Michella Cathrine Erichsen på kontoret sitt. Petrograd våren 1914. Ukjent fotograf, privat album i forfatterens families eie.

For ett hundre år siden bodde grandtanten min i St. Petersburg. På den tiden, under første verdenskrig, het byen Petrograd. Hun hadde levd der i tre år, nå var hun inne i sitt fjerde – revolusjonsåret 1917. Ikke bare bodde hun der, hun skrev også om det hun opplevde. Brevene ble stort sett sendt til familien. Da hun kom tilbake til hjemlandet, sørget hun for at alt ble samlet inn og bevart. Hun visste at brevene var verdifulle.

Michella Cathrine Erichsen (f. 1879 i København, d. 1952 samme sted) hadde to eldre søstre og fikk i løpet av ti år ytterligere fire søsken. Den yngste av dem, Bodil, var min farmor. Hun giftet seg i 1911 med Haakon Five, som skulle bli norsk landbruksminister i flere regjeringer utgått fra partiet Venstre.

Michellas og Bodils far het Christian, moren Elisabeth. De kom begge fra øya Bornholm. Han hadde handelsblod i årene, hun hadde kunstneriske aner. Christian slo seg opp som grosserer i hovedstaden, og i hjemmet deres kom familie og venner hyppig på besøk. Det var en selvfølge at alle barna skulle få utdannelse. Bodil studerte landbruk i Asker utenfor Oslo, ble agronom og forelsket seg i læreren, Haakon.

Michella, min grandtante, giftet seg aldri. Hun elsket å reise og snakket flere språk. Hun ble kongelig translatør i fransk rett før hun fylte 30 år. Hun hadde også anlegg for matematikk og ingeniørkunst. Den første jobben hennes var i en bank. Siden ble hun ansatt i bedriften til ingeniør M. Ib Nyeboe. I 1913 arbeidet hun i den tyske byen Heidelberg. I januar 1914 fikk hun tilbud om jobb i St. Petersburg, ved M. I. Nyeboe & Co, som hadde en forretning i sentrum av Russlands hovedstad, ved Isakskatedralen. Her skulle hun ta seg av bokholderiet og korrespondansen. Firmaet solgte opptenningsbriketter som ble produsert på en fabrikk utenfor Moskva. Michella slo til.

Michella flyttet ikke tilbake til Danmark før hun ble tvunget til det på grunn av forholdene. Da hadde Lenin styrt Russland i én måned. Hun sto igjen på dansk jord lille julaften 1917, preget av omveltningene som hun hadde sett på nært hold. Etter fire år, kun avbrutt av ferier, hadde hun lært seg russisk flytende. Det forsterket forståelsen av det politiske spillet. Hun innså at hun hadde spesielt gode forutsetninger for å berette om året som hadde rystet verden.

I sin tid leverte en av mine slektninger samlingen på 46 brev og utdrag fra dagbøker, som Michella hadde etterlatt seg, til Det Kongelige Bibliotek i København. Det var der jeg fant dem etter flere års leting. Jeg har transkribert skildringene, oversatt dem til norsk, og prøvd å forstå konteksten. Det er spennende lesing og unikt i dansk og norsk sammenheng. Jeg har lett, men ikke funnet lignende fortløpende korrespondanse i Danmark eller i Norge. Til 30-årsjubileet for oktoberrevolusjonen kom to kronikker på trykk i den danske avisen Berlingske Tidende. De handlet om dagene som forvandlet Russland til Sovjetunionen og om et besøk i bolsjevikenes hovedkvarter. Det var Michella som hadde lånt ut dagbøkene sine til avisen.

Jeg vet hun skrev hjem om det verdensomveltende året 1917, den gangen da hun var 30 år yngre, med tanke på publisering.

Et uovervinnelig folk

Petrograd, 23. mars 1917

Herr ingeniør M. Ib Nyeboe, København

Jeg kunne skrive fra i dag til i morgen og likevel ikke bli ferdig med å fortelle om alt det merkelige som jeg har sett og opplevd siden jeg skrev sist. Ja, dere vet jo naturligvis hva som har skjedd, men dere kan neppe forestille dere det høytrykk av spenning vi levde under de dagene revolusjonen skyllet over landet.

Det er det mest imponerende og merkeligste jeg noensinne har opplevd. Det russiske folk, som er det mest tålmodige av alle, var kommet til et punkt da de ikke kunne tåle mer. I løpet av noen få og avgjørende dager tok det seg sammen med en nesten overmenneskelig kraft, rystet alt pakket av seg og tok sin skjebne i egen hånd. Jeg har aldri sett en lignende kraftutfoldelse. Her i Petrograd, hvor man ellers synes at man lever uten midtpunkt, virket det fullstendig overveldende å være vitne til dette samhold, denne sammenslutning av folkets beste krefter. Man forsto at et folk er uovervinnelig når de er enige.

Kanskje kommer det meget vanskelige tider etterpå, men foreløpig gleder jeg meg kun over at det er falt i min lodd å befinne meg i sentrum for dette stykke verdenshistorie. […] Jeg vil fortelle hvordan det alt sammen gikk til, sett fra min lille synsvinkel.

Mangelen på matvarer, skjønt det kom for en dag at det fantes matvarer i overflod andre steder i landet, og nå til sist bristen på sort brød, russernes hovednæringsmiddel, fikk begeret til å flyte over. En lenge næret utålmodighet sprengte endelig alle bånd. Da urolighetene på fabrikkene begynte, fant regjeringen det for godt å sende Dumaen hjem, men dette ble dens siste regjeringshandling. Dumaen svarte bare: Vi blir, og fra det øyeblikk var Dumaen […] den egentlige regjering i landet.

Her i nærheten var likevel alt tilsynelatende rolig, og klokken tre [den 10. mars, min anm.] dro jeg i et viktig ærende til legasjonen i Millionkaja. Da jeg passerte Nevskij, så jeg at «Polebroen» var tett besatt med kosakker. Etterpå fikk jeg vite at det akkurat der i nærheten var gått en kule varmt. Kosakkene lystret ennå ordre, og mengden spredtes som en flokk forvillede fugler når de red frem. På noen steder lykkes det også offiserene å få dem til å skyte på folk, selv om de helst skjøt i luften. Men politiet var overalt den gamle regjerings tro tjenere og gjorde alt for å opphisse soldatene mot mengden. For å hindre tilstrømming fra andre bydeler, ble alle broer unntatt Nikolajbroen avsperret. Men isen har jo lagt bro over hele Nevaen, så den som ville over, kom over.

Dagen etter, den 11. mars, ble det kjempet foran Nikolajbanegården, hvor det var oppstilt mitraljøser, men her i vår bydel spaserte folk glade og søndagskledte som om intet var på ferde. Men allerede den dagen gikk flere avdelinger med soldater over til arbeiderne. Ute på Liteinij, hvor den skjæres av Sergievskaja, så jeg etterpå den barrikaden som var reist tvers over gaten, der hvor soldater kjempet mot soldater.

På det danske sykehuset, som ligger like ved, fikk de en mengde sårede inn. De danske søstrene sto i vinduene og så sjefen for kanonfabrikken like ovenfor. Han ville verne sin fabrikk og hadde stilt seg opp foran porten. Da fikk han en kule i hjertet og falt død om. «La ham ligge, den hund», sa de, da søstrene kom for å hente liket hans.

Mandag morgen var stadig intet påfallende i bydelen vår, og da jeg hadde et viktig ærende å utrette i Elektrisitetsselskapet av 1886, gikk jeg bort dit. Jeg traff overingeniøren som var svært opprørt, han sa at om fem minutter lukket de alle kontorene. Soldatene var gått over til de streikende, og situasjonen var ytterst alvorlig. Jeg ilte derfor i full fart opp til banken på Nevskij for å være sikker på ikke å mangle penger i de dagene som skulle komme. Kosakker kom trekkende med hestene sine ved bisselet, men ellers såes intet usedvanlig.

Men kort tid etter at jeg var kommet hjem, strømmet meldinger inn. Nå skjøt de der, nå hadde de tent det huset i brann, nå hadde de åpnet alle fengslene og sluppet forbryterne løs. Peter-Paulfestningen var inntatt, og fengselet på Liteinij sto i brann. Engstelige etterretninger kom fra alle kanter. Klokken tolv var den finske banegården lukket, å komme seg vekk var det altså ingen muligheter for. Legasjonen svarte ikke på oppringning. Om ettermiddagen kom kontorgutten, som var sendt etter petroleum. Han fortalte hvordan han, sammen med mange andre, var blitt jaget av kosakkene på Morskaja, og hvordan politiet skjøt fra vinduene.

Om kvelden begynte jeg å høre skudd. Med fem og ti minutters mellomrom drønnet geværsalvene gjennom luften. Det viste seg å være fra hjørnet av Admiralitetsprospektet og Nevskij. Klokken elleve ringte ingeniør H. og fortalte at nå hadde de kastet politiet ut fra politistasjonen i huset ved siden av ham, kastet alle bøker ned på gaten og satt fyr på huset. Røyken sto rett mot vinduene hans. En halv time senere ville jeg ringe igjen, men da kunne jeg ikke få fatt på sentralen, telefonen var avbrutt.

Den følgende morgen klokken åtte, det var tirsdag den 13. mars, ble jeg vekket av kraftige skudd. Det lød som om de var rett ved. En klynge soldater sto oppe på trappen til Manesjen like overfor og stirret ufravendt mot Isaksplassen. Folk, som passerte forbi, var nesten alle i fullt firsprang. Jeg kom opp i en fart og ilte ned til vår inngangsdør, hvor flere av husets beboere var samlet. Det er like ved hjørnet av Isaksplassen. Det var helt tydelig at opprørerne var situasjonens herrer. Studentene hadde nå sluttet seg til arbeiderne og soldatene.

I automobiler av alle slag, luksusvogner, lasteautomobiler og pansrede automobiler, kom de farende ut fra Vassilievskij Ostrov, forbi Aleksanderhaven og vårt hjørne og ned til plassen. Aldri skal jeg glemme synet av disse luksusautomobiler, hvorfra åtte eller ti geværpiper stakk ut, noen ganger med mitraljøser på taket, som oftest med et par menn hengende utenpå og én foran på motoren, og over det hele opprørets røde fane!

Det var Hotell Astoria som ble stormet. Borte fra plassen mellom Astoria og Marinskij-palasset, hvor det var sort av mennesker, hørte vi mellom skuddsalvene begeistrede rop fra folk og soldater hver gang en bevæpnet automobil viste seg. Fra Astoria ble det skutt igjen, det ble sagt at politiet hadde fått maskingevær opp i et av vinduene. Virkningene av Astorias vinbeholdninger ble kort etter synlige, mer enn en soldat kom dinglende forbi, og det var ikke helt hyggelig å se dem med våpen.

De utenlandske offiserene, som bodde på hotellet, lot man passere uantastet. Men de russiske fikk valget mellom å gå over til «oss» eller bli arresterte. De fleste valgte nok det første. Astorias fasade er ikke uten spor, alle rutene i nederste etasje er knust, og små, runde hull overalt i den grå steinen forteller om det som er foregått.

Imidlertid var alt som heter politi som blåst bort. Om natten skal det være skutt en del, og denne dagen skjulte de seg i sine huler. Våget de å gå ut, var det i sivil forkledning. De var ikke trygge noen steder. Ja, nå var seieren sikker, alle soldatene var nå gått over til opprørerne. Nye regimenter som ble tilkalt gjorde straks felles sak med de andre, til sammen en hær på et hundre og tjue tusen mann.

Da skytingen nede ved Astoria opphørte, var det stille en kort stund. Så begynte skuddsalvene å drønne enda kraftigere, og denne gangen var det Admiralitetet det gikk ut over. Politiet hadde gjemt seg der, sa man. Automobilene rullet nedover Prospektet, og geværrøyken sto hvit i den klare frostluften. Vi sto igjen i en klynge utenfor huset vårt.

De kom trekkende forbi oss med en ung fyr. Et sabelhugg hadde berøvet ham de ytterste leddene på den venstre hånden. Det skjedde like her nede på hjørnet, fingerstumpene hang og dinglet på hånden hans da de gikk forbi […]. Arsenalet har de skaffet seg adgang til, og masser av sivile har våpen. Jeg så en gutt på tolv år med bøsse på nakken og unge fyrer med en sabel stukket inn i frakken, slik at heftet såes mellom oppslagene. Dette er det mest uhyggelige.

Under dette har Dumaen vært i stadig virksomhet. Dens formann Rodsjanko telegraferte til keiseren, som var i hovedkvarteret, først på søndag. Da han ikke fikk svar, om igjen på mandag. Telegrammet sluttet: «Det må tas en øyeblikkelig bestemmelse, i morgen er det for sent. Den siste time er kommet, da fedrelandets og dynastiets skjebne skal avgjøres».

Men fra keiseren intet svar.

Så nedsatte Dumaen et tolvmannsråd med Rodsjanko i spissen og bekjentgjorde at de hadde tatt ledelsen i deres egen hånd. De trådte straks i forbindelse med det nydannede råd av arbeidernes og soldatenes representanter. Allerede torsdag den 15. mars hadde de, etter samråd med disse siste, sin ministerliste ferdig.

Februarrevolusjonen

Det er denne dramatiske uken vinteren 1917 som blir omtalt som februarrevolusjonen. Når tidsangivelsene er oppgitt til den andre uken av mars er det fordi Russland opererte med den julianske kalenderen, mens den vestlige verden anvendte den gregorianske. Forskjellen var tretten dager, det vil si at Danmark, og for den sakens skyld Norge, var knappe to uker lenger frem i tid. Slik hadde det vært i mer enn to hundre år. Dermed falt for eksempel kvinnedagen den 8. mars 1917 på den 23. februar i Russland. Året etter innførte imidlertid Russland den gregorianske kalenderen som jeg forholder meg konsekvent til i denne artikkelen.

Hva var det Michella var vitne til disse marsdagene? Hva var det som utspilte seg rett utenfor leiligheten hennes?

Det gikk etter hvert opp for myndighetene at det var mer enn vanlige opptøyer og streiker som dominerte bybildet etter de første arbeidsnedleggelsene torsdag den 8. mars. Makthaverne beordret flere tropper ut i gatene, og plakater kom opp med advarsler til de streikende. Dersom oppviglerne ikke gjenopptok arbeidet straks, ville de bli utskrevet til tjeneste ved fronten. Men ingenting nyttet. Arbeidsstansen var total, sporvognene sto. Og, om ikke alle de to og en halv million innbyggerne hadde fylt gatene før, gjorde de det nå.

Til tross for dette, soldatene hadde ordrer om ikke å skyte. Og, til alles forundring, var de også interessert i det som ble sagt ute blant folk. Tidligere ville dette aldri kunnet skje, kosakkene i sine høye pelsluer tilhørte tsarens mest trofaste regiment. Men alt forløp ikke rolig. En politimann ble blant annet drept av en kosakk. Tsaren ble underrettet og ga dagen etter beskjed, fra hærens hovedkvarter i Mogilev, om at urolighetene måtte opphøre. Etter lange drøftinger i ministerrådet, ble det erklært beleiringstilstand. Dumaen ble oppløst.

Mandag den 12. mars ble flere mennesker skutt på Nevskij Prospekt, men det som tilsynelatende gjorde mest inntrykk var at også en regimentssjef ble drept. Mens kosakkene denne dagen rykket ut og hjalp de streikende med å fjerne symboler på tsarens makt, for eksempel den tohodede ørnen med tre kroner, septer og eple, skjønte medlemmene av Dumaen at de måtte foreta seg noe. Ingen hadde innkalt til møte, de samlet seg spontant i Det tauriske palass. Der ble det dannet en provisorisk komité som besto av alle partier bortsett fra høyrefløyen. Men komiteen fikk ikke arbeide lenge i fred. Mengder av folk fylte plassen utenfor slottet og stormet inn i korridorene.

Medlemmene ble, anført av advokaten Aleksander Kerenskij, overbevist om at det var best å hilse på hordene av sinte kvinner, arbeidere og soldater. Kanskje kunne deres håp og følelser forenes med komiteens? Taktikken lyktes. Senere samme kveld møttes et råd sammensatt av nylig frigitte fanger, arbeidere og soldater i palasset. Neste morgen ble det kjent at Dumaens provisoriske komité hadde overtatt regjeringsmakten.

Tsaren, på sin side, ga ordre om at elitetropper skulle trekkes tilbake fra fronten og sendes til hovedstaden. Til liten nytte. Tirsdag morgen rullet tsarens tog ut fra Mogilev. To dager senere, torsdag den 15. mars, undertegnet tsaren abdikasjonspapirene. Tre århundrer ved makten var, ved denne navnetegningen, historie for Romanov-dynastiet. Signeringen skjedde i en jernbanevogn ved nordfrontens hovedkvarter i Pskov.

Én uke varte det. Det som startet med arbeidsstans ved flere fabrikker denne 8. marsdagen i 1917, denne dagen da våren plutselig gjorde sitt inntog, resulterte i en verdensomspennende omveltning ingen hadde kunnet se for seg.

Et skjebnesvangert døgn

Petrograd, 7. november 1917

Kjære familie!

Vi venter hva som helst i disse dager, og luften er ladet med vanvidd og elektrisitet. Det har vært skutt andre steder i byen i går, nemlig i fabrikkvarterene. Avisene er fulle av opprop og formaninger fra begge sider. Det spilles høye spill – det kjempes om makten, og Russlands skjebne er innsatsen. Krigsministeren fikk i går avskjed på grått papir og er forvist til Syd-Russland. Kosakkene har tilsagt regjeringen sin støtte, men hele den øvrige garnisonen i byen synes å stå på «rådets» side. Vi er like på kanten av en borgerkrig.

Det er oppløsningstilstand over alt i landet, ingenting fungerer som det skal. Streiker, pogromer, ingen tilførsel av varer. Store sendinger av korn og mel, som er på vei hit, plyndres av bevæpnete bønder […]. Kull og nafta mangler på elektrisitetsverkene […], så med de forestående urolighetene vil det slett intet brensel komme. Et lager har de i lange tider kun hatt fra dag til dag – så vi må forberede oss på mørke.

Jeg har heldigvis fått skaffet meg 25 flasker petroleum. Med to sekker poteter og en del annen proviant vil jeg personlig nok kunne holde stillingen i en måneds tid […]. Men brød og sukker blir det smått med. […]. Jeg ville ikke ha trodd det for et år siden at jeg med glede skulle sitte og drikke te og dyppe knusktørt rugbrød i den. Men man må være lykkelig nå, om man har et lager av tørt brød.

Det er i natt dannet en «Krigs-revolusjonskomité» sammensatt, antagelig, av de samme som leder Det bolsjevistiske arbeider- og soldatråd. Denne […] dokumenterer seg i dag med opprop og oppslag på gatene. Den meddeler at den har utnevnt «kommissærer» i hæren og overalt i byen på de viktige stedene. Ingeniør S. forteller akkurat nå at klokken fire i natt kom det en gentleman ut til ham på den elektriske sentralen og presenterte seg som komiteens kommissær. Komiteen oppfordrer garnisonen til kun å adlyde deres ordre og holde seg til de […] valgte kommissærer. Et krigsskip fra Kronstadt, Aurora, har lagt seg inntil Nikolajbroen – selvfølgelig ikke på regjeringens ordrer.

Jeg var ute for å se på plassen her. Marinskij-palasset […] var sterkt bevoktet. Barrikader av gamle automobiler, tønner, stiger og lignende sperret de tilstøtende gatene, og et par panserautomobiler var parate. Og nå forteller man at det reises barrikader på Vinterpalassplassen.

Det er «junkerne», det vil si offiserselevene, som er regjeringens garde. De står vakt overalt og er kanskje de eneste regjeringen helt kan stole på! Kerenskij brukte voldsomme ord mot bolsjevikene i Tinget i går. Han sa at de gikk tyskernes ærende og enhver som forstyrret roen nå, ville bli behandlet som landsforrædere. Men har han den makten som gir disse ordene noen reell betydning? Her for en panserautomobil forbi nå ved 15-tiden etter å ha avlevert et par salver fra sine mitraljøser ved hjørnet.

Men nå skal dere høre noe mere fredelig. Fredag hadde jeg en fin liten middag. […]. [Gjestene, min anm.] fikk en utmerket tomatsuppe, kokt på virkelig oksekjøtt, med små vannbakkelser til, dernest to orrhøner med diverse salater, risotto, sylteagurk og syltetøy til, dernest eple charlotte med krem, og så kaffe med både sukker og melk i fløtekanne – en flaske Listrac og en halv flaske Tokayer! […]. Nå – i morgen fortsetter jeg.

8. november

Ja, i dag fortsetter jeg. Det siste døgnet lar ikke noe tilbake å ønske i retning av begivenheter. Her var en kanonade av en annen verden i går kveld helt til klokken tre i natt. Det var Vinterpalasset som ble beleiret. Foruten med mitraljøser, ble det skutt med kanoner på det fra Peter-Paulfestningen like ovenfor og visstnok også fra et av de krigsskip som ligger her. […] Det er jo i nærheten, og det drønnet veldig. For hvert kanonskudd glimtet det et lyn på himmelen. Det endte jo med at «junkerne» måtte overgi seg, og Vinterpalasset er nå i bolsjevikenes hender.

Ministrenes skjebne er ennå ukjent, men de satt visstnok der inne med unntakelse av Kerenskij og er temmelig sikkert arrestert nå. Kerenskij sies å være reist til fronten. Antagelig vil han prøve å reise en hær – der sies å være to regimenter på vei hit. […] Oppslag på gatene, undertegnet «Krigs-revolusjonskomiteen», bekjentgjør at den provisoriske regjeringen er styrtet, at «Rådet» har makten, at demokratiets idealer nå skal virkeliggjøres […]. Kanskje dannes, som noen mener, en regjering i Moskva eller Kiev, og så kan Petrograd med sine tovarisches [kamerater, min anm.] få lov å sulte i hjel. For i det tilfelle vil neppe noen forsyninger bli sendt hit.

Foreløpig har de altså Riksbanken, telefonen, telegrafen, elektrisitetsverk, Vinterpalasset og andre viktige institusjoner. Lenin, som har holdt seg skjult siden opprøret i juli, har igjen opptrådt, og nevnes som den som skal overta ministerpresidentverdigheten.

Han ble etter opprøret i juli anklaget for landsforræderi (det var ham tyskerne var så vennlige å la passere gjennom Tyskland på veien hit fra sitt eksil i Sveits). Siden har han som sagt holdt seg skjult, og nå skulle han altså regjere Russland! O tempora! Men det må skje noe en av de aller første dagene. Man lytter hvert eneste øyeblikk etter skudd.

Jeg gikk rundt en tur i formiddag, blant annet ved Vinterpalasset (når opprørerne har skutt til klokken tre om natten, kan man med noenlunde sikkerhet gå ut fra at den følgende formiddagen vil der intet skje – de må jo også sove). Jeg skal ikke nekte for at byen har forandret litt fysiognomi. Vinterpalasset, som intet led under selve revolusjonen, var tett, tett oversådd med hull etter prosjektilene – fullstendig kopparret var den enorme røde muren. Og man kunne se at veltede vedstabler hadde tjent som barrikader. Store masser av pøbel holdt møter her og der. Det forskjønner ikke byen.

Av forsiktighetshensyn sov jeg i natt mot gården og vil foreløpig gjøre det. Jeg har redd opp på tre kasser med sagblad, over det et strykebrett, over det en madrass. – Gud vet hvordan rubelen står i dag. Bankene er selvfølgelig alle lukket. […] Ja, det er forferdelig, det hele – Men spennende!

9. november

Her er stille – her utkommer kun bolsjevikaviser, alle andre er beslaglagt. Ministrene er satt i Peter-Paulfestningen. Kerenskij er ved fronten og ventes å komme hit med en hær for å undertrykke bolsjevikene. De sitter ute i Smolnyj-instituttet, langt herfra, sterkt befestede. […] Her er stille før stormen. Alt vel innenfor dørene – jeg går aldri mere ut når det er mørkt. Vær ikke redde, en så likegyldig person som meg gjør de ikke noe.

Oktoberrevolusjonen

Jeg leste den amerikanske journalisten John Reeds bok Ti dager som rystet verden for mange år siden. Det russiske dramaet gjorde inntrykk på meg. Da var jeg uvitende om at grandtanten min var ute i de samme gatene, på de samme plassene. Hun kan meget vel ha møtt ham. Visst hadde hun ikke tilgang til bolsjevikenes innerste sirkler, men jammen klarte hun ikke å komme seg helt inn i hovedkvarteret deres. Beskrivelsen hennes følger under.

Om det som skjedde den andre uken av november 1917 var et kupp eller en revolusjon, er det delte meninger om. Sikkert er det at stormingen av Vinterpalasset sent på kvelden den 7. november foregikk etter forholdene fredelig, ministrene overga seg uten mye motstand. Det var ikke mange menneskeliv som gikk tapt. Det var for øvrig uklart om overtakelsen av palasset og andre viktige institusjoner skulle få konsekvenser på lang sikt. Michella, for eksempel, trodde ikke det.

Der tok hun feil.

Lenin hadde ankommet Petrograd fra Finland, hvor han hadde søkt tilhold, en høstdag i oktober. Den hjemvendte lederen nølte ikke med å mane til opprør, væpnet om så nødvendig. «Tiden er nå inne», var hans klare beskjed. En resolusjon basert på denne erkjennelsen, forfattet av Lenin, ble vedtatt av partiets sentralkomité. Skjønt det skjedde ikke uten langvarige diskusjoner. En militær revolusjonskomité ble nedsatt noen dager senere. Her satt blant annet Stalin.

Den provisoriske regjeringen prøvde å forhindre det planlagte opprøret. En frivillig kvinnebataljon, fullt bevæpnet, kunne nå for eksempel sees på plassen ved Vinterpalasset. Offiserselever ble utkommandert til viktige strategiske punkter i byen. Det ble gitt ordre om at ledende bolsjeviker skulle arresteres og direktiv om at den militære revolusjonskomiteens kommissærer skulle stilles for retten.

Det var for sent.

Om kvelden den 6. november mente Lenin at handlingens time var kommet. I et brev til sentralkomiteens medlemmer skrev han: «Kamerater! […] Situasjonen er ytterst kritisk. Det er soleklart at en utsettelse av oppstanden i sannhet betyr døden. Med all kraft prøver jeg å overbevise kameratene at alt nå henger i en tynn tråd. De spørsmål, som står på dagsorden, kan ikke avgjøres på konferanser eller kongresser – ikke engang sovjetkongresser – men utelukkende av folkene, av massene, av de væpnede massers kamp […] saken må absolutt avgjøres i kveld eller i natt.»

Sent samme kveld ankom Lenin Smolnyj-instituttet for å overta den direkte ledelsen av det væpnede opprøret.

Ikke rart at Michella skrev at luften var ladet med vanvidd og elektrisitet!

Kerenskijs siste appell til folket på revolusjonsdagen lød: «De uroligheter, som er forårsaket av bolsjevikenes sinnssyke forsøk, har brakt landet til avgrunnens rand. Alle krefters anstrengelser, hver og ens mot og oppofrelse må til, for at vi seierrikt skal kunne gå ut av den fryktelige prøvelse som nå tynger vårt fedreland.» Like etterpå flyktet han fra Petrograd. Meningen var å komme tilbake med lojale tropper for å redde byen.

Det ble ikke aktuelt.

Om kvelden, cirka halv elleve, skjøt krysseren Aurora varselskudd. Det var tegnet, nå skulle Vinterpalasset inntas. Ministrene i den provisoriske regjeringen, med unntak av Kerenskij, satt i et møte i et mindre rom ved siden av den grønne malakittsalen. De besluttet å overgi seg da angrepsstyrken entret rommet. De ble alle ført til fengselet i Peter-Paulfestningen. Offiserselevene hadde prøvd å forhindre bolsjevikene i å ta seg inn i palasset, men måttet gi seg etter kort tids motstand.

Dagen etter preget titler som «All makt til arbeidernes, soldatenes og bøndenes sovjeter» og «Fred! Brød! Jord» forsiden av Djen, avisen til bolsjevikene. «Revolusjonen har seiret», skrev Petrograd-sovjetenes militære revolusjonskomité. Om kvelden møttes sovjetenes andre kongress i Smolnyj. Den store salen var stappfull av soldater, bønder, arbeidere og intellektuelle. De deltakende hadde ikke fått mye søvn natten før, det skulle ikke bli mer den neste.

Lenin førte ordet. Han oppfordret alle krigførende nasjoner til øyeblikkelig å slutte fred. En time før midnatt ble dekretet om freden enstemmig vedtatt. Delegatene sang Internasjonalen og kastet luene i været av glede. Deretter gikk de over til en gravsang, ledet av Lenin. Den var over kamerater som hadde falt i kampene. Nå trillet tårene.

Neste tema var den private eiendomsretten. Verken storgodseiere eller småbrukere skulle fra nå av eie jord, alt ble overtatt av staten. Bare de som arbeidet på jorda, skulle ha råderett over den. Etter tre timers debatt ble dekretet om jorda vedtatt. Etter ytterligere tre timer, noen timer før sola sto opp, ble det oppnevnt et råd til å styre det enorme russiske riket. Alle var bolsjeviker. Det fikk navnet Folkekommisærenes Råd, og Lenin var formann.

Den store utfordringen i dagene og ukene som fulgte var hvordan makten skulle erobres og konsolideres, ikke bare i Petrograd, men i Moskva og i resten av landet. Heller ikke for Lenin var svaret selvsagt.

I andre etasje i Novo Isakievskaja 2 bodde og arbeidet Michella i fire år. Petrograd august 1917. Ukjent fotograf, privat album i forfatterens families eie.

I bolsjevikenes hovedkvarter

Petrograd, 26. november 1917

Kjære familie!

I morges lyktes det endelig ingeniør P. […] å komme av sted, han fikk et kurerpass, og kom på den måten over grensen som for andre dødelige er smekket i lås. Forresten blir den vel snart åpnet igjen, og i verste fall tenker jeg nok jeg skal få d’herrer bolsjeviker til å gi meg en særlig tillatelse.

Jeg var forresten der på lørdag – ute i «regjeringens» sete, Smolnyj! Jeg har nemlig et såkalt utenlandsk pass i orden fra før denne siste omveltningen. Jeg ville høre hvordan d’herrer kamerater stilte seg til å sette deres stempel på det. Jeg skal ikke nekte for at det var et såre interessant besøk.

Smolnyj-instituttet var en oppdragelsesanstalt for adelige unge damer, et mektig og praktfullt bygningskompleks, som Arbeider- og soldatrådet tok i besittelse, da de ble vist bort fra Det tauriske palass […]. Rådet har holdt sine møter i Smolnyj og i det siste konstituert seg som «regjering». I øyeblikket utgår alle ordrer fra dette verdenshjørnet.

Foran gitterporten står en rødegardist (bevæpnet arbeider) og ber om å få se passet. Ved den store inngangen står panserautomobiler og noen trinn opp peker tre kanoner truende mot en. I entreen er veggene overklistret med alle mulige papirlapper og plakater, alt sammen skrevet for hånd, med kritt eller blyant.

Til venstre kommer jeg inn i en informasjon hvor en matros spør hva jeg vil. Han gir meg en skrevet lapp med nummeret til det værelse jeg skal henvende meg til. Så opp i fjerde etasje til nummer 77, nei, det var flyttet til andre etasje nummer tre.

Romnummeret er skrevet på alle dører med blått kritt på en papirlapp. I nummer tre sitter en vakker, ung matros, han henviser meg til en fenrik borte ved vinduet. Han ser på mine papirer, jo, han kan godt underskrive passet mitt, men han vet ikke om grensen er åpnet. Han er en vennlig ung mann og følger med meg igjen opp i fjerde etasje slik at vi kan forhøre oss hos «generalstaben».

«Generalstaben» er et rom som er avdelt fra et større værelse med en skillevegg. Ved siden av angir en skrevet plakat på et lignende rom at «Øverstkommanderende for alle russiske hærer» har sitt sete. Døren står åpen, det er et trebord og et par trestoler der inne, en ung løytnant (antagelig øverstkommanderende Krylenko) står i åpningen og spør meg ganske uformelt om hva jeg vil. Jeg får vite (hva jeg forresten visste) at grensen er lukket. Men fenriken (som trolig er sjef for Russlands passvesen) og «Øverstkommanderende» råder meg til å gå over i værelse 85 og be «Folkekommissæren» gi meg en særlig tillatelse.

Utenfor rom 85 står, som utenfor alle værelser, en arbeider med gevær på skulderen. På døren står: «Folkekommissærenes Råd», med andre ord ministerrådet. Etter å ha snakket litt pent med «den røde garde», går jeg rett inn i ministerrådet. Her er akkurat så skittent som alle andre steder. Forskjellige mannlige vesener står og sitter. Én ser noe mer velkledd ut enn de andre, og jeg går bort mot ham. Men blir avvist med en rett skarp stemme. Her er ingen mottakelse i øyeblikket!

Jeg spør etterpå dørvokteren hvilken kommissær det er. Jo, det er Lunatsjarskij; Lenin og Trotskij er ikke der i øyeblikket, hvilket jeg er meget lei meg over. Man vil jo gjerne se de vesenene. Men nå vet jeg altså at det er noe som heter «særlig tillatelse».

Legasjonene, blant annet vår, har jo ikke anerkjent regjeringen og situasjonen er derfor noe penibel. Det eksisterer altså ingen forbindelse mellom d’herrer makthaverne og de andre landenes regjeringer. Legasjonene har likevel, jeg tror ved hjelp av svenskenes energi, fått lov til å sende en kurer hver dag. Ellers må vi gå selv hvis vi vil oppnå noe.

Men her regjeres så det står etter, og vi er ikke sikre på om det en av dagene kommer en lov om opphevelse av all privateiendom. Foreløpig har de beordret at alle som betaler mere enn 150 rubler om måneden i husleie, skal avgi to varme tepper eller klesplagg. Ikke engang fienden har jo anerkjent denne regjeringen.

En mer vanvittig situasjon enn denne har historien neppe kjent. Vi har vinter nå, hvit og knitrende snø og kaneføre. Byen var så vidunderlig vakker i går […], noen ganger synes man det må være løgn alt sammen.

En juleengel

København, julen 1917

Den 17. desember forlot jeg Petrograd en tidlig og mørk morgen. Bagasjen hadde jeg kvelden i forveien kjørt i slede ut på den finske togstasjonen.

En underlig stemning, som jeg aldri skal glemme, hvilte over denne by, hvor jeg nå hadde bodd fire år av livet mitt, og hvor jeg hadde opplevd, hva jeg aldri hadde trodd var mulig. Og nå kjørte jeg gjennom den i den tidlige morgenstund, kanskje for siste gang.

Det var knitrende frost, belysningen var sparsom, men snøen lyste opp i mørket. Ikke et menneske var der på gaten, kun på gatehjørner og plasser var det vakthold av soldater omkring bålene. Hist og her smalt et skudd – knitret en liten flamme nær jorden. Var det uhyggelig? Det var slett ikke det jeg følte. Jeg hadde opplevd så mye sammen med det russiske folk at jeg på en merkelig måte var kommet til å høre sammen med det. Det store, det grenseløse, som var skjedd, hadde fått meg til at føle meg som en del av det hele. Og nå skulle jeg forlate det alt sammen! Egentlig står den kjøreturen […] gjennom de uendelige gater for meg i et fullkomment betagende lys. Det var så skjønt og vemodig.

Veien hjem gikk som under nesten hele krigen over Torneå, helt oppe i bunnen av Den botniske bukt. Vi nådde først bort imot midnatt til Torneelven på grunn av forsinkelser. Ved bredden holdt en rekke sleder parat til å kjøre de reisende over isen. Knapt hadde jeg tatt plass i min – i nesten liggende stilling og med et tykt skinnteppe helt opp til nesetippen – før den med ringlende bjeller for ut over den blanke flate. Midtveis på elven var det en grensevakt som forlangte å se pass. Og atter for vi videre under himmelens stjerner og til bjelleklang, i nærmere 24 graders frost. I Haparanda fikk de reisende seg en hjertestyrkning, og så endelig gikk reisen sydpå mot de hjemlige strender.

Det kunne jo ikke unngås at mine pårørende i Danmark hadde næret alvorlige bekymringer for meg, så det var stor gjensynsglede da jeg lille juleaften igjen sto i København. En kjær slektning, som neste formiddag møtte meg på gaten, fortalte siden til andre at nå visste han hvordan en juleengel så ut.

Epilog

Nyeboes forretning i Petrograd kom aldri på fote igjen, han mistet kapitalen sin i det nye Sovjetunionen. I 1922 skrev han til Michella at «det russiske eventyr er forbi».

Michella, på sin side, glemte aldri Russland. Ti år etter revolusjonen oversatte hun Dostojevskijs roman Godset Stepantschikovo og dets beboere fra russisk til dansk. Som frilanser og språkforsker skrev hun i årenes løp flere artikler relatert til Russland. Og hun kom tilbake til byen som hun ikke visste om hun fikk se igjen. Da var Anatolij Lunatsjarskij, den velkledde undervisningsministeren som hadde avvist Michella i Smolnyj-instituttet, død etter først å ha blitt fratatt makten av Stalin. Da het byen Leningrad og året var 1935.

Men det er en annen historie.

Michella sovnet inn den 1. mars 1952 på Københavns Sygehjem etter lengre tids sykdom. Hun opplevde aldri oppgjøret med Stalin, som kom etter hans død i 1953.

Kilder

Dostojevskij, F.M. (1927). Godset Stepantschikovo og dets beboere. Oversatt fra russisk av Michella Erichsen. København: Gyldendalske Boghandel –Nordisk Forlag.

Figes, O. (2014). A People’s Tragedy. The Russian Revolution 18911924. London: Vintage Publishing.

Gunnarson, G. (1967). Rusland 1917. Revolutionen måned for måned, København: Fremad.

Nenarokov, A. (1987). Oktoberrevolusjonen i tekst og bilder: 1917 måned for måned, Oslo/Moskva: Falken/Progress.

Reed, J. (1987). 10 dage der rystede verden. København: Sputnik.

Salisbury, H.E. (1979). Den russiske revolusjon 1900-1930; Oslo: Cappelen.

Det Kongelige Bibliotek, Håndskriftsamlingen, København: Erichsen, Michella: Breve og dagbogsoptegnelser fra Petrograd 1917. NKS 5164 4*