Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Slaver og ikke-europeiske tjenestefolk i Danmark-Norge på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet

Slaves and non-European servants in Denmark-Norway during the eighteenth and early nineteenth centuries
Frilanshistoriker, PhD

Artikkelen handler om personer som var kjøpt i Afrika, Asia eller Amerika og deretter brakt til den europeiske delen Danmark-Norge på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Artikkelen tar ikke for seg alle slaver og tidligere slaver som bodde i den europeiske delen av Danmark-Norge, men dreier seg om dem som arbeidet som tjenestefolk i husholdet hos andre, ofte sammen med lokale tjenestefolk. I artikkelen undersøkes det særlig hvordan denne gruppen ble omtalt, klassifisert og kategorisert av og i den dansk-norske staten, særlig i folketellinger, men også i aviser og av domstolene. I retten dreide klassifiseringen rundt kategoriene fri og ufri, mens folketellingene ofte tok i bruk etniske benevnelser eller hudfarge. I avisene ble begge disse strategiene benyttet. Det var likevel langt fra noen systematisk praksis, et poeng som illustreres både av at det i folketellingene ikke fantes noen egen rubrikk for etnisitet, fødested eller nasjonalitet, og at det fantes slaver og tjenestefolk fra India, Afrika eller Amerika der hudfarge og etnisitet ikke ble nevnt. Denne varierte praksisen illustrerer hvordan den koloniale virkeligheten utfordret kolonimaktens byråkratiske og juridiske kategorier, og hvordan koloniens logikk kunne påvirke kolonimaktens praksis, for eksempel ved at skillet mellom fri og ufri arbeidskraft ble aktualisert på en måte som lignet mer på koloniens enn på kolonimaktens.

Nøkkelord: Slaver i Europa, tjenestefolk, fritt og ufritt arbeid, kategorisering og etnisitet, Danmark-Norge

The article examines the situation of slaves and former slaves who were brought, presumably by force, from Africa, Asia and America to the European part of Denmark-Norway during the eighteenth and early nineteenth centuries to work as domestic servants in households, often alongside local servants. Based on source material from servant reward societies, censuses, newspapers and court cases, it is argued that state and society utilised a number of strategies to classify and categorise slaves and former slaves. In censuses, ethnicity and skin colour were sometimes listed, but not always, and information on ethnicity in censuses was not actively sought until well into the nineteenth century. In court, the issue essentially revolved around whether the person was a slave or not, whether he was free or unfree, but it is also emphasised how this was not subject to state-wide policy, but decided locally, with subsequent different results. Such examples and variation show how colonial realities and logic could affect the colonial power’s categories and practices, by, for example, utilising a dichotomy between free and unfree labour that resembled what was used in colonies more than what was common in the colonial power.

Keywords: Slaves in Europe, domestic servants, free and unfree labour, categorisation and ethnicity, Denmark-Norway

«Lille Marie på Nekys arm», malt av N. P. Holbech i 1838. Neky arbeidet for den danske admiralen Hans Birch Dahlerup som tjenestegjorde på St. Croix. Angivelig var hun opprinnelig fra Dansk Vestindia. Foto: Peter Danstrøm / Nationalmuseet Danmark

I 1817 fikk «[m]ulatinden Juliane» premie for lang og tro tjeneste av Det kvindelige velgørende selskab i København. Premien var på 40 riksdaler. Dronningen hadde donert den ene halvpart og Selskapet den andre. Selskapets årsberetning gir få opplysninger om Julianes liv, men kan fortelle at hun var «kjøbt i Ostindien» og hadde tjent sin frue, Enkefru Berner, «i meer end 35 Aar». Faktisk var Juliane fortsatt i enkefruens tjeneste i 1817 til tross for at hun hadde «stærk Brystsyge og Vattersot».1

Juliane var kanskje fra Patna, en by i Bengal der Berner-familien hadde bodd mens herr Berner, med fornavnet Jørgen Henrik, ledet den stedlige danske handelsstasjonen mellom 1773 og 1784. Mange europeiske hushold i India hadde husslaver i denne perioden,2 og, hvis vi har tiltro til Selskapets formulering om Julianes tjenestetid, kjøpte Berner Juliane i 1782. Siden hadde Berner-familien tatt henne med, frivillig eller ikke, da de flyttet tilbake til Danmark.

Denne artikkelen handler om mennesker som Juliane, personer som var kjøpt i Afrika, Asia eller Amerika og deretter brakt til Danmark-Norge på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Artikkelen ser ikke på alle slaver og tidligere slaver som bodde i den europeiske delen av Danmark-Norge, men tar for seg dem som arbeidet som tjenestefolk i husholdet hos andre. Tidligere forskning har vist at tjenestefolkene antakeligvis utgjorde den største gruppen fra Afrika, Asia og Amerika, men denne forskningen har handlet om enkeltindivider3 eller tatt for seg ikke-europeere generelt.4 Denne artikkelen omhandler imidlertid spesifikt dem som arbeidet som tjenere. De bodde hos sine arbeidsgivere og eiere, og arbeidet ofte sammen med lokale tjenestefolk. Jeg undersøker særlig hvordan denne spesifikke gruppen ble omtalt, klassifisert og kategorisert av og i den dansk-norske staten, særlig i folketellinger, men også i aviser og av domstolene.

Delvis ansporet av hundreårsmarkeringen for salget av Dansk Vestindia til USA i 1917, har det i den senere tid vært forsket mye på de dansk-norske kolonier. Kolonihistorikerne av i dag er opptatt av forbindelser og kontakter, de studerer «interconnected spaces and spatial entanglements», og forskningen har søkt å utfordre tendensen til å behandle koloniene adskilt fra den europeiske delen av Danmark-Norge.5 I det nye storverket Danmark og kolonierne fra 2017 handler ett av de fem bindene nettopp om Danmark, mens de andre bøkene tar for seg Grønland, de vestindiske øyer, India og Vest-Afrika.6 Resultatet er, ifølge redaktørene, ikke bare en ny kolonihistorie, men også en ny danmarkshistorie (og dermed også en ny norgeshistorie) der «[d]et nationale bliver mindre væsentligt, resten af Europa og verden stiger i vægt for at forstå den fælles historie».7 Forholdet koloni–kolonimakt blir ikke en ensidig forbindelse der kolonimakten virker på kolonien, historikere interesserer seg i høyeste grad også for hvordan koloniene påvirket kolonimakten.8

Forløpig har denne utviklingen i relativt liten grad ført til mer forskning på personer av ikke-europeisk avstamning som ble brakt til Danmark-Norge.9 Andre steder i Europa får dette emnet relativt mye oppmerksomhet for tiden, særlig inspirert av et voksende forskningsfelt på fritt og ufritt arbeid (som også er omtalt i Johan Heinsens bidrag i dette nummeret av Arbeiderhistorie).10 I likhet med kolonihistorikerne er forskere på dette feltet også opptatt av sammenhenger og praksiser, for eksempel ved å undersøke hvordan ulike former for ufritt arbeid, som det transatlantiske slaveriet og europeisk livegenskap, virket på og ble påvirket av hverandre.11 Denne artikkelen er inspirert av denne forskningens interesse for sammenhenger, men også for konkrete situasjoner og personer. Dette er en undersøkelse av de mennesker som ble direkte påvirket av Danmark-Norges koloniale ambisjoner, og som ble flyttet – i de fleste tilfeller ufrivillig, med makt og muligens vold fra en verdensdel til en annen. Her undersøker jeg hvordan det samfunnet de kom til forholdt seg til dem.

Vi finner spor etter slaver og ikke-europeiske tjenestefolk spredt og sporadisk i en rekke ulike typer kilder, og dette har nok bidratt til at det er gjort relativt lite systematisk forskning på emnet. De siste tretti års digitalisering av ulikt kildemateriale har imidlertid lettet dette letearbeidet betraktelig ved at forskeren nå i flere tilfeller kan søke gjennom store mengder materiale ved å bruke allment tilgjengelige, søkbare kildesamlinger og databaser. Således er denne artikkelen også et eksempel på de nye muligheter digitalisering av kilder kan åpne for. Artikkelen bygger særlig på arbeid med folketellinger og aviser, kildetyper som i relativt stor grad har blitt digitalisert og tilgjengeliggjort av både danske og norske bibliotek og arkiv.

Juliane fra Patna og folketellingenes kategorier

I 1790 døde Jørgen Henrik Berner i India, og to år senere ankom enken København med to av sine barn ombord på skipet Dannemark.12 Muligens var Juliane også med dem, kanskje passet hun barna og vartet opp fruen under den seks måneder lange overfarten. Ni år senere, i 1801, finner vi Juliane igjen i en folketelling som ble holdt det året. Hun bodde da i en bygård ikke langt fra Kongens have, på hjørnet av Gothersgade/Adelsgade.13 I husholdet bodde også fruen, fire av hennes barn, i alderen 14 til 23 år, og en annen tjenestejente, den 52 år gamle Johanne Cecilie Volmer.14 Juliane blir oppgitt å være ugift og 31 år gammel, noe som betyr at hun var 47 år da hun fikk premien for lang og tro tjeneste, og bare 12 år gammel da hun begynte å jobbe for familien Berner.

Livet i de københavnske bygårder skilte seg betydelig fra livet i handelslosjen i Patna. Berner hadde brukt store summer på å bygge ut og utbedre losjen, og han anla blant annet en egen kirkegård på området. Til å drive det hele og varte opp seg og sin familie skal han ha hatt hele «72 private Tjenestefolk».15 I København i 1801 arbeidet Juliane sammen med bare én annen tjener, noe som var vanlig i de københavnske hjem på denne tiden, men som betydde en kraftig nedskalering fra livet i Patna. Som kvinne og ugift passet Juliane inn i det generelle bildet av den københavnske tjenerbefolkningen samme år: Over 70 prosent av tjenestefolkene var kvinner, og langt de fleste var ugifte.16 Aldersmessig var Juliane litt eldre enn tjenestefolk flest i København på denne tiden, men ikke mye. Det vanligste var å være mellom 21 og 30 år gammel.17 Her var det heller Julianes medtjener, Johanne Cecilie Volmer på 52 år, som skilte seg fra normen.

Utover påstanden om at Juliane var et så eksemplarisk tyende at hun fortjente premie, vet vi lite om Julianes liv i et københavnsk hushold. Vi vet ikke konkret hva hun gjorde i husholdet. I folketellingen står hun oppført som «Tjenestepige», men denne betegnelsen inkluderte mange ulike arbeidsoppgaver. Julianes bakgrunn, etnisitet eller nasjonalitet ble ikke nevnt i 1801-tellingen. På en måte er ikke dette overraskende: Hverken folketellingen av 1787 eller tellingen fra 1801 etterspurte slik informasjon. I Norge kom ikke etnisitet inn folketellingene før i 1845, og da var statistikerne interessert i å telle samer, kvener, omstreifere og tatere.18 Utover 1800- og 1900-tallet innførte så statistikerne et mer finmasket nett for å fange opp «rase», etnistitet og nasjonalitet,19 men i perioden før nasjonalismen og nasjonalstatens framvekst var slike kategorier mer tvetydige, og byråkratene så ikke behovet for å inkludere slike opplysninger i folketellingsmaterialet.

Likevel finner vi at hudfarge dukker opp i folketellingene fra 1787 og 1801. Det var særlig betegnelsene «Neger» og «Negerinde», «sort Neger» og «sort Neger Piige», og «Mulat» og «Mulatinde» som ble brukt selv om praksisen for hvor og hvordan denne informasjonen ble registrert i selve tellingene varierte. I både folketellingen fra 1787 og i folketellingen fra 1801 fikk tellerne utdelt ferdig trykte skjemaer som de skulle fylle inn. Registreringen var imidlertid lokal og avhengig av mange med ulikt syn på innføring og ulik vilje til konsekvent gjennomføring. Som vi kommer tilbake til nedenfor, kunne også husbond påvirke føringspraksisen. Det var han telleren skulle henvende seg til for å få opplysninger om husstandens medlemmer.

I tillegg hadde ikke myndighetene gitt klare instrukser om hvordan begreper skulle benyttes og ulike kategorier skilles fra hverandre. For etnisitet, hudfarge og nasjonalitet var det ingen kategorier overhodet, men tellingene fra 1787 og 1801 etterspurte yrkesopplysninger: «Personernes Titel, Embede, Forretning, Haandværk, Næringsvei, eller hvad de leve af» og husholdsposisjon: «Hva enhver Person er i Familien».20 Tjeneste var både et yrke og en husholdsposisjon, og tjenestefolk ble derfor tidvis ført opp i folketellingene med yrke tjenestefolk, tjener eller lignende, tidvis med husholdsposisjon tjenestefolk, og tidvis med begge deler. For den gruppen som behandles i denne artikkelen var imidlertid folketellingenes innføringspraksis enda mer varierende enn for tjenestefolk generelt. Andreas Andersen, en «Sort Neger», ble for eksempelt gitt yrket «Dreng» i folketellingen av 1787. I husholdet der han bodde var det også kusk, portner, tjener, gårdskarl, amme, stuepike, kokkepike og barnepike. I samme hushold bodde også Sophia Africaner, som i folketellingen ble beskrevet som en «[s]ort Neger Piige».21 Hun ble imidlertid ikke gitt noe yrke, slik Andreas Andersen ble. Dette var heller ikke uvanlig for de ikke-europeiske tjenestefolkene og slavene.

Av og til listet folketellingene etnisitet som yrke: Joseph Benedictus, 20 år, og Isaac Pius, 18 år, var typiske i så måte. De ble begge gitt yrkesbetegnelsen «Neger», mens husholdets andre tjenestefolk ble ført opp med yrke som husholderske, tjenestepike, tjener og gårdskarl.22 17 år gamle August, som arbeidet hos en skipskaptein, ble også oppgitt å ha yrke «Næger», men ble gitt husholdsposisjon «Tienestefolk».23 Vanligere var det likevel at yrkesrubrikken sto tom, mens husholdsposisjonen ble fylt inn med en av de mange variantene på tjener, tjenestefolk eller tjenestepike, og et tillegg som «neger», «negerinde», «sort» eller «mulatt» ble lagt til i navnerubrikken. Slik var det for eksempel med Amalia og Cathrine, begge oppført som tjenestepiker og med tillegget «Negerinde» ført inn etter navnet i tellingen.24

Denne tilsynelatende forvirrende føringspraksisen avslører hvordan denne gruppen utfordret folketellingens kategorier. Eksemplene ovenfor viser hvordan hudfarge eller etnisitet ble registrert i folketellingene, selv om dette ikke ble etterspurt. Begrepene som ble brukt var særlig «neger», «mulatt» og «sort», og disse kunne også bli brukt i kombinasjon med hverandre, noe eksemplene med de «sorte negrene» Andreas Andersen og Sophia Africaner viser. 12 år gamle Johan ble også oppgitt å være «en sort Neger» i folketellingen fra 1801.25 Johan arbeidet i husholdet til en mann som ble oppgitt å være tidligere plantasjeeier i Dansk Vestindia, og var således sannsynligvis av afrikansk opprinnelse. Betegnelsen «sort» ble imidlertid også brukt om mennesker fra dagens India. Et eksempel på dette er David, som i folketellingen for København for 1787 er oppgitt å være 45 år, ugift og «[f]ød i Tranquebar», en by langs sørøstkysten av det indiske subkontinentet der Danmark-Norge hadde anlagt en befestet handelsstasjon. I folketellingen ble han beskrevet som «[e]en Sort Tiener».26 Også begrepet «mulatt» ble brukt i folketellingene. En «Hendrich Mulat» var eksempelvis gårdskarl i København i 1801.27 Samme år finner vi også andre som ble beskrevet som «mulatter» i folketellingen,28 men hva tellerne faktisk la i dette er uklart.

Sammenfattende kan vi fastslå at tellerne trakk inn etnisitet og/eller hudfarge i folketellinger selv om slik informasjon ikke var gitt noen plass i det trykte skjemaet tellerne skulle fylle ut. Tellerne søkte derfor å putte denne informasjonen inn der den enkelte teller mente det kunne passe, og resultatet ble ulik og varierende praksis. Men hudfarge ble ikke alltid registrert i folketellingene fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Den prisvinnende Juliane fra Patna ble for eksempel bare oppført som tjenestepike i folketellingen av 1801 for København. Det står ingenting om hennes etniske opphav eller hudfarge. I Christiania finner vi Christian Solimann, i avisen omtalt som Bernt Ankers «tilhørende Neger», men i folketellingen av 1801 finnes ingen lignende formuleringer. Der er han oppgitt å være 31 år gammel og ugift, og han er gitt yrket «Tjener». Det står ingenting om hvor han kom fra, hvordan han så ut eller hva hans juridiske situasjon var.29 Det fantes også andre som Juliane og Christian Solimann, og dem finner vi bare ved å kombinere folketellingene med annet kildemateriale. Hvor mange de var, er usikkert. Et viktig metodisk poeng i denne sammenheng er derfor at hvis vi bare bruker etnisitet og hudfarge når vi leter i folketellingene, risikerer vi både å overse personer og å overdrive tellernes interesse for etnisk kategorisering.

Portrett av Bernt Anker, ukjent kunstner.

Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum

Antall slaver og ikke-europeiske tjenestefolk i Danmark-Norge

Bruker vi likevel kategoriene «sort», «neger» eller «mulatt» som søkeord i folketellingene, finner vi atten tjenestefolk i København i 1787. 14 år senere, i 1801, var tallet på tjenere som er som er oppgitt å være «sort», «neger» eller «mulatt» økt til 52.30 Tjenestefolk er her definert som arbeidstakere som bodde hjemme hos sine arbeidsgivere, og som ikke er oppført med et annet yrke som for eksempel håndverkslærling, eller personer som spesifikt er oppført med yrket tjener i folketellingene. Hvorvidt de var frie eller ufrie, slaver eller ikke slaver, kommer sjelden direkte til uttrykk i folketellingene, noe vi kommer tilbake til senere i artikkelen.

Tallene utelukker Juliane og et foreløpig ukjent antall andre, og er dermed minimumstall, men passer godt med andres funn: I en gjennomgang fra 1987 fant Poul Erik Olsen 14 «negre» som arbeidet som tjenestefolk i københavnske hushold ifølge folketellingen av 1787, og i 1964 anslo Knud Waaben at det fantes minimum 50 og muligens så mange som 100 «negre» i København basert på folketellingen fra 1801, men dette tallet inkluderte også mennesker som ikke arbeidet som tjenere, for eksempel matroser.31 Utenfor København, i andre byer og på landsbygda i Danmark-Norge, var det langt færre ikke-europeiske tjenestefolk og slaver, men enkelte fantes også der. Per Ivar Hjeldsbakken har funnet omkring 20 slaver som ble ført til Norge på 1700-tallet, men mener det kan ha vært langt flere.32 Alle disse tallene er dermed veiledende, og det trengs mer forskning på dette temaet for å gi et mer endelig svar på hvor mange ikke-europeiske tjenestefolk og slaver som bodde i den europeiske delen av Danmark-Norge på 1700-tallet.

Folketellingene sier sjelden noe om hvor de ikke-europeiske tjenestefolkene og slavene kom fra, men tidvis kan slik informasjon avledes fra andre kilder eller annen informasjon i tellingene. Selv om enkelte, som Juliane, var fra Asia og andre kom direkte fra Afrika, kom de fleste sannsynligvis fra eller i hvert fall via Dansk Vestindia. I folketellingen fra 1801 finner vi for eksempel 15-årige Jacob og 19-årige Lowisa, som står oppført i husholdet til Christian Friderich Laurberg, 34 år og «Mægler» i Dansk Vestindia.33 I samme folketelling finner vi også 20 år gamle Jack. Han ble oppgitt å arbeide som «Tiener» for Johannes Prætorius «fra Vestindien».34 Dansk Vestindia, som bestod av øyene St. Croix, St. Thomas og St. Jan, var et slavesamfunn, og særlig på St. Croix var økonomien fullstendig dominert av slavedrevne sukkerplantasjer. Enkelte slaver ble så tatt med til Europa, ofte av embetsmenn som hadde jobbet i koloniadministrasjonen, av kjøpmenn som var involvert i handelen med sukker, eller av menn som jobbet på handelsskip.

Sammenlignet med befolkningen generelt forble imidlertid slavene og de svarte tjenestefolkene en forsvinnende liten andel av befolkningen. København, der vi fant 53 svarte tjenestefolk i 1801 (Juliane inkludert), hadde alt i alt litt over 100 000 innbyggere det året. 13 000 av dem var tjenestefolk.35 Likevel var slavene og de svarte tjenestefolkene en synlig gruppe, ikke bare fordi de skilte seg fysisk fra de aller fleste av byens innbyggere, men også fordi de skulle vises fram. Svarte tjenestefolk og slaver var moteobjekter og sjeldenheter og ble blant annet utstilt og framvist i storslagne dåps- og konfirmasjonsseremonier. Ofte var slike seremonier offentlige og ble rapportert i avisene. En slik dåp fant sted Nykirken i Bergen 4. september 1777. I den anledning slo Bergen Adressecontoirs Efterretninger saken opp som førstesideoppslag. Selve hendelsen ble beskrevet som «[e]n Begivenhed saa meget mere mærkelig, som den aldrig tilforn har skeed offentlig her i Byen.» Tilstede i kirken var «en anseelig Mængde Stands Personer af begge Kiøn, samt mangfoldige andre Tilhørere […], der aldeles fyldte denne ellers meget store Kirke».36

Juridiske kategorier, rettslig tvetydighet og ufrihetens kategorier i bruk

I slavereglementet for Dansk Vestindia ble slavene beskrevet som sine «mestre» og «mesterinder[s]» «penge»,37 men i danske og norske lover fantes ikke den koloniale typen slaveri. Faktisk forbød Danske Lov av 1683 en husbond å selge sin «vorned», altså sin stavnsbunde bonde.38 Men hva så med de mennesker som var blitt kjøpt andre steder, som Juliane, skulle de fortsatt regnes som slaver når de kom til Europa? Eller ble de da tjenestefolk? Juridisk sett var det en enorm forskjell på hvorvidt du ble kategorisert som slave eller tjener. Slaver var eiendom i loven, mens tjenestefolk var rettslige subjekter som arbeidet under kontrakt og hadde rett på kompensasjon for det arbeidet de utførte. Loven ga tjenestefolk rett til å gå til rettssak mot sine arbeidsgivere, for eksempel hvis de mente seg mishandlet eller ikke fikk utbetalt lønn i rett tid. Det er flere eksempler på at dette var en reell mulighet og ikke bare en tom lovparagraf, og særlig i byene gikk tjenestefolk til sak mot sine arbeidsgivere.39 En slave hadde hverken slike rettigheter eller muligheter.

Spørsmålet om slavenes juridiske stilling ble behandlet både av det statlige byråkratiet og i retten ved flere anledninger, men alltid i forbindelse med spesifikke saker og hendelser. I en slik sak, i 1774, besluttet kanselliet at slaver kunne selges i Danmark-Norge, noe som betød at slaveri i den koloniale betydningen var tillatt.40 Dette synspunktet vant også fram i det københavnske rettsapparat i 1802 i en rekke kjente saker der tre slaver var tiltalt for å ha rømt fra tjenesten. Dommen gav husbond rett til å ta slaven ut av landet når han ønsket, uavhengig av hva slaven selv ville. Selv om rettskjennelsen var ullen, var konsekvensen at husbond ble ansett som eier, ikke som arbeidsgiver.41 Dette var imidlertid det motsatte av hva byfogden i Arendal kom fram til i 1791 da han besluttet at en av byens kjøpmenn ikke hadde eierskap til sin tjener Adam, selv om Adam var født som slave på den vestindiske øya St. Croix. Trelldom eksisterte ikke i Norge, mente byfogden.42

Det er ikke gjort noen forskning på hvorvidt disse ulike synene illustrerer faktiske forskjeller mellom Norge og Danmark på dette feltet, men sannsynligvis fremstiller de ulike beslutningene heller forskjeller mellom ulike embetsmenn som søkte å forholde seg til et juridisk tomrom. Forskning har vist at det også var ulik praksis på dette området i flere andre europeiske land. Det mest kjente eksempelet er fra England, der dommeren i den såkalte Somerset-saken i 1772 kom fram til at den tiltalte ikke var å regne som slave siden han befant seg i England. Siden engelsk lov i stor grad var basert på sedvanerett, betød dette at slaver i prinsippet skulle regnes som frie så lenge de oppholdt seg på engelsk jord. Forskning har likevel nyansert dette bildet og avdekket at etter Somerset-saken fortsatte mennesker i England å bli behandlet og ansett som slaver.43

Fellesnevneren mellom saken fra Arendal i 1791 og de tre sakene fra København i 1802 var at ingen av de fire involverte ble dømt etter tjenestelovgivningen selv om alle fire arbeidet som tjenere. I saken med Adam i Arendal krevde Adams husbond, kjøpmannen, at siden Adam hadde rømt, burde han straffes med tukthus.44 Loven tillot at tjenestefolk som forlot tjenesten uten lovlig årsak kunne straffes med tukthus,45 og kjøpmannen ønsket dermed at Adam skulle straffes som en rømt tjener. Byfogden i Arendal satte imidlertid Adam fri.46 Likeledes valgte den københavnske rett ikke å bruke tjenestelovgivningen, selv om alle de tre tiltalte hadde rømt fra tjenesten, overtredelser som både ble dekket i tjenestelovgivningen og hyppig rettsforfulgt i det københavnske rettssystemet.47

Selv om den juridiske situasjonen for slaver i Danmark-Norge ble avgjort fra sak til sak, var det likevel flere tilfeller der en slaveeier uanfektet hevdet sin eiendomsrett over et annet menneske også i den europeiske delen av det dansk-norske riket. I folketellingen for København i året 1787 bodde det hos Hans Wilhelm Gulbrand, doctor medicus, en 19 år gammel mann som ble oppgitt å være «en neger, udøbt ellers caldt Andreas». Doktoren mente tydeligvis at denne mann var hans eiendom, for han beskrev Andreas rett ut som «Min Eiendom» i folketellingen. Det ble til og med presisert at Andreas ikke var annet; han hadde «ingen anden nærings vej».48 I instruksen til folketellingen ble det åpnet for denne type medvirkning fra husholdsoverhodets side. I byene hadde magistraten øverste ansvar for tellingen, men rodemestere skulle gå fra hus til hus og gjennomføre den faktiske tellingen «efter Huusfaderens Anwiisning og wed hans Hjelp».49 Doktor Gulbrand hadde tydeligvis fått påvirke ordvalget. På denne måten er folketellingene også et bilde på maktforholdene i samfunnet og hvordan disse igjen påvirket kunnskapsutvekslingen. Andreas ville kanskje protestert på beskrivelsen av at hans eneste næringsvei var å være doktorens eiendom.

Andreas var imidlertid ikke det eneste eksempelet der folketellingene hinter om at et menneske ble ansett som eier av et annet menneske. I husholdet til enken Johanne Frideriche Hage bodde i 1801 16 år gamle Isack og 17 år gamle Amalia. I folketellingen ble de rett og slett gitt yrkesbetegnelsen «Slave hos Hage», og det ble opplyst at Isack var «Neger» og Amalia «Negerinde».50 På Stange i Hedmark samme år finner vi en annen av ufrihetens kategorier i bruk. Den 29 år gamle Vilhelmine ble gitt yrket «Fruens livegne negerinde».51 Fruen, Jemima Høeg Nissen, var datter av en guvernør på St. Croix og hadde tatt med seg sin slave Vilhelmine da hun flyttet til Hedmark.52 Disse tilfellene er imidlertid unntakene, og som oftest står det ingenting i folketellingene om hvorvidt den omtalte var fri eller ufri, slave eller tjener. Dette skyldes antakeligvis ulik tellingspraksis og gjenspeiler ikke slaven eller tjenerens juridiske situasjon. Hans Jonathan, en av dem som ble dømt som slave av det københavnske rettsapparat i 1802, ble eksempelvis omtalt som «neger» og «Tiener» i folketellingen av 1801, ikke som slave.53

I avisene finner vi også ord og begreper som viser til eierskap: I avisreportasjen fra dåpen i Bergen i 1777 får vi opplyst at den døpte, Juliana Maria, var en «Negerinde [som] tilhører Mad. Dischingthun».54 Madame Dischingthun var enken etter Jacob Andersen Dischingthun, slavefrakter, slaveeier og tidligere fange på Bergenhus festning som endte opp på St. Croix etter at han aksepterte et tilbud om forvisning til Dansk Vestindia.55 Dischingthun hadde dermed selv vært en ufri arbeider før han slo seg opp som selger og eier av andre mennesker. Eksempelet fra Bergen i 1777 er heller ikke unikt. Likelydende språkbruk brukte avisa Norske Intelligenz-Seddeler da de omtalte Christian Solimann som Bernt Ankers «tilhørende Neger» i deres rapport fra hans dåp i Christina i 1786.56

Avisreportasjen som omhandler dåpen til Juliana Maria 08. september 1777

Foto: Bergen Adressecontoirs Efterretninger / Nasjonalbiblioteket

Disse personenes navn er også eksempler på hvordan kolonial praksis ble overført til den europeiske delen av Danmark-Norge. Å gi slavene kristne, europeiske navn var utbredt i Dansk Vestindia og ellers i slavesamfunnene i Amerika, og var et uttrykk for den fullstendige maktesløse situasjonen slaven befant seg i. Han eller hun skulle ikke en gang få beholde sitt eget navn. At navnene var storslagne var også typisk, og underbygget ytterligere den enorme forskjellen mellom slaven og hans eller hennes mektige navnebror.57 Blant slaver og ikke-europeiske tjenestefolk listet opp i folketellingene fra Danmark og Norge i 1787 og 1801 finner vi flere andre med lignende navn. Her skilte de seg fra de aller fleste andre tjenestefolk de arbeidet ved siden av. Eksempelvis kan det nevnes at i husholdet til Hage, der Amalia og Isack bodde, arbeidet også husjomfruen Eva Høyer og tjenestepiken Ane Margrethe Møller. Hos Jemima Høeg Nissen på Stange finner vi, foruten «Fruens livegne negerinde» Vilhelmine, husjomfru Pettronelle Aalborg og de fem tjenestefolkene Christian Johansen, Ole Madsen, Henderich Povelsen, Elen Christine Erichsdatter og Anne Olsdatter.

Ikke alle tjenestefolk fra Amerika, Afrika eller Asia var imidlertid å anse som slaver eller levde under en tvetydig juridisk situasjon. Det er også eksempler på «negre» i europeisk Danmark-Norge som fritt solgte sin arbeidskraft. Vi finner enkelte av disse i avisene der de averterte sine tjenester, en praksis som ikke var uvanlig blant arbeidssøkende tjenestefolk. I Kiøbenhavns Kongelig alene priviligerede Adresse-Contoirs Efterretninger ble det 17. desember 1800 annonsert at «[e]n Neger søger Condition til Nyeaar som Tiener eller som Opvarter».58 Tre år senere kan vi samme sted finne «[e]n Neger [som] søger Condition som Tiener strax». Han opplyste også at han «taler adskillige Sprog».59 Hvorvidt disse to noen gang hadde vært slaver, framgår ikke av annonsene, men på det tidspunkt opererte de uansett som tjenestefolk som var juridisk frie til å inngå arbeidskontrakter.

Avslutning

Det fantes slaver og tjenestefolk fra Afrika, Asia og Amerika i den europeiske delen av Danmark-Norge, der de arbeidet i hushold ved siden av andre tjenestefolk. Deres posisjon var tvetydig, noe som kommer til uttrykk i måten de ble omtalt på og referert til i folketellinger og hvordan de ble behandlet i rettssystemet. Denne tvetydigheten er også tydelig i Det kvindelige velgørende selskabs omtale av den prisvinnende «mulatinden Juliane». Juliane fikk premie for lang og tro tjeneste i 1817 sammen med de fire andre kvinnelige tjenerne Ane Jensdatter, Ane Cathrine Larsdatter, Elisabeth Lassen og Cathrine Marie Schreiber.60 Navneoppramsingen og de andre opplysningene som gis om Juliane viser hvordan Selskapet skilte mellom henne og de andre vinnerne: Juliane var den eneste uten etternavn, hun var den eneste som var kjøpt og hun var den eneste hvis geografiske opphav ble nevnt. Likevel mente Selskapet Juliane også kvalifiserte til å få premie for lang og tro tjeneste, og de inkluderte henne dermed i kategorien «tjenestepike». Hun var et eksotisk og annerledes innslag i det københavnske samfunnet, men også en person som utførte arbeid i et hushold i likhet med andre tjenestefolk.

Samfunn og statsadministrasjon søkte ulike måter å klassifisere og navnsette personer som i likhet med Juliane var brakt fra Asia, Afrika eller Amerika til Danmark-Norge, og det er denne klassifiseringen som delvis har ført til at denne gruppen er synlig også for dagens historikere. I retten dreide klassifiseringen rundt kategoriene fri og ufri, mens folketellingene ofte tok i bruk etniske benevnelser eller hudfarge. I avisene ble begge disse praksisene benyttet. Det var likevel langt fra noen systematisk praksis, et poeng som illustreres både av at det i folketellingene ikke fantes noen egen rubrikk for etnisitet, fødested eller nasjonalitet, og at det fantes slaver og tjenestefolk fra India, Afrika eller Amerika der hudfarge og etnisitet ikke ble nevnt.

Eksemplene fra folketellingene og domstolene viser hvordan den koloniale virkeligheten utfordret byråkratiske og juridiske kategorier og praksiser også utenfor koloniene. Således er dette et uttrykk for at det ikke er mulig å behandle kolonimakten og kolonien som adskilte enheter, slik dagens kolonihistorikere har advart mot. Koloniens logikk trengte seg inn ved at skillet mellom fri og ufri arbeidskraft ble aktualisert på en måte som lignet mer på koloniens praksis enn på kolonimaktens. Selv om tjenestelovgivningen kunne vært brukt i rettssakene mot rømte slaver, ble den ikke det. Det var imidlertid bare et fåtall av de ikke-europeiske tjenestefolkene og slavene som fikk sin juridiske status avklart i retten. De fleste vet vi ikke om var frie eller ufrie, tjenere eller slaver, eller om og hvordan deres juridiske situasjon påvirket deres liv i de dansk-norske hushold.

Litteratur

Bardenfleth, N. G. (2004). For lang og tro tjeneste, Det kvindelige velgørende selskab 1815–2004. København: Nyt Nordisk Forlag.

Bie, L. (1938). Jørgen Henrik Berner 1735–1790. Resident paa den danske Loge Patna i Indien. Personalhistorisk Tidsskrift, 58: 3–4, 191–221.

Calundann Larsen, L. (2003). Danskernes Slaver, kolonisation og slavehandel ca 1650–1850, Valby: Pantheon.

Commissionen for det statiske Tabelværk i Danmark (1835). Statistisk Tabelværk, første hæfte, En tabellarisk Fremstilling af Folkemængden i Danmark den 18. Februar 1834, en summarisk Oversigt over samme Folkemængde den 1ste Februar 1801 og Tabeller over Antallet af Ægtevielser, Fødsler og Dødsfald i Danmark, i Aarene 1801 til 1833. Kiøbenhavn.

Dansk Data Arkiv (2010). Folketællingerne fra Dansk Demografisk Database 11 [CD-rom, versjon august 2010].

Hamran, U. (1988). Mordet på negerpostmester Christian H. Ernst i Kragerø 1695. Årbok for Telemark, 85–93.

Lie, E & Roll-Hansen, H. (2001). Faktisk talt. Statistikkens historie i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Lien, S. (2011). Kolonial skam og borgerlig stolthet: Historien om et ukjent maleri. Tidsskrift for kulturforskning 10: 2–3, 96–108.

Linden, M. van der & Rodríguez García, M. (red.) (2016). On Coerced Labour. Work and Compulsion after Chattel Slavery. Leiden/Boston: Brill.

Major, A. (2012). Slavery, Abolitionism and Empire in India, 1772–1843. Liverpool: Liverpool University Press.

Nielsen, P. (2015). Fru Jensen og andre vestindiske danskere. Dansk-vestindiske sømænd, tjenestefolk og arbjedere i Danmark 1880–1920. København/Odense: Nationalmuseet.

Nielsen, T. L. (2014). Blant slaver og sjørøvere. En bergensskippers forunderlige skjebne. Oslo: Spartacus.

Olsen, P. E. (1987). Disse vilde karle. Negre i Danmark indtil 1848. I Blüdnikow, B. (red.), Fremmede i Danmark. 400 års fremmedpolitik (s. 103–17). Odense: Syddansk Universitetsforlag.

Olsen, P. E. (2017). Fra Danmark til verdens ende. I Pedersen, M. V. (red.), Danmark. En kolonimagt (s. 242–75). København: Gads Forlag.

Olsen, P. & Brimnes, N. (red.) (2017). Danmark og kolonierne. Kolonihistorisk storværk i 5 bind. København: Gads forlag.

Pálsson, G. (2016). The man who stole himself. The slave odyssey of Hans Jonathan. Chicago: The University of Chicago Press.

Pedersen, M. V. (2017). Forord. I Pedersen, M. V. (red.), Danmark. En kolonimagt (s. 8–10). København: Gads forlag.

Rydne, J. H. (2016, 19. juni). Da nordmenn hadde slaver. Svarte tjenere ble rikmannsmote på 1700-tallet. Verdens Gang.

Shyllon, F. (1977). Black People in Britain 1555–1833. London: Oxford University Press.

Sætra, G. (1992). Adam – Herlofsons negerslave. Aust-Agder-Arv, 7–17.

Søbye, E. (2014). Demografi, statistikk og rasisme. Agora, 32: 3–4, 64–107.

Teige, O. (2005). ʻNegerpostmesteren’ i Kragerø. Heimen, 42: 3, 195–204.

Waaben, K. (1964). A. S. Ørsted og negerslaverne i København. Juristen, 46, 321–43.

Weiss, H. (2015). Introduction: Portals of Early Modern Globalization and Creolization in the Atlantic world during the Era of the Slave Trade. I Weiss, H. (red.), Ports of Globalization, Places of Creolization. Nordic Possessions in the Atlantic World during the Era of the Slave Trade (s.1–21). Leiden/Boston: Brill.

Østhus, H. (2013). Contested authority. Master and servant in Copenhagen and Christiania, 1750–1850. (Doktorgradsavhandling). European University Institute, Firenze.



1Bardenfleth 2004: 56.
2Major 2012: 85.
3Hamran 1988; Sætra 1992; Teige 2005; Lien 2011; Pálsson 2016.
4Waaben 1964; Olsen 1987; Nielsen 2015; Olsen 2017: 25462.
5Weiss 2015: 4.
6Olsen & Brimnes 2017.
7Pedersen 2017: 8.
8Louise Sebros post.doc-prosjekt ved Nationalmuseet i Danmark: Kolonitilknytning som social identitet. Selviscenesættelse blandt rejsende og hjemmeblivende med tilknytning til de dansk-norske kolonier, 16801930. http://natmus.dk/organisation/forskning-og-formidling/nyere-tid-og-verdens-kulturer/etnografisk-samling/kolonitilknytning-som-social-identitet/ (9.4.2017).
9Riktignok skriver Poul Erik Olsen et kapittel i dette i den nye Danmark og kolonierne, men mye av det som står der er basert på hans artikkel fra 1987. Se også Lien 2011 og Pálsson 2016.
10Linden & Rodríguez García 2016.
11Se for eksempel forskningsprosjektet The Holy Roman Empire of the German Nation and its Slaves (Universität Bremen) og Bonn Centre for Dependency and Slavery Studies (Universität Bonn).
12Bie 1938: 208, 212213.
13Matrikkel 21 i 1757, Sankt Annæ Vester Kvarter. Københavns arkiv, digitale matrikkelkort, https://www.kbharkiv.dk/kbharkiv/collections/matrikelkort/ (22.9.2017).
14København, Sankt Annæ Vester Kvarter, Matr. 21, 74, FT-1801, A5029, Dansk Data Arkiv, Folketællingerne fra Dansk Demografisk Database 11, CD-rom, versjon august 2010. Finnes også i en noe mindre utfylt versjon på nettsidene til Dansk Demografisk Database http://www.ddd.dda.dk/asp/alle_opl.asp. Det er også oppgitt at det bor en glasshandlersvenn i husstanden, men dette er muligens en feilføring. I nabohusholdet bodde nemlig både en glasshandler og en annen glasshandlersvenn.
15Bie 1938: 210.
16Østhus 2013: 53, tabell 2.1.
17Østhus 2013: 60, tabell 2.3.
18Lie & Roll-Hansen 2001:135.
19Lie & Roll-Hansen 2001: 13436, Søbye 2014: 8788, 9293.
20Skjema for folketellingen av 1801 finnes blant annet på Arkivverkets nettsider, «Folketellingen 1801», https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/norges-dokumentarv/folketellingen-1801 (21.12.2017).
21Folketellingen av 1787, København, Strand Kvarter, Bag Børsen 92, 290, B5767, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
22Folketellingen av 1787, København, Sankt Annæ Øster Kvarter, Amaliegade No.71 Lit.T, 3, C1419, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
23Folketellingen av 1787, København, Klædebo Kvarter, Nørregade, No. 231 – anden Familie, 1022, B5764, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (5.6.2017).
24Folketellingen av 1801, København, Snarens Kvarter, Matr. 115, 548, A5027, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (5.6.2017).
25Folketellingen av 1801, København, Frimand Kvarter, Matr. 14, 38, A5034, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
26Folketellingen av 1787, København, Strand Kvarter, Ny Børs 86, 277, B5767, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
27Folketellingen av 1801, København, Udenbys Klædebo Kvarter, Matr. 77, 227, A5024, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
28Folketellingen av 1801, København, Vester Kvarter, Matr. 10, 18, A5022; Sankt Annæ Vester Kvarter, Matr. 29, 103, A5029, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
29Folketellingen av 1801, Christiania, 108 188 Christian Solimann, http://gda.arkivverket.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=1&filnamn=f1801&gardpostnr=7834&personpostnr=108188&merk=108188#ovre. (10.4.2017).
30Dansk demografisk database, folketellingene av 1787 og 1801, tilgjengelig gjennom http://www.ddd.dda.dk/asp/.
31Olsen 1987: 110; Waaben 1964: 324.
32Rydne 2016.
33Folketellingen av 1801, København, Købmager Kvarter, Matr. 36, 170, A5032, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
34Folketellingen av 1801, København, Købmager Kvarter, Matr. 22, 135, A5032, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017)
35Commissionen for det statiske Tabelværk i Danmark 1835: 6465, tabell 13.
36Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 8. september 1777.
37Guvernør Garderlins slavereglement fra 1733, gjengitt i Calundann Larsen 2003: 94.
38Danske Lov av 1683, 3-14-9. Men «slaveri» var noe en person kunne dømmes til hvis han hadde begått en kriminell handling.
39Østhus 2013.
40Olsen 1987: 104.
41Waaben 1964.
42Sætra 1992: 15.
43Shyllon 1977.
44Sætra 1992: 11.
45Tukthusforordningen av 2. des.1741 for Akershus stift, kap. III, § 4; tjenesteforordningen for landet i Norge av 9. aug. 1754, § 13.
46Sætra 1992: 15.
47Østhus 2013.
48Folketellingen av 1787, København, Klædebo Kvarter, Klædeboderne, No. 6 – 1. Familie 13, B5764, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
49Instruks om folketellingen i 1787, Landsarkivet i Viborg B5A-75 Århus Stiftamt, reskripter 16831799, gjengitt av Statens Arkiver/Rigsarkivet, «Folketællinger 17871950. Folder nr. 01», 2006, http://helec.dk/Folketaelling.pdf. (14.4.2017)
50Folketellingen av 1801, København, Snarens Kvarter, Matr. 16, 64, A5027, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.2017).
51Folketellingen av 1801, Stange, Guthuus, digitalarkivet.no. (9.4.2017).
52Rydne 2016.
53Folketellingen av 1801, København, Sankt Annæ Øster Kvarter, Matr. 71 (fortsat), 395, A5028, http://www.ddd.dda.dk/asp/. (9.4.207).
54Min uthevning. Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 8. september 1777. Saken ble også viderebrakt i Norske Intelligenz-Seddeler, 24. september 1777, også på førstesiden.
55Nielsen 2014.
56Min uthevning. Norske Intelligenz-Seddeler, 1. november 1786.
57Pálsson 2016: 7-8.
58Kiøbenhavns Kongelig alene priviligerede Adresse-Contoirs Efterretninger, 17. desember 1800.
59Kiøbenhavns Kongelig alene priviligerede Adresse-Contoirs Efterretninger, 3. desember 1803.
60Bardenfleth 2004: 5556.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon