Temaet for artikkelen er forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Under forskriften er offentlige oppdragsgivere forpliktet til å kreve at leverandører benytter lønns- og arbeidsvilkår som tilsvarer «landsomfattende tariffavtaler». Av hensyn til den norske modellen for lønnsfastsettelse har leverandører stor frihet til å velge hvilken tariffavtale som skal danne grunnlag for arbeidstakernes lønn. Dette åpner for en rekke skjønnsmessige vurderinger fra oppdragsgivere og leverandører i anskaffelsesprosessen som er i et spenningsforhold til det anskaffelsesrettslige klarhetskravet. I artikkelen argumenteres det for at henvisningen til landsomfattende tariffavtaler ikke gir tilstrekkelig forutberegnelighet for leverandører.Artikkelen drøfter videre forskriftens forenlighet med EØS-avtalen artikkel 36 og utsendingsdirektivet. Utsendingsdirektivet er ikke direkte myntet på offentlige kontrakter, men regulerer nasjonal arbeidsretts anvendelse i EU/EØS‑området generelt. Slik utsendingsdirektivet er tolket av EU-domstolen kan det overfor utsendte arbeidstakere ikke stilles krav til likebehandling med tariffdekkede arbeidstakere. Hvordan en slik differensiering mellom leverandører på bakgrunn av nasjonalitet forholder seg til det anskaffelsesrettslige likebehandlingsprinsippet, er uklart. I artikkelen kommenteres også forslaget til nytt utsendingsdirektiv av 28. mai 2018.