedtatt. Den nye loven førte til betydelige innskjerpelser i retten til å ta i bruk kampmidler som blokade og boikott, og nå gikk Hans Hoelstad til motangrep. Under hele konflikten hadde Holstad prøvd å gå rettens vei for å ramme de streikende, men dette hadde ikke ført fram. Med den nye lovgivningen fikk han den ammunisjonen han trengte, og i mars 1935 ble Bygningsarbeiderforbundet dømt til å betale en erstatning på 30 000 kr for sin «rettsstridige agitasjon». I samme rettssak ble Arbeiderpartiet idømt erstatning på 10 000 kr, Holstad Teglverksarbeiderforening 10 000, og bladet Follo 5000 kr. Det hører med til historien at etter at forbundsstyret hadde godkjent utbetalingen troppet Hans Hoelstad sporenstreks opp på forbundskontoret for å hente pengene personlig.

Til tross for dette sviende nederlaget fortsatte boikotten en god stund. Til tross for at de «kjente til dommen» nektet arbeiderne ved lageret til byggevaregrossisten Stormbull å ta imot et lass takstein fra Holstad. Tillitsmannen, Olav Karlsen het han, og ære være ham, påberopte seg at forholdene ved teglverket ikke var ordnet, og overfor kontorsjefen uttalte han at hvis Stormbull ikke umiddelbart brøt forbindelsen med Holstad Teglverk, ville han be forbundet om å gå til sympatistreik. For dette fikk han et forelegg på 50 kroner som han nektet å betale. I boikottretten vedtok han imidlertid forelegget, og dermed var det nok slutt på boikotten av Holstad Teglverk.

Under hele konflikten ble det samlet inn penger til de streikende. Vi må gå ut fra at de fleste av de streikende etter hvert tok seg arbeid andre steder, men det kostet uansett penger å drive konflikten, og som vi har hørt, ble de dømt til å betale en klekkelig erstatningssum. Holstad teglverksarbeiderforening sto som selvstendig forening helt fram til desember 1936, da den gikk inn i Ski og omegn Bygningsarbeiderforening, men noe særlig kontingent har det neppe kommet inn. Norsk Bygningsarbeiderforbund støttet streiken helhjertet hele veien, men rent økonomisk var det nok lite de kunne bidra med. Derfor var nok solidaritetsbidragene fra andre foreninger kjærkomne. Etter innsamlingslistene å dømme var det andre fagforeninger innen bygning og bygningsindustrien som var de største giverne, naturlig nok. Jeg aner ikke hvor mye som ble samlet inn, men så seint som i 1936 tegnet Oslo Teglverksarbeiderforening seg for 100 kroner, mens Oslo Sten-, Jord- og Cementarbeideres Forening som vanlig – hadde jeg nær sagt – var den største bidragsyteren med 200 kroner.

Avslutningen

Så er plutselig det hele over. Uten særlig dramatikk ser det ut til å ha kommet til en løsning. I Bygningsindustriarbeiderforbundets beretning for 1937 heter det lakonisk at «ved dette teglverk hadde arbeidsstans pågått helt fra mai 1929 til 1. mars 1937, da overenskomst blev opprettet». Og dermed var norgeshistoriens lengste streik slutt. Det manglet drøye tre måneder på at de hadde streika i åtte år, og så vidt jeg vet står den rekorden ennå.

Full seier altså, 10 øre i timen i lønnstillegg, overtidsbetaling og 12 dagers ferie! Alle arbeidere som hadde deltatt i konflikten skulle få tilbake sine plasser! Da fikk det kanskje ikke hjelpe at teglverket ble nedlagt nesten umiddelbart etterpå. For fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen må dette ha stått som en viktig symbolseier og et signal om at vi aldri gir oss.

