Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Innledning
Open access
(side 4-7)
Arbeiderhistorie 2017 markerer – som seg hør og bør – hundreårsdagen for den russiske revolusjon i 1917, og dens ringvirkninger i Norge.
Artikkel
Open access
«… og Vinterpalasset er nå i bolsjevikenes hender»
Michella Erichsens brev fra Petrograd 1917
(side 9-21)
av Henriette Five
For ett hundre år siden bodde grandtanten min i St. Petersburg. På den tiden, under første verdenskrig, het byen Petrograd. Hun hadde levd der i tre år, nå var hun ...
Fagfellevurdert artikkel
Open access
«Å skape mening i konsolideringens navn»
Den russiske revolusjonens hundreårsjubileum
Fagfellevurdert
(side 23-41)
av Jens Petter Nielsen
Første gang jeg besøkte Lenin-mausoleet var en høstdag i 1971. Løvet blåste over Den røde plass, og nede i sarkofagen lå Lenin i dunkel belysning, ulastelig antrukket i sin sorte ...
Sammendrag

The centenary of the Russian Revolution is to be commemorated in 2017. This article concerns the Putin administration’s approach to history regarding the event. Generally speaking, Putin’s approach to history aims to use historical knowledge as a vehicle for the promotion of national unity, following the long period of disruption and decline after the dissolution of the Soviet Union in 1991. It is no secret that Putin and his closest staff are not overly enthusiastic about the 1917 Revolution, and there is even a certain fear in the Kremlin that Russia could be hit by a new revolution, a so-called ‘colour revolution’. A commemoration of the Russian Revolution will nonetheless take place under the aegis of the Russian Ministry of Culture, most likely with an emphasis on the negative consequences. This may provide an opportunity to encourage reconciliation between the adherents and adversaries of the Revolution – and of the Soviet epoch that it introduced. Heroes from both sides of the barricades will be honoured, and those guilty of terrorism and mass murder condemned. Apart from this, however, there will be little focus on the historical and ethical bases on which this reconciliation will take place.

Det er dette spørsmålet jeg vil prøve å svare på i denne artikkelen: Hvilket historiesyn, eller rettere sagt historiepolitikk er det som ligger bak Putin-administrasjonens forvaltning av den balsamerte Lenin og i det hele tatt Den russiske revolusjonens historie? Edgar Wolfrum har definert historiepolitikk som «forsøk på å skape tradisjon, utforme erindringer og konstruere identiteter […]. Historiepolitikk er et handlings- og politikkfelt der forskjellige aktører søker å laste historien med sine spesielle interesser og å bruke den politisk».1 Den russiske revolusjon har for så vidt alltid vært politisert, fordi den sovjetiske samfunnsmodellen var en så tydelig utfordring til den kapitalistiske verden og Vestens liberale demokrati. Nå har 100 år forløpt siden 1917, og det samfunnssystem som revolusjonen skapte er for lengst falt sammen. Da skulle tida være inne for en lidenskapsløs analyse av en av de viktigste hendelsene i det 20. århundre. Men, som vi skal se, i Russland er revolusjonen i ferd med å bli politisert på en ny måte, og er blitt gjenstand for en historiepolitikk som har som siktemål å skape stabilitet i det postsovjetiske samfunnet.

I dag, hundre år etter, vet vi kanskje mere om Den russiske revolusjonen enn noen gang tidligere, skriver Oxford-historikeren Steve Smith, men «[o]ur ability to understand – certainly to empathize with – the aspirations of 1917 has diminished».2 Det forskes mindre på revolusjonen, og i vest har det sammenheng med neo-liberalismens fremmarsj og marginaliseringen av den politiske venstresiden. Sovjetunionens oppløsning i 1991 blir av mange tolket som det definitive beviset på at revolusjonen ikke førte, og ikke kunne føre frem. Våre dagers fargerevolusjoner i Ukraina, Georgia og Kirgisistan, samt «den arabiske våren», har heller ikke oppfylt de forventningene man hadde til dem. Tvert imot er de med få unntak eksempler på at det er vanskelig å skape politiske fremskritt med voldelige midler. Fargerevolusjonene i det postsovjetiske rom har også skapt frykt for en ny revolusjon i Russland, noe som er en viktig del av bakgrunnen for Putin-administrasjonens egen erindrings- eller historiepolitikk.

Også i Russland forskes det mindre, ifølge Boris Kolonitskij (en profilert ekspert på feltet) «katastrofalt» mye mindre på revolusjonen enn før.3 Mange historikere av den eldre skole som brukte sine unge år til å forsvare revolusjonen, tar nå avstand fra den. De har sluttet å bruke betegnelsen «Den store sosialistiske Oktoberrevolusjon» og skriver heller om «Den store russiske revolusjon» (Velikaja rossijskaja revoljutsija), et begrep som omfatter både Februarrevolusjonen (som i mars 1917 førte til tsarens fall og etableringen av den borgerlig-demokratiske såkalte Provisoriske regjering) og Oktoberrevolusjonen (som brakte Lenin og bolsjevikene til makta). Noen innbefatter i dette begrepet også den russiske borgerkrigen som i det europeiske Russland ble avsluttet i november 1920, da 150.000 hvite soldater under ledelse av general Pjotr Wrangel i all hast ble evakuert sjøveien fra Krimhalvøya.

Open access
«Det knaker i det gamle samfunds fuger og baand»
Martin Tranmæl og den russiske revolusjon
Fagfellevurdert
(side 43-63)
av Jorunn Bjørgum
En verdenshistorisk begivenhet på linje med den store franske, begynnelsen til «klassesamfundets omstyrtning og socialismens indførelse». Det var Martin Tranmæls første vurdering av begivenhetene i Petrograd i mars 1917. Tema i ...
Sammendrag

In the wake of the October Revolution, the declaration issued by Lenin and Trotsky to the international proletariat – urging them to form soldiers’ and workers’ councils as their instrument in the fight for peace – was adopted by the Norwegian labour opposition as a new mode for mobilizing a revolutionary movement. Tranmæl was again one of the central activists. Due to the broad support of the workers’ councils, the opposition secured a majority at the national conference of the Labour Party at the end of March 1918. This resulted in Tranmæl’s close companion Kyrre Grepp becoming the new party leader, with Tranmæl as the new general secretary. This revolution in the Norwegian labour movement was much influenced by the Russian Revolution and reflected, in many ways, the impact on Tranmæl and his fellow revolutionaries of what had happened in Russia.

Kildematerialet er først og fremst Tranmæls lederartikler i arbeideravisen Ny Tid i Trondhjem, der han var redaktør fra 1913. Men også nyhetsmeldinger spiller inn. De viser hva som til enhver tid var kjent om revolusjonen i Tranmæls miljø, og vi skal se hvordan dette ble brukt som argumenter i den hjemlige striden.

Ny Tid dekket utviklingen ut fra telegrambyråene, fra meldingene i Social-Demokraten og etter hvert fra utenlandske sosialistaviser, særlig de svenske som helt fra begynnelsen stod i nær forbindelse med de russiske begivenhetene.1 Tranmæl kommenterte. Selv om revolusjonen ikke foreløpig ga noen avgjørende seier for arbeiderklassen, regnet han med at den ville resultere i en ny konstitusjonell forfatning, og at nye krefter ville få spillerom. Kapitalistklassen i Russland ville forsøke å utnytte situasjonen, klassemotsetningene ville utdypes og dette ville resultere i «klassesamfundets omstyrtning og socialismens indførelse».2

En sentral lærdom umiddelbart var ifølge Tranmæl antimilitarismens store betydning. Omveltingen i Russland viste klart hvor nødvendig det var å vinne hæren for de revolusjonære tanker. Om militæret sviktet makthaverne, stod de hjelpeløse, slik det hadde vist seg i Petrograd da soldatene nektet å skyte på demonstrantene. Tropper som før hadde latt seg bruke mot streikende arbeidere og til å myrde kamerater fra andre land, stilte seg her i revolusjonens og menneskehetens tjeneste, skrev han. Ved å vende geværpipene mot sine virkelige fiender, innvarslet de en ny æra. Håpet var nå at den gnisten som hadde slått ut i lys lue i Russland, ville fenge overalt i Europa og Amerika; at det som hadde begynt som en borgerlig frihetskamp mot arrestasjonen av elleve sosialdemokrater, ville ende som en sosial revolusjon.3

Open access
Arbeiderpartiet og klassekrigen
Striden om Moskva-tesene i 1920 i en internasjonal kontekst
Fagfellevurdert
(side 65-83)
av Eirik Wig Sundvall
Med disse ordene ble Moskva-tesene presentert for lesere av Arbeiderpartiets hovedorgan den 1. september 1920. De besto av strenge betingelser for medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern), nedfelt på den revolusjonære ...
Sammendrag

The Norwegian Labour Party was shaken to its foundations when the 21 conditions of admission to the Comintern were made public in the summer of 1920. These conditions were based on the Bolshevik belief that the world was in a state of revolutionary civil war between the international proletariat and the international bourgeoisie, where the revolutionary movement needed iron discipline, military efficiency and strict loyalty to win. As a new Comintern member, the party was confronted with organizational principles foreign to the longstanding grassroots’ traditions of the Norwegian labour movement. Yet, surprisingly, there was much support for a fundamental reform of the movement. Historians have traditionally explained this by highlighting factors that are limited to the Norwegian context. This article argues that the dramatic international situation, most notably the Soviet Red Army’s march on Warsaw, and the dominant perception of its role in the communist movement, must also be taken into account. This framed the debate in such a way that it put opponents and sceptics on the defensive, while giving supporters a flying start in the long party struggle over the Moscow connection.

Jeg vil i denne artikkelen anlegge et internasjonalt og idéhistorisk perspektiv på den første fase av tesestriden i Norge i 1920. Denne korte, men viktige fasen strekker seg fra Moskvatesene ble fremlagt på et møte i Arbeiderpartiets sentralstyre i slutten av august til en midlertidig kompromissløsning kom på plass mellom partiet og Komintern i midten av oktober. Artikkelen vil rette søkelyset mot to underkommuniserte aspekter ved striden. Det første er den spesielle internasjonale konteksten sommeren og høsten 1920, som ga de russiske kommunistenes linje en særlig tyngde. Det andre aspektet er de ideologiske forståelsesrammene de internasjonale begivenhetene ble tolket innenfor. Jeg vil hevde at den situasjonsforståelsen som dominerte blant bolsjevikene i Russland i sine grunntrekk også hadde fått innpass sentralt i Arbeiderpartiet, og at dette la klare føringer for hva som ble ansett som en hensiktsmessig organisering av partiet. Jeg vil deretter argumentere for at disse to sammenvevde aspektene har forklaringskraft for utfallet av første fase av tesestriden. Først vil jeg kort gjennomgå tidligere fremstillinger av temaet.

I boka Moskva-tesene i norsk politikk (1972) viser Knut Langfeldt hvordan situasjonsforståelsen som lå til grunn for Moskvatesene tidlig ble et stridstema mellom representanter for sosialdemokratene og Den nye retning i Arbeiderpartiet.1 Disse to hovedgrupperingene hadde over flere år kjempet om kontrollen i partiet, og sosialdemokratene var i 1920 et presset mindretall. Komintern krevde nå at mindretallet ble ekskludert. Skillelinjen mellom sosialdemokratene og Den nye retning var allerede klart opptrukket. I de fleste vesteuropeiske arbeiderbevegelser, deriblant i Sverige og Danmark, dominerte sosialdemokratene.2 I den norske arbeiderbevegelsen, som i 1920 fremdeles var samlet i ett parti, var sosialdemokratenes kamp for kontrollen over partiet i realiteten tapt, selv om de gjorde et forsøk på å forhindre partiets aksept av Kominterns organiseringskrav i august–oktober. Det var kun et spørsmål om tid før sosialdemokratene selv forlot partiet eller ble kastet ut – helt i tråd med Moskva-tesene. Sosialdemokratene nektet å akseptere at den internasjonale klassekampen var kommet inn i en nødvendig fase av borgerkrig, og gikk med dette imot hele grunnlaget for tesene. Knut Langfeldts fremstilling av tesestriden gir så vidt jeg kan se ingen forklaring på hvorfor flertallet av partiets sentrale ledelse ser ut til å ha akseptert eller valgt ikke å stille spørsmål ved det samme.

Åsmund Egge hevder i Komintern og krisen i Det norske Arbeiderparti (1995) at Den nye retning nærmest som en selvfølge gikk inn for medlemskap i Komintern i 1919, og at dette ikke endret seg etter kongressen i 1920: «Striden om ‘tesene’ førte til en avskalling av partiets høyrefløy. Men for øvrig kunne det se ut som om tesene hadde en overveldende oppslutning», skriver han.3 Egge gir liten forklaring på denne overveldende oppslutningen. Jorunn Bjørgum er så vidt jeg kan se den eneste historiker som har sett et behov for å forklare den tidlige oppslutningen om den radikale nyorganiseringen. Hun gjør det ved å peke på redaktør i Social-Demokraten Olav Scheflos demagogiske, men effektive «vinklinger, argumentasjonsform og resonnementer» til støtte for Kominterns organisasjonskrav.4 Bjørgum kommenterer kort at Scheflos agitasjon pågikk «mot et bakteppe av seierrik fremgang for den røde siden i krigen i Russland og reportasjer om denne ble daglig presentert i Social-Demokraten», men ser ikke ut til å tillegge denne krigssituasjonen noen større vekt som forklaring på at Scheflos kampanje kunne bli mottatt så velvillig i partiet.5 Hennes sentrale poeng er snarere at Olav Scheflo villedet leserne av partiets hovedorgan ved å sette bevæpning opp som en defensiv forsvarsstrategi, noe som var en feilfremstilling av tesenes offensive og revolusjonære perspektiv.6 Bjørgum vektlegger altså utviklingen av partiopinionen i de viktige første ukene i sin forklaring på utfallet av tesestridens første fase. Hennes perspektiv er aktørbasert og nesten utelukkende fokusert på maktkamp innenfor Den nye retning. Som andre historikere på feltet, behandler hun den internasjonale konteksten som en bakgrunn for beslutningen om Moskva-tesene i Komintern, men ikke som en integrert faktor som kan bidra til å forklare tesenes oppslutning i Norge.7

Bjørgums makt- og aktørperspektiv belyser en viktig side av tesestriden, men jeg vil hevde at Olav Scheflos personlige rolle kun kan være en del av forklaringen på at tesetilhengerne fikk et så sterkt overtak over teseskeptikerne. Jeg vil drøfte og kritisere enkelte sider av Bjørgums tolkning, men mitt hovedanliggende er å utfylle hennes og andre historikeres fremstilling av tesestriden. Jeg vil argumentere for at bolsjevikenes ideologisk pregede tolkning av den internasjonale situasjonen, og dens logiske implikasjoner, også i Norge satte rammer for debatten på en måte som var til fordel for tilhengere av Moskva-tesene. Først vil jeg imidlertid rette søkelyset ut over Norges grenser, for å vise konteksten som ga næring til troen på at den internasjonale klassekampen befant seg i «borgerkrigens fase».

Open access
Fagfellevurdert
(side 85-105)
av Hallvard Tjelmeland
Oktoberrevolusjonen hadde ei lang verknadshistorie i norsk arbeidarrørsle. På kort sikt ga den ein enorm impuls av idear og inspirasjon til den radikale retninga i Arbeidarpartiet og bidrog til at ...
Sammendrag

The article discusses the long-term effects of the Russian revolution on the Norwegian labour movement, primarily the dominant Norwegian Labour Party. This influence will be assessed from two aspects: its relationship to the Soviet Communist Party, and to the state it created. To reveal the content of and changes in the Norwegian Labour Party in relation to these two variables, it is necessary to see how this was performed in different periods. In the first period, from the Revolution until the schism within the dominant wing of the Norwegian labour movement in 1923, there was a strong degree of identification with both the Bolshevik Party and the Bolshevik State. In the period 1923-1939, there were no formal party ties. The Norwegian Labour Party defined itself to the left in the international labour movement and had an ambivalent and increasingly critical attitude to the Soviet Communist Party, but still backed the «workers’ state» in the east. During the years 1939-1955, both the Soviet state and the Soviet Communist Party were perceived as threatening entities owing in great part to the Moscow processes and power politics following the Molotov-Ribbentrop Pact. Experiences from the Second World War laid the foundation for a bridge-building approach towards the Soviet Union, and elements from this strategy were also brought into the later NATO membership. After Stalin’s death the dominant point of view of the Labour Party was that the Soviet Union was an authoritarian state that acted rationally on its own security premises, and from this there developed a tradition of critical dialogue that became hegemonic. The article specifically argues against viewpoints tending to explain elements of these bridge-building policies and critical dialogues as the result of an ideological affinity.

Open access
Fagfellevurdert
(side 107-123)
av Elisabeth S. Koren
I årene etter andre verdenskrig ble det innført flere velferdsordninger særskilt for sjøfolk: sjømannsskatt, sjømannstrygd og Statens velferdstjeneste for handelsflåten. Ordningene hadde blant annet til formål å kompensere for de ...
Sammendrag

In many respects seafarers were regarded as being different from other groups in the society. When the welfare schemes were introduced, the arguments were seafarers’ hard workdays, their separation from home, their sufferings and losses during wartime and the fact that they normally did not have the opportunity to enjoy the same tax-financed benefits as the rest of the population. The seafarers themselves often felt separated from the Norwegian community and it is likely that they did not feel that the welfare programs established for them fully compensated for the challenges of being at sea.

Universalisme blir gjerne trukket fram som et kjennetegn som skiller de nordiske velferdsstatene fra velferdsregimer i andre deler av verden. Universalisme vil si at staten sørger for skattefinansierte ytelser som omfatter alle (etter visse kriterier).1 I Norge er barnetrygd og medisinsk behandling eksempler på rendyrkede universelle goder. Historikere har imidlertid påpekt at velferdsstaten har vokst fram rykkvis og organisk, og at ulike grupper har blitt prioritert ulikt. Universalisme har ikke alltid vært det viktigste prinsippet. Den svenske historikeren Klas Åmark har understreket at velferdsstatene har utviklet seg i spennet mellom behovsprøving og universelle løsninger. Han mener at utviklingen må undersøkes historisk for å avdekke hvilke prosesser og drivkrefter som har skapt dagens velferdsstat.2 Særordningene for sjøfolk illustrerer Åmarks poeng: Her var det en gruppe som ble særbehandlet på grunn av yrkets karakter. En annen side ved velferdsordningene for sjøfolk var at de var en del av rammebetingelsene for skipsfarten. Ordningene påvirket arbeidsmarkedet for sjøfolk og rederienes mannskapsutgifter, og kan dermed også ses i en næringspolitisk sammenheng.

I denne artikkelen tar jeg for meg innføringen av velferdsordningene for sjøfolk etter andre verdenskrig i spennet mellom et ideal om universalisme, hensyn til sjøfartsnæringen og antagelser om sjøfolks særegne behov og utfordringer. Hvordan ble disse ulike hensynene balansert, og hvordan ble særordningene for sjøfolk begrunnet? En slik analyse kan også kaste lys på sjøfolks posisjon i det norske samfunnet, i videre forstand.

De utenlandske sjøfolkene på norske skip er interessante i denne sammenhengen. De var omfattet av noen av velferdsordningene, men ikke alle. Å studere hvor grensene ble trukket for velferdsarbeidet og hvem som ble inkludert og ikke i de ulike ordningene, vil belyse ordningenes karakter og hvilke hensyn og motiv som lå bak dem.

I perioden etter andre verdenskrig var det fire velferdsområder for sjøfolk som var sentrale, og som vil studeres her: Statens velferdstjeneste for handelsflåten, tilgang på helsetjenester, sjømannsskatt og sjømannstrygd. Analysen bygger først og fremst på offentlige dokumenter og stortingsforhandlinger. Dette er normative kilder fra politiske prosesser. Som jeg vil komme tilbake til, er ikke kildene egnet til å belyse sjøfolks egne opplevelser. De gir derimot innsikt i argumentasjonen til de sentrale politiske aktørene i oppbyggingen av velferdsordningene. Tidsmessig vil jeg konsentrere analysen om de første årene etter andre verdenskrig, da særordningene ble introdusert. Når det gjelder utenlandske sjøfolks tilgang på velferdsgoder, trekkes analysen noe fram i tid.

Begrepene norske og utenlandske sjøfolk er ikke helt entydige. Det varierte hvem de ulike ordningene omfattet. Det er nettopp disse grenseoppgangene jeg vil ta for meg i diskusjonen nedenfor. De ulike velferdsordningene gjaldt på norske skip, det vil si skip under norsk flagg. I perioden rett etter andre verdenskrig gjaldt dette de fleste skip i norsk eie, siden det var vanskelig å registrere skipene i andre land før slutten av 1970-årene.3 Utflaggingen medførte nye spørsmål knyttet til sjøfolks rettigheter, men det faller utenfor denne artikkelens tidsavgrensing.

Open access
Fagfellevurdert
(side 125-139)
av Kristiane Lindland
Porselensindustrien i Nord-Europa har de siste tiårene vært preget av en stadig sterkere global konkurranse. Dette har resultert i nedleggelser, automatisering eller utflytting av produksjon til lavkostland. Figgjo as ...
Sammendrag

The porcelain company Figgjo, located in southwest Norway, is often referred to as a typical Jaer-company, along with other companies such as the Kverneland agricultural equipment group. Flexibility, short power distances and entrepreneurship often characterize the Jaer work culture. Despite its location in Jaeren, these cultural characteristics have not always been as dominant at Figgjo as they are today. From its establishment in 1941 and up to the mid-1980s, Figgjo was more typically organized and structured by Tayloristic principles for mass production, where functional flexibility was limited. This article focuses on how structural and cultural changes at Figgjo have influenced flexibility and cooperation. It also examines how the material, structural and cultural dimensions of its establishment may provide an understanding of why the work culture at Figgjo earlier was so different from that of Kverneland. The findings indicate that changes in production and product strategies demanded more functional flexibility. Employees also welcomed a more flexible way of working and thus supported the emerging changes. Both Figgjo and Kverneland have been influenced by local work culture, but in different ways. They have also been part of other cultures: while Kverneland has been closer to farming culture, Figgjo has been closer to the professional porcelain industry.

To spørsmål reises i denne artikkelen: Hvordan har strukturelle og kulturelle endringer på Figgjo innvirket på fleksibilitet og samarbeid? Og videre: Kan materielle, strukturelle og kulturelle trekk ved hvordan Figgjo ble etablert, bidra til å forklare hvorfor Figgjos arbeiderkultur tidligere på mange måter var annerledes enn den som preget Kverneland?

Disse spørsmålene vil bli diskutert med basis i det empiriske materialet fra Figgjo, tidligere forskning om fleksibilitet1 og ved å trekke paralleller til den vestlandske arbeiderkulturen eksemplifisert med Kverneland plogfabrikk. Perioden som dekkes i artikkelen er fra oppstarten på Figgjo i 1941 og opp til omtrent 2010, men med hovedvekt på 1980- og 1990-tallet.

Artikkelen er basert på materiale fra et kvalitativt feltarbeid jeg gjorde på Figgjo mellom 2007 og 2011, skriftlige kilder og supplerende intervjuer med tre Figgjo-ansatte. Feltarbeidet på Figgjo var basis for min avhandling om samhandling, meningsutvikling og identitetsutvikling i produktutviklingsarbeid. Gjennom deltakende observasjon, feltsamtaler, kvalitative intervjuer, supplert med skriftlige kilder, fulgte jeg det daglige arbeidet i bedriften i rundt 900 timer, gjennom omtrent 100 ulike møter, 12 intervjuer, omtrent 120 produktutviklingsprosesser og 14 produktutviklingsprosjekter. Gjennom samhandling med ansatte rundt omkring i fabrikken fikk jeg innsikt i produksjonsmetoder, i praktisk organisering, men også i hvordan de så seg selv som bedrift og hva som var viktig for bedriftens overlevelse. Refleksjonene rundt «hvem de er i dag» kunne stå i kontrast til historier de ansatte fortalte fra eldre dager, da skillene mellom ulike avdelinger og mellom formannssjiktet og arbeiderne var betydelig. Feltarbeidet er i denne artikkelen brukt som kulturell bakgrunnsforståelse og praktisk innsikt i arbeidsprosessene.

Det skriftlige materialet som artikkelen til dels er basert på, er først og fremst Gaute Jøssangs bok om industrieventyret på Jæren,2 Groves artikkel om den vestlandske arbeiderkulturen ,3 en hovedoppgave om Figgjos designstrategi på 1990- og 2000-tallet,4 og Figgjos 60-års jubileumsbok.5 Disse kildene har ulike innfallsvinkler, og supplerer derfor langt på vei hverandre. Intervjuene er gjort for å kunne utforske hendelser og forståelser mer nyansert og kritisk enn det skriftlige materialet gav grunnlag for.

Tre informanter er intervjuet: en mann, alene; to kvinner, sammen. De har jobbet i bedriften i mange år, og hatt flere stillinger der.6 Ingen av de tre informantene var nøkkelinformanter i mitt tidligere feltarbeid og er dermed forventet å kunne representere andre synspunkter enn dem jeg var godt kjent med fra feltstudien. Intervjuene omhandler temaer som ligger tilbake i tid, og informantene kan huske feil. Det skriftlige materialet har flere ganger hjulpet til å korrigere årstall. Informantene har utfylt det skriftlige materialet ved å nyansere og utdype hendelser og endringer. Forståelser kan også endres underveis, når vi ser tidligere hendelser i sammenheng med senere hendelser. Dette er dermed ikke en objektiv historiegjengivelse, men mine fortolkninger av ulike skriftlige kilder, sammenholdt med informantenes refleksjoner omkring hendelser tilbake i tid. Mine fortolkninger har blitt diskutert med informantene, og en av informantene har også fått teksten til gjennomlesning underveis i prosessen.

Jeg har avgrenset artikkelen til å handle om hvordan arbeiderkulturen på Figgjo har blitt formet av både lokalkultur, materielle forhold og strukturell organisering, og hvordan dette har bidratt til utviklingen av fleksibilitet i bedriften. Jeg har i diskusjonen av dette valgt å trekke paralleller til Kvernelandfabrikkens kulturelle, materielle og strukturelle forhold.

Minneord
Open access
Berge Furre
(1937–2016)
(side 141-142)
av Knut Kjeldstadli
Da Kirkens Bymisjon jubilerte i 1980, holdt Berge Furre hovedtalen. Han begynte med en historisk forelesning og gled så sømløst over i en politisk appell for å runde av med en ...
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon