Arbeiderhistorie 2017 markerer – som seg hør og bør – hundreårsdagen for den russiske revolusjon i 1917, og dens ringvirkninger i Norge.

Henriette Five åpner årboka med glimt fra en øyevitneskildring av revolusjonsåret som aldri har stått på trykk før. Utdrag fra Michella Erichsens brev, som oppbevares i Det Kongelige Bibliotek i København, fører oss tilbake til året 1917 og midt inn i de dramatiske hendelsene i Petrograd som skulle forandre verden.

Jens Petter Nielsen undersøker i artikkelen sin hvilke veier forskningen om og fortolkningen av den russiske revolusjon har tatt siden Sovjetunionens sammenbrudd. Hvilket historiesyn åpenbarer seg i Putin-administrasjonens offisielle politikk rundt den russiske revolusjon? Og hvilke andre fortolkninger av revolusjonen kan spores i den russiske offentligheten? Mens forskningen på revolusjonen i sovjetepoken var høyt prioritert, og samtidig strengt regulert, skriver Nielsen, har det oppstått en dyp splittelse mellom dem som ser nostalgisk på revolusjonen og hele sovjettiden på den ene siden, og dem som tar avstand fra både revolusjonen og regimet på den andre siden. Putin-administrasjonen framhever den storrussiske tradisjonen i den russisk-sovjetiske historien, nettopp som et forsøk på å begrunne og underbygge dagens russiske stat.

Jorunn Bjørgums artikkel om Martin Tranmæl og den russiske revolusjon slår bro hjemover til Norge, og beskriver hvordan de sentrale norske aktørene i arbeiderbevegelsen mottok nyhetene østfra og reagerte på dem. Revolusjonen oppildnet striden mellom den reformistiske ledelsen i Arbeiderpartiet og fagorganisasjonen, med Ole O. Lian i spissen, og den revolusjonære og aktivistiske opposisjonen, med Tranmæl og Kyrre Grepp som frontfigurer. På fascinerende vis skildrer Bjørgum hendelsene, og de politiske reaksjonene de utløste på de ulike sidene, nesten fra dag til dag gjennom de internasjonale revolusjonsårene 1917 og 1918. Som Bjørgum skriver, oversatte Tranmæl impulsene fra Russland til norske forhold og sikret dermed oppslutning om opposisjonen i den avgjørende maktkampen i Det norske Arbeiderparti.

Eirik Sundvall utdyper tidligere forskning – blant annet forskningen til Jorunn Bjørgum – om hvordan Moskva-tesene ble mottatt i den norske arbeiderbevegelsen i artikkelen sin om Arbeiderpartiet og klassekrigen. Sundvall argumenterer for at bolsjevikenes erfaring med borger- eller snarere klassekrig i Russland og deres forventning om en internasjonal revolusjon farget over på norsk arbeiderbevegelse og bidro til fagopposisjonens framgang og seier.

Hallvard Tjelmeland saumfarer forholdet mellom Arbeiderpartiet på den ene siden, og parti og stat i Sovjetunionen på den andre gjennom hele perioden 1917 til 1991. Arbeiderpartiet hadde en opprinnelig identifikasjon og sympati med både bolsjevikene og sovjetstaten fra den russiske revolusjon. Etter 1923 fantes det imidlertid ikke formelle bånd mellom partiene i de to statene. Fram mot 1939 nærte Arbeiderpartiet et ambivalent og i økende grad kritisk forhold til parti og stat i Sovjetunionen. Samtidig stilte Arbeiderpartiet seg grunnleggende solidarisk til den formentlige arbeiderstaten. Med finlandskrigen som endelig vendepunkt, ble forholdet til sovjetstaten grunnleggende forandret. Fra 1939 så Arbeiderpartiet på Sovjetunionen som en trussel. Erfaringer fra andre verdenskrig, kanskje særlig etter oppløsingen av Komintern og fra krigens sluttfase, banet så veien for et syn på Sovjetunionen som en supermakt med varierende, egne interesser i Nord-Europa, og brobygging ble en strategi for å forholde seg rasjonelt til denne supermakten. Tjelmeland går gjennom den faghistoriske forskningen og mener at det fantes lite revolusjonsnostalgi i Arbeiderpartiet etter andre verdenskrig. Brobyggingen og tilnærminger etter Stalins død i 1953 var ikke tuftet på ideologisk sympati, men på nøktern realpolitikk; en strategi som best kan betegnes som kritisk dialog. Arbeiderpartiet hadde ingen illusjoner om at Sovjetunionen var noe annet enn en autoritær stat.

Elisabeth Koren studerer i sin artikkel «Sjøfolk og velferdsstaten» fire politikkområder der myndighetene regulerte forholdet mellom stat og sjøfolk (eller rettere sagt sjømenn) i årene etter andre verdenskrig. Det dreier seg om Statens velferdstjeneste for handelsflåten, tilgang på helsetjenester, sjømannsskatt og sjømannstrygd. Av spesiell interesse er hvordan statsborgerskap var med på å sette grenser for ordningene: Hvem skulle være med på finansiere ordningene, og hvem skulle kunne nyte godt av ordningene?

Kristiane Lindland knytter i sin artikkel «Figgjo AS – mellom taylorisme og jærkultur» an til emner som har blitt drøftet i Arbeiderhistorie en rekke ganger: Omstillinger i arbeidslivet (automatisering, rasjonalisering, fleksibilisering) og arbeider- og bedriftskulturer. Porselensfabrikken Figgjo på Jæren har i tida etter andre verdenskrig i økende grad blitt utsatt for global konkurranse. Likevel har bedriften klart å overleve og er i dag den eneste porselensprodusent i Norden som fortsatt produserer «hjemme». Lindland beskriver arbeidsformene og bedriftskulturen, og drøfter hvordan den kan forklare at foretaket har klart seg så godt.

Knut Kjeldstadli avslutter årboka med et minneord om Berge Furre som gikk bort i januar 2016.

Arbeiderhistorie fra LO Media til Universitetsforlaget

I denne utgaven viser Arbeiderhistorie seg i ny drakt. Etter mange års framifrå samarbeid med LO Media utkommer Arbeiderhistorie fra og med denne utgaven på Universitetsforlaget. Forslagsbyttet ble nødvendig for å kunne tilby forfatterne våre fra universitetene og høgskolene en fullgod kanal for vitenskapelig popularisering. Det stilles høye teknologiske og faglige krav til hvordan publiseringen skal skje for å være godkjent av myndighetene, og det er Universitetsforlaget som på overbevisende måte kan gi oss det vi og forfatterne våre trenger. Dessuten har forlaget en portalside for norske tidsskrifter – www.idunn.no – der den elektroniske versjonen av Arbeiderhistorie kan lastes ned fritt og gratis. På denne portalen fins også de øvrige sentrale historietidsskriftene, og redaksjonen i Arbeiderhistorie håper at nye brukere – særlig studenter og andre som ikke ønsker å ha alle numre av Arbeiderhistorie i bokform – vil finne artikler fra Arbeiderhistorie med innhold som de er interesserte i når de søker på portalsiden. Til tross for forandringene i Arbeiderhistorie, skal redaksjonen sørge for at språket og innholdet er så lett forståelig som mulig og at hver utgave er illustrert.

Artikler uten fagfellevurdering

Med unntak av Henriette Fives kildepresentasjon og Knut Kjeldstadlis minneord om Berge Furre, er alle artikler i denne utgaven av årboka fagfellevurdert.