De åtte årene streiken varte, faller sammen med et av de mest markante tidsskillene i norsk arbeider- og arbeidslivshistorie. Mens begynnelsen av perioden var prega av store arbeidskonflikter som toppa seg med lockouten i 1931, fikk Norge arbeiderregjering i 1935 og Hovedavtalen samme år. Og gjennom slike kamper som Holstad-konflikten ble arbeidsgivernes styringsrett utfordret, og arbeiderne fikk forhandlingsrett på den enkelte arbeidsplass.

På mange måter står vi i dag i den samme kampen som i 1920- og 1930-åra. Det er ikke lenger noen selvfølge å opprette tariffavtale. Tvert imot blir vi aktivt motarbeida når vi krever retten til å være organisert og medbestemmelsesrett over våre egne arbeidsforhold. «Nesevise» ble arbeiderne på Holstad kalt når de krevde denne retten, og da er vel arbeiderne på Bekken & Strøm, Atea, Designforum og i landets havner nesevise når de krever den samme retten i dag. I 1930-åra ble denne retten kjempet gjennom ved solidaritet arbeiderne i mellom. Solidaritetsarbeidet på Holstad ble drevet langs flere akser: pengeinnsamling, effektiv boikott og blokade og solidaritetsaksjoner. Skal vi vinne fram i dag må vi nok ta de samme midlene i bruk!

Litteratur

Bull, E. (1985). Arbeiderklassen blir til (18501900). Bind 1 i Kokkvoll, A. & Sverdrup, J., Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo: Tiden.

Dahl, N.A. (1916). Aas herred. Bidrag til en østlandsbygds historie. Kristiania: Grøndahl.

Johansen, P.O. (1977). Menstadkonflikten 1931. Oslo: Tiden.

Johansen, P.O. (1989). «Samfunnets pansrede neve». Statspoliti og ekstraordinær overvåkning 19181941. Oslo: Gyldendal.

Lampi, C. (2014). Hvor ble det av Oslos teglindustri? Bygningsarbeideren 2.

Lie, T. & Hansteen, V. (1933). Den nye arbeidstvistlov. Oslo: DNAs forlag.

Martinsen, O. (1958). Aas sparebank gjennom hundre år: banken og bygda. Drøbak: Aas sparebank.

Maurseth, P. (1987). Gjennom kriser til makt (19201935). Bind 3 i Kokkvoll, A. & Sverdrup, J., Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo: Tiden.

Nordli, A. (2001). Holstad Teglverk. Spesielt om arbeidsmiljøet og storstreiken. Follominne.

Nygaard, A. & Zakariassen, H. (1978). Glimt fra teglverksindustrien ved Glommas munning. Fredrikstad: Fredrikstad og omegns historielag.

Olsen, H. & Lie, T. (1929). De arbeiderfiendtlige lover og kampen mot dem, Oslo: AFL.

Rustad, O.M. (1938). Beretning om Rakkestad teglverk A/S 40-årige virksomhet 18991939. Rakkestad: Rakkestad Teglverk.

Røed, L. (1992). Ås-bygda rundt. Bind 1. Ås: Ås historielag.

Røed, L. (1994). Ås-bygda rundt. Bind 2. Ås: Ås historielag.

Skeie, J. (1931). Ulovlige midler i kampen om arbeidsvilkår. Oslo: Grøndahl.

Vik, T. (1971). Ås bygdebok. 1: Gårdshistorie. Ås: Ås kommune.

Vik, T. (1974). Bakenfor gamle dager. skisser fra Follo. Ås: Kulturutvalget i Ås.

Zakariassen, H. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.

Ødegaard, J. (1950). Norsk bygningsarbeiderforbund 19231948 og litt om forhistorien og forløperne. Oslo: Norsk bygningsarbeiderforbund.

Norsk bygningsarbeiderforbund (1925–1937). Beretning.

Bygningsarbeideren (1927–1937).

Aviser: Aftenposten, Arbeiderbladet, Den 17. Mai, Follo, Akershus Amtstidende, Østlandets Blad.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon