Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Det knaker i det gamle samfunds fuger og baand»

Martin Tranmæl og den russiske revolusjon
Professor emeritus, dr.philos., Universitetet i Oslo

In the wake of the October Revolution, the declaration issued by Lenin and Trotsky to the international proletariat – urging them to form soldiers’ and workers’ councils as their instrument in the fight for peace – was adopted by the Norwegian labour opposition as a new mode for mobilizing a revolutionary movement. Tranmæl was again one of the central activists. Due to the broad support of the workers’ councils, the opposition secured a majority at the national conference of the Labour Party at the end of March 1918. This resulted in Tranmæl’s close companion Kyrre Grepp becoming the new party leader, with Tranmæl as the new general secretary. This revolution in the Norwegian labour movement was much influenced by the Russian Revolution and reflected, in many ways, the impact on Tranmæl and his fellow revolutionaries of what had happened in Russia.

Kildematerialet er først og fremst Tranmæls lederartikler i arbeideravisen Ny Tid i Trondhjem, der han var redaktør fra 1913. Men også nyhetsmeldinger spiller inn. De viser hva som til enhver tid var kjent om revolusjonen i Tranmæls miljø, og vi skal se hvordan dette ble brukt som argumenter i den hjemlige striden.

Ny Tid dekket utviklingen ut fra telegrambyråene, fra meldingene i Social-Demokraten og etter hvert fra utenlandske sosialistaviser, særlig de svenske som helt fra begynnelsen stod i nær forbindelse med de russiske begivenhetene.1 Tranmæl kommenterte. Selv om revolusjonen ikke foreløpig ga noen avgjørende seier for arbeiderklassen, regnet han med at den ville resultere i en ny konstitusjonell forfatning, og at nye krefter ville få spillerom. Kapitalistklassen i Russland ville forsøke å utnytte situasjonen, klassemotsetningene ville utdypes og dette ville resultere i «klassesamfundets omstyrtning og socialismens indførelse».2

En sentral lærdom umiddelbart var ifølge Tranmæl antimilitarismens store betydning. Omveltingen i Russland viste klart hvor nødvendig det var å vinne hæren for de revolusjonære tanker. Om militæret sviktet makthaverne, stod de hjelpeløse, slik det hadde vist seg i Petrograd da soldatene nektet å skyte på demonstrantene. Tropper som før hadde latt seg bruke mot streikende arbeidere og til å myrde kamerater fra andre land, stilte seg her i revolusjonens og menneskehetens tjeneste, skrev han. Ved å vende geværpipene mot sine virkelige fiender, innvarslet de en ny æra. Håpet var nå at den gnisten som hadde slått ut i lys lue i Russland, ville fenge overalt i Europa og Amerika; at det som hadde begynt som en borgerlig frihetskamp mot arrestasjonen av elleve sosialdemokrater, ville ende som en sosial revolusjon.3

:

Martin Tranmæl fotografert i 1915.

En verdenshistorisk begivenhet på linje med den store franske, begynnelsen til «klassesamfundets omstyrtning og socialismens indførelse». Det var Martin Tranmæls første vurdering av begivenhetene i Petrograd i mars 1917.4 Tema i denne artikkelen er hvordan han forholdt seg til den russiske revolusjonen i året som fulgte. Hans vurderinger av utviklingen i Russland ble hele tiden preget av den politiske prosess han selv samtidig stod midt oppe i innen den norske arbeiderbevegelsen, det vil si utviklingen i forholdet mellom en reformistisk ledelse og en revolusjonær opposisjon. Impulsene østfra bidro vesentlig til at opposisjonen vant fram og erobret makten i Arbeiderpartiet på landsmøtet i påsken 1918.

«Frihet, orden og ædruelighet»

Da nyheten om Februarrevolusjonen kom, var Tranmæl på agitasjonstur på Østlandet for fagopposisjonen. Etter hvert som meldingene innløp, ble opplegget hans endret. Nå gjaldt det å reise en revolusjonær bølge også i Norge; særlig aktuelt etter at det ble meldt om store demonstrasjoner i Sverige, der også kvinnene, som i Petrograd, gikk i spissen i matdemonstrasjoner fulgt av soldataksjoner.5

For Tranmæl syntes meldingene å bekrefte opposisjonens politiske program, med nøkkelordet revolusjonær masseaksjon som strategi for sosialismen. Sentralt for ham stod fagopposisjonsparolen om å revolusjonere fagbevegelsen, gjøre den innstilt på revolusjonær masseaksjon. Programmet minnet i mangt om Rosa Luxemburgs massestreikparole fra 1906, tilkoblet en parole om militærstreik støttet av faglig aksjon, for å gjøre militæret ubrukelig for myndighetene. Meldingene fra Russland viste at slik masseaksjon var mulig. Det var streikene og demonstrasjonene i Petrograd som, da soldatene nektet å skyte, hadde ført til regimeskiftet og dermed lagt grunnlaget for omdannelse av samfunnet.

Og våren 1917 måtte øyeblikket være kommet også i Norge. Økende borgerlig krigsaktivisme, den voldsomme dyrtiden og nødstilstanden blant vanlige folk, kunne slå ut i revolusjonær masseaksjon i tråd med opposisjonens program, slik dette fremgikk av Tranmæls mindretallsinnstilling i en utredning fra en 15-mannskomité om fagbevegelsens organisasjon og taktikk, som nettopp var levert. Forslagene hans der hadde som mål å mobilisere massene, gjennom en endret organisasjonsform og faglig praksis basert på slagordet «makten tilbake til medlemmene». Det gjaldt å stimulere arbeiderklassen til å iverksette masseaksjoner og å gjøre arbeiderbevegelsen i stand til å lede dem. Den russiske revolusjonen tydet på at denne strategien var mulig, og da også på at det var mulig å få med seg de menige soldatene i en slik kamp.

Særlig positivt var det at de revolusjonære ikke bare stilte krav til andre, men også til seg selv, mente Tranmæl. Han viste til stormingen av en av det gamle regimets «stambuler», hotell Astoria i Petrograd, der arbeiderne helte en masse brennevin i rennesteinen. Den nye tids løsen var «Frihet, orden og ædruelighet!»6

Ny Tid fulgte opp med flere artikler om Russland, blant annet en serie reisebrev fra Arvid G. Hansen, vinklet slik at de samtidig ble innlegg i debatten mellom den gamle og den nye retning i Norge.7 Ny Tid spurte også Trondhjems arbeiderpartistortingsmann og Tranmæls redaktørforgjenger Anders Buen, om muligheten for en revolusjonær folkereisning her i landet. Noen slik hadde Buen ingen tro på. Men uttalelsen ga Tranmæl anledning til polemikk. Hvorfor kunne ikke arbeiderklassen selv, gjennom de samfunnsinstitusjonene man nå hadde, eller gjennom egne organisasjoner, skaffe seg herredømme over arbeidsmidlene og dermed utbyttet av sitt arbeid? Svaret hans var klart. «Jo selvfølgelig kan de om de vil. » 8 For var ikke tiden nå kommet? Med dette retoriske spørsmålet ga han også parolen for agitasjonsturen, der han snakket om dyrtiden, spekulasjonen, krigsfaren og hva som måtte gjøres. Og parolen var – revolusjonær masseaksjon, akkurat som i Russland. Den russiske revolusjon steg som en lysende flamme, skrev Tranmæl. Sulten og nøden hadde tent lunten. «Det kan nu sees klart at ilden vil brede sig med en styrke saa den ikke lar sig stanse.»9

Han viste blant annet til et opprop utsendt av bolsjevik-gruppen i Zimmerwald-kommisjonen, som oppfordret til generalstreik mot krigen og krevde at den bevæpnede arbeiderklasse dannet regjering på samme måte som under Pariserkommunen i 1871, med referanse også til arbeiderrådene i Russland i 1905. Dessuten viste han til meldinger fra Tyskland om kvinner i matdemonstrasjoner og om streikevarsler i Berlin. «Og pludselig kan vi en dag ogsaa fra Tyskland, Østerrike, Italien, Frankrike og England faa de samme meddelelser som vi nys mottok fra Rusland: At de bedragne folk har vendt vaabnene mot sine egne undertrykkere.»

Særlig vakte meldinger om matdemonstrasjoner i Sverige store forhåpninger. Var virkelig eksempelet fra Russland i ferd med å smitte? Gnisten i ferd med å tennes til og med i Norges nærmeste naboland? «Det gjærer i alle verdens lande. Endelig gjærer det. Det syder og koker», skrev Tranmæl full av forhåpninger. Endelig var mismotets dager over.

Omtrent samtidig kom Lenin til Petrograd og utstedte sine berømmelige aprilteser «Brød, jord og fred» og «All makt til sovjetene». Siktemålet var bolsjevikisk maktovertakelse. De neste ukene var massene igjen på bena i den russiske hovedstaden, denne gang mot den provisoriske regjeringens krigspolitikk. Disse demonstrasjonene, for ikke å si masseaksjonene, endte med at regjeringen ble omdannet i midten av mai. Utenriksminister Miljukov måtte gå, statsminister Lvov fortsatte, tidligere justisminister Kerenski ble ny krigsminister og de sosialistiske lederne for de sosialrevolusjonære og mensjevikene gikk nå begge inn i regjeringen sammen med formannen for Petrograds arbeider- og soldatråd. Men bolsjevikene avviste fortsatt enhver regjeringsdeltakelse.

På agitasjonsturen sin «manet» Tranmæl til «social reisning», samlet overalt fullt hus og berettet i Ny Tid, som han stod i daglig kontakt med, om en revolusjonær stemning som begeistret og åpnet for store vyer. «Naar man staar saaledes og taler til en interessert arbeiderskare, er det som man hører arbeidernes pulsslag, stønnende under byrderne og aaket og længtende mot en ny tid. Det egger til liv og lyst. End om alle disse kræfter blev organisert og utnyttet. For muligheter! Man behøver ikke at sætte ut til næste generation med en social revolution.»10

I tillegg til agitasjonen i møtene og gjennom avisen, forsøkte Tranmæl å mobilisere Arbeiderpartiets ledelse for et aksjonsprogram. «Men desværre, det passet ikke for vore politiske søvngjængere», som han skrev til sin nære venn Kyrre Grepp, medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre og samtidig opposisjonens fremste leder. Hva Tranmæl ville, var at partiledelsen skulle sammenkalle massemøter over hele landet, slik at arbeiderne kunne komme til orde om så vel matproblemene og dyrtidssituasjonen som om den truende krigsfaren de så. Slike møter kunne både bevisstgjøre folk og skremme myndighetene, og slik være med å utvirke en dynamisk prosess i retning den etterlengtede sosiale revolusjon.11

«Hvad nøles der efter?»

Agitasjonen munnet ut i et vedtak om å innkalle en alminnelig arbeiderkongress, etter mønster av det svenske ungdomsforbundets antikrigskongress året før. Parolen ble opposisjonens samlende prosjekt de neste månedene, og siktemålet var at kongressen skulle «træffe bestemmelse om den aktionslinje arbeiderne skulde slaa ind paa», dersom ikke Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen nå ville «vise sig sit ansvar bevisst og vaakne til handling».12

Det svenske eksempelet var løfterikt, mer som innledningen til en revolusjon enn noen andre begivenheter utenfor Russland, mente Tranmæl. Ikke bare hadde folkets direkte aksjon tvunget myndighetene til handling. Den hadde også fått de sosialdemokratiske lederne til å forstå at borgfreden med de borgerlige partiene ikke lenger var i arbeiderklassen og det nødlidende folks interesse. Noe lignende kunne man kanskje håpe på i Norge? Om ikke en prosess i retning av sosial revolusjon, så i alle fall større aksjonsvilje fra arbeiderbevegelsens egne ledere og kanskje en bedre dyrtidspolitikk, med mer aktiv inngripen fra myndighetene?13

Mat-revoltene var etter Tranmæls mening et tegn på at det gamle samfunnssystemet stod for fall. Revolusjonens lunte ble tent, når folket kom i alvorlig nød samtidig som rikdommene hopet seg opp på et fåtalls hender. Og når et sultent folk gikk til handling for å skaffe seg brød, eller for å kvitte seg med det reaksjonære system som var årsaken til de fortvilte tilstander, da ville ikke makthaverne klare å kvele revoltene. «Hvem vet om der ikke ogsaa baade i Sverige og andre steder kan gaa fortere end mange tror, – hvis ikke alvorlige foranstaltninger blir truffet for at opfylde folkets krav.»14

Parolen om en arbeiderkongress ble gjentatt og forsterket på et stort antikrigsmøte i Trondhjem med over 700 deltakere innkalt av byens arbeiderparti og samorganisasjon i fellesskap. I møteresolusjonen het det at det var «en utilgivelig sorgløshet» fra partiets sentralstyre og LO-sekretariatet at det ikke tidligere var gjort noe for å bringe på det rene den organiserte arbeiderklassens stilling til en eventuell krigsmobilisering. En arbeiderkongress kunne knuse krigsaktivismen og etablere en ny politisk kurs, ja, kanskje til og med et regimeskifte. «Hvad nøles der efter?» spurte Ny Tid, samme dag som resolusjonen ble slått opp over hele førstesiden. Krigsaktivismen, matvarejobbingen og priseksplosjonen hang sammen, og resolusjonen var «et sidste forsøk» på å gi ledelsen anledning til å påvirke aksjonen, for her dreide det seg om «en folkebølge som ingen kan staa imot».15

Trusselen ble gjentatt på en faglig distriktskonferanse i Drammen 28. april med Tranmæl som hovedtaler. Dersom organisasjonslederne ikke innkalte en arbeiderkongress innen 15. mai, ville de lokale foreningene sammen med andre arbeiderorganisasjoner (les: Ungdomsforbundet og fagopposisjonen) selv gjøre det. Nok en opptrapping kom med fagopposisjonens 1. mai-opprop. «Kamerater! La os følge eksemplet fra Rusland, Sverige og andre lande. La os selv ta initiativet!»16

Meldinger fra alle kanter av landet tydet på at en opinionsbølge mot krigsaktivisme og dyrtid var i ferd med å bygge seg opp. Tranmæl fortsatte å samle fulle hus på sin agitasjonstur og berette om «revolutionær stemning». Og trusselen om å innkalle en arbeiderkongress utenom organisasjonsledelsen ble gjentatt, denne gang på en faglig distriktskonferanse for Smaalenene (Østfold) ledet av Oscar Torp.17

«Dyrtidsaktionen»

Da hadde ledelsen for lengst begynt å drøfte situasjonen. En felleskomité mellom Arbeiderpartiet og LO hadde utarbeidet et dyrtidsprogram, og LO-leder Ole Lian hadde til og med nevnt muligheten av generalstreik. Dessuten luftet han ideen om en institusjonell nyskaping, en felleskongress mellom LO og Arbeiderpartiet, i og med at fagbevegelsens hovedoppgave, lønninger og levekostnader, nå bare kunne løses politisk, gjennom inngrep fra regjeringen. Dermed var dette primært partiets anliggende, ut fra tradisjonell arbeidsdeling i arbeiderbevegelsen.18

Den 13. mai, to dager før opposisjonens frist, innkalte LO et fellesmøte av LOs representantskap (60 medlemmer) og Arbeiderpartiets landsstyre (17 medlemmer) samt to medlemmer av stortingsgruppen, Anders Buen og Christoffer Hornsrud. Tranmæl var på plass som landsstyremedlem og representerte opposisjonen. Han var ganske optimistisk, slik han skrev til Grepp. «Jeg tror sikkert det blir kongres.» Lian la fram dyrtidsprogrammet med krav om samfunnsmessig ordning av produksjon, import og omsetning av matvarer, samt omfattende prissubsidier – til sammen 150 millioner til dyrtidstiltak. Dette tilfredsstilte opposisjonen langt på vei, særlig etter en tilføyelse foreslått av Tranmæl, som ville gi større sosial utjevning. Enstemmig vedtok man også en uttalelse om militærbevilgningene og krigsfaren. Arbeiderklassen ville sette all sin organisatoriske kraft inn på å hindre ethvert skritt som kunne føre landet inn i krigen.19

Men hvordan skulle kravene realiseres? Lian foreslo en henvendelse til andre yrkesorganisasjoner om å støtte LO-kravene, samt en landsomfattende endags-streik. Han hadde droppet ideen om felleskongress for partiet og fagbevegelsen, men holdt en ørliten dør på gløtt for den. Dette var langt fra tilstrekkelig for Tranmæl. Han mente at det umiddelbart måtte holdes en alminnelig arbeiderkongress understøttet av en landsomfattende agitasjonsbølge. Hvis organisasjonen sviktet her, trodde han det likevel ville bli kongress med vedtak om en aksjonslinje, en tydelig trussel i tråd med stemningen fra agitasjonsturen. Han la fram formelt forslag om kongress og også om å organisere mobiliseringsnekting og vegring mot nøytralitetstjeneste, eventuelt etterfulgt av militærstreik.

Etter atskillig tautrekking, med nattlige fraksjonsmøter, ble resultatet at man skulle forberede en kongress, som så skulle avgjøre hva som måtte gjøres i tilfelle ytterligere aksjon var nødvendig. Tranmæls øvrige forslag ble etter nok en lang debatt, forkastet mot bare fire stemmer. «Det er revolutionsmateriellet vi har i ledelsen!», lød Tranmæls lett foraktelige kommentar til Grepp.

Uansett gjaldt det å mobilisere, for endags-streiken og for arbeiderkongress, å reise en folkeopinion som grunnlag for massereisning. Hittil hadde jobbere og svindlere fått drive sine spekulasjoner ganske ukontrollert, skrev Tranmæl, mens det arbeidende folks kår hadde blitt verre og verre. En så hodeløs samfunnsordning kunne ikke lenger opprettholdes. Nå måtte produksjon og omsetning bringes inn under samfunnets kontroll.20

Som en slags opptakt til streikedagen 6. juni, «den store folkereisning», forlot 7000 jernarbeidere i Kristiania verkstedene før arbeidstidens slutt 24. mai og marsjerte i arbeidsklær til Stortinget for å overlevere presidentskapet sine dyrtidskrav, nok et uttrykk for revolusjonære strømninger i folket, mente Tranmæl. «Stillingen er nu slik at der ikke behøves nogen organisationsmæssige beslutninger til at faa masserne paa ‘benene’. De reiser sig spontant.»21 Han valgte tydeligvis å se bort fra Ungdomsforbundets aktive engasjement bak aksjonen, men kan forsåvidt sies å ha sine ord i behold, siden det jo ikke dreide seg om noe direktiv fra sentralorganisasjonene.

Demonstrasjon mot matmangelen og dyrtiden på Akershus Festning, 6. juni 1917. 

Som nok et mobiliseringstiltak kom brosjyren Til Handling! Foran den store Arbeiderkongres, utsendt av Ungdomsforbundet med et tydelig revolusjonært siktemål og med Tranmæl som bidragsyter. Arbeidernes sterkeste maktmiddel var generalstreiken. Den ville lamme det borgerlige samfunn. Regjeringen ville trolig sette inn militære tiltak, så streiken måtte følges av en antimilitær aksjon, det var Tranmæls perspektiv.22

Men kunne Tranmæl og hans meningsfeller virkelig tro på noen revolusjon i Norge? I ettertid kan det synes underlig, men sett fra samtiden så det annerledes ut. Folkemassene hadde satt seg i bevegelse ute, så hvorfor ikke i Norge? Når til og med Sverige… Og var ikke revolusjonen i Russland alt i ferd med å spre seg til Tyskland og Østerrike? Slik framstod utsiktene for mange våren 1917.

Like viktig var kanskje den norske historiske sammenhengen. Regimeskiftene i 1884 og 1905 – Norges «borgerlige revolusjon» – var fortsatt så nærværende i politiske menneskers bevissthet, helt tydelig hos Tranmæl, at det må ha gitt grunn til å tro at forfatningen på ny kunne endres drastisk. Slagordet fra 1880-årene om «rifleringen», en folkelig aksjon mot bruk av militære fra myndighetenes side, var like aktuell i bevisstheten – nå også stimulert av meldingene fra den russiske revolusjonen. Til det kom at nordmenn gjennom den siste mannsalder hadde opplevd så store sosiale og økonomiske endringer, med hamskiftet på bygdene og storindustriutbyggingen med «den nye arbeidsdagen» etter 1905, at det kunne ligge utenfor fantasi og fatteevne bare kort tid før. I lys av dette syntes ikke en revolusjonær reform som sosialisering av produksjonsmidlene med et politisk system tilpasset en slik ny økonomi, helt urealistisk. Dertil kom det sosialistiske politiske budskapet som Tranmæl og hans generasjon var sosialisert inn i. Selv om de forskjellige fløyene hadde ulike strategier, var selve forestillingen om sosialisering av produksjonsmidlene og en sosialistisk samfunnsomdannelse, langt på vei felles tankegods. Og nå ga eksempelet fra den russiske revolusjonen kjøtt og ben på de gamle forestillingene.

Aksjonsdagen 6. juni var på mange måter en suksess. Så å si samtlige LO-medlemmer deltok i endags-streiken, og også mange andre, om lag 300 000 til sammen. I Trondhjem var Tranmæl hovedtaler og ga i sin sluttappell signalet til opprør. «Endnu staar man bare ved indledningen. Dette er varselet til magthaverne. Derfor har man nu formulert disse minimumskrav. Opfyldes ikke de, saa kommer et derefter. » Opprørsånden var tent. Det lysnet allerede fra øst. Snart kunne vardene tennes med nye tider for den klasse som ved sitt arbeid – kroppslig som åndelig – opprettholdt det hele. «De andre har nu ordet. Imens gjør vi os parat til handling. »23

Hvor mye impulsene fra den russiske revolusjon betydde for denne mobiliseringen, er ikke mulig å si. At dyrtiden i seg selv skulle tilsi arbeiderdemonstrasjoner, synes opplagt. At arbeiderbevegelsens ledelse skulle ha gått så sterkt ut som til landsomfattende politisk streik en hel dag, og LO-formannen til og med skulle ha ymtet om generalstreik, uten meldingene fra øst, synes heller tvilsomt. Og like tvilsomt synes det at arbeiderbevegelsens venstre fløy skulle ha brukt så klare ord om revolusjonær kamp som umiddelbart mål, uten den russiske revolusjon som eksempel. Trolig ville Tranmæl og hans flokk heller ikke forfulgt arbeiderkongressparolen så langt og så lenge, slik vi skal se at de gjorde, uten utviklingen i Russland som ledestjerne.

«…derefter»

Men var aksjonssuksessen tilstrekkelig? Stor nok til å gå videre? Til å videreføre aksjonen, å innkalle arbeiderkongressen med sikte på nye aksjoner? For Tranmæl var saken klar. Tilslutningen overtraff de dristigste forventninger. «Arbeiderne har magten. Det viste de igaar.» Hvis myndighetene ikke bøyde seg for opinionen, måtte folket gå over fra demonstrasjon til aksjon.24 Hva slags og hvordan, sa han imidlertid ikke. Trolig satset han på at en kongressmobilisering ville utvirke sin egen dynamikk og få enda større folkemasser i bevegelse. Da regjeringen i et slags svar foreslo 100 millioner til dyrtidstiltak, avviste han dette tvert. Kravet på 150 millioner var et minimum, og for øvrig var ikke bevilgninger hovedsaken. Arbeiderne krevde effektiv inngripen.25

Fra organisasjonslederne i Kristiania var det imidlertid taust, og Tranmæl begynte å ane uråd. En nedsatt arbeidskomité der han deltok – sammen med LO-leder Ole Lian, partisekretær Magnus Nilssen, Arbeidsmandsforbundets leder Rich. Hansen, stortingsmann A. Buen, Jern- og Metallarbeiderforbundets leder Aksel Knudsen og stortingsmann Chr. Hornsrud – var 19. juni i konferanse med statsministeren og provianteringsministeren. Men da Tranmæl i et påfølgende komitémøte tok opp spørsmålet om å innkalle arbeiderkongressen, ble det klart at man i stedet ville akseptere myndighetenes forslag med noen justeringer. Tranmæl reagerte sterkt. Dette var svik. Og opposisjonen gjenopptok planene om å holde arbeiderkongress på egenhånd. Om ledelsen fastholdt, fikk veiene skilles. I et nytt møte 3. juli stod han igjen alene om å ville innkalle arbeiderkongressen. Det var fare for at organisasjonen havnet i et komisk skjær, dersom hele dyrtidsdemonstrasjonen bare løp ut i komitéarbeid og henstillinger til regjeringen, skrev han. Det eneste som nå kunne redde det hele fra forvrøvling, var om den indignasjon som var til stede blant befolkningen, ga seg utslag i lokale initiativ. Men det hjalp ikke. Den 10. juli ble arbeiderkongressen endelig begravet. Reaksjonene som fulgte, ebbet snart ut. Ledelsen hadde sabotert det psykologiske øyeblikk, mente opposisjonen, og nå var tidspunktet for generalstreik kanskje ikke lenger så gunstig.26

Hvordan kan dette forklares? Den verste vårknipa var over. Sommeren hadde løst brenselsproblemene så langt og mulighetene var større for matauk. Samtidig virket krigsfaren mindre overhengende. Og fremfor alt, de oppildnende meldingene utenfra stilnet. I Sverige hadde situasjonen roet seg, på grunn av ettergivenhet og innrømmelser fra myndighetene. I Russland hadde en ny krigsoffensiv i juni endt med nederlag og nye landavståelser, og massedemonstrasjonene som fulgte i Petrograd 16. og 17. juli ble raskt slått ned. Riktignok ble regjeringen omdannet med Kerenski som ny statsminister, men flere ledende bolsjeviker ble arrestert, blant dem Trotskij, mens Lenin unnslapp til Finland.27

Tranmæl holdt med bolsjevikene. Oppmerksomt fulgte han sommeren igjennom deres stigende oppslutning, så vel medlemsmessig som i lokale fabrikkomiteer, soldat- og matroskomiteer, samt i arbeiderrådene i de store byene. Trolig så han i nettopp dette en tilskyndelse til å fortsette sin egen kamp for arbeiderkongressen. Han registrerte også den økende motsetningen mellom bolsjevikene og den etter hvert sosialistdominerte regjeringen – samtidig som motsetningene ble skjerpet mellom opposisjonen og ledelsen i den norske arbeiderbevegelsen, jamfør hans bitre bemerkning om muligheten for at veiene nå heller fikk skilles.28 Etter «julidagene» avviste han regjeringens beskyldninger mot Lenin for å være tysk agent, og han kritiserte «de smaaborgerlige og kapitalistiske organer og telegrambyraaer» for å drive den rene løgnkampanjen mot bolsjevikene. Ny Tid presenterte også Lenin i en lengre artikkel med bilde. Ifølge Tranmæl ble revolusjonen nå etter julidagene søkt tilbakeført til sin opprinnelige form, til borgerskapets, industrialismens og nasjonalismens samfunnsordning. Som begrunnelse for vurderingen, viste han til Kerenski-regjeringens avvisning av arbeiderkrav og til streiker i Moskva; kampen stod ikke om ordenen i landet, men om de makthavende klassers interesser.29

Snart fulgte meldinger om general Kornilovs mislykte kuppforsøk. Jernbanearbeidere hindret troppetransporten, typografer hindret avisutgivelser til støtte for Kornilov, og Petrograds jern- og metallarbeidere dro ut og møtte de utkommanderte troppene. Med støtte fra hovedstadsgarnisonens soldater, forklarte arbeiderne at alt var rolig i byen og at offiserene hadde lurt dem. Troppene skiftet side og kuppforsøket falt sammen.30

Tranmæl så med forakt på de ansvarlige for hendelsene. Atter hadde russiske byråkrater og storpatrioter avslørt seg som landsforrædere. Framstående offiserer og andre intriganter hadde atter solgt sitt land og ved hjelp av fiendens tropper forsøkt å knuse revolusjonen. Samtidig hadde et komplott av generaler innledet en kontrarevolusjon. Det var betegnende for de høypatriotiske kapitalistorganer i Frankrike og England at de sympatiserte med denne landsforræderske bande i Russland. «Man kan vel ikke tænke sig et mere karakteristisk utslag av den herskende klasses moral og fædrelandsfølelse.»31 Militarister og kapitalister var som vanlig skurkene i hans politiske univers – i Norge som i Russland. Samtidig fikk han igjen bekreftet at folkelig mobilisering, masseaksjon, i seg selv kunne skape ny revolusjonær dynamikk, slik det skjedde da Petrograds jern- og metallarbeidere møtte troppene. Og han fikk bekreftet betydningen av å få soldatene med på den revolusjonære siden.

Kornilovs mislykte kuppforsøk førte til at Kerenski-regjeringen ble enda mer svekket. I september ble den rekonstruert og fikk nå sosialistisk flertall, av mensjeviker og sosialrevolusjonære. De arresterte bolsjevikene ble løslatt, mens Petrograds arbeidere ble ytterligere radikalisert. Blant annet begynte de å organisere seg i egne militsenheter, røde garder, og sluttet i økende grad opp om bolsjevikene. I midten av september fikk bolsjevikene flertall i byens arbeider- og soldatråd, og Trotskij ble ny formann. Kort etter fikk bolsjevikene også flertall i arbeider- og soldatrådet i Moskva og andre større byer.

Innen da hadde Tranmæl og hans flokk både forsøkt seg på en ny aksjon og igjen blitt utmanøvrert av organisasjonsledelsen. Som opptakt til en arbeiderkongress i opposisjonens regi, arrangerte de et arbeidermøte for det nordafjelske i Trondhjem i Olsok-helgen, 29. juli, 1917. Tilslutningen var «over al forventning», så møtet ble nesten en kongress i seg selv. Borgerlige aviser skrev om «revolution?» og også Social-Demokraten tok avstand. En sammensvergelse mot rikets øvrige borgere, mot lov og orden, skrev Venstre-avisen Nidaros.32

Uken etter sendte Arbeiderpartiet og LO imidlertid ut en regelrett bannbulle mot opposisjonen, et skriv til alle landets parti- og fagforeninger med advarsel mot å støtte Trondhjemsmøtets vedtak om «militærstreik gjennem særskilte komiteer og organisationer […] utenom hovedorganisationerne». Vedtaket var et illojalt forsøk på å ta en sak ut av organisasjonens hender, i strid med partiets program og taktikk. Det var en forutsetning for partiets militærprogram at avvæpningen skulle gjennomføres på parlamentarisk måte, het det videre. Riktignok ville ikke arbeiderbevegelsen fraskrive seg retten til å gripe til utenomparlamentariske midler, når det var åpenbart at arbeiderklassens livsinteresser krevde det. Men da etter beslutning av de høyeste organisasjonsmyndighetene, av landsmøter og kongresser.33

Skrivet munnet ut i at den forestående ekstraordinære LO-kongressen ble framskyndet til 20. – 27. oktober. Dermed ble opposisjonen grundig utmanøvrert. Nå måtte den skrinlegge sine egne planer og i stedet konsentrere seg om LO-kongressen. Etter en intens valgkamp, endte denne kongressen med nederlag over hele linjen. Opposisjonen lå i grøften, hvorfra den skulle ha vondt for å komme opp, hoverte Lian.34

Men bare to uker senere var den oppe og stå igjen. Opposisjonen startet en ny offensiv, som endte i dens endelige seier på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 – og med Grepp og Tranmæls inntog i partiledelsen som formann og sekretær. Det var nye meldinger utenfra som kastet om på styrkeposisjonene og endret spillet i Norge.

«Brygger det op til borgerkrig i Petrograd?»

I begynnelsen av oktober var Lenin tilbake i Petrograd. Alt under oppholdet i Finland hadde han oppfordret bolsjevikene til væpnet oppstand før den andre allrussiske rådskongressen skulle tre sammen. Han møtte imidlertid motbør i sentralkomiteen. To av medlemmene gikk til og med ut mot oppstand i en ikke-bolsjevikisk avis. Øyensynlig var det dette som lå til grunn for en liten notis i Ny Tid 6. november med overskriften «Brygger det op til borgerkrig i Petrograd?» Meldingen gjaldt spekulasjoner i den russiske hovedstaden om hvorvidt bolsjevikene ville forsøke å erobre makten. Som leder for arbeider- og soldatrådet hadde Trotskij sendt et opprop til byens garnison om bare å adlyde militære befalinger fra rådet. Byens aviser mente dette var innledning til maktovertakelse. 35

Denne meldingen fra Russland var bakteppet da Tranmæl gjenopptok sin kritikk av den norske regjeringen for ikke å gripe inn mot krigsprofitørene og påpekte at landet stod overfor en overhengende matkrise. Med sult og arbeidsløshet for døren, manet han igjen arbeiderne til handling, ja, han forsøkte til og med å provosere dem, tydeligvis i et forsøk på igjen å reise kjerringa etter nederlaget på LO-kongressen. Det måtte være en brist på karakteren hos folk som tolererte slike forhold. «Det bydes naragtige militærtjenester i stedet for mat og arbeid. Og tæringssanatorier for melk og anden kraftig kost. Maten gaar ut av landet. Til gjengjæld sætter vi os i gjæld og avhængighetsforhold av hensyn til militære naragtigheter. Det er det glade vanvid.»36 Også denne lederartikkelen ble trykt 6. november. Med meldingene fra Russland dagen etter om bolsjevikenes maktovertakelse, kom nye muligheter. Den nye retning i norsk arbeiderbevegelse fikk en ny giv.

Kort tid etter at Lenin vendte tilbake til Petrograd, fikk han nemlig flertall i sentralkomiteen for planen om oppstand, og 7. november skjedde det. Røde garder under bolsjevikenes ledelse besatte strategiske punkter i hovedstaden, og Arbeider- og soldatrådets militære revolusjonskomité erklærte den provisoriske regjeringen avsatt. Samme dag meldte Ny Tid om «Borgerkrig i Petrograd» og om «Kamp om magten mellem regjeringen og den militære revolutionære komité. – Myndighetene tilkalder tropper, som av komiteen forbydes at adlyde. – Broerne over Nevaen avstænges. – Der kjøres op mitraljøser.» Dagen etter meldte Ny Tid at bolsjevikene, «maksimalistene», var herrer i Petrograd. Maktspørsmålet var blitt avgjort uten blodsutgydelse, og den nye regjeringen skulle straks foreslå en rettferdig fred og jordens overlevering til bøndene.37

Nye meldinger fulgte om bolsjevikene ved statsroret, om at makten i Russland var i hendene på Lenin og Trotskij, at Kerenski hadde flyktet og at andre regjeringsmedlemmer var arrestert. Ny Tid definerte begivenheten både som statskupp og fredskupp og betegnet bolsjevikene som det russiske demokrati og som revolusjonære sosialdemokrater, som nå oppfordret alle lands proletarer til å gjøre slutt på krigen. Bolsjevikene ble også omtalt som zimmerwaldister og sett som en parallell til den nye retning i den norske arbeiderbevegelsen.38

Tranmæl fastholdt håpet om at revolusjonen i Russland innvarslet nye omveltninger, også etter at det kom meldinger om at oppstanden var slått ned. Uansett ville bolsjevikkuppet få virkning. Om borgerskapet skulle tilrive seg makten, ville stillingen deres være så svekket at de enten måtte gi etter for de revolusjonære krav eller atter bli styrtet for å gi plass for nye ideer og nye menn. «Det bolschevikiske statskup er uten tvil en forløper for denne, den endelige revolution.» Som for å understreke denne overbevisningen, brakte Ny Tid de neste dagene utførlige omtaler av Lenin og Trotskij, mens Klassekampen offentliggjorde den rådsparolen de to nå sendte ut til proletarer i alle land. «Opret overalt soldat- og arbeiderraad som deres organ i kampen for freden!»39

Men den helhjertede oppslutningen om bolsjevikenes maktovertakelse, vant ingen gjenklang i arbeiderbevegelsens ledelse og hovedorgan.40 For å styrke sitt eget standpunkt, lot Tranmæl trykke en lang artikkel om revolusjonen av Karl Kautsky, Internasjonalens mest kjente teoretiker, som presentasjonen lød. Kautsky var preget av avventende og noe betinget velvilje. Tvilen og usikkerheten var påtakelig, men velviljen slo sterkest gjennom. Blant annet skrev Kautsky at dersom bolsjevikene overvant vanskelighetene, «da sker der noget uhørt. En ny epoke i verdenshistorien begynder».41

Samtidig med Kautsky-artikkelen, stilte Ny Tid bekymrede spørsmål om en ny maktforskyvning var på gang i Russland, samtidig som den nye retning mobiliserte til støtte for bolsjevikene med demonstrasjoner for et krav om at Norge skulle anerkjenne den nye russiske regjering.42 I Trondhjem uttalte Arbeiderpartiet enstemmig sin varmeste sympati for den russiske revolusjonen og sluttet seg til krav fra Bergens- og Kristiania-arbeiderne om at Norge måtte anerkjenne den sosialistiske regjering i Russland. Et påfølgende massemøte talte ifølge Ny Tid hele 4000 deltakere. «Det er meget en skal opleve. Et demonstrationsmøte under aapen himmel kl. 8 aften den 6. desember! Og det et møte av tusener sammenkaldt med et par timers varsel.»43

Oppslutningen om bolsjevikenes regime fikk ny næring da Lenins regjering sendte ut et kommuniké om nasjonalitetenes selvbestemmelse og også erklærte seg villig til å anerkjenne Finlands uavhengighet. På sin side polemiserte Tranmæl mot den bekymring han mente å se i «den patriotiske kapitalistklasse» over oppløsningen av det store russiske rike. «Men sker ikke denne opløsning efter nationale linjer? Og bør ikke hver nationalitet bestemme over sin egen skæbne?» Denne slags nasjonalisme stod ikke i veien for behovet for internasjonalisme, mente Tranmæl. Anerkjennelse av de enkelte folks rett til selvstyre, oppløsning av de store verdensriker, ville danne grunnlaget for en ny forening på frivillighetens og solidaritetens grunn.44

Ikke mindre populært i Tranmæls flokk var det da den russiske revolusjon syntes å spre seg til Finland. Uken etter bolsjevikenes maktovertakelse, nedsatte den finske landsorganisasjonen og det sosialdemokratiske partiet et revolusjonært sentralråd som 13. november utlyste politisk storstreik. Parolen var brød og rettferdighet og i bakgrunnen svevet håpet om støtte fra det nye regimet i Petrograd. Streiken var enormt effektiv. I løpet av to dager var storparten av landet under lokale streikekomiteers kontroll.45

I Ny Tid ble utlysningen av storstreik presentert som «den finske revolutionen». Tranmæl viste til meldinger om at det skulle dannes en sosialdemokratisk regjering, definerte dette som statskupp og ga det sin tilslutning som eksempel til etterfølgelse. Det finske statskupp viste hva en handledyktig arbeiderklasse kunne utrette. De hadde alminnelig stemmerett også i Finland. Men arbeiderne tillot ikke derfor borgerskapet å misbruke sin makt og trampe underklassens interesser under fot, het det. «Vore finske klassekamerater utnytter valgene. […] Men de ligger ikke næsegrus for et valgutfald, slik som enkelte av vore hyperparlamentarikere gjør.» Han legitimerte «statskuppet» dessuten med at det var en forsvarskamp for de reformer landdagen tidligere hadde vedtatt, men som var stanset av den forrige russiske regjerings inngripen. Den voldsbruk som hadde funnet sted, var beklagelig, men uunngåelig, mente han, og fremfor alt fremprovosert av de borgerlige.46

Nå skulle det snart vise seg at noe statskupp likevel ikke hadde funnet sted. Etter vakling og dragkamper avviste partiledelsen og den sosialdemokratiske landdagsgruppen å gå til noen utenomparlamentarisk maktovertakelse. Streikekomiteen nølte, men ga til slutt opp å fortsette uten parlamentarikerne, som på sin side ikke trodde at bolsjevikregimet ville klare seg særlig lenge. Dermed ble streiken avblåst uten nevneverdige resultater. Det viktigste utfallet var at sosialdemokratene på en ny måte ble isolert i landdagen og stod overfor en samlet og sammensveiset borgerlig front,47 mens det finske eksempel ble et viktig argument i den politiske diskusjonen i Norge, både mellom sosialistene og de borgerlige og internt i arbeiderbevegelsen.

«Nye organer for massereisning»

At bolsjevikenes maktovertakelse gjenreiste den norske opposisjonen, skyldtes fremfor alt arbeiderrådsparolen fra Lenin og Trotskij, som oppfordret til å følge russernes eksempel og overalt opprette arbeider- og soldatråd, «som deres organ i kampen for freden». Allerede utover sommeren hadde Tranmæl vært sterkt opptatt av Arbeider- og soldatrådet i Petrograd (Petrograd-sovjetet) som et politisk organ direkte forankret i arbeiderklassen. Og hans positive vurdering av oktoberrevolusjonen hang ikke minst sammen med den betydning han tilla dette rådet i forbindelse med bolsjevikenes maktovertakelse. Nå ble arbeiderrådsideen altså lansert som parole også internasjonalt.

I Kristiania ble parolen plukket opp av et styremedlem i Ungdomsforbundet, jernarbeideren Sigurd Simensen på Thunes mekaniske verksted, der bolsjeviken Bukharin hadde arbeidet en tid under sitt opphold i Kristiania i 1916 og ganske sikkert hadde lagt et grunnlag for arbeideroppslutning om revolusjonære ideer.48 Simensen innkalte byens jern- og metallarbeidere til et møte i midten av desember for å danne et arbeiderråd med sikte på å møte «de stadig vanskeligere forhold arbeiderklassen er kommet op i». Lenin og Trotskijs antikrigsparole var blitt til dyrtidskampparole, men det revolusjonære siktemålet var det samme. Over 700 jern- og metalltillitsmenn møtte og vedtok å fremme saken overfor byens andre fagforeninger rett over nyttår.49

Arbeiderrådsideen fenget og spredte seg som ild i tørt gress rundt nyttårsdagene 1917–18. I Trondhjem var arbeiderbevegelsen på denne tiden i full gang med å mobilisere etter nederlaget på LO-kongressen. Nå grep også de arbeiderrådsparolen, og Tranmæl knyttet den til sin tradisjonelle revolusjonspedagogiske visjon: Når det brede lag selv måtte gripe direkte inn i kampen, ville man vekke ansvarsfølelsen, kamplysten og selvtilliten hos den klasse som måtte danne midtpunktet i den sosiale revolusjon. Arbeiderrådene åpnet for å utvide rammen for fagbevegelsens virksomhet. Den skulle ikke lenger nøye seg med lønnskamp, men gjennom masseaksjon gripe aktivt inn i samfunnsforholdene og bli en revolusjonær maktfaktor. Denne aktive fagforeningspolitikken krevde langt større solidaritetsfølelse, samfunnsånd og handledyktighet enn den gamle taktikk. Og det var egenskaper som måtte utvikles om arbeiderne skulle makte sin historiske misjon. Tranmæl så rådene som de «nye organer for massereisning» og fortsatte: «De store sociale ideer som ligger til grund for vor politiske bevægelse vil netop komme til uttryk ved masseaktionen, ved at fagorganisationen som saadan gir sig politiske utslag.»50

På et fellesmøte for byens fagforeninger ble det vedtatt å danne arbeiderråd i Trondhjem med representanter for samtlige fagforeninger samt for enkelte foreninger utenfor LO, det vil si foreningene for post-, telefon- og telegrafansatte, brannmenn og jernbanefunksjonærer. Inntil videre skulle samorganisasjonens representantskap fungere som råd med styret som arbeidsutvalg eller ledelse. Tranmæl fulgte opp med å agitere for arbeiderrådsideen i flere større møter i Aalesund, der han også talte om den russiske revolusjon, om veien til fred og andre historiske og politiske emner. I sin avis trakk han opp det politiske perspektiv. Særlig gikk det ut over mindretallspartiet Venstre som opptrådte «saa anmassende som om det hadde hele folket bak sig», og fikk vedtatt kneblingslover og særbegunstigelser av spekulanter, ved siden av å «øde landets kræfter til militære narrestreker». Under disse omstendighetene måtte arbeiderklassen – hvis den ville noe – se seg om etter utenomparlamentariske midler, som arbeiderråd.51

Dette var likevel ikke nok. Også soldatråd måtte til. Men her måtte saken avgjøres av dem som det egentlig gjaldt, de vernepliktige. Flere antimilitære utvalg var alt i gang med å planlegge en aksjon. Nå burde dette arbeidet videreføres ved å organisere soldatforeninger eller soldatråd, som så kunne tre i forbindelse med arbeiderrådene. Det er tydelig at Tranmæl her hadde med seg mønsteret fra Russland, der soldatene i avgjørende øyeblikk hadde nektet å adlyde ordre og gått i samarbeid med arbeiderrådene.52

«Verdensrevolutionen i anmarsch»

I ukene som fulgte spredte rådsbevegelsen seg over hele landet, også stimulert av meldinger utenfra: om forestående ny revolusjon i Finland, om revolusjon i Romania, om hungeruroligheter, streiker og fredsdemonstrasjoner i Østerrike. Den 21. januar 1918 meldte Ny Tid at bolsjevikene hadde oppløst den grunnlovgivende forsamling som nettopp hadde trådt sammen i Petrograd. Dagen etter ble det meldt at Russland var erklært som sosialistisk republikk og at regjeringen i Østerrike hadde bøyd seg for arbeidernes krav. Nye meldinger fulgte om at det «gjærer og æser» i England, om at Østerrike var moden for fredsslutning, om at de arbeidsløse i København planla væpnet besettelse av Riksdagen og Rådhuset, og om at gjæringen i Tyskland var stigende. Samtidig bøt det ut borgerkrig i Finland, og meldinger fulgte om at det sydlige Finland var i den røde gardes makt. Det ble også meldt om streikebevegelser i Berlin og om at det uavhengige sosialistparti krevde fred.53

Karikatur av Otto Hjort i «Hvepsen» nr. 17, 1918. «Revolutionen» viser Olav Scheflo, Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i spissen for den nye ledelsen i Det norske Arbeiderparti. 

Dagen etter var overskriften på første side i Ny Tid: «Verdensrevolutionen i anmarsch». Og Tranmæl kommenterte: «Det knaker i det gamle samfunds fuger og baand. […] Det store opgjør er kommet. […] Denne verdensrevolution angaar ogsaa os. Vi maa derfor forberede os paa den besøkelsestid som forestaar.»54 Nå stod revolusjonen for alvor på dagsordenen internasjonalt. En ny tid var i emning. Dette var grunnlaget for Tranmæls vurderinger i tiden framover.

I første omgang støttet han bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamling. Oppløsningen var et nytt uttrykk for at bolsjevikene tok konsekvensen av sitt standpunkt. Sosialismen var for dem ikke bare en fremtidsdrøm eller et slagord, men en virkelighet som burde og kunne gjennomføres i dag. Derfor tillot de ikke institusjoner som hadde sin rot i borgerlige eller kapitalistiske tilstander å forstyrre frihetsverket. I stedet ble makten lagt i arbeider- og soldatrådene, i organer som var dannet av arbeidere, soldater og bønder, og som passet til den foreliggende situasjon og de oppgaver som forelå.55

Oppløsningen måtte ses i lys av den erklæring som samtidig ble utstedt av Arbeider- og soldatrådet i Petrograd, der Russland ble utropt til republikk, grunnlagt på prinsippet om frie folks frie forfatning, der klasseforskjellen ble opphevet ved at de sosialistiske ideer ble omsatt i praksis: sosialisering av industrien, opphevelse av privat eiendomsrett til jord og landets naturrikdommer erklært som allmenn eiendom. Videre het det i Arbeider- og soldatrådets erklæring at samferdselsmidler og andre store foretak skulle føres over på folkets hender og settes under arbeidernes kontroll og det økonomiske liv organiseres på et nytt grunnlag, etter sosialistiske prinsipper. «Den sociale revolutions ideer virkeliggjøres. Det er en verdenshistorisk begivenhet.»

Fortsatt stod mange vanskeligheter for døren, mente Tranmæl, men ideen ville leve selv om det skulle lykkes «de reformistiske elementer» igjen å komme til makten for en tid. Og revolusjonen ville spre seg. Østerrike og Romania stod alt i revolusjonens tegn, og det gjæret i andre land. Erklæringen fra Arbeider- og soldatrådet ville virke som en fanfare, som et praktisk program for proletariatets frigjørelse. Arbeiderne hadde i alle land intet å tape uten sine lenker. Men en verden å vinne. Derfor ville og måtte den russiske revolusjon være innledningen ikke bare til en lokal, men en verdensomfattende revolusjon.

Ved å godta at den grunnlovgivende forsamling ble oppløst, stod Tranmæl i skarp kontrast både til den gamle retning i sitt parti og til hovedtyngden av det internasjonale sosialdemokrati, og vel å merke også til helten Kautsky og Det Uavhengige Sosialdemokratiske Parti i Tyskland (USPD). Her var det store vannskillet. De hadde vært jublende over februarrevolusjonen og deretter tvilrådige, litt beklemte, som Kautsky sa, over oktoberrevolusjonen. Nå lot de for det meste all tvil fare og vendte seg skarpt mot bolsjevikregimet. Mens Martin Tranmæl altså fastholdt sin støtte.56

For ham var hovedsaken at det var Arbeider- og soldatrådet som, slik han mente å forstå, nå utgjorde det nye maktsentrum og det organ som den nye, presumptivt sosialistiske, forfatning skulle bygges på. Og vel så viktig var at Arbeider- og soldatrådet med sitt fredsinitiativ og de forhandlingene som nå ble ført i Brest-Litovsk, kunne føre til fred. De imperialistiske og kapitalistiske krigsmål ville bli avslørt, massene ville få innblikk i militarismens og krigens meningsløshet og etter hvert vende seg mot de styrende. Dermed ville ikke bare revolusjonen og sosialismen bli sikret, men også freden. «Lloyd George og Hertling [tysk rikskansler, JB] kan ikke bli enige om et akceptabelt grundlag for en fredsslutning. Men det kan arbeiderne.»57

Freden kunne ikke skapes i Brest-Litovsk, der bolsjevikene forhandlet med det tyske keiserdømmet, men gjennom arbeiderreisninger i alle krigførende land. Arbeiderne måtte tilkjempe seg samfunnsmakten og gjennom sine nye organer, arbeiderrådene, sende representanter til en fellesforhandling. Utgangspunktet måtte være et nytt rettsgrunnlag, anerkjennelse av hverandres selvbestemmelsesrett. Dette prinsippet hadde den russiske revolusjon tatt opp, og nå måtte det aksepteres av de andre land. Det kunne imidlertid bare skje gjennom masseaksjon, en revolusjonær handling hvorved arbeiderklassen tilkjempet seg samfunnsmakten. Og i denne verdensrevolusjon måtte det være en æressak for den norske arbeiderklasse å yte sitt bidrag.58

Dette skrev Martin Tranmæl i Ny Tid den 1. februar 1918. To måneder senere vant hans nye retning flertall på Arbeiderpartiets landsmøte – og Grepp og Tranmæl toget inn i partiledelsen. Det var den russiske revolusjon som hadde vært med på å kaste om på styrkeforholdene – særlig ved den krigsmotstanden den hadde vist, ved det nye organet arbeider- og soldatråd den hadde reist, og ved den forståelsen av revolusjonære mål den hadde lansert. Alt dette påvirket Martin Tranmæl, som «oversatte» impulsene til norske forhold og dermed sikret oppslutning om opposisjonen i den avgjørende maktkampen i Det norske Arbeiderparti.

Hvorvidt eller i hvilken grad Tranmæl også selv utviklet seg og endret sin politiske oppfatning og argumentasjon som følge av inspirasjonen østfra fra mars 1917 til februar 1918, er vanskelig å vurdere. Grunnleggende stod han nok for mye av det samme og skjeftet impulsene fra den russiske revolusjon på sine egne meninger. Men i alle fall ett nytt element skulle komme til å få varig virkning på ham: rådsideen. Til og med sensommeren 1917 var den helst knyttet utelukkende til situasjonen i Russland. Med bolsjevikenes maktovertakelse og importen av Lenin og Trotskijs rådsparole ved årsskiftet 1917–18, kom rådsideen til å prege Tranmæls egen politiske tenkning på en helt ny måte. Og etter maktskiftet i Arbeiderpartiet i 1918 kom den også inn i partiets program for storparten av mellomkrigstiden – vel å merke da i Tranmæls egen versjon, basert på organisasjonslinjen, som han sa, med fagbevegelsen og de øvrige yrkesorganisasjonene som grunnlag for en sosialistisk forfatning på arbeidslivets grunn.59

Litteratur

Alapuro, R. (1988). State and Revolution in Finland. Berkeley / Los Angeles: University of California Press.

Andræ, C.G. (1975). Proletära organisationsformer 1917: Militärdemonstrationerna och arbetarkommittén. Arkiv för studier i arbetarrörelsens historia, (7–8), 88–108.

Andræ, C.G. (1976). Regeringen Schwartz och den svenska revolutionen. Historisk Tidskrift (svensk), (3), 313–337.

Andræ, C.G. (1998). Revolt eller reform. Sverige inför revolutionerna i Europa 19171918. Stockholm: Carlsson Bokförlag.

Arbeidernes faglige landsorganisation (1918). Beretning for aaret 1917. Kristiania: Arbeidernes faglige landsorganisations forlag.

Askerøi, J.E. (1974). Dyrtidsaksjonen og striden omkring den, april-oktober 1917. En etappe i arbeiderbevegelsens radikalisering. (Hovedoppgave i historie), J.E. Askerøi: Oslo.

Berntsen, H. (1991). I malstrømmen. Oslo: Aschehoug.

Bjørgum, J. (1998). Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 19061918. Oslo: Universitetsforlaget.

Det norske Arbeiderparti (1918). Beretning 1917. Kristiania, Det norske Arbeiderpartis forlag.

Det norske Arbeiderparti (1919). Protokol over forhandlingerne paa det 2. ekstraordinære landsmøte i Kristiania 7.10. Juni 1919. Kristiania: Det norske Arbeiderpartis forlag.

Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 19121933. Beslutninger og resolusjoner. Oslo: Det norske Arbeiderpartis forlag.

Egge, Å. (1994). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Oslo: Universitetsforlaget.

Fitzpatrick, S. (1987). The Russian Revolution 19171932. Oxford: Oxford University Press.

Friis, J., Stang, E., Olaussen, E. & Tranmæl, M. (1917). Til Handling! Foran den store Arbeiderkongres. Kristiania.

Gabrielsen, B. (1959). Martin Tranmæl ser tilbake. Oslo: Tiden.

Hilt, C. (1917, 09.11.). Det russiske fredskup. Ny Tid.

Jutikkala, E. (1962) A History of Finland. London: Thames and Hudson.

Kaiser, D.H. (Ed.). (1987). The Workers’ Revolution in Russia, 1917. The View From Below.

Cambridge University Press.

Kan, A. (1991). Nikolaj Bucharin och den skandinaviska arbetarrörelsen. Uppsala: Historiska institutionen.

Kan, A. (1999). Lenin, Branting och Höglund. Vad visste man innan svensk arbetarvänster om bolsjevikerna före Lenins sista Stockholmbesök? Scandia, 65(1).

Kautsky, K. (1917, 01.11.). Bolschevikreisningen. Ny Tid.

Klockare, S. (1967). Svenska revolutionen 19171918. Stockholm: Prisma Bokförlag.

Køhler, K.A. (1969). «Social-Demokraten» og den russiske revolusjon. (Hovedoppgave i historie), K.A. Køhler: Bergen.

Lange, H. & Meyer H. (1939). Bind 2 i Koht, H. (Red.), Det norske Arbeiderpartis historie 18871937. Oslo: Det norske Arbeiderpartis forlag.

Langfeldt, K. (1966). Det direkte demokrati. Rådsrepublikk eller parlamentarisme. Oslo: Pax.

Laqueur, W. (1987). The Fate of the Revolution. Interpretations of Soviet History from 1917 to the Present. New York: Scribners.

Luxemburg, R. (1973). Skrifter i utvalg. Bind 2. Oslo: Pax.

Meiring, T. (1982). Ny tid i emning – eller kaos og anarki? Reaksjoner i norsk arbeiderbevegelse på revolusjonen og borgerkrigen i Finland. (Hovedoppgave i historie), T. Meiring: Oslo.

Nettl, J.P. (1966). Rosa Luxemburg. I–II, London: Oxford University Press.

Njaa, A. (1933). Finland. I J. Friis & T. Hegna (Red.), Arbeidernes Leksikon. Oslo: Arbeidermagasinets forlag.

Nordvik, J. (1974). Arbeidarrådsbevegelsen i Norge 1917-1919. (Hovedoppgave i historie), J. Nordvik: Bergen.

Ny Tid (1917, 06.11.). Brygger det op til borgerkrig i Petrograd?, datert Petrograd 04.11.

Ny Tid (1917, 09.11.). Det russiske statskup.

Ny Tid (1917, 16.11.). Lenins liv og levnet.

Ny Tid (1917, 17.11.). Leon Trotzky.

Nyström, H. (1994). Hungerupproret 1917. Ludvika: Zelos.

Olaussen, E. (1917, 23.11.). Et møte med Lenin. Ny Tid.

Paasivirta, J. (1923). Finlands politiska historia 1809-1919. Helsinki. Soderstrom & Co.

Salvadori, M. (1979). Karl Kautsky and the Socialist Revolution 18801938. London: Verso.

Ström, F. (1942). I Stormig Tid. Stockholm: P.A. Norstedt.

Thompson, J.M. (1989). Revolutionary Russia 1917. New York: Macmillan Pub.

Tranmæl, M. (1917, 05.05.). Artikkel datert 27.04. Klassekampen.

Tranmæl, M. (1917). Revolutionen (20.03.), Troppernes verk (24.03.), Den russiske revolution (03.04.), Naar det gjælder (11.04.), En verden i gjæring (19.04.), Situationen og arbeiderklassen (20.04.), Har vi grund til sorgløshet? (24.04.), Matrevoltene (25.04.), Hvad nøles der efter? (26.04.), Paa agitation (27.04, datert Tønsberg 24. april), Arbeiderklassen kræver handling. Distriktskonferancen i Sarpsborg (09.05.), Bare en utvei igjen (10.05.), Arbeidernes krav (15.05.), Det maa skrides ind (16.05.), Et varsel (25.05.), Folket har talt (08.06.), Dyrtidsforanstaltninger (11.06.), Arbeiderkongres? (03.07.), Hvorfor skal der nøles? (05.07.), Dyrtidsforanstaltningene (20.07.), Den russiske revolution (23.07.), Dyrtidskongressen (25.07.), Zimmerwald eller Bratlie? (27.07.), Hvem er Lenin? (28.07.), Jern og blod i Russland (29.08.), Landsforræderne (14.09.), Det glade vanvid (06.11.), Fræk skamløshet og godfjottethet (08.11.), Revolten (09.11.), Det store spørsmaal (23.11.), Det finske statskup (27.11.), Opløsningen (05.12.). Ny Tid.

Tranmæl, M. (1918). Arbeiderraad (08.01.), Arbeiderraadene (16.01.), Soldaterraad (17.01.), Revolutionen (22.01.), Arbeiderraadet (23.01.), Tidens løsen (28.01.), Ny Tid.

Tubaas, E.I. (2000). Holdninger i norsk arbeiderbevegelse til den russiske revolusjon og det nye sovjetstyret, (Hovedoppgave i historie), E.I. Tubaas: Oslo.

Upton, A. (1980). The Finnish Revolution 19171918. Minneapolis: University of Minnesota Press.

1Kan 1999: 97–111, srl. 103ff.
2Ny Tid (1917, 20.03.), leder, videre referat og sitater herfra.
3Ny Tid (1917, 24.03.), leder.
4Framstillingen av begivenhetene i Russland bygger vesentlig på Egge 1994, Fitzpatrick 1987, Thompson 1989, Kaiser (ed.) 1987, Laqueur 1987, jfr. Bjørgum 1998: 270–315. Tidsangivelser i henhold til vestlig tid.
5Andræ 1975, 1976 og 1998, Ström 1942: 232–242. A. Kan henviser også til Klockare 1967 og Nyström 1994. Første melding om de svenske demonstrasjonene i Ny Tid kom 17.04., jfr. flere meldinger 21.04. og utover i måneden, jfr. Bjørgum 1998: 661–668.
6Ny Tid (1917, 03.04), leder.
7Ny Tid (1917, 2., 3., 12. og 13.04.). Disse artiklene ble også trykt i Social-Demokraten, jfr. Køhler 1969: 16. Jfr. for øvrig E.I. Tubaas 2000.
8Ny Tid (1917, 11.04.), leder.
9Ny Tid (1917, 19.04.), leder, videre referat og sitater herfra.
10Ny Tid (1917, 27.04.), datert Tønsberg 24. april, reisebrev fra Tranmæl, videre referat og sitater herfra.
11Tranmæl til Grepp 19.04.1917, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (heretter Arbark), Ark-1167, Kyrre Grepp. Brevet til sentralstyret var skrevet samme dag; Ny Tid (1917, 20.04.), leder, trolig skrevet 18. eller 19.04, kanskje helst 19., siden dette også ellers var en skrivedag, jfr. brevene til sentralstyret og Grepp.
12Ny Tid (1917, 27.04.); Tranmæl 1917, 05.05.
13Ny Tid (1917, 24.04.), leder.
14Ny Tid (1917, 25.04.), minileder.
15Ny Tid (1917, 26.04.), leder.
16Ny Tid (1917, 03.05). I resolusjonen fra møtet krevde man at LO tok initiativet til kamp «mot den forbryderske krigsaktivisme, det nytteløse nøitralitetsvern og de vanvittige ekstraordinære militærbevilgninger og for en gjennemført aktion for bedre lønsvilkaar og effektive foranstaltninger mot dyrtiden». Derfor burde det «uopholdelig sammenkaldes en almindelig arbeiderkongres» som kunne «træffe bestemmelser om den aktionslinje arbeiderklassen bør vælge». Ny Tid (1917, 30.04), videre referat og sitater herfra, jfr. Bjørgum 1998: 675–676.
17Ny Tid (1917, 09.05), reisebrev, og Ny Tid (1917, 10.05.), jfr. innsendte resolusjoner i Arbark, Ark-1579, Landsorganisasjonen i Norge, serie Da, 1917, saksmappe 272, blant dem en håndskrevet møteresolusjon undertegnet av Oscar Torp.
18Den videre framstilling bygger vesentlig på Askerøi 1974. Ellers bygges på saksmappene 272 og 426 i Arbark, Ark-1579, Landsorganisasjonen i Norge, serie Da, 1917, som jeg er blitt oppmerksom på gjennom Askerøis hovedoppgave. Jfr. også Langfeldt 1966: 19 ff. samt Lange & Meyer 1939: 159 ff., srl. 162 ff.
19Referat og sitater fra maskinskrevet møteprotokoll i Arbark, Ark-1579, Landsorganisasjonen i Norge, serie Da, 1917, saksmappe 426, jfr. også Arbeidernes faglige landsorganisasjon 1918: 14–24 og Det norske Arbeiderparti 1918: 18ff; Tranmæl til Grepp 8. mai 1917, Arbark, Ark-1167, Kyrre Grepp, jfr. Ny Tid (1917, 10.05.), leder; Bjørgum 1998: 342 ff.
20Ny Tid (1917, 15.05.), leder; Ny Tid (1917, 16.05.), leder.
21Ny Tid (1917, 25.05) samt leder samme sted, jfr. Langfeldt 1966: 21 ff. Demonstrasjonen ble ledet av sentrale ungdomsforbundsfolk.
22Friis, Stang, Olaussen & Tranmæl 1917. For en drøfting av forskjellen mellom Tranmæls perspektiv og de andre bidragsyternes, se Bjørgum 1998: 358.
23Ny Tid (1917, 07.06.).
24Ny Tid (1917, 08.06.), leder.
25Ny Tid (1917, 11.06.), leder.
26Arbeidernes faglige landsorganisasjon 1917: 18-19, 22–23; Ny Tid (1917, 05.07.), leder; Ny Tid (1917, 27.07.), leder; Ny Tid (1917, 03.07.), leder skrevet mens møtet ennå pågikk; Ny Tid (1917, 20.07), leder; Ny Tid (1917, 25.07.), leder.
27Egge 1994: 100; Fitzpatrick 1987: 50–51.
28Ny Tid (1917, 27.06.), leder.
29Ny Tid (1917, 23.07.), leder; Ny Tid (1917, 28.07.); Ny Tid (1917, 29.08.), leder, videre referat herfra. Om løgnkampanjen, jfr. Laqueur 1987: 8–12; Fitzpatrick 1987: 47.
30Fitzpatrick 1987: 52–53; Egge 1994: 101.
31Ny Tid (1917, 14.09.).
32Sitert etter Ny Tid (1917, 31.07.).
33Ny Tid (1917, 20.08.), videre referat og sitater herfra, jfr. Det norske Arbeiderparti 1917: 24.
34Ifølge Tranmæl i et brev til Grepp 30.10.1917, jfr. Bjørgum 1998: 395–424.
35Ny Tid (1917, 06.11.), datert Petrograd 04.11.
36Bjørgum 1998: 426–428; Ny Tid (1917, 06.11.), leder, jfr. ny provokasjon i Ny Tid (1917, 08.11.), leder, jfr. også Ny Tid (1917, 09.11.), en melding om at oljemangel truet tilførselen av ferskfisk.
37Ny Tid (1917, 07.11.); Ny Tid (1917, 08.11).
38Ny Tid (1917, 09.11.), nyhetsmeldinger under overskriften «Det russiske statskup», leder og en større kommentarartikkel, Hilt 1917, samt leder.
39Ny Tid (1917, 16. og 17.11.), kronikkene «Lenins liv og levnet» og «Leon Trotzky», jfr. Olaussen 1917 der han fortalte om sitt møte med Lenin under Zimmerwald-kommisjonens forberedelse av Kienthal-konferansen i 1916; Klassekampen (1917, 17.11.).
40Køhler 1969: 29 ff.
41Kautsky 1917. Artikkelen var hentet fra Leipziger Volkszeitung og er utførlig referert hos Salvadori 1979, noe som viser at dette var en så viktig artikkel at det er grunn til å legge vekt på den. Salvadori 1979: 223–224.
42Jfr. for eksempel Berntsen 1991:162, om Nygaardsvolds støtte til kravet i stortingsgruppen.
43Ny Tid (1917, 01., 03., 04. og 07.12.).
44Ny Tid (1917, 05.12.), leder, videre referat og sitater herfra.
45Opplysningene om Finland er hentet fra Alapuro 1988, Jutikkala 1962, Meiring 1982, Njaa 1933, Paasivirta 1923 og først og fremst Upton 1980, jfr. Bjørgum 1998: 289–315. Om streiken, Upton 1980: 153.
46Ny Tid (1917, 23.11.), leder; Ny Tid (1917, 27.11.), leder.
47Upton 1980: 177–178.
48Gabrielsen 1959: 85, jfr. Kan 1991: 27.
49Klassekampen (1917, 17.11.); Nordvik 1974. Videre bygges på denne studien, når intet annet sies, her s. 19.
50Ny Tid (1918, 08.01.), leder.
51Ny Tid (1918, 09. og 11.01.), samt Ny Tid (1918, 23.01.), leder, jfr. Nordvik 1974: 81–91 samt forhandlingsprotokoll for Trondhjems arbeiderraad. Sistnevnte kilde har jeg blitt oppmerksom på gjennom Nordvik og den finnes i Arbark; Ny Tid (1918, 15.01.); Ny Tid (1918, 16.01.), leder.
52Ny Tid (1918, 17.01.), leder.
53Ny Tid (1918, 18., 19., 21., 22., 23., 24., 25., 28. og 29.01.).
54Ny Tid (1918, 30. og 31.01. og 1.02.).
55Ny Tid (1918, 22.01.), leder, videre referat og sitater herfra.
56Om den gamle retning, se Køhler 1969: 38ff., srl. 48. Om Kautsky m.fl. se Salvadori 1979: 225, jfr. Nettl 1966: 700ff. og Luxemburg 1973, bd. 2: 32ff. Rosa Luxemburgs umiddelbare reaksjon er ikke kjent, men i den senere pamfletten «Den russiske revolusjon» kritiserte hun skarpt bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamling og påfølgende innskrenkning av stemmeretten, om enn på andre premisser enn så vel flertallssosialistene som Kautskys sentrum, dvs. høyrefløyen i USPD.
57Ny Tid (1918, 28.01.), leder.
58Ny Tid (1918, 01.02.).
59I 1919-landsmøtets taktikkuttalelse het det bl.a.: «De nuværende samfundsorganer maa ansees for uskikket til at løse de opgaver som vil melde sig i et socialistisk samfund. Det sociale demokrati forutsætter en samfundsforfatning, som utelukker utbytningen og lægger hele den økonomiske og politiske magt i det arbeidende folks hænder.- Landsmøtet finder det derfor nødvendig at forslaget om en socialistisk samfundsforfatning bygget paa arbeider-, bonde- og fiskerraad underkastes en nærmere utredning av den socialiseringskomité, som landsstyret og sekretariatet har nedsat.» Det norske Arbeiderparti 1919: 44. Jfr. vedtak på landsmøtet i 1920, det nye prinsipielle program av 1925 og det nye prinsipielle program av 1933. Det norske Arbeiderparti 1934: 42, 94–95, 163–164.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